Finne kjærlighet i 30-årene?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med verdens beste mann, på alle mulige måter. Men jeg elsker han ikke lengre, og har nok ikke gjort det heller de siste årene.

jeg vet at det riktige er å gå, da vi ikke har barn å ta hensyn til, men samtidig er jeg så redd. Tenk om jeg ikke får det bedre? Tenk om jeg aldri finner en så god og snill mann som jeg nå har?

Skal man nøye seg med å ha det OK sammen med sin bestevenn resten av livet?

Selv om fornuften sier at jeg nok finner en ny etterhvert, så får jeg litt panikk ved tanken på at det kan ta flere år. Plutselig er jeg for gammel til å få barn, og tenk om jeg da angrer? Men jeg kan vel ikke få barn med en jeg ikke elsker, bare for å få barn heller? spesielt ikke med tanke på at jeg ikke ønsker å være sammen med han resten av livet?

vanskelig dette her, er det noen som har gått gjennom noe lignende?

Anonymous poster hash: 57640...652

[Apehjerne]

Ja og jeg gikk fra han. Har ikke angret. Jeg blir ikke i et forhold bare fordi det er trygt. Man skal heller ikke få barn bare fordi alle andre har det og ihvertfall ikke med en mann du vurderer å gå ifra

[AnonymBruker]

Hvor lenge hadde dere vært sammen? Har du funnet kjærligheten på ny eller er du fortsatt singel?

Ts

Anonymous poster hash: 57640...652

[AnonymBruker]

Om man ikke er glad i hverandre lenger så bør man heller ikke få barn sammen. Om man skal gå kommer an på om det kan repareres eller ikke. De fleste finner vel en ny partner, men det er jo selvfølgelig en risiko for at man ikke gjør det i tide for å få barn, hvor stor risiko det innebærer kommer jo først og fremst an på hvor gammel man er. Tidlig i tyveårene er det sjelden noe problem, men det kan selvsagt være en større utfordring når man nærmer seg 30 eller i 30-årene da flere er etablert og utvalget blir mindre.

Anonymous poster hash: 5212a...830

[AnonymBruker]

Jeg gikk da jeg var 31, og det tok 7 lange år med leting før jeg fant en ny. Det sto ikke på forsøkene heller, men det er vanskeligere å finne ny partner i 30-årene, særlig for oss kvinner tror jeg. Det finnes mange useriøse menn, menn med forpliktelsesfobi, menn som viser seg å være rare, menn som må ha alt på sin måte. Jeg er sikkert ikke helt normal jeg heller.

Jeg angret på at jeg gikk i mange år. Nå er jeg glad jeg gikk, for jeg har funnet en fantastisk mann. Men jeg vet ikke om det blir noe barn på oss, tiden flyr og fruktbarheten synker.

Du må vite at du løper en stor risiko for å være alene i mange år. Det blir mange tunge stunder, men hvis du bor i en storby, får du jo mange venner i samme skjebne etterhvert. Det er lettere når man har noen å reise på ferier med osv.

Anonymous poster hash: 0e7cc...ead

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 30-årene, og vet at jeg godt kan ha mange år igjen med fruktbarhet, men man VET jo aldri. Og er LIVREDD for å skulle være singel i mer enn et par år. Du som endelig fant en ny etter mange år; har du akseptert og er tilfreds med at det kanskje er for sent med barn? Var det verdt det likevel, liksom?

Samtidig føler jeg at jeg at skylder meg selv sjansen til å finne lykken. For jeg er jo egentlig ikke lykkelig sammen med min mann nå. Selv om jeg er utrolig glad i han, er han bare som en venn for meg. Jeg vil jo gjerne ha en ordentlig KJÆRESTE jeg også. Og JA, jeg er klar over at et forhold svinger, og at hverdagen kommer i alle forhold, men det skal da ikke BARE være hverdager i et godt forhold? Jeg mener, om man ikke er dødsens forelsket og har lyst på hverandre hele tiden, så skal det vel være en liten gnist der som tennes en gang i blant? For meg, er det helt dødt, jeg har overhodet ikke lyst på kjæresten min. Jeg kan våkne opp om morgenen og ha lyst, men ikke på han.

Anonymous poster hash: 57640...652

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 30-årene, og vet at jeg godt kan ha mange år igjen med fruktbarhet, men man VET jo aldri. Og er LIVREDD for å skulle være singel i mer enn et par år. Du som endelig fant en ny etter mange år; har du akseptert og er tilfreds med at det kanskje er for sent med barn? Var det verdt det likevel, liksom?

Samtidig føler jeg at jeg at skylder meg selv sjansen til å finne lykken. For jeg er jo egentlig ikke lykkelig sammen med min mann nå. Selv om jeg er utrolig glad i han, er han bare som en venn for meg. Jeg vil jo gjerne ha en ordentlig KJÆRESTE jeg også. Og JA, jeg er klar over at et forhold svinger, og at hverdagen kommer i alle forhold, men det skal da ikke BARE være hverdager i et godt forhold? Jeg mener, om man ikke er dødsens forelsket og har lyst på hverandre hele tiden, så skal det vel være en liten gnist der som tennes en gang i blant? For meg, er det helt dødt, jeg har overhodet ikke lyst på kjæresten min. Jeg kan våkne opp om morgenen og ha lyst, men ikke på han.

Anonymous poster hash: 57640...652

Jeg har vel aldri vært der at livet mitt aldri vil være komplett uten barn. Noen har det slik, og da ville jeg nok tenkt meg godt om. Jeg er bare glad jeg ikke fikk barn med feil mann. Heller ingen barn, enn barn med feil mann.

Du vet jo selv hvilken risiko du er villig til å løpe.

Du vet rett og slett ikke hvor tøft singelmarkedet kan være. Men det kommer jo an på deg også. Hvor kresen du er, hvor mye du forventer fra en partner. Jeg kunne jo fått kjæreste før det var gått 7 år, men ikke en kjæreste som ville gjort meg lykkelig. Og da hadde jeg jo vært like langt.

Flere av mine venninner, gikk tilbake til mannen de angivelig var så lei av. Noen valgte å få barn med menn som absolutt ikke var riktige, og ble heller alenemødre. Med de utfordringer det i sin tur byr på i forhold til dating.

Mange menn vil ikke date damer i 30-årene, fordi det da blir barn "med en gang" istedenfor å nye noen år sammen først. Jeg kan jo se det poenget.

Anonymous poster hash: 0e7cc...ead

[draug 75]

Tjah, her kan jo jeg anklages for å ha vikarierende motiver, enslig, barnløs og nærmer meg 40:

Jeg var gjennom brudd for et års tid siden. Bruddet burde nok kommet før, for forholdet var kjølnet fra begge sider. Da var vi 37 år begge to. Siden hun ikke var interessert i det, ble det ingen barn. Antakelig gikk de tre siste årene i et sånt vet hva man har- spor.

Opplagt sturet jeg litt etter bruddet, hun fant seg en ny mann temmelig fort (hun hadde vel egentlig funnet ham på forhånd - ikke så snill og ordentlig, praktisk anlagt, dyktig, arbeidssom og foretaksom som meg, men derimot spennende, morsom...), men tilbakemelding fra våre felles venner og mine venner ble etterhvert, litt over en måned etterpå, at "nå begynner det å bli morsomt å snakke med deg igjen" og at det virket som jeg så lysere på livet. Jeg fikk mer overskudd. Generelt sett er det nok bedre å være aleine enn i et forhold som hangler avgårde.

(Jeg tar på meg litt av et ansvar nå, merker jeg.)

Hvis du ikke bare bestemmer deg for å få barn med denne snille og gode mannen din, for så å reise fra han:

Jo før du drar, jo bedre er dine sjanser for å treffe en ny mann å få barn med i framtida. Rett og slett fordi du er yngre og har bedre tid på deg. Om du er 33 år og synes du har det travelt, så tenk deg om du er 37!

For min del, så hadde det nok vært greiere om bruddet mitt hadde kommet da jeg var 33-34 enn da jeg var 37... Det begynner å bli glissent med kvinner i passende alder for meg som er single og som ikke har gjort seg ferdige med føding og småbarnsmorliv. Mitt tog er nok gått, men nå har jeg beskrevet for deg hvordan det skjedde.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som det er så mye å bygge videre på det, om dere ikke begge prøver å få lysten på hverandre igjen. Om du har veldig lyst på barn så kan jo det være verdt å prøve. Er man i tredveårene løper man jo en risiko med tanke på om man finner noen eller ikke. For all del, det er på ingen måte umulig å finne noen å få barn med selv i tredveårene, men man må også akseptere at et tenkelig utfall er at det ikke blir noen barn. Fra man slår opp så kan det gå mange år før man treffer en ny man ønsker å satse på, særlig hvis man vektlegger kjemi og lyst veldig høyt. Og utover det igjen så er det jo også en del praktiske ting som skal klaffe kombinert med at det er mange som allerede er etablert i den alderen. Summa summarum så kan det gå en 2-5 års tid før man treffer noen igjen og da skal man jo ha litt tid sammen før man evt. satser på barn så det er ikke utenkelig at toget har gått innen den tid.

Anonymous poster hash: 5212a...830

[AnonymBruker]

Tjah, her kan jo jeg anklages for å ha vikarierende motiver, enslig, barnløs og nærmer meg 40:

Jeg var gjennom brudd for et års tid siden. Bruddet burde nok kommet før, for forholdet var kjølnet fra begge sider. Da var vi 37 år begge to. Siden hun ikke var interessert i det, ble det ingen barn. Antakelig gikk de tre siste årene i et sånt vet hva man har- spor.

Opplagt sturet jeg litt etter bruddet, hun fant seg en ny mann temmelig fort (hun hadde vel egentlig funnet ham på forhånd - ikke så snill og ordentlig, praktisk anlagt, dyktig, arbeidssom og foretaksom som meg, men derimot spennende, morsom...), men tilbakemelding fra våre felles venner og mine venner ble etterhvert, litt over en måned etterpå, at "nå begynner det å bli morsomt å snakke med deg igjen" og at det virket som jeg så lysere på livet. Jeg fikk mer overskudd. Generelt sett er det nok bedre å være aleine enn i et forhold som hangler avgårde.

(Jeg tar på meg litt av et ansvar nå, merker jeg.)

Hvis du ikke bare bestemmer deg for å få barn med denne snille og gode mannen din, for så å reise fra han:

Jo før du drar, jo bedre er dine sjanser for å treffe en ny mann å få barn med i framtida. Rett og slett fordi du er yngre og har bedre tid på deg. Om du er 33 år og synes du har det travelt, så tenk deg om du er 37!

For min del, så hadde det nok vært greiere om bruddet mitt hadde kommet da jeg var 33-34 enn da jeg var 37... Det begynner å bli glissent med kvinner i passende alder for meg som er single og som ikke har gjort seg ferdige med føding og småbarnsmorliv. Mitt tog er nok gått, men nå har jeg beskrevet for deg hvordan det skjedde.

Toget er ikke gått for din del, du er en 38 år gammel mann. Finn deg en litt yngre dame, rundt 30-års alderen.. Finnes mange flotte, single jenter som ønsker seg familie. Synes det er synd hvis du skal gi opp.. spesielt fordi du høres ut som en flott mann.

Anonymous poster hash: c6dc3...467

[draug 75]

Toget er ikke gått for din del, du er en 38 år gammel mann. Finn deg en litt yngre dame, rundt 30-års alderen.. Finnes mange flotte, single jenter som ønsker seg familie. Synes det er synd hvis du skal gi opp.. spesielt fordi du høres ut som en flott mann.

Anonymous poster hash: c6dc3...467

Det var nå ikke det som var poenget.

Poenget var at TS forbedrer statistikken sin, jo yngre hun er når hun bryter ut. Hvis hun bryter ut.

(Huff, jeg leste innlegget mitt igjen. Dere må jo tro jeg er en sutrekopp.)

[AnonymBruker]

Det begynner å bli glissent med kvinner i passende alder for meg som er single og som ikke har gjort seg ferdige med føding og småbarnsmorliv. Mitt tog er nok gått, men nå har jeg beskrevet for deg hvordan det skjedde.

Jeg er vel ikke helt enig der, jeg synes jeg hører om mange nær 40 som ikke har fått barn men som vil ha, men de mennene de vil ha har allerede barn så da blir det ingen heller.

Jeg er en sånn kvinne uten barn som vil ha, men menn som vil ha barn OG meg- se! de vet jeg ikke hvor ER!

Anonymous poster hash: 9c8b0...b82

[AnonymBruker]

Kanskje kan min lignende erfaring være relevant for deg, TS:

Jeg tenkte akkurat som du gjør, bortsett fra at jeg gjorde det slutt, men følte meg fortapt og tenkte at alt var ødelagt.

Ca. 30 år, ingen barn, kjenner få der jeg bor, dessuten er jeg utlending. Så jeg følte meg som i en ond sirkel hvor jeg enten kunne bli sammen igjen med ham eller ta sjansen til å treffe en ny en.

Jeg tenkte på det hver dag hele døgnet, var utrolig frustrert over at uansett hva jeg ville gjøre, så var det for sent. Også hadde jeg lyst til å ha barn med en gang, plutselig tenkte jeg på barn hele tiden fordi jeg var redd for at jeg aldri ville få det. Jeg hadde prøvd å interesse meg i andre menn, hadde hatt to flørter, men jeg klarte rett og slett ikke å føle meg engasjert følelsesmessig.

Jeg valgte å gi ham en ny sjanse, vi hadde det bra da han nesten var perfekt, men noe var ødelagt mellom oss, og jeg innså at jeg ikke lenger elsket ham, men var glad i ham som en bestevenn. Allikevel tenkte jeg at dette var tryggere enn å ta sjansen til eventuelt å treffe en en dag... og kanskje for sent til å ha barn.

Men jeg visste at noe ikke stemte, jeg følte meg ikke i harmoni med mitt nye livsvalg, så jeg gjorde det slutt. (For noen mnder siden)

For første gang kuttet jeg all kontakt med ham, mens før hadde vi alltid opprettholdt kontakt og ringt hverandre jevne + besøk, noe som faktisk hindret meg i virkelig å gå videre.

Jeg ble trist to dager, så plutselig kom en følelse av frihet, lykke, og jeg visste at nå hadde jeg tatt tak i livet mitt, nå kunne jeg være den ekte meg, nå kunne jeg leve som jeg ville.

På disse tre årene mellom da jeg første gang gjorde det slutt, men opprettholdt kontakt, til vårt "ekte" brudd for noen mnder siden, så jeg jo ikke på fremtiden min som lys.

Men etter bruddet tok jeg grep i mye, og til tross for at jeg i tillegg har problemer i flere områder i livet, følte jeg meg så lykkelig, jeg kan ikke huske når/om jeg har følt det sånn. Ikke lyst på barn hadde jeg lenger heller.

Og for et par uker siden traff jeg en som jeg falt pladask for, og jeg er SÅ GLAD for å være der jeg er nå!! Jeg er helt betatt av den nye mannen, og håper selvfølgelig at det skal skje noe mellom oss. Men skulle det ikke skje noe, er det helt greit. Fordi jeg er fri, lykkelig og tross alt ung (34). Og jeg ivl gjerne leve et forhold hvor vi elsker hverandre før jeg tenker igjen på barn!

Jeg er sikker på at du vil føle det samme om du tarsamme beslutning som jeg gjorde, og samtidig gir du mannen din en sjanse til å treffe en som elsker ham en dag

Det var et langt innlegg....

Anonymous poster hash: 7f030...f73

[AnonymBruker]

Til TS

Min situasjon er ganske lik din. Jeg har bare holdt på en stund lenger. Er nå snart 34 år, og gravid med barn nr 2 med samboeren jeg ikke lenger føler 'det' for. Han er verdens beste, og jeg har ingen ting å klage på , rent bortsett fra at jeg skulle ønske jeg var sammen med en helt annen.

Jeg følte det slik også før vi fikk vårt første barn. Men det var denne berømmelige klokka da.

Anonymous poster hash: f27ab...f84

[AnonymBruker]

den klokka - ja den tikker, men betyr det at man skal ta til takke med noen man ikke tror vil vare? jeg er 40, ingen barn og kjenner det såreste er å ikke få mannen med stor M, den man kanskje kunne ønske barn sammen med.

Min store kjærlighet har jeg møtt, men uheldigvis var han akkurat gått tilbake til konen da vi møttes ( kollegaer ) 1,5 år etter at vi møttes får han barn nr 2. han ble altså værende, selv om han ba meg holde ut 1 mnd før barnet kom. Der var det vel fornuft og ikke kjærlighet som seiret....Ja livet er komplisert og man har ulike utfordringer. For meg har det vært utenkelig å få barn med noen det ikke er 100% med. Du har fortsatt tid på deg TS, til å få den mannen du ønsker deg.

Lykke til :-)

Anonymous poster hash: 8b12c...304

[AnonymBruker]

Jeg (som altså er gravid med nr to med 'feil' far) valgte altså barn foran kjærlighet.

Av de to - var det barn jeg vurderte at jeg ikke ville risikere å leve uten. Det står jeg ved i dag. Det er tungt å vite at jeg kanskje aldri skal få oppleve et ekte kjærlighetsforhold. Men det å ikke få barn, det ville vært for tungt til å bære.

Anonymous poster hash: f27ab...f84

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg har egentlig aldri hatt lyst på barn, men så er det jo noe med at klokken tikker, og jeg er rett og slett redd for å angre på at jeg ikke fikk barn. Jeg føler først og fremst at jeg BURDE få barn.

Til deg som fikk to barn: jeg har også følt på den sorgen om aldri få oppleve kjærlighet igjen, og syns det er for galt å ta til takke med noe som ikke føles ekte når man fortsatt er såpass ung.

man har tross alt bare ett liv, og syns det virker så trist om jeg aldri skal få elske igjen.. (med mindre jeg er utro eller går fra han på et senere tidspunkt)

Ts

Anonymous poster hash: 57640...652

[havfru1]

Dersom du egentlig ikke har lyst på barn, er det ihvertfall ingen hast med å få barn med en du ikke elsker. Tror heller ikke man trenger å være sammen med noen 4 år før man blir gravid, jeg tror en vet når det er riktig. Vil si du fortsatt har god tid :-)

[havfru1]

Jeg (som altså er gravid med nr to med 'feil' far) valgte altså barn foran kjærlighet.

Av de to - var det barn jeg vurderte at jeg ikke ville risikere å leve uten. Det står jeg ved i dag. Det er tungt å vite at jeg kanskje aldri skal få oppleve et ekte kjærlighetsforhold. Men det å ikke få barn, det ville vært for tungt til å bære.

Anonymous poster hash: f27ab...f84

Jeg kan på en mate forstå dette.. Du hadde et barn, og det er noe med å ha samme pappaen til barna, så er de ikke alene om du skjønner hva jeg mener. Men, tror du at forholdet ditt til mannen vil vare?

[AnonymBruker]

Jeg kan på en mate forstå dette.. Du hadde et barn, og det er noe med å ha samme pappaen til barna, så er de ikke alene om du skjønner hva jeg mener. Men, tror du at forholdet ditt til mannen vil vare?

Nei. Jeg tror egentlig ikke det. Ser det ikke som særlig sannsynlig at gnisten skal dukke opp igjen. Egentlig har den aldri vært der helt. På den annen side er det ikke sikkert jeg tør bryte ut. Jeg har ikke turt det til nå. Og min samboer vil absolutt ikke bryte (vi har snakket om det flere ganger).

Enig i det du skriver om det å ha søsken. Det var slik jeg tenkte selv før jeg ble gravid nå sist. Skulle det feks bli brudd mellom foreldrene, så vil de i alle fall være to.

Anonymous poster hash: f27ab...f84