Er sorgen ved et brudd "godtatt"?

[AnonymBruker]

Jeg står ovenfor et samlivsbrudd etter å ha bodd sammen i femten år. Jeg verker i hele kroppen, ligger mye i senga og er helt tiltaksløs. Jeg føler jeg har behov for å gråte meg ferdig, være i fred noen dager og komme meg igjennom min egen sorg.

Omstendighetene tillater ikke dette.

Barn, praktiske gjøremål og jobb tvinger meg, men jeg fungerer ikke mer enn halvveis.

De rundt meg ber meg ta meg sammen. Det er "bare" kjærlighetssorg.

Sannheten er jo at hele livet har falt i grus.

Jeg tror denne sorgen kan være like tøff som om samboer/ ektefelle skulle dø.

Men man skal liksom ikke få noe støtte, bare beskjed om å ta seg sammen, være glad kvitt han osv.

Jeg vet jeg stabler meg på beina igjen. Men trenger noen dager fred til å gråte ferdig.

Hva mener dere? Er sorgen ved et brudd verdt å ta hensyn til?

Anonymous poster hash: 5ca97...354

[AnonymBruker]

Jeg står ovenfor et samlivsbrudd etter å ha bodd sammen i femten år. Jeg verker i hele kroppen, ligger mye i senga og er helt tiltaksløs. Jeg føler jeg har behov for å gråte meg ferdig, være i fred noen dager og komme meg igjennom min egen sorg.

Omstendighetene tillater ikke dette.

Barn, praktiske gjøremål og jobb tvinger meg, men jeg fungerer ikke mer enn halvveis.

De rundt meg ber meg ta meg sammen. Det er "bare" kjærlighetssorg.

Sannheten er jo at hele livet har falt i grus.

Jeg tror denne sorgen kan være like tøff som om samboer/ ektefelle skulle dø.

Men man skal liksom ikke få noe støtte, bare beskjed om å ta seg sammen, være glad kvitt han osv.

Jeg vet jeg stabler meg på beina igjen. Men trenger noen dager fred til å gråte ferdig.

Hva mener dere? Er sorgen ved et brudd verdt å ta hensyn til?

Anonymous poster hash: 5ca97...354

I aller høyeste grad!

Sorgen ved et samlivsbrudd er muligens den sterkeste psykiske belastning man kan utsettes for, så tilstanden du er i, den kan så absolutt forsvares. Det er, som du beskriver, bortimot alt i livet som har falt i grus.

Rist av deg visjonen om ad du "liksom ikke skal ha noen hjelp", og søk opp det mennesket i livet ditt du stoler aller mest på, og "mann deg opp" til å prøve å få ut i ord, hvordan du føler at situasjonen påvirker deg. Et hvilket som helst menneske med litt livserfaring vil da forsøke å gi deg litt av den support du trenger akkurat nå.

Du nevner at du tror sorgen er verre enn om samboer hadde omkommet, og det stemmer nok. Hadde så vert tilfellet, så hadde du i det minste visst hvor vedkommende befant seg, og grunnen til bortgangen ville ha en logisk forklaring.

Jeg føler med deg, og håper så inderlig at alt ordner seg for deg. Enten det er at du klarer å karre deg videre i livet alene, eller aller helst at du og din kjæreste gjennom 15 år skulle klare å finne sammen igjen.

Ikke gi opp!

Anonymous poster hash: 96355...0b5

[Gjest BettyBoop]

Jeg står ovenfor et samlivsbrudd etter å ha bodd sammen i femten år. Jeg verker i hele kroppen, ligger mye i senga og er helt tiltaksløs. Jeg føler jeg har behov for å gråte meg ferdig, være i fred noen dager og komme meg igjennom min egen sorg.

Omstendighetene tillater ikke dette.

Barn, praktiske gjøremål og jobb tvinger meg, men jeg fungerer ikke mer enn halvveis.

De rundt meg ber meg ta meg sammen. Det er "bare" kjærlighetssorg.

Sannheten er jo at hele livet har falt i grus.

Jeg tror denne sorgen kan være like tøff som om samboer/ ektefelle skulle dø.

Men man skal liksom ikke få noe støtte, bare beskjed om å ta seg sammen, være glad kvitt han osv.

Jeg vet jeg stabler meg på beina igjen. Men trenger noen dager fred til å gråte ferdig.

Hva mener dere? Er sorgen ved et brudd verdt å ta hensyn til?

Anonymous poster hash: 5ca97...354

ja det mener jeg. Er trist at kjærlighetssorg etter et så langt forhold ikke blir sett på som en reell sorg.

[AnonymBruker]

Jeg googler dette med hvordan man skal takle kjærlighetssorg. Det som går igjen er at den som er "dumpet" får kjærlighetssorg.

Jeg føler det er like vondt selvom det er jeg som tar steget og flytter.

Alt man har bygd opp igjennom årene faller i grus pga mitt valg. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært enklere om han dumpet meg. Da hadde jeg sluppet å ha noe valg.

TS

Anonymous poster hash: 882a7...eb7

[Gjest Missfixit]

Hei, jeg er akkurat der jeg også. Og det er helt klart at kjærlighetssorg kan snu livet på hodet og gjøre alt sinnsykt tøft og vanskelig. Mange som blir sykemeldt etter samlivsbrudd faktisk. Vi var gift i litt over 16 år. Det var jeg som valgte å avslutte, men ikke uten masse kvaler. Jeg er fortsatt like trist over dette i dag, nå 2 år etter separasjonen. Jeg ønsket jo helst å jobbe med våre problemer, men fant ingen annen utvei. Jeg er fortsatt helt knust enda.. Vil bare gi deg en klem

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Han forlot meg etter 17 år til ny samboer. Det føltes som jeg hadde ett dødsfall i familien. Bruk noen uker på å snakke om sorgen. Det hjelper så mye. Etter det må du opp og ut i jobb etc igjen! Du skal videre i livet og ikke dyrke sorgen det hjelper så mye å få tankene bort på noe annet.

Anonymous poster hash: c90fc...ab7

[AnonymBruker]

Noe av det tøffeste er at man vil ha arnkroken å krype inn i når hjertet blør, kroppen er tung og hjertet blør.

Denne arnkroken har jeg selv valgt bort, grundig gjennomtenkt og av gode grunner.

Likevel er savnet og fortvilelsen der.

TS

Anonymous poster hash: 882a7...eb7

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme vis. Dumpet mannen min og kjenner på sorg og smerter fortsatt etter ett år. Jeg fungerer ikke, selv om det var jeg som gikk og jeg vet det var det riktige for meg. Klem.

Anonymous poster hash: d72de...bc0

[Gjest Artistina]

Man skal være forsiktige med å sammenligne sorg og påstå at kjærlighetssorg er verre enn om ektefellen døde.

[AnonymBruker]

Man skal være forsiktige med å sammenligne sorg og påstå at kjærlighetssorg er verre enn om ektefellen døde.

Jeg forstår det. Og all respekt for de som har mistet sine kjære.

Poenget mitt er at sorgen ved et brudd kan være meget smertefull, men man får ikke så lett støtte og forståelse som ved foreks et dødsfall. Livet blir jo revet opp ved et samlivsbrudd også.

Anonymous poster hash: 882a7...eb7

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme vis. Dumpet mannen min og kjenner på sorg og smerter fortsatt etter ett år. Jeg fungerer ikke, selv om det var jeg som gikk og jeg vet det var det riktige for meg. Klem.

Anonymous poster hash: d72de...bc0

Leit at du enda føler det sånn etter er år, samtidig som det var en riktig avgjørelse.

Tiden leger vel, men det blir tøffe tak.

Jeg har blitt helt utslitt av å tenke fram og tilbake, og jeg vet det er riktig å gå, men hjertet henger ikke med.

TS

Anonymous poster hash: 882a7...eb7

[AnonymBruker]

Jeg syns at menneskene rundt deg, behandler deg dårlig. Det ER jo faktisk som om noen dør, når man går gjennom et samlivsbrudd. Personen blir jo "død" for deg. Du kan ikke møte personen, du kan ikke snakke med personen, personen er ikke et del av ditt liv lenger. Og ofte skjer det brått og uventet. Akkurat som en død. Og det føles som det også. Det føles grusomt og forferdelig. Og jo lenger man har vært sammen, jo verre er det, kan jeg forestille meg.

- Nei jeg mener ikke det er verre å gå gjennom et samlivsbrudd enn å miste sin partner i død. Men selve følelsen, sorgen, den kan føles ganske likt noen ganger. Og hvordan man opplever sorg, hvor sterkt, og hvor lenge den sitter i, er veldig individuelt.

Og så klart er det greit å sørge etter et samlivsbrudd. Ikke over så lang tid at det går utover barn og jobb og livet, men i den perioden rett etterpå når det er nytt og sårt og forvirrende. Du skal prise deg lykkelig over at du har jobb, barn og andre hverdagssysler som tvinger deg ut av senga. Det føles sikkert grusomt slitsomt, men det er lettere å holde sorgen borte fra tankene når man holder seg opptatt. Sorgen skal prosesseres og godtas, men ikke mates.

Anonymous poster hash: 91c73...44e