Til dere som har blitt skilt og har begynt på nytt

[AnonymBruker]

Litt dramatisk å si "mistet alt" kanskje. Jeg spør egentlig om hvordan var det var å forlate et hus og hjem som man egentlig skulle bli gammel i? Hva skjedde med nettverket og hvordan var det å begynne på nytt? Kan det bli like bra som før?

Jeg stortrives med hvordan jeg lever og ser ikke for meg hvordan det kunne bli bedre. Har feil mann eneste... Skal man våge å satse på nytt?

Anonymous poster hash: 77a5a...e0d

[AnonymBruker]

Jeg går å tenker på akkurat det samme. Vanskelig å forestille seg hvordan det blir.

Anonymous poster hash: 3c6c0...18d

[AnonymBruker]

Det er 5 år siden jeg ble alene med ungene. Det tok et par år før jeg fant helt roen med det nye livet mitt. Jeg kan fortsatt kjenne på såre følelser rundt tapet av familielivet/nettverket. Jeg har ingen i familien her jeg bor . Det begrenser seg for hvor mye sosialisering det blir med andre når ungene er hos meg, men jeg prøver å ikke tenke så mye over det. Jeg har ikke lykkes i kjærligheten i ettertid. Er nylig singel og en ny drøm er gått i knus, men livet er så mye mer enn å ha en kjæreste. Det blir hva man gjør det til seg, men enkelt det er det iallefall ikke.

Slipper iallefall gå rundt å være trist og tappet for energi i et forhold som ikke er optimalt. Det praktiske ordner seg alltid.

Anonymous poster hash: 237c5...a03

[AnonymBruker]

Nå var ikke vi gift, men var i et langvarig samboerskap med 2 barn.

Jeg kommer ikke herrifra, og alle vennene mine er også i vennegjengen hans. Var jo igjennom han jeg ble kjent med de. Damene til kompisene osv..

Var veldig usikker i 2 årstid hva jeg skulle gjøre. Tenkte lenge på at jeg ville ut av forholdet for jeg mistrivdes veldig av mange årsaker sammen med han.

Men en dag valgte jeg å ta skrittet å gå. Jeg valgte også å bli boende i samme kommune og ikke flytte tilbake der min familie bor.

Jeg ble veldig overrasket over hvor greit det gikk, og jeg tilpaaset meg fort min ny situasjon.

Jeg har beholdt vennene mine, og han sine. Vi har også vært på fest sammen med samme vennegjeng. Fikk også ny venner etter jeg ble singel. Og det jeg fryktet mest å klare meg helt alene uten nærmeste familie rundt meg, gikk også overraskende fint

Idag har jeg ny mann og er gift Og nå kan jeg ikke se for meg et liv uten han

Anonymous poster hash: b48f0...f8d

[AnonymBruker]

Eksmannen min gikk i fra meg for seks år siden. I og med at han forlot meg, hadde jeg jo ikke noe "valg", men jeg må understreke at jeg også hadde tenkt tanken. Forholdet hadde ikke vært optimalt på flere år.

Jeg bor nå med mine tre barn i en leilighet. Vi måtte selge huset vi bodde i. Det å måtte selge huset var selvsagt ganske sårt, ikke minst for barna. Likevel sier de to eldste til meg at det er mye mer avslappende nå når jeg og barnefaren er skilt. De foretrekker visst at vi bor hver for oss pga at stemningen da er bedre, til tross for at eksamannen min og jeg aldri har kranglet noe særlig.

Jeg har selvsagt beholdt mine venner og venninner. Noen jeg før pleide å omgås med har jeg nå lite kontakt med, og dette er stort sett folk som egentlig var min eksmanns venner. Selv om det var gøy å være sammen med mange av dem i større sosiale lag, er ikke dette store tap mtp at de ikke kan regnes som nære venner av meg (de har jeg beholdt!).

Selv om det å være alene kan føles ensomt, er det også herlig å kunne være selvstendig synes jeg! Er det bedre å være to om noe når man ikke trives i duoen?

Anonymous poster hash: e3ed1...937

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra "alt" for et halvt år siden. Dvs. jeg gikk jo ikke fra barnet, for jeg har hovedomsorgen (fortsatt under skolealder), men hus, hage og god/bedre økonomi, han og tildels også familien hans. Jeg var redd jeg skulle angre, men jeg gjør ikke det. Ikke i det hele tatt. Det er klart at det er kjedelig med det som kunne vært, men jeg vet at det er en illusjon, for forholdet vårt ville aldri blitt bra (det var vel aldri bra i utgangspunktet, men jeg ble uplanlagt gravid og vi valgte å beholde).

Nå bor vi i en liten leilighet på samme sted som han kommer fra. Jeg er egentlig fra et sted noen timer unna. Men jeg har fått egne venner her, og trives egentlig veldig godt. Økonomien går rundt, og jeg savner ikke han, og ikke huset eller hagen.

Jeg er fortsatt singel, og jeg savner nok litt å ha en kjæreste, men det går egentlig helt fint.

Anonymous poster hash: 4f906...c15

[Anglofil]

Ingen stor forskjell, annet enn at jeg har fått større nettverk. Det er jeg som eide leiligheten, så for meg har det i grunn ikke hatt noen økonomisk betydning. Eller, jeg har vel kanskje fått bedre økonomi.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg tenker det samme.

Men etterhvert som tiden går, så blir alle de store problemene (sånn jeg har sett de), mindre eg mindre med tiden.

Jeg tror rett og slett at jeg har det verre og verre i forholdet, sånn at jeg begynner og tenke på at ting er mye bedre enn akkurat nå.

Jeg kommer til å måtte bytte jobb, det blir ikke spesielt lett, for jeg kommer fra et sted der 100% jobber ikke vokser på trær. Og ved og gå over til en ny jobb (med kun dagjobbing) så vil jeg gå ned mye i lønn.

Det vil si at jeg vil måtte leie billig.

Jeg vet ikke, men jo mer vi krangler, jo verre jeg føler meg, jo mer positivt ser jeg på alt det andre.

Det verste er å måtte gi opp familielivet. Jeg skulle så ønske jeg kunne leve i en familie og få flere barn. Men nå så ser det ut som jeg blir alene resten av livet og at jeg kun får ett barn. Jeg har fått et friskt barn, jeg klager ikke! Men jeg hadde jo noen drømmer/ønsker om flere. Men samtidig hadde jeg en drøm om å være lykkelig resten av livet da vi giftet oss..

Det er veldig hardt å bo trangt, ha dårlig råd osv. Men det er også utrolig hardt og leve med den intense følelsen av ensomhet og ulykkelighet.

Anonymous poster hash: 04172...da0