Mulig samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Jeg er i en vanskelig situasjon... For et år siden flyttet vi i hus, med vår sønn som da var 1 år. Ifb med dette ble det klart at min samboer var usikker på om han ville fortsette forholdet. Jeg ble mildt sagt sjokkert, så ikke denne komme. Ting hadde ikke vært rosenrødt, men vi hadde nå forsåvidt nylig blitt foreldre og kjøpt hus sammen. det ble derfor for min del ikke noe lykke å flytte i hus med viten at framtiden sammen var usikker. Han kom frem til at han ville prøve. Jeg var på dette tidspunktet knust for at han ville ut, og veldig såret for det hele, men glad for at han ville prøve. likevel, forventet jeg vel gjerne at han ville gjøre noe som overbeviste meg om at han faktisk ville oss, det var jo han som hadde startet tvilen om oss og forholdet. Han gjorde ikke noe særlig ut over det vanlige, men vi var nå fremdeles samboere. Vi gikk til familierådgivning for å prøve å løse ting, mye av tillitten min i forholdet var vekke. Var ikke så mye hjelp å gå dit egentlig. Vi har hatt en god del krangler siste året, og har aldri kommet oss igjen egentlig, men jeg så veldig fram til sommerferie, hvor vi kanskje kunne komme på rett kjøl igjen. Han har sagt at han vil oss nå. Vi hadde en uke på ferie med min mor. På denne turen behandlet han min mor utrolig dårlig, og snakket nesten ikke med henne. Hjalp ikke til med noe, og jeg var bare helt sjokkert. Orket ikke å si noe til han på ferie, men gjorde det jeg kunne for at min mor og min sønn skulle ha en fin ferie. Når vi kom hjem, tok vi en oppvask, og jeg sa hva jeg mente om hans oppførsel ovenfor min mor. Han sa da at han hatet min mor og at han ikke orket henne. Dette sårer meg, det er min mor. Jeg sliter nå med å vite om jeg bør bli i dette forholdet. Min mor og bror er rystet over han og vil nå ikke komme hit på besøk mer, siden de ikke vil treffe han. Jeg forstår de godt, men det er selvfølgelig trist for meg. Min samboer har sagt han kan komme med en unnskyldning ovenfor min mor, men at han trenger tid, jeg trodde når han sa det, at han trengte noen uker, nå viser det seg at han trenger minst tre måneder. Jeg syns dette bare er helt vanvittig. det betyr mye for meg at dette ordnes opp i. Samtidig er vi lite sammen i hverdagen. Han vil gjerne ha skjønnhetssøvn til klokken 11 om morgningen, slik at det er jeg som står opp og spiser frokost alene med vår sønn. Når jeg klager på at han sover lenge får jeg bare høre at han er trøtt og har ferie. Jeg reagerer på dette for jeg så jo for meg at som familie ville vi være samlet. Han virker og til tider deprimert og min bror mener han er bipolar. Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre ift dette da han ikke er typen som ville søkt hjelp eller innrømmet noe slikt. Er det noen som har opplevd lignende? Hva gjør du når samboer hater moren din og ønsker å ikke treffe henne? Han har ingen gode grunner... Dette blir jo spesielt vanskelig ved bursdag og høytid... Det er heller ikke så lett å bare avslutte det hele, vi har jo en sønn og huset vi har vil ikke nødvendigvis være lett salgbart. Jeg har pengene mine i huset. Hva gjør man?

Anonymous poster hash: 852b4...fe2

[AnonymBruker]

Du må skrive med avsnitt, det ble tungt å lese, og jeg fikk ikke helt taket på historien din

Anonymous poster hash: a2147...a18

[Gjest Chloe87]

Hvor gamle er dere? Det første som slår meg er at han virker veldig umoden. Det er jo ganske lenge å vente 3 måneder på å komme med en unnskyldning? Jo lengre tiden går, jo større sjanse er det for at moren din blir mer og mer irritert. Jeg har nå ventet i over 3 unnskyldninger fra en person og har selv kjent hvordan irritasjonen vokser.

Angående det at han sover lenge og lar deg stå opp med barnet. Greit han har ferie, men hjelpe deg kan han vel uansett?

[nordpå]

Hvor gamle er dere? Det første som slår meg er at han virker veldig umoden. Det er jo ganske lenge å vente 3 måneder på å komme med en unnskyldning? Jo lengre tiden går, jo større sjanse er det for at moren din blir mer og mer irritert. Jeg har nå ventet i over 3 unnskyldninger fra en person og har selv kjent hvordan irritasjonen vokser.

Angående det at han sover lenge og lar deg stå opp med barnet. Greit han har ferie, men hjelpe deg kan han vel uansett?

Vi er 31. Hvert sammen i 5 år

[Bbc_tromvik]

AVSNITT!

[nordpå]

Jeg er i en vanskelig situasjon... For et år siden flyttet vi i hus, med vår sønn som da var 1 år. Ifb med dette ble det klart at min samboer var usikker på om han ville fortsette forholdet. Jeg ble mildt sagt sjokkert, så ikke denne komme. Ting hadde ikke vært rosenrødt, men vi hadde nå forsåvidt nylig blitt foreldre og kjøpt hus sammen. det ble derfor for min del ikke noe lykke å flytte i hus med viten at framtiden sammen var usikker. Han kom frem til at han ville prøve. Jeg var på dette tidspunktet knust for at han ville ut, og veldig såret for det hele, men glad for at han ville prøve. likevel, forventet jeg vel gjerne at han ville gjøre noe som overbeviste meg om at han faktisk ville oss, det var jo han som hadde startet tvilen om oss og forholdet.

Han gjorde ikke noe særlig ut over det vanlige, men vi var nå fremdeles samboere. Vi gikk til familierådgivning for å prøve å løse ting, mye av tillitten min i forholdet var vekke. Var ikke så mye hjelp å gå dit egentlig. Vi har hatt en god del krangler siste året, og har aldri kommet oss igjen egentlig, men jeg så veldig fram til sommerferie, hvor vi kanskje kunne komme på rett kjøl igjen. Han har sagt at han vil oss nå.

Vi hadde en uke på ferie med min mor. På denne turen behandlet han min mor utrolig dårlig, og snakket nesten ikke med henne. Hjalp ikke til med noe, og jeg var bare helt sjokkert. Orket ikke å si noe til han på ferie, men gjorde det jeg kunne for at min mor og min sønn skulle ha en fin ferie. Når vi kom hjem, tok vi en oppvask, og jeg sa hva jeg mente om hans oppførsel ovenfor min mor. Han sa da at han hatet min mor og at han ikke orket henne. Dette sårer meg, det er min mor. Jeg sliter nå med å vite om jeg bør bli i dette forholdet.

Min mor og bror er rystet over han og vil nå ikke komme hit på besøk mer, siden de ikke vil treffe han. Jeg forstår de godt, men det er selvfølgelig trist for meg. Min samboer har sagt han kan komme med en unnskyldning ovenfor min mor, men at han trenger tid, jeg trodde når han sa det, at han trengte noen uker, nå viser det seg at han trenger minst tre måneder. Jeg syns dette bare er helt vanvittig. det betyr mye for meg at dette ordnes opp i.

Samtidig er vi lite sammen i hverdagen. Han vil gjerne ha skjønnhetssøvn til klokken 11 om morgningen, slik at det er jeg som står opp og spiser frokost alene med vår sønn. Når jeg klager på at han sover lenge får jeg bare høre at han er trøtt og har ferie. Jeg reagerer på dette for jeg så jo for meg at som familie ville vi være samlet. Han virker og til tider deprimert og min bror mener han er bipolar. Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre ift dette da han ikke er typen som ville søkt hjelp eller innrømmet noe slikt.

Er det noen som har opplevd lignende? Hva gjør du når samboer hater moren din og ønsker å ikke treffe henne? Han har ingen gode grunner... Dette blir jo spesielt vanskelig ved bursdag og høytid...

Det er heller ikke så lett å bare avslutte det hele, vi har jo en sønn og huset vi har vil ikke nødvendigvis være lett salgbart. Jeg har pengene mine i huset. Hva gjør man?

[GammelKaktus]

For meg ville ikke dette vært holdbart, han behandler deg jo som dritt. Uansett om han feiler noe psykisk så er ikke det en god nok unnskyldning. Enten så skjerper han seg, eller så kan du like godt leve alene.

Kan garantere deg at det er mindre stress det.

Håper det ordner seg for deg.

Edit, en bokstav som måtte flyttes på.

Endret 10. august 2014 av FrøkenMånestråle

[Gjest]

Begynn å planlegge livet ditt uten han.

Om han ønsker å være en del av det får han få ræva i gir og bli voksen.

Voksne folk oppfører seg sivilisert mot familiemedlemmer og ber om unnskyldning når de har vært ufine.

Voksne folk tar ansvar.