Hvordan forholde seg til spiseforstyrrelser?

[Gjest Gjesta]

Nå er jeg fortvila.

Ei jeg jobber sammen med - som jeg vet har slitt med spiseforstyrrelser tidligere - spytter ut maten hun spiser i lunsjen. Vi sitter alle på samme spiserom, og jeg har stussa på at hun alltid sitter med masser av tørkepapir i fanget når hun spiser. Jeg har ikke visst om hun fortsatt sliter med anorexia, og i matpausene har hun alltid spist godt - trodde jeg! MEN - de siste dagene har jeg lagt merke til at papiret hun sitter med bruker hun til å spytte ut maten i - hun "tørker seg rundt munnen", men spytter altså ut maten.

Det er forferdelig å se på, og jeg får så vondt av henne. Men hva gjør jeg? Det nytter jo ikke å si noe, gjør det vel? Denne jenta har vært syk i over 10 år nå...

Kan man bli frisk av anorexia? Og hva syns folk som lider av spiseforstyrrelser om at folk spør/blander seg? Jeg tenker som så at hun prøver å lure oss/seg selv til å tro at hun spiser - men samtidig er det jo SÅ tydelig at hun spytter ut maten igjen. Vil hun at vi skal se og reagere, eller er forsøkene hennes på å skjule det bare veldig mislykkede?

Jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre - stakkars jente... :-(

Noen med erfaringer fra spiseforstyrrelser her som kan gi meg gode råd?

K

[Gjest 1111]

Huff.. vanskelig å vite hva man skal gjøre i en slik situvasjon.

Det spørs jo hvor godt du kjenner jenta?

Men uansett syns jeg du skal ta kontakt med henne og fortelle henne at du ser hun har et problem. du vet aldri hvordan hun vil reagere - mest sannsynlig blir hun irritert, men det er bedre å ta kontakt enn å sitte passiv og bare se på.

Siden hun gjør dette i lunsjen, så virker det som om hun vil bli oppdaget.. i alle fall i mine øyne.

Det viktigste er vel å være her for henne.

Vanskelig dette.. og jeg vet ikke engang hva som er best - selv om jeg sliter med noe av det samme.

Ønsker deg lykke til jeg

[Gjest Fighter]

Har hun fortalt deg om spiseforstyrrelsene selv eller vet di det på andre måter? Kjenner du henne veldig godt? Her finnes ingen fasitsvar. Men jeg tror at hvis noen jeg kjente godt og visste at jeg hadde slitt med psiseforstyrrelser oppdaget at jeg fortsatt kasetet opp, hadde jeg satt pris på at det ble tatt opp. I hvert fall hvis jeg gjorde det veldig tydelig. Du kan jo bare spørre hvordan hun har det og om det er noe du kan hjelpe henne med. Spise må hun klare selv, men du kan vise at du bryr deg eventuelt hjelpe henne til å oppsøke psykolog.

Og en ting til: Der jeg hadde praksis fortalte jeg om egne spiseforstyrrelser til alle på kontoret av diverse grunner. Alle visste at jeg og en annen på kontoret slet med sf. Likevel pratet de andre MYE om slakning. En gang presterte de til og med å si at maten jeg spiste var fetende og at de ikke spiste det. IKKE SNAKK OM SLANKING!!!!I hvert fall ikke mye og ikke når hun prøver å spise.

[Gjest Gjesta]

Jeg har gått i samme klasse som denne jenta på barneskolen, men har ikke hatt noe kontakt med henne siden da. Jeg vet at hun var innlagt i 6 mnd når vi gikk på ungdomsskolen, og felles venninner av oss fortalte meg i etterkant at hun fortsatt slet, men at det ikke visste råd til å hjelpe henne. Det er vel et par år siden jeg hørte det sist.

Føler meg ikke som en venn av henne, og ville føle det litt merkelig å ta det opp siden vi egentlig ikke har snakka så veldig mye sammen.

Jeg vet ikke om hun får hjelp på noen måte, men jeg håper så inderlig det, og at hun ikke sliter med dette uten at noen viser at de vet og ser henne.

Hvilke tanker satt dere med når dere ikke spise eller spytta ut maten/kasta opp, dere som har erfaring? Hva kan jeg si til henne som gjør at hun forstår at jeg ikke mener noe ille ved å ta det opp med henne - jeg vet jo at det er en sykdom som hun ikke rår over. Men jeg vil så gjerne gjøre noe for henne...

Jeg snakker aldri om mat eller slanking i nærheten av folk jeg vet sliter med spiseforstyrrelser. Men det er skremmende mange som ikke tar sånne hensyn syns jeg...

K

[Gjest Fighter]

Som Mylian skrev så kan hun bli sinna. Fornektelse er jo en del av sykdommen. Men jeg husker selv da jeg slet. På en måte skammet jeg meg veldig og ville ikke at noen skulle skjønne eller vite, samtidig ville jeg det. Da jeg endelig fortalte det til noen føltes det som en enrom lettelse. Det å skjule det hele er en del av sykdommen, men også utrolig slitsomt.

Jeg skjønner at du vil hjelpe henne. Jeg husker selv hvor fortvila både familie og venner var da jeg kasta opp. Og jeg vet selv hvor fortvila jeg blir når det er folk med sf som enten kaster opp eller lar være å spise.

Men ettersom hun ikke er en venn ville jeg gått veldig forsiktig frem.

Hva jeg tenkte da jeg ikke spiste eller da jeg kastet opp? Undelig masse tanker. Men husker jeg var stolt av meg selv hvis jeg så andre spiste uten at jeg gjorde det selv. Det var også et uttrykk. En måte å få ut følelser på og en måte å føle at jeg hadde kontrollen på. Det er over to år siden jeg katet opp sist, likevel kjenner jeg at jeg får lyst når det skjer noe vanskelig. Jeg blir også veldig opptatt av mat i vanskelige perioder.

Kanskje kollegaen di har klart å spise greit en stund, men at hun er inne i en vanskelig periode nå?

Spiseforstyrrelser er kjempekomlisert både for de som har dem og for de som er rundt.

Les mer her:

http://www.lommelegen.no/spiseproblem/

www.iks.no

[Gjest Gjesta]

Takk for et utrolig fint svar, Optimist - det hjalp meg veldig mye!

Det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor noen lar være å spise. Og det er utrolig vanskelig å forstå hvordan de klarer det, hva som motiverer dem etc.

Setter pris på at du deler dine erfaringer, Optimist!

Har lest en del om sf før, siden jeg har hatt mistanke om at ei venninne av meg også sliter med det. Men jeg føler at mye av det blir "teori" - har aldri hørt folk som har hatt sf selv, fortelle - og det er jo DET som teller, føler jeg - å få et lite innblikk i tankene/motivasjonen!

Skal ta en titt på linken du la ved!

K

[Gjest Fighter]

Bare hyggelig!

Føler veldig at jeg er på vei til å få tilbakefall nå. Tenker venvittig mye på mat. Mat jeg skal spise. mat jeg ikke skal spise og er veldig opptatt av at andre skal spise. Har også lyst til å stappe i meg mat og kaste alt opp igjen. Men jeg vet at jeg ikke vil få det noe bedre ved å gjøre det.

[Gjest Gjesta]

Det jeg ikke har forstått, er hvorfor hun alltid har med seg så usunn mat. Hun har aldri ei hjemmelaga matpakke, bare kaloribomber som skolebrød, baguetter, microovn-produkter, kjeks, boller m.m. Jeg har ikke skjønt hvorfor hun - som har slitt med sf og ønsker å være så tynn - ikke spiser sunt når hun først spiser...

Men det spiller jo ingen rolle, siden hun spytter ut det meste... (og kanskje kaster opp resten når hun er på do HVER gang etter matpausa...)

Uff, jeg vet ikke hva jeg skal si og gjøre jeg...

K

[Gjest Fighter]

Du sier det selv, hvis hun likevel ikke skal spise det kan hun "spise" hva som helst. Dessuten er det en større "seier" å ikke ha spist usunn mat enn sunn mat.

Sf handler om skam, men også om stolthet over å klare å la være å spise. Det kan føles som om det er det ene man er flink til. Å la være å spise en salat er ikke noe å skryte av...

[Gjest Gjesta]

Bare hyggelig!

Føler veldig at jeg er på vei til å få tilbakefall nå. Tenker venvittig mye på mat. Mat jeg skal spise. mat jeg ikke skal spise og er veldig opptatt av at andre skal spise. Har også lyst til å stappe i meg mat og kaste alt opp igjen. Men jeg vet at jeg ikke vil få det noe bedre ved å gjøre det.

Så ikke innlegget ditt før jeg postet mitt forrige...

Det må være utrolig tøft å gå og kjenne på sånne følelser...og vite at man ikke må, men likevel ønske å gjøre det.

Det er noe som ikke lar seg forestille for oss som ikke kjenner til det...

Håper du er standhaftig, optimist, og tar den rette kontrollen over livet ditt!

K

[Gjest Fighter]

Uff, jeg vet ikke hva jeg skal si og gjøre jeg...

K

Jerg skjønner. Det kan jo hende at hun har lyst til å prate om det selv. Du kan jo bare ta opp spiseforstyrrelser som et generelt samtaleemne og se om hun kanskje sier noe.

[Gjest Gjesta]

Du sier det selv' date=' hvis hun likevel ikke skal spise det kan hun "spise" hva som helst. Dessuten er det en større "seier" å ikke ha spist usunn mat enn sunn mat.[/quote']

Ja, jeg har jo skjønt det nå etter at jeg oppdaga at hun spytter ut igjen...Burde ha skjønt det før, egentlig...

K

[Gjest Fighter]

Så ikke innlegget ditt før jeg postet mitt forrige...

Det må være utrolig tøft å gå og kjenne på sånne følelser...og vite at man ikke må, men likevel ønske å gjøre det.

Det er noe som ikke lar seg forestille for oss som ikke kjenner til det...

Håper du er standhaftig, optimist, og tar den rette kontrollen over livet ditt!

K

Som sagt så vet jeg jo at jeg ikke får det noe bedre, men det hadde vært utrolig deilig å bare spydd masse akkurat nå. Det vil ikke gjerne de vonde følelsene, men det vil likevel føles som en lettelse bare å få de ut. Utrolig vanskelig å forklare.

[Gjest Gjesta]

Skjønner at det er vanskelig å forklare, og det er utrolig vanskelig å forstå også...

K

[Gjest Catwoman]

Kan godt være hun har maten i munn og spytter ut fordi hun har så lyst på, og kan ikke la seg selv få lov, og dermed er det bedre å ha maten i munnen litt og kjenne smaken av den, det kan døyve lysten litt isteden for å ikke spise i det hele tatt. det kan også forklare hvorfor hun bare "spiser " usunn mat.

Kan jo godt være at hun ønsker at dere skal se det, et bitte lite rop m hjelp, for hvis det var veldig viktig for henne å skjule det hadde hun vel hatt muligheten til å la være å sitte sammen med dere andre å spise?

Vanskelig å komme med noen gode råd. For folk med spiseforstyrrelser er så forskjellige, noe som en syns er greit, vil en annen mislike sterkt.

Kanskje du kan snakke litt med de andre som også ser dette? Høre hva de tenker om det?

Lykke til i allefall

[fruenge]

slettet

[pusla]

Når jeg slet som verst var det noen kollegaer jeg ikke hadde så veldig god kontakt med som "brydde seg". Det var kanskje måten det ble sagt på, men jeg synes iallefall ikke det hjalp særlig. Nå var de ganske "krasse" da, hadde de trått litt mer varsomt hadde jeg kanskje sett litt annerledes på det.

Dette er et veldig følsom tema og slettes ikke sikkert hun vil prate med noen om dette, så vær iallefall veldig veldig forsiktig hvis du vil ta det opp (å spørre forsiktig om hun har det bra og vise at hun kan prate om hun ønsker det, kan jo være en ok løsning).

Selv jeg som sliter med dette selv, vet jo ikke hva som egentlig er lurt å gjøre! Ikke rart dette er vanskelig! Men å bry seg om andre er jo aldri feil, da.

[Gjest Gjesta]

Takk for innspill, folkens!

Kan jo godt være at hun ønsker at dere skal se det, et bitte lite rop m hjelp, for hvis det var veldig viktig for henne å skjule det hadde hun vel hatt muligheten til å la være å sitte sammen med dere andre å spise?

Egentlig har hun ikke muligheten til å "spise" andre steder, og mtp at samboern hennes også jobber hos oss, så er det naturlig for dem å spise sammen på vårt felles spiserom.

I går hadde jeg pause sammen med henne igjen, og jeg satt rett overfor henne. Hun spiste faktisk en hel toast i går - etter det jeg kunne se - men den andre spytta hun ut.

MEN, jeg tror kanskje hun vet at jeg vet nå, fordi hun titta bort på meg hver gang hun spytta ut noe - og trodde vel at jeg ikke så siden jeg satt med ei avis foran meg. Føler meg skikkelig dum som "titter" på henne, men jeg vil vite at jeg ikke tar feil - og det gjør jeg ikke. Hun spytter ut maten!

Har vurdert å ta det opp med samboern hennes, men så er han en type som tar veldig lett på ting, som spøker bort alt og bare er en humørfylt kar. Ikke kjenner jeg han så godt heller - og det blir litt dumt å skulle ta opp noe sånt med han, siden han på en måte ikke kan unngå å vite at denne jenta har hatt problemer i 10 år nå...Vet ikke hva jeg skal si.

Er litt redd for å si det til andre å jobben også, fordi jeg frykter at de kanskje ikke vil ha forståelse eller kunnskap nok om spiseforstyrrelsenes karakter. Det er for det meste eldre damer, og de buser ofte fram med det de mener, uten å tenke seg om... Vil jo ikke risikere at denne jenta får det vondt på jobb heller da, hvis hun får inntrykk av at alle vet hva hun holder å med. Tror kanskje ikke DET er det mest fornuftige...

K