Jeg sliter veldig mye med fortiden..

[AnonymBruker]

Min mann har alltid hatt venninner og flere ekser som stadig skal holde kontakt og som flere har vært interessert. De har sendt han bilder av seg halvnakne (jeg har snoket). Alle hinter til noe annet bestandig.

Han var utro flere år ut i forholdet, og det var nesten så jeg hadde ventet på det. Men etter å ha hatt en pause etter utroskapen, så valgte vi å prøve igjen. Dette pga at vi hadde veldig små barn.

Det plager meg jo selvfølgelig enda (godt over to år senere).

Men det er særlig følelsen av at han stadig har noen andre tilgjengelig og at han tydeligvis ikke avviser de da de fortsetter.

Jeg kjenner nå på følelsen av å savne og ha en mann som er min, som også ønsker og være min. Som synes jeg er bra nok og ikke trenger bekreftelse fra alle andre. Som faktisk forteller folk at han ikke er interessert.

Jeg liker veldig godt å ha et trygt og godt familieliv. Der barna bor sammen med begge foreldrene osv. Men jeg er ikke lykkelig. Samarbeidet om barna går bra og det er sjeldent krangling mens barna er våkne.

Det verste er den nagende følelsen av å vite at man aldri har vært sin partner nr 1. Og alltid lure på om han har noen han sender mld med nå.

Jeg forstår aldri hvorfor han gjorde det sånn, altså nå er vi sammen pga barna, men før. Hvorfor var han samme med meg hvis det så tydelig ikke er nok. Jeg trodde alltid at jeg kunne endre han. Men det er fordi jeg er dum.. jeg kommer aldri til å endre han. Han kommer alltid til å være sånn. Og jeg har endt opp med å ødelegge selvtillit og selvbilde i prosessen. Og jeg gjorde aldri noe ekstra for han, så det var ikke neo uttalt gode grunner til at han skulle holde med meg. Ikke hadde jeg mye penger da jeg var student de første årene og han måtte hjelpe meg med penger. Ikke var jeg ei som hjalp han spesielt eller gjorde alt han sa osv.

Anonymous poster hash: 2eb62...d5e

[94happy]

Min mann har alltid hatt venninner og flere ekser som stadig skal holde kontakt og som flere har vært interessert. De har sendt han bilder av seg halvnakne (jeg har snoket). Alle hinter til noe annet bestandig.

Han var utro flere år ut i forholdet, og det var nesten så jeg hadde ventet på det. Men etter å ha hatt en pause etter utroskapen, så valgte vi å prøve igjen. Dette pga at vi hadde veldig små barn.

Det plager meg jo selvfølgelig enda (godt over to år senere).

Men det er særlig følelsen av at han stadig har noen andre tilgjengelig og at han tydeligvis ikke avviser de da de fortsetter.

Jeg kjenner nå på følelsen av å savne og ha en mann som er min, som også ønsker og være min. Som synes jeg er bra nok og ikke trenger bekreftelse fra alle andre. Som faktisk forteller folk at han ikke er interessert.

Jeg liker veldig godt å ha et trygt og godt familieliv. Der barna bor sammen med begge foreldrene osv. Men jeg er ikke lykkelig. Samarbeidet om barna går bra og det er sjeldent krangling mens barna er våkne.

Det verste er den nagende følelsen av å vite at man aldri har vært sin partner nr 1. Og alltid lure på om han har noen han sender mld med nå.

Jeg forstår aldri hvorfor han gjorde det sånn, altså nå er vi sammen pga barna, men før. Hvorfor var han samme med meg hvis det så tydelig ikke er nok. Jeg trodde alltid at jeg kunne endre han. Men det er fordi jeg er dum.. jeg kommer aldri til å endre han. Han kommer alltid til å være sånn. Og jeg har endt opp med å ødelegge selvtillit og selvbilde i prosessen. Og jeg gjorde aldri noe ekstra for han, så det var ikke neo uttalt gode grunner til at han skulle holde med meg. Ikke hadde jeg mye penger da jeg var student de første årene og han måtte hjelpe meg med penger. Ikke var jeg ei som hjalp han spesielt eller gjorde alt han sa osv.

Anonymous poster hash: 2eb62...d5e

Har du tatt dette opp med han? Hvordan du føler det?

Vær ærlig mot han og si du ikke er lykkelig - for du fortjener selvfølgelig å være lykkelig. Barna dine vil klare seg helt fint om dere skiller lag, så lenge dere samarbeider.

[AnonymBruker]

Dette var fælt å lese.. Enhver kvinne fortjener å ha en mann som bare vil ha henne, at mannen viser at hun er eneste kvinnen i hans liv, det er jo beste følelsen i verden!

Nå mener jeg så lenge kvinnen er likens selvfølgelig.

Hvor gammel er dere? Høres ut som dere har vært sammen i noen år også..

Jeg tror at noen menn bare er sånn. At de må ha bekreftelse fra andre at de fortsatt er bra nok, at de fortsatt har sjangs på flere, han gjorde jo i tillegg en feil med å være utro mot deg.

Du fortjener å være lykkelig, han vil aldri gjøre deg lykkelig!

Skjønner det er vanskelig med tanke på barna, men det vil gå bra, du må tenke på degselv. Hva som er best for deg!

Anonymous poster hash: 62651...ee1

[Gjest Atheena]

Kanskje du kunne vist han hva du har skrevet her?

[Gjest brutal_mann]

han behandler deg virkelig respektløst! Ta det opp med ham på en skikkelig måte og krev å få respekt. Om han ikke gir deg respekt så gi deg selv selvrespekt.

[AnonymBruker]

han behandler deg virkelig respektløst! Ta det opp med ham på en skikkelig måte og krev å få respekt. Om han ikke gir deg respekt så gi deg selv selvrespekt.

Jeg klarer ikke å sitere flere innlegg samtidig.

Men ja, jeg har tatt det opp med han. Jeg har tatt det opp på en pen måte, jeg har snakket om det på en rolig fornuftig måte og jeg har rast, skreket og grått. Men stort sett er reaksjonen stillhet. Og evt etterhvert sinne.

Han vil aldri snakke om noe. Han vil aldri vedkjenne seg å ha gjort noe galt. Det går på meg.

Et par ganger har det kommet i et svakt øyeblikk at han hater seg selv for å ha såret meg. Men jeg vet ikke om Jeg tror på det. Jeg vet ikke hva jeg tror om noe lenger.

Vi er akkurat bikket over i 30 årene. Og vi har vært sammen noen år.

Å vise han innlegget tror jeg ikke vil løse noe. Det blir sikkert lest også tiet i hjel. Hvis ikke jeg står der og forlanger et svar, og må "messe" for å få det frem og da blir det et svar i sinne fra han.

Jeg begynner og tro at jeg er feilen. Jeg begynner å tenke at jeg ikke er verdt det. At det ikke er rart at han vil ha andre damer og at det er meg det er noe galt med. Jeg tviler på at jeg vil finne meg noen andre. Men helt ærlig, så er andre menn det siste jeg tenker på. Og hvis jeg noen gang går ut av dette forholdet så er mitt største ønske å være singel. For jeg tror ikke lenger på dette med kjærlighet og forhold. Og jeg vil aldri aldri aldri utsette meg selv for noe sånt igjen.

Hadde vi ikke hatt barn så hadde vi ikke vært sammen.

Men barna er det beste som har skjedd meg på samme tid, så jeg klarer ikke å angre på å ha fått de.

Anonymous poster hash: 2eb62...d5e

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har det akkurat som deg.

Starter en tråd i går: utro via meldinger.

Har ingen gode råd dessverre.

Utenom at du ikke må tro det er deg det er noe galt med. Det er han som utfører disse handlingene, ikke du som får han til å gjøre det. Dette må jeg si til meg selv hver dag. For jeg holder på å bli sprø...

Håper alt ordner seg for deg og barna dine.

Anonymous poster hash: 75d31...ef1