Når far sårer datteren (langt)

[Gjest Trulselinemor]

For 14 år siden flyttet mine foreldre fra hverandre, etter mange år med krangling. De ba meg velge hvem jeg ville bo hos, og det var veldig vanskelig. Jeg valgte mamma pga hun jobbet ikke så mye som far og fordi hun skulle ikke jobbe nattskift. Dette godtok de begge to. Avstanden mellom mine foreldre var så kort at jeg kunne besøk far når jeg ville.

Etter noen mnd fant far seg ny dame og det gjorde meg glad. Da viste jeg at han ikke var alene lengre.

Gjennom de 14 årene så har det vært litt sårende og spydige kommentarer, noe jeg synes er vond.

Det som jeg har lagt merke til, er at min fars samboer forandre seg i oppførsel etter hvem som er i nærheten. Er jeg alene med henne så er hun koselig, er far i nærheten så er det også koselig, men det kan komme noen spydige kommentarer, men er søstra mi i nærheten så er hun grove i munnen. Går far unna slik at jeg sitter igjen med dama hans og søstra mi, så er det om å gjøre å såre meg mest mulig. Da prater de til meg som om jeg var en hakkepinne. Jeg må da tåle alt. Fars samboer kan masse og masse om forskjellige ting bare får å få meg irritert og få søstra mi i latterkrampe.

De vet jeg er en sårende person som har lett for å ta til tårene. Jeg har alltid vært slik og det tror jeg skyldes at jeg har i hele oppveksten blitt behandlet som en slave av søstra mi. Vi har aldri følt eller hatt ordentlig søskenforhold.

Jeg har mange ganger lyst til å ta opp ting med far, men jeg er redd for å såre han. Jeg har også oppdaget at far informerer søstra mi om ting, men ikke meg. Det er flere ganger jeg har fått vite ting flere mnd etterpå, og da av andre familiemedlemmer eller bekjente.

Han har lett for å si: Jeg har jo snakket med dere om dette, og da har han snakket med søstra mi men ikke meg. Da har han glemt å fortelle meg det. Jeg prøvde å spørre han om en ting på telefonen en tid tilbake, og fikk beskjed at vi snakker ikke mer om det. Jeg har mange ubesvarte spørsmål, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få svar på de. Jeg klarer ikke å spørre han. Han vil ikke svare meg på ting. Jeg føler meg liten, ikke noe verdt, jeg føler meg som luft i hans øyne. Det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Jeg vurderte å sende brev en gang, men fant ut at det kommer til å havne i min søster hender og ting blir verre.

Vi har nesten ikke telefon kontakt. Vi snakkes en gang i mnd og da kan samtalen vare i ca 10 min. Det er som to ukjente som snakker med hverandre for første gang.

Jeg har sikkert glemt masse. Men jeg måtte bare får det ut det som er i mine tanker nå. Dette gir meg av og til søvnproblemer.

[LilleBille]

Har ingen gode råd akkurat nå .. men kan hvertfall gi deg en .

Det er alltid ekstra vondt når de som betyr mest for oss sårer oss.. enten det er med vilje eller av ren ubetenksomhet.

Det er jo synd du ikke føler at du kan skrive ned følelsene dine i brev til ham.. for det kunne kanskje renset luften, men hvis det kan skape enda større problemer for deg i forhold til søsteren din (er hun sjalu??) .. så er det kanskje greiere å prøve å få snakket med ham på to mans hånd.

Tror det er viktig å få ting opp i dagen .. og ikke stenge følelsene inne.

[Kelsey]

Har ikke så mange råd jeg heller, annet enn at jeg er enig at det er lurt å snakke om ting (selv om man selvfølgelig må velge sine ord med omhu)

[Gjest Trulselinemor]

Jeg håper jeg en dag kan prate med han alene.

Om søstra mi er sjalu eller ikke, vet jeg ikke. Eneste jeg vet er at hun alltid skal bestemme over meg og hun skal hele tiden være best.

Hun forårsaket at jeg ble mobbet i 3 år på skolen.

[Gjest Danielle 73]

Mitt råd til deg er at du som nevnt skriver et brev til din far og for alldel IKKE tenk på din søster, fordi det er du som skal komme i første rekke.

Vist du ikke gjør det, vil du komme til å angre på det senere.

[Bridget Jones]

Snakke med faren din på tomannshånd, og forklar alt sammen. Og det med søsteren din, hun føler seg sikker "sterk" fordi du er "svak" tyr lett til tårer osv.

Hvis din stemor er spydig så vær spydig igjen, du er ett menneske du og ingen har rett til og prate til deg på den måten.

Jeg har bestandig vært den typen som er "svak" og det har min familie brukt seg av, jeg er bestandig den alle kan hakke på kan du gjøre det, kan du gjøre det...... SLITSOMT ingen har liksom hatt noe respekt for meg.

Etter jeg ble sammen med minn mann, så har han sagt

at du gidder og finne deg i det. Så har jeg tenkt litt etter og det er jo helt horribelt det de har drevet med mange ganger, har vært reine blinken. Har begynt og si ifra og det er jo nesten så de får bakover sveis, for det er de ikke vant til.

Men ikke la deg bli hakket på, de er ikke mer verdt en deg.

Lykke til

[Gjest GreenSky]

Vet hvordan det er. Stefaren min hakket på meg i årevis. Fikk høre at såpass måtte jeg tåle, selv om det var tydelig for alle og enhver at jeg ble lei meg. Vel... Det eneste som nytter er å gi si fra på en grundig og forståelig måte.

[Gjest gjest1]

hei!

Håper du klarer å få snakket med faren din på to manns hånd. Hva med å vise han det du har skrevet her inne? (skriv det ut..)

*klem-vist -du vil-ha*

[Gjest Trulselinemor]

Det er ikke noe godt at det er slik familieforhold. Mamma vet om det men hun sier jeg ikke skal bry meg så mye om det. Men det er da ikke så lett.

I fjor sommer prøvde å forsvare meg og svare tilbake, og fikk beskjed om at jeg var så sur og grinete og at jeg ikke tålte noe.

Jeg vet iallefall at han skal få ringe meg neste gang.

[*Shira*]

Jeg har tenkt på deg i hele dag, synest synd på deg. Er så usikker på hva jeg skal si, hvilke råd jeg kan gi deg.

Det faren din og tildels stemor og søster driver med er psykisk mishandling. Du sier faren din behandler deg som luft og selfølgelig får dette følge for din selvtillit og selvbilde.

Du sier også at du ikke helt vet om du skal tørre å konfrontere faren din pga at han blir så såret. For meg virker det som om han manipulerer deg, og det er så utrolig feigt gjort av han.

Som skilsmisse barn har du sikkert vært inne på tanken at DU kunne være grunnen til kranglene og skilsmissen, dette er ikke uvanlig for skilsmisse barn. Og om du føler det sånn gjør ivertfall ikke faren din det noe lettere, med sin fraværenhet.

Det du skal vite er at det ikke er du som gjør noe galt, men dine foreldre som totalt har feilet med foreldrerollen. Virker på meg som om de har nok med seg selv. Synest også moren din oppfører seg litt passivt ved å si at du ikke skal bry deg om det, hun burde ha hørt deg ut.

Du MÅ konfrontere faren din med det som plager deg, han har "sviktet" deg og du har rett på å bli hørt og tatt på alvor.

Det er ivertfall viktig å tenke at du er ikke det svakeste leddet, de er faren din, stemoren din og søsteren din.

Beklager om dette virket krasst, men jeg følte at jeg kjente meg litt igjen som et voksent barn av en far med rusproblemer og en mor med psykiske problemer. Ikke nok med all den redsel dette førte med seg, hadde de så nok med sine egne problemer at jeg ikke ble hørt.

Nå må du bare prate med faren din Trulselinemor, dette klarer du fint. Kanskje kan han få øynene opp, og forandre seg. Konsentrer deg om deg og han først, ta problemene med stemor og søster senere.

Synest også du skal snakke ut med moren din.

Lykke, lykke til og send meg en PM om du føler for deg :-)