Irritert

[AnonymBruker]

Jeg er så irritert på meg selv. Dette er egentlig en lang historie, men skal prøve å gjøre den kort.

Jeg har det siste året vært i et forhold med en mann som jeg tydeligvis ikke går godt sammen med. Har vært i et langt forhold før, som fungerte kjempefint, aldri noe dårlige miner eller lignende. Aldri krangler. Men med denne er det bare krangling, misforståelser, frekkhet og irritasjon. Det er selvfølgelig flere av de gode tingene også. Han har sine gode sider, men fy fasan, lista over karaktertrekk jeg ikke setter pris på er lang.

Så det ble slutt... og nå, etter en stund, har vi prøvd på nytt igjen. Men det er det samme gamle. Å møte hverandre igjen var kjempekoselig og perfekt de første kveldene, men så er det tilbake til irritasjonen og misforståelsene.

Jeg er irritert på meg selv fordi jeg gav han en ny sjanse, og fordi jeg savner han når vi ikke er sammen. Fordi egentlig forstår jeg ikke hvorfor jeg savner han og ønsker å være med han - han er jo en skikkelig frekk fyr. Sier grusomme ting til meg noen ganger, og er generelt særdeles egoistisk og tror han er "Guds gave til kvinnen" når han egentlig er totalt blotta for selvinnsikt.

Han har vært i flere forhold tidligere, ingen som har fungert etter hva jeg forstår. Nå er jeg bare den nye som det ikke fungerer med. Jeg vet jo innerst inne at det jeg egentlig ønsker meg er en mann som stoler på meg, setter pris på meg og som er like opptatt av å være gode med hverandre som det jeg er.

Jeg trenger bare et lite dytt!! Dytt meg til å glemme han. Er redd jeg ikke kommer meg fullstendig over han før jeg finner en ny, og det går jo ikke.... Akkurat nå føles det som en håpløs oppgave å finne drømmemannen.

Anonymous poster hash: ffc54...ad9

[Gjest brutal_mann]

Det er fordi det er tommere uten ham enn med ham. Det er ikke så mye han i seg selv du savner, men det å ha noen å prate med. Du kan glemme han her, og så kan du løfte blikket og se hva annet du kan bruke tiden din på.

[AnonymBruker]

Det er fordi det er tommere uten ham enn med ham. Det er ikke så mye han i seg selv du savner, men det å ha noen å prate med. Du kan glemme han her, og så kan du løfte blikket og se hva annet du kan bruke tiden din på.

Ja, du har nok rett. Derfor jeg tenker at jeg kunne kommet meg fullstendig over han med en gang, dersom jeg hadde en annen. Er ikke redd for å være alene, trives egentlig helt fint i mitt eget selskap, men det er det med å ha noen å snakke med, noen å sove sammen med, lage middager med, etc. Og man går vel rundt med en sånn konstant tanke om at det "ikke finnes noen andre", at det vil bli vanskelig å starte på nytt igjen, osv.

Det er sikkert en vanlig tankegang å ha...

Anonymous poster hash: ffc54...ad9

[AnonymBruker]

Er det så forbanna vanskelig å gå uten kuk et par uker?

Anonymous poster hash: 258be...d52

[Wonderbitch]

Jeg er så utrolig lei av sure (mannlige) anonyme brukere (bitterpikker) som må snike inn negative idiotiske kommentarer overalt.

Har dere ikke noe annet å gjøre?

Sorry avsporing TS. Tror ikke det er så lurt å finne en ny, bare for å komme over han. Kanskje du kan jobbe/ trene/være med venner litt ekstra en periode? Samtidig som du bestemmer deg og står fast ved at du er ferdig med han?

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig lei av sure (mannlige) anonyme brukere (bitterpikker) som må snike inn negative idiotiske kommentarer overalt.

Har dere ikke noe annet å gjøre?

Sorry avsporing TS. Tror ikke det er så lurt å finne en ny, bare for å komme over han. Kanskje du kan jobbe/ trene/være med venner litt ekstra en periode? Samtidig som du bestemmer deg og står fast ved at du er ferdig med han?

Takk for godt innspill. Jeg er også utrolig lei av taperne som skjuler seg bak anonymbruker for å lage kvalme. Prøver bare å overse det best mulig, og tenke at de må ha et ufattelig lite spennende liv.

Jeg jobber lange dager, og prøver mest mulig å være med venner denne perioden. Når jeg er opptatt med noe, er det selvfølgelig veldig lett å glemme han. Det er bare med en gang man kommer hjem, begynner å lage mat til seg selv alene, eller skal legge seg i en tom seng alene, at man kjenner følelsen kommer tilbake. Jeg har sagt det til meg selv mange ganger at jeg er ferdig med han. Denne gangen ER det over for alltid, men så er det bare et eller annet med han... når han kommer krypende til meg, alt det irriterende, kranglete blir glemt. Forferdelig idiotisk.

Trodde aldri jeg skulle bli "denne" personen. Den personen venninnene mine var da de var i dårlige forhold, og jeg var i et forhold som fungerte. Vel vel...

Anonymous poster hash: ffc54...ad9