. . .

[mamma92]

.

Endret 4. november 2014 av mamma92

[mamma92]

.

Endret 4. november 2014 av mamma92

[AnonymBruker]

Hadde sagt han fikk velge mellom deg og barnet eller alkoholen.

Anonymous poster hash: b37f9...4d5

[#Sunrise]

bestill legetime for han:)

[Heart]

Hva ville dere ha gjort??

Først ville jeg tenkt grundig over om jeg ville bo og oppdra barnet mitt sammen med en alkoholiker. Jeg ville nok ganske raskt kommet frem til at det ville være helt uaktuelt.

Deretter ville jeg fortalt ham om min beslutning, slik at det ikke var tvil om hva konsekvensene ville bli dersom drikkingen ikke opphørte.

Til slutt ville jeg forberedt meg på å gjøre det som var nødvendig dersom han tross alt valgte alkoholen.

[mamma92]

Takk!

Er jo mye av det samme som jeg har tenkt, men har bare lurt på om jeg gir opp for lett. Men det er helt uaktuelt for meg at barnet mitt skal vokse opp med en rusavhengig pappa, det er bare hvor lenge jeg skal vente, og hvor mange sjanser skal han få?

TS

[Express]

Det er en veldig vanskelig situasjon for deg å være i. Jeg føler med deg. Det er sikkert veldig vanskelig å vite hvor veien går videre herfra. Du leter jo etter en løsning, og det er nok kritisk i denne situasjonen. Dette handler jo om ditt barns liv. En alkoholpåvirket far kan være en god far, men dessverre er det en langt vanligere situasjon at det motsatte skjer. Alkohol gjør noe med sinnet, og du vet vel like godt som meg at å være beruset betyr at man er upåregnelig, upålitelig og i stand til å gjøre ting man ellers ikke ville gjort. Det er med andre ord en risiko å ta, å bli boende med en alkoholiker.

Det må dessuten være forferdelig for han. Det er ikke en lett oppgave å slite med et alkoholproblem. Han ønsker helt sikkert å slutte, men det er ikke sikkert han får det til selv. En mulighet er å oppsøke noen som er eksperter på alkoholproblem. Kanskje en støttegruppe for pårørende til akoholikere? Da kan du spørre hva de anbefaler at du gjør.

Jeg vil anbefale deg å først og fremst ta kontakt med familien hans. Vet de om "problemet" hans? Da kan du forklare de hvordan det er, før du eventuelt velger å gå fra han eller ta en pause. Å ta en pause vil tvinge han til å se nærmere på sin egen situasjon, og ved å fortelle familien hans, vil de kunne bidrar med å gi han et dytt i riktig retning.

[AnonymBruker]

Sånn var eksen min. Drakk pga søvnproblemer hver kveld:-( kjempe fin fyr egentlig, men det gikk ikke

Anonymous poster hash: 5f996...1e2

[AnonymBruker]

Bare det å bruke 3-4000 i mnd på øl for en familiemann er jo grunn til å vurdere forholdet.....

I tillegg har dere små barn.

Her Tror jeg han hadde fått velge: oss eller ølene...

Anonymous poster hash: 40209...35d

[Maximillian Cohen]

Takk!

Er jo mye av det samme som jeg har tenkt, men har bare lurt på om jeg gir opp for lett. Men det er helt uaktuelt for meg at barnet mitt skal vokse opp med en rusavhengig pappa, det er bare hvor lenge jeg skal vente, og hvor mange sjanser skal han få?

TS

Du skal ikke vente, du skal hjelpe han som du ville gjort om han hadde andre problemer. Hva om han slet med for eksempel depresjon eller spiseforstyrrelser? Ville du da sittet og ventet på at han skulle "ta seg sammen"?

Jeg mener ikke det er din plikt å gjøre ham frisk, jeg mener heller ikke det er din plikt å være sammen med ham, men du burde i det minste kunne hjelpe ham til å få hjelp. Sitter du og venter har du misforstått.

[mamma92]

Nei, jeg skjønner jo det.. Men synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, spesielt når han ikke mener selv at han har et problem, det er kun for å få sove

Vil gjerne hjelpe han, men aner rett og slett ikke hvordan jeg skal gjøre det, for hver gang jeg nevner det, så blir han sint og irritert

[AnonymBruker]

Nei, jeg skjønner jo det.. Men synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, spesielt når han ikke mener selv at han har et problem, det er kun for å få sove

Vil gjerne hjelpe han, men aner rett og slett ikke hvordan jeg skal gjøre det, for hver gang jeg nevner det, så blir han sint og irritert

Sliter til tider med innsovingsvansker selv. Jeg tyr derimot ikke til akohol eller sovetabletter - det kan absolutt bli en vanesak, slik som det dessverre ser ut til at det har gjort i dette tilfellet. Han bør ta seg en prat med en lege hvis det er snakk om innsovingsvansker. Og kutte alkoholen umiddelbart. Han går kanskje våken noen netter, men det må gjøres.

Anonymous poster hash: 81cae...fe3

[AnonymBruker]

Det er ikke mange dagene siden jeg selv kjørte min mann til avvenningsklinikk. Det jeg gjorde var å fortelle han at jeg skulle ta med meg barnet og flytte pga drikkingen hans.

Han sluttet å drike umiddelbart. Tømte ut resten av ølen sin.

Selvsagt hadde jeg opp igjennom årene tatt opp dette med drikkingen, men han hadde aldri innrømmet at han har alkoholproblem, men da innrømmet han det. Han innrømmet også at han ofte tenkte på at det var et problem for han.

Jeg sa da at hvis han ville så skulle jeg hjelpe han å komme i kontakt med et hjelpeapparat og hjelpe han gjennom prosessen, men at jeg fortsatt skulle gå fra han.

Jeg ringte etpar behandlingssentere, å avtalte en samtaletime hos det ene. Mannen min ble faktisk med til samtaletimen. Han hadde et kroppsspråk som var veldig avvisende, men han ble nå med.

Han vi hadde samtaletime med er selv tørrlagt alkoholiker, så han vet hva min mann sliter med.

Min mann fikk også grei beskjed om hva som ventet han hvis han fortsatte å drikke, bl.a at drikkingen til slutt ville gå utover jobben hans, å at han skulle være glad for at han hittil ikke hadde drept noen i trafikken.

Mannen min drikker aldri når han skal kjøre bil, men han drikker/ drakk hver bidige dag etter jobb. Selvsagt hadde han promille når han kjørte.

Vår kontaktperson sa etter møtet at nå var resten opp til mannen min. Han bestemte selv om han ville legges inn til avvenning, men gav samtidig beskjed om at nesten ingen av de som legges inn er veldig motiverte ved ankomst, men nesten samtlige har blitt presset, enten av familie eller jobb.

Mannen min lovte meg at han skulle legges inn, men jeg skjønte fort at han egentlig ikke hadde tenkt å gjøre det, for han hadde planer for de kommende ukene. En innleggelse bør skje i løpet av dagen eller få dager etter innrømmelse, for jo flere dager som går, jo mer avstand får alkoholikeren til problemet.

Uansett, mannen min prøvde stadig å skyve problemet foran seg, noe jeg ikke aksepterte. Når han kom med et argument for at han ikke kunne legges inn før da og da, ringte jeg kontaktpersonen vår på behandlingssenteret og spurte om de tingene som min mann prøvde å bruke som argument for å slippe, å fikk vite at han kunne legges inn i løpet av dagen etter eller dagen etter det.

Til slutt hadde ikke mannen min flere argumenter eller unnskyldninger å gå på, å han samtykket i å legge seg inn frivillig.

Jeg var veldig spent på om han virkelig ble med når dagen kom, men over all forventning så ble han med. Han er nå lagt inn for avvenning. Jeg har enda ikke hørt noe om hvordan det går da det er for tidlig i forhold til programmet til at vi skal ha kontakt.

Mannen min jobber i en bedrift der de har Akan program. Bedriften hans har også gode forsikringer som dekker behandlingen hans. Hvis han skulle betalt dette selv, måtte han betalt rundt 100.000,-

Han er innlagt på et privat behandlingssenter der de også har et ettervern på 2 år.

Det jeg vil si med mitt innlegg er at du må stille harde krav til samboeren din. Nå vet ikke jeg om du har tenkt tanken på å bli hos han, men uansett så bør du dra fra han sånn at han forstår alvoret. Å hvis du sier at du reiser fra han, så må du holde det å ikke komme med tomme trusler.

En annen ting er at en alkoholiker fint kan klare seg uten alkohol i 1 - 2 uker, for å vise at de klarer seg uten. Men den dagen kommer da han sprekker å er tilbake der han slapp, så ikke tro på han om han sier at han klarer å slutte på egenhånd.

Anonymous poster hash: 65adc...0c8

[AnonymBruker]

Jeg hadde også stilt hardere krav til ham om det vært min mann. Som for eksempel at om han ikke frivillig hadde lagt seg inn på en klinikk innen en viss dato, så hadde jeg forlatt ham og tatt med barnet.

Anonymous poster hash: 621b0...287

[AnonymBruker]

Takk!

Er jo mye av det samme som jeg har tenkt, men har bare lurt på om jeg gir opp for lett. Men det er helt uaktuelt for meg at barnet mitt skal vokse opp med en rusavhengig pappa, det er bare hvor lenge jeg skal vente, og hvor mange sjanser skal han få?

TS

Jeg er voksen med barn selv, og har vokst opp med rusavhengige foreldre.

Mine opplevelser sitter den dag i dag og jeg har fått varige skader av det. Så utfra egen erfaring og mine mange bekjentes/venners erfaring med rusavhengige foreldre; du gir ingen sjanser.

Du flytter ut, ber ham oppsøke behandling og AA om han selv har ønske om å bli frisk, og lar han ta valget selv. Ingen andre enn han selv kan gjøre det, og det finnes ikke det barn eller partner i verden som kan vinne over avhengigheten.

I perioden hvor han er på avrusning osv kan ha få innvilget samvær med tilsyn, og jeg personlig setter ett år totalt rusfri(og jevnlig deltakende i AA/NA(anonyme alkoholikere/narkomane) med sponsor) som minimum for overnatting og videre diskusjoner om utvidet samvær osv.

Dette gjør du for barnet ditt, fordi h*n fortjener å vokse opp med forutsigbare rammer og slippe all redselen og skuffelsen.

Selv om hun bare er baby merker hun stemningsforskjellene, og det er skadelig for henne å leve slik.

Du flytter idag tenker jeg, og jeg mener du er uansvarlig mor om du ikke gjør det. Du må legge egne følelser til side og gi 100% for barnet ditt. Og akkurat nå er ikke far en ansvarlig og egnet pappa dessverre. Han kan bli det, men han er det ikke nå.

Legebesøket kan være første skritt på veien, men det kan og være første skritt en lang rekke unnskyldninger.

Han er fortsatt i total fornektelse når han forklarer at han "drikker for å sove" - og legen kommer til å gjennomskue ham totalt og anbefale behandling. Uansett så anbefaler jeg deg på det sterkeste å flytte ut, om enn hjem til foreldrene dine e.l dersom du kan det.

Jeg ville ikke hatt barnet i huset når du forteller det, fordi det er vanskelig å forutse reaksjonen. Få noen til å passe henne, og ha med deg noen til å pakke sakene.

Du burde aldri fått barn med ham i utgangspunktet, og nå skylder du i det minste barnet ditt å gjøre dette.

I mitt hode er du ansvarlig for å ha skaffet babyen en alkoholisert pappa og mange skuffelser i livet - og jeg synes derfor du bør gripe denne sjansen til å endelig ta det ansvaret du burde tatt for lengst.

Beklager at jeg er hard mot deg, men det er den brutale realiteten for ditt barn som tross alt skal vokse opp med dette.

Anonymous poster hash: 4c286...efe

[AnonymBruker]

Jobber din samboer ts?

Anonymous poster hash: 65adc...0c8

[mamma92]

Tusen takk for mange svar. Jeg tenkte å vente til etter legebesøket, men jeg har sagt til han at neste gang flytter jeg.

Ja, han har jobb.

[sunSpring]

Nei, jeg skjønner jo det.. Men synes det er så vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, spesielt når han ikke mener selv at han har et problem, det er kun for å få sove

Vil gjerne hjelpe han, men aner rett og slett ikke hvordan jeg skal gjøre det, for hver gang jeg nevner det, så blir han sint og irritert

Hvis han har søvnproblemer bør han gå til legen og få skrevet ut noe og ikke drive med alkohol som selvmedisinering.

[AnonymBruker]

Sånn var eksen min også. Heldigvis fikk vi ikke barn. Jeg ga ham flere og flere sjanser, men han nektet at han i det hele tatt hadde et problem. Han bare likte å drikke øl når han var trist, glad, ensom, så på fotball, skulle ut og treffe venner, var sliten etter jobben osv. Det var alltid en unnskyldning til å drikke. Han hadde også flere alkoholikere i familien, blant annet en som døde av det, men likevel nektet han for at han hadde et problem. Han har også blitt tatt for fyllekjøring et par ganger (han fortsatte å kjøre uten lappen).

Han ville dog drikke mindre for min skyld, og begynte å drikke litt alkoholfri øl, og skulle kun drikke alkohol én gang i uka. Det gjorde han på mandag og resten av ukedagene gikk til masing om å få drikke mer/drikking i bilen før han kom inn etter jobb/drikking med en gang jeg forlot huset. Jeg fant skjulte flasker flere ganger. Etter det ble slutt har han ikke vært edru noen av gangene jeg har snakket med ham, men det er ikke lenger mitt problem.


De forandrer seg ikke med mindre de virkelig innrømmer at de har et problem og gjør noe drastisk. Vi snakket om det flere ganger, og det gikk i bølger, men alt i alt ble det aldri noen forbedring eller innrømmelse. Jeg tror nesten du må gi ham et ultimatum, uansett hvor vanskelig det er.

Anonymous poster hash: 6a52a...e4e

[Gjest Kv84]

Eksen kjørte meg you sykehuset etter en eller to øl. Og drakk flere halvlitere omtrent hver dag. Han fikk meg til å gå på butikk å kjøpe øl for han fordi han var flau å være der så ofte. Han gikk opp 10 kg på ca et år.