Lei av livet, hverdagen og venner

[Marcetia]

Ante ikke hvor jeg skulle poste dette, så kom jeg på dette forumet her! Har bare så lyst og dele det med noen og ikke holde det inne så..

Jeg har blitt så utrolig lei av livet i det siste, jeg kjenner det godt nå i sommer. Jeg har venner for all del, men allikevel sitter jeg alene hjemme og ser på serier eller filmer. Vennene mine har andre venner og de er ganske opptatt, gjerne på ferie og alt mulig. De aner ikke hvor ensom jeg faktisk føler meg, men jeg føler ikke at noen av vennene mine er ekte venner. De er bare folk jeg er med en gang i blant... Det er mye de ikke vet om meg for å si det slik, så jeg har ikke en trang til å si det til dem..

Slik jeg føler meg, jeg føler meg nesten deprimert over livet mitt. Nå skal jeg begynne på samme drittskole hvor alle de andre dritt folkene jeg har levd med gjennom alle år også skal gå. JEG har aldri trivdes på skolen på grunn av folkene jeg har gått i klasse med og lærerne, så jeg har lave karakterer og kommer bare inn på drittskoler (har meg selv og takke.) Foreldrene mine aner heller ikke hvor ensom jeg faktisk er.

Det er mange mange år siden jeg hadde besøk i huset her med foreldrene mine, men av grunner så kan jeg ikke ta folk på besøk hit heller (vil ikke gå nærmere innpå det) men tilbake til saken så er jeg så deprimert, jeg aner ikke hvordan livet mitt skal fortsette, 1 år til på samme skole uten noe forandring? Jeg har så lyst å flytte langt vekk men det blir lenge til.. Så ja hverdagen min består for det meste av og være hjemme, uten og ane hva livet mitt vil bli til.

Føler at livet mitt er bortkastet, hvorfor gi liv til en jente som ikke bruker livet sitt? Som sitter å lever seg inn i serier, og ønske å leve livet de har, som ikke får nok frisk luft og som bare kaster bort hele livet.

Er ikke sikkert mange av dere gidder å lese, men den følelsen av å bare få det ut av min egen verden er så god, og til dere som faktisk leser dette, TUSEN TAKK! Kunne sikkert også formidlet dette på en mye bedre måte, men dette skrev jeg i full fart uten å tenke over det så alt for mye

[Aryamili]

Jeg skal ikke si jeg vet hvordan det føles, fordi man aldri helt kan vite hvordan andre mennesker føler seg, men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er ikke lei av alle vennene mine, men de gode vennene mine bor andre steder (vi ble splittet da vi begynte å studere) og jeg kjenner ofte på følelsen av å savne gode venner i nærheten. Facebook og tlf er ikke det samme. Venner man tør å snakke med, som vet ting om en som man ikke føler for å dele med de andre vennene sine.

Jeg prøver ofte å tenke at jeg må være mer åpen for å få nye, gode venner, i tillegg til mine gamle, men jeg sliter med det. Føler jeg ikke klarer å slappe helt av og være meg selv, og er ofte sliten av å ha vært med de.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd, for jeg vet at det av og til frister mer å ligge under dyna og se på serier enn å være med folk. Det blir fort en ond sirkel, og jeg jobber selv med å bryte den. Jeg prøver å være åpen for nye vennskap, og det er kanskje noe du bør vurdere også? Hvis du ikke føler de vennene du har er gode venner, er det på tide å prøve å finne noen som er det.

Går du på VGS? Da får du en gylden mulighet til å bli kjent med nye mennesker hvis du begynner å studere og kanskje flytter. Da er det lettere å starte med blanke ark, og vise folk DEG. Jeg er sikker på at det er mange gode, potensielle venner der ute, det gjelder bare å finne de og være åpen for å bli kjent. Er ikke alltid det klaffer, men en dag blir du kanskje kjent med noen du klikker skikkelig med, og ingenting er bedre enn slike vennskap!

Sometimes, all you need is one

Klem

[Marcetia]

Jeg skal ikke si jeg vet hvordan det føles, fordi man aldri helt kan vite hvordan andre mennesker føler seg, men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er ikke lei av alle vennene mine, men de gode vennene mine bor andre steder (vi ble splittet da vi begynte å studere) og jeg kjenner ofte på følelsen av å savne gode venner i nærheten. Facebook og tlf er ikke det samme. Venner man tør å snakke med, som vet ting om en som man ikke føler for å dele med de andre vennene sine.

Jeg prøver ofte å tenke at jeg må være mer åpen for å få nye, gode venner, i tillegg til mine gamle, men jeg sliter med det. Føler jeg ikke klarer å slappe helt av og være meg selv, og er ofte sliten av å ha vært med de.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd, for jeg vet at det av og til frister mer å ligge under dyna og se på serier enn å være med folk. Det blir fort en ond sirkel, og jeg jobber selv med å bryte den. Jeg prøver å være åpen for nye vennskap, og det er kanskje noe du bør vurdere også? Hvis du ikke føler de vennene du har er gode venner, er det på tide å prøve å finne noen som er det.

Går du på VGS? Da får du en gylden mulighet til å bli kjent med nye mennesker hvis du begynner å studere og kanskje flytter. Da er det lettere å starte med blanke ark, og vise folk DEG. Jeg er sikker på at det er mange gode, potensielle venner der ute, det gjelder bare å finne de og være åpen for å bli kjent. Er ikke alltid det klaffer, men en dag blir du kanskje kjent med noen du klikker skikkelig med, og ingenting er bedre enn slike vennskap!

Sometimes, all you need is one

Klem

ÅÅ det er faktisk veldig godt for meg og lese at det ikke bare er meg som har det slik, og at noen orket å svare meg! Setter så utrolig pris på det

Jeg går på vgs ja, men det er nesten bare folk som jeg har gått med tidligere og jeg vet hvordan disse folkene er. Jeg har ikke lyst og bli kjent med disse folkene skikkelig i og med at de også er fra "feil" miljø.

Ja har veldig lyst på større vennekrets, men synes det er vanskelig og sette i gang å begynne. Vil heller ikke være for desperat, og har aldri hatt en "ekte" bestevenn hvor vi forteller alt til hverandre. Har alltid hatt lyst på en, men har bare hatt venner om du skjønner.

[Muscae]

Ikke vondt ment, men jeg får en følelse av at du sitter og ser på typiske "jenteserier" der alle er bestevenner, forteller hverandre alt, er med hverandre hele tiden (foreldrene og familien forøvrig er ofte bare bi-personer i disse seriene, alle er bare med venner hele tiden), osv, og at det er et sånt liv du drømmer om. Det er ikke sånn i det virkelige livet, mange har venner de kan fortelle alt til, men de er ikke sammen hele dagene likevel.

Det virker også som om du sitter og venter på at ting skal bli bedre. Newsflash: ting blir ikke bedre av seg selv! Du må selv jobbe for at livet ditt skal bli slik du ønsker. Å skylde på medelever og lærere at du har dårlige karakterer er bortforklaringer og unnskyldninger. Du må faktisk jobbe selv med karakterene dine, slik at du kan komme inn på den skolen du ønsker etter videregående. Ting skjer ikke av seg selv her i livet, selv om det kan virke som om noen får ting lettere enn andre. Man må faktisk jobbe for å nå målene sine, enten det er for å få gode karakterer, gå ned i vekt eller skaffe seg nye venner.

Jeg foreslår at du gjør noe for å booste selvtilliten din litt. Klipp/strip/farg håret, kjøp deg noe ny sminke og øv deg på å legge den fint, ta et godt langt bad, skrubb huden, ta en fotbehandling, fil neglene og legg på neglelakk, ta solarium eller noe annet som får deg til å føle deg bedre. Kjøp deg noen nye klær (kan godt være brukt, bare de er nye for deg, og får deg til å føle deg vel), og prøv å si til deg selv hver dag at du er en flott jente, du ser bra ut, du er verdt å bli venn med osv.

Vil også anbefale deg å skaffe deg en hobby. Å se tv-serier er gøy, men det er ikke en spesielt god hobby. Meld deg inn i en forening, begynn å trene, meld deg på kurs, meld deg som frivillig eller noe lignende som får deg ut av huset. Ofte kan man finne venner som er både yngre og eldre enn seg, som man har mer til felles med enn sine jevnaldrende.