Tror dere det er sånn...

[Gjest Iben]

...at det er mulig å dele alt man skammer seg over med noen som er emosjonelt investert i deg, og ikke ble møtt med dømming, men istedet med full forståelse og aksept? Slik man kan gjøre med noen som ikke er emosjonelt investert i deg, og som derfor ikke ser det i konteksten av "seg selv", og som derfor heller ikke tenker "konsekvenser"?

Eller er det snarere sånn at med en gang noen er emosjonelt investert i noen, så kommer ting som "skuffelse", "sårethet" og "sjalusi" med i bildet, og at det rett og slett blir en umulighet for et menneske å være helt fri for å dømme i en slik kontekst?

Er det å være "ett" med noen et håpløst prosjekt, sånn egentlig? Jeg mener, alle mennesker går jo og bærer på en eller annen form for skam, så burde man ikke kunne "rense" hverandre for det når man liksom skal være "sammen"? Men er det et over-romantisert syn på ting? Det slår meg som så fåfengt når to stykker i den næreste relasjonen av alle skal måtte holde kjeft om "menneskeskammen", og egentlig ikke kjenne hverandre fullt ut, ikke engang vite hvor like man egentlig er når alt kommer til alt.

Endret 8. august 2014 av evnukken

[Gjest avocadoen]

Ja, jeg tror at det er mulig fordi jeg vet at det er mulig. En man ikke er glad i kan ikke forstå en på samme måte som en man er glad i.

[Gjest Iben]

Ja, jeg tror at det er mulig fordi jeg vet at det er mulig. En man ikke er glad i kan ikke forstå en på samme måte som en man er glad i.

Men vet du egentlig dette? Kan du med hånden på hjertet si at du har delt av hele din "grunnskam" med typen din? Alt du syns er "pinlig" ved deg selv? Alt du misliker ved deg selv? Ting man typisk vil skyve unna og putte i glemmeboka, fordi man er best beskyttet mot seg selv på den måten? Har du absolutt ingenting du kunne tenke deg å "renses" for av skam, men som du bare ikke kan gjøre noe annet med enn å bære på alene? Har du latt hele "guarden" din falle, uten at det er noe igjen? Og vet du at typen din har gjort det samme?

[Gjest avocadoen]

Ja, kjæresten vet virkelig alt. Men så er det ikke så mye jeg skammer meg over ved meg selv heller da Er det normalt å skamme seg over mye med seg selv da?

F.eks at jeg har blitt utsatt for seksuelt overgrep er det ikke mange i virkeligheten som vet. Men det er ikke noe jeg skammer meg over.

Jeg vet at kjæresten har fortalt om alt og veldig mye mer enn det jeg egentlig vil vite Men men! Det gjør ikke så mye

Men vet du egentlig dette? Kan du med hånden på hjertet si at du har delt av hele din "grunnskam" med typen din? Alt du syns er "pinlig" ved deg selv? Alt du misliker ved deg selv? Ting man typisk vil skyve unna og putte i glemmeboka, fordi man er best beskyttet mot seg selv på den måten? Har du absolutt ingenting du kunne tenke deg å "renses" for av skam, men som du bare ikke kan gjøre noe annet med enn å bære på alene? Har du latt hele "guarden" din falle, uten at det er noe igjen? Og vet du at typen din har gjort det samme?

[AnneBonny]

Når man skammer seg så fordømmer man seg selv og devaluerer seg selv på et vis, så jeg tror absolutt at jeg kan lytte til et menneske som jeg ikke kjenner og unne vedkommende å slippe skamfølelsen. Personlig tror jeg skam bare er en ren ødeleggelse for selvforståelsen, sett bort i fra den som setter gode grenser for seg selv.

Jeg kan ikke møte alt sammen med full forståelse og aksept, men i en helhet er det et faktum at ikke alle blir født med de samme gode kortene/mulighetene på et vis.

Jeg vet ikke om jeg personlig kunne ha vurdert skamfølelsen til et annet menneske godt nok, det finnes mange mennesker som er utdannet på området/god erfaring på skam, som det sikkert er bedre å snakke med. Om jeg hadde hatt en veldig tung skam, hadde jeg nok kontaktet noen og snakket om det. Hvis skamfølelsen hadde vært ødeleggende for forholdet mitt eller gått ut over partneren min hadde jeg nok involvert han. Ellers hadde muligheten vært å gjort det alene med hjelp av en profesjonell (hvis skamfølelsen var ødeleggende for meg) og kanskje involvert kjæresten min underveis. Det er litt hva man gjør ut av det, også ser jeg på det som situasjonsbetinget uten et klart fasitsvar.

Endret 9. august 2014 av AnneBonny

[Gjest Iben]

Ja, kjæresten vet virkelig alt. Men så er det ikke så mye jeg skammer meg over ved meg selv heller da Er det normalt å skamme seg over mye med seg selv da?

F.eks at jeg har blitt utsatt for seksuelt overgrep er det ikke mange i virkeligheten som vet. Men det er ikke noe jeg skammer meg over.

Jeg vet at kjæresten har fortalt om alt og veldig mye mer enn det jeg egentlig vil vite Men men! Det gjør ikke så mye

Ja, det kan være en typisk sånn ting, ja. Men ihvertfall godt å høre at det er mulig da, å virkelig kjenne hverandre inn og ut. Jeg tror deg

Er vel bare meg som treffer feil damer + at jeg ikke akkurat er verdens enkleste selv heller. Men at full kjemi er mulig, selv når man har investert noe emosjonelt i hverandre, er nå ihvertfall en god nyhet.

Når man skammer seg så fordømmer man seg selv og devaluerer seg selv på et vis, så jeg tror absolutt at jeg kan lytte til et menneske som jeg ikke kjenner og unne vedkommende å slippe skamfølelsen. Personlig tror jeg skam bare er en ren ødeleggelse for selvforståelsen, sett bort i fra den som setter gode grenser for seg selv.

Jeg kan ikke møte alt sammen med full forståelse og aksept, men i en helhet er det et faktum at ikke alle blir født med de samme gode kortene/mulighetene på et vis.

Jeg vet ikke om jeg personlig kunne ha vurdert skamfølelsen til et annet menneske godt nok, det finnes mange mennesker som er utdannet på området/god erfaring på skam, som det sikkert er bedre å snakke med. Om jeg hadde hatt en veldig tung skam, hadde jeg nok kontaktet noen og snakket om det. Hvis skamfølelsen hadde vært ødeleggende for forholdet mitt eller gått ut over partneren min hadde jeg nok involvert han. Ellers hadde muligheten vært å gjort det alene med hjelp av en profesjonell (hvis skamfølelsen var ødeleggende for meg) og kanskje involvert kjæresten min underveis. Det er litt hva man gjør ut av det, også ser jeg på det som situasjonsbetinget uten et klart fasitsvar.

Men kan du gjøre det samme med et menneske som du har investert noe emosjonelt i for din egen del, eller blir det vanskeligere da, syns du?

Angående skam, så vil jeg ikke sykeliggjøre det for mye. Jeg tror helt seriøst at alle mennesker (eller ihvertfall de fleste) har noen hang-ups angående sin egen personlig, sitt eget utseende, sin egen seksualitet, sin egen historie og så videre. Det trenger ikke å være noe som er så veldig alvorlig, eller som er altoppslukende for ens liv, men som man rett og slett bare syns er litt "ubehagelig" å kjenne på, men som man allikevel kunne tenke seg å få ut i det åpne, ihvertfall hos sin "significant other". Noen små-issues her og der som er lettest å bare pakke inn i en eller annen fasade.

Eller kanskje det er meg som er over normalt "fucket", men jeg føler meg ikke så "fucket" egentlig. Finner liksom at når folk slipper ned "guarden" sin, så har alle en eller annen form for "grunnskam" som de bærer på, at det er noe som rett og slett er med på å definere menneskeheten. Kanskje det er sånn at mennesker generelt ikke er så naturlig "moralske" som de kanskje ønsker å være, og at "skam" er noe som på mange måter holder samfunnet i orden. Men samtidig så søker man da vennskap og kjærliget der hvor det er greit å slippe denne grunnskammen fri i små øyeblikk, hvis du skjønner. Jeg mener, hvor mange er det ikke som har kjent på den følelesen hvor noen andre sier noe som man selv har tenkt på, men som man kanskje ikke går rundt og sier til gud og hvermann, og den "forløsende" effekten det har? Hvor utrolig tette bånd dette knytter mellom menneske? Eller f.eks. når det kommer til kunst og musikk, når man "kjenner seg igjen" i noe som noen har beskrevet, kanskje med noe mer enn bare ord, en eller annen konseptuell følelse av å være på akkurat samme sted som noen andre er, eller har vært.

Men ja, det er så klart situasjonsbetinget. Noen former for skam er vanskeligere å akseptere enn andre, pedofile tanker f.eks, men tenk så kjipt det må være for de menneskene som går og bærer på en skam som de aldri kan dele med noen, ikke en gang med mennesker som ikke er emosjonelt investert i dem. Det må være en ufattelig ensom tilværelse, vil jeg tro.

Endret 9. august 2014 av evnukken

[Gjest avocadoen]

Ja, det kan være en typisk sånn ting, ja. Men ihvertfall godt å høre at det er mulig da, å virkelig kjenne hverandre inn og ut. Jeg tror deg

Er vel bare meg som treffer feil damer + at jeg ikke akkurat er verdens enkleste selv heller. Men at full kjemi er mulig, selv når man har investert noe emosjonelt i hverandre, er nå ihvertfall en god nyhet.

.

Jada, du finner nok sikkert en jente du kan prate med om alt til slutt. Jeg tror i alle fall at man har det best i et forhold om den man er sammen med kjenner en 100%

[Gjest Whitestripes]

Jeg deler ikke alt med noe menneske, og er heller ikke sikker på at jeg vil vite absolutt alt om en eventuell partner. Vi trenger vel alle vårt private rom? Og da mener jeg ikke nødvendigvis at jeg har noe å skamme meg over, eller at jeg ikke er tolerant overfor en partner som skulle ønske å dele, men at det ikke er nødvendig å vite alt for at man skal kjenne noen til bunns.

[Anglofil]

Ja, fordi jeg har opplevd det selv. Nå har jeg lite som jeg skammer meg over, men jeg har opplevd mye vondt, og han vet alt det er å vite. Akkurat slik han har delt sine innerste hemmeligheter med meg.

Mvh Yvonne

[Erazor]

Jeg deler ikke alt med noe menneske, og er heller ikke sikker på at jeg vil vite absolutt alt om en eventuell partner. Vi trenger vel alle vårt private rom? Og da mener jeg ikke nødvendigvis at jeg har noe å skamme meg over, eller at jeg ikke er tolerant overfor en partner som skulle ønske å dele, men at det ikke er nødvendig å vite alt for at man skal kjenne noen til bunns.

Jeg tror poenget her er hvorvidt man kan dele alt det man ønsker å dele, selv om ikke dette nødvendigvis er absolutt alt. Det er en stor forskjell på å bevisst måtte holde tilbake noe, og på det å bevisst velge å holde noe tilbake.

For øvrig tror jeg at det er fullt mulig å finne noen man kan dele alt med. Utfordringen er at ikke alle vil være åpen for det, og man vet ikke alltid om en person er det før man har plumpet uti med begge beina.

[Gjest Iben]

Ok, for å være litt mer spesifikk:

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette er at en venninne og meg ble enige om å dele hver vår "mest flaue" sexfantasi med hverandre, noe som vi aldri har fortalt til noen andre før (inkl. kjærester). Nå syns ikke jeg at hennes var så ille da, men dersom jeg var typen hennes ville jeg kanskje oppleve det som en slags "trussel" og bli litt furten over det allikevel. Og det samme ville kanskje hun også, angående min, dersom hun var kjæresten min. Så det fikk meg liksom til å tenke i de baner at med en gang man er emosjonelt investert i noen, så er det også mye lettere å dømme, fordi man da ser det i konteksten av "seg selv". Det er jo egentlig både litt ironisk og litt trist at to mennesker kan dele noen så intime innrømmelser med hverandre fordi de ikke er emosjonelt investert i hverandre, og at alt det der skal være så mye vanskeligere med noen man liksom skal være "ett" med, en kjæreste eller en ektefelle. Det burde jo være motsatt, tenker jeg

Endret 9. august 2014 av evnukken

[Snakkis]

Ja det er mulig kjære deg!

[Erazor]

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette er at en venninne og meg ble enige om å dele hver vår "mest flaue" sexfantasi med hverandre, noe som vi aldri har fortalt til noen andre før (inkl. kjærester). Nå syns ikke jeg at hennes var så ille da, men dersom jeg var typen hennes ville jeg kanskje oppleve det som en slags "trussel" og bli litt furten over det allikevel. Og det samme ville kanskje hun også, angående min, dersom hun var kjæresten min.

Tror ikke nødvendigvis det har noe å gjøre med at man er emosjonelt investert, selv om det kan ha noe å si. Jeg tror at generelt sett vil noen mennesker føle seg lettere truet eller bli mer sjalu enn andre, eller eventuelt være mindre åpen for ting de ikke selv er komfortable med (og da gjerne spesielt seksuelt sett). Hvis man har en holdning der man for eksempel synes en del seksuelle aktiviteter er ekle eller skitne, og er svært negativ til for eksempel gruppesex, så vil man gjerne se på det som negativt dersom noen kommer med slike preferanser, uansett om det er en partner eller ikke.

[Gjest Iben]

Tror ikke nødvendigvis det har noe å gjøre med at man er emosjonelt investert, selv om det kan ha noe å si. Jeg tror at generelt sett vil noen mennesker føle seg lettere truet eller bli mer sjalu enn andre, eller eventuelt være mindre åpen for ting de ikke selv er komfortable med (og da gjerne spesielt seksuelt sett). Hvis man har en holdning der man for eksempel synes en del seksuelle aktiviteter er ekle eller skitne, og er svært negativ til for eksempel gruppesex, så vil man gjerne se på det som negativt dersom noen kommer med slike preferanser, uansett om det er en partner eller ikke.

Ja, det finnes så klart store individuelle forskjeller her, men jeg tror også at hvilken posisjon man har i forhold til dette andre mennesket har noe å si for hvordan man reagerer. Når man ikke er emosjonelt investert i noen, så har man heller ikke noe insentiv til å reagere med sjalusi, og derfor heller ikke noen grunn til å dømme. Og det gjør det generelt vanskeligere for mennesker å være like ærlige med en partner som det de kan være med en venn. Og det er i så fall et smått irriterende paradoks, spør du meg.

Endret 9. august 2014 av evnukken

[Gjest Iben]

Ok, jeg ser at en moderator følger denne tråden nå, så derfor:

Disclaimer:

Ingenting av det som er omtalt i denne tråden handlet om pedofile tanker eller "liberale holdninger i forhold til pedofili". Det var bare et eksempel på at noen fantasier er vanskeligere å akseptere enn andre (ref. innlegg #6)

[Gjest brutal_mann]

Ja, det er mulig. Jeg en slik som en kan dele med uten å bli møtt med fordømmelse. Joda, har du Vært slem eller dum så får du vite det. Men med oppriktig anger/selvransakelse vil jeg aldri holde det mot deg.

[Gjest Iben]

Ja, det er mulig. Jeg en slik som en kan dele med uten å bli møtt med fordømmelse. Joda, har du Vært slem eller dum så får du vite det. Men med oppriktig anger/selvransakelse vil jeg aldri holde det mot deg.

Men du er jo mann

Men mer seriøst: Hvordan kan du si at du ikke dømmer, dersom du samtidig forventer anger? Altså, jeg skjønner at det er gradsforskjeller her, og at noen ting bare går så imot ens moral at man ikke kan gjøre annet enn i det minste å forvente anger og selvransakelse. Så jeg sier ikke at jeg er noe bedre eller noe sånn. Det kommer an på hva det gjelder. La oss ta noen eksempler da på "offerløse" hang-ups som allikevel kan såre en person som er emosjonelt investert:

Hva om kjæresten din, før dere ble sammen, hadde kjøpt sex av en gigolo hun visste var selvstendig næringsdrivende?

Hva om kjæresten din også tente på din bror, eller din far, og ikke kunne hjelpe noe for det, men samtidig var i full stand til ikke å handle på det?

Hva om kjæresten din likte å ta på seg latexbukse og drite i den mens hun onanerte, og egentlig ville at du skulle se på?

Hva om kjæresten din hadde en ONS-liste som ikke ligna grisen, og stod fullt og helt for det?

Hva om hun hadde ligget med fastlegen sin under en legetime, før du kom inn i bildet, rett og slett fordi hun var singel og tiltrukket av rollen hans der og da?

Nå går det mye i sex her da, men seksualitet er jo typisk noe som mennesker gjerne skammer seg over. Kan du se for deg at du i noen av disse tilfellene ville ha reagert med noen slags "sjalusi", og derfor fordømt henne og forventet at hun i det minste skulle angre seg? Eller at du rett og slett bare ikke kunne forstå det? Eller ville du uansett ha reagert med å si at det er greit, og ikke noe å skamme seg over og faktisk ment det?

Endret 9. august 2014 av evnukken

[Gjest brutal_mann]

Selv om en kvinne, elelr mann, har en ONS-liste som bikker noen hundre personer, så betyr ikke det at vedkommende er en dårlig person. Mest sannsynlig er personen en skadet person, men det er noe annet, og noe en ikke kan dømme mennesker for. Av de andre tingene du nevner så ville jeg aldri dømt noen for å ha tankene og lystene, jeg forholder meg mer til hva folk gjør enn hva de tenker.

Om hun hadde kjøpt eller solgt sex så hadde heller ikke det i seg selv gjort noe for min del. Da er det mer refleksjonene rundt som betyr noe.

I det store og hele så nevner du mange eksempler her som bryter med folk sine moralske prinsipp. Ofte ting folk umiddelbart sier fys og æsj og skamme deg til. Jeg er mer undrende til hva skjedde, hvorfor, hva tenker du om det nå, har det gitt deg noen mentale skader, har det skadet noen andre? Og, når jeg har fått svar på disse spørsmålene så kan jeg gjøre meg opp en mening om ting er akseptabelt eller ei.

[Gjest Iben]

Selv om en kvinne, elelr mann, har en ONS-liste som bikker noen hundre personer, så betyr ikke det at vedkommende er en dårlig person. Mest sannsynlig er personen en skadet person, men det er noe annet, og noe en ikke kan dømme mennesker for. Av de andre tingene du nevner så ville jeg aldri dømt noen for å ha tankene og lystene, jeg forholder meg mer til hva folk gjør enn hva de tenker.

Om hun hadde kjøpt eller solgt sex så hadde heller ikke det i seg selv gjort noe for min del. Da er det mer refleksjonene rundt som betyr noe.

I det store og hele så nevner du mange eksempler her som bryter med folk sine moralske prinsipp. Ofte ting folk umiddelbart sier fys og æsj og skamme deg til. Jeg er mer undrende til hva skjedde, hvorfor, hva tenker du om det nå, har det gitt deg noen mentale skader, har det skadet noen andre? Og, når jeg har fått svar på disse spørsmålene så kan jeg gjøre meg opp en mening om ting er akseptabelt eller ei.

Godt sagt. Veldig enig i dette, og holder det som et ideal i livet. Men samtidig kan jeg ikke si for sikkert at jeg ikke hadde reagert med usikkerhet og emosjonalitet fremfor reasjonalitet dersom det var snakk om en person jeg var veldig emosjonelt investert i. Men jeg håper da sannelig det, og ville ønsket det samme fra en evt. partner.

[Gjest brutal_mann]

Godt sagt. Veldig enig i dette, og holder det som et ideal i livet. Men samtidig kan jeg ikke si for sikkert at jeg ikke hadde reagert med usikkerhet og emosjonalitet fremfor reasjonalitet dersom det var snakk om en person jeg var veldig emosjonelt investert i. Men jeg håper da sannelig det, og ville ønsket det samme fra en evt. partner.

For all del. Min virkelig har vært nærmere dette en hva en skulle tro, og det har alltid vært noen stikk i sjelen når de "værst" tingen kommer frem. Men, rasjonalisering og samtale rundt det som har blitt uttalt har gjort at en har tatt brodden av det. Så lenge en ikke har voldtatt eller drept så er en som regel godt innenfor i min bok. Så lenge en behandler mennesker med respekt så er det knapt noen handlinger eller tanker jeg kan forestille meg som jeg ikke vil kunne akseptere.