Jeg som er paranoid, eller han som er lei?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg kommer opprinnelig fra et lite sted utenfor Trondheim men flyttet nylig til Oslo sammen med kjæresten min. Vi er begge ferdig på videregående, og skal begynne å studere. Vi flyttet en uke før skolen starter og kjæresten er allerede i gang på jobb. Til min store fortvilelse består de første ukene av jobben hans av mye opplæring, med mange av det motsatte kjønn.

Jeg kjenner ingen her enda, og har verken begynt med skole eller jobb enda. Det blir til at jeg sitter i leiligheten hele dagen og føler jeg går på veggen. Når kjæresten først kommer hjem fra jobb er han gjerne sliten og jeg syntes han framstår uinteressert og litt lei. Det skal sies at jeg har gnålt endel om hvordan jentene er på jobben, om han fortsatt elsker meg, osv. Jeg forstår godt at dette er frustrerende hvis sannheten er som han sier, han elsker meg og han driter vel i de jentene - jobb er jobb.

Jeg føler meg ensom når jeg er med han, mye fordi det føles ut som han har skapt et liv "uten meg". Jeg er plutselig personen han kommer hjem til, sliten, etter å ha vært med en hau av jenter hele dagen på jobb. Nå har han i tilegg blitt bedt på fest til en kompis på jobben til helgen, og jeg skal være med. Jeg er fast bestemt på å få de nye kompisene hans til å mene jeg er ei ålreit jente, slik at han kanskje kan kjenne litt på følelsen jeg har hatt den siste uken. Å sitte isolert i en leilighet i en ukjent by er ikke akkurat sjalusi-grunnlag. Samtidig er jeg livredd for at hele festen går til helvete. At han har funnet tonen litt bedre med jentene på jobben enn hva han gir uttrykk for. Hvordan skal jeg takle hele greia? Hvordan få han til å skjønne at shit - der står hun, jenta jeg flytta med, jenta som kanskje ikke er like digg som de nye jentene på jobben, men jenta jeg har opplevd utrolig mye sammen, som har vært kjæresten min i et og et halvt år. Jeg vil at han skal være redd for å miste meg, og vise meg det. Da blir jeg automatisk mer trygg på han, men nå, når han virker likegyldig og "sliten" blir jeg helt fra meg.

Selvfølelsen min er rimelig på bånn nå, jeg flyttet hjemmefra for første gang (Ingen tvil om at jeg vil bo med kjæresten min), det er uvant, det er en ny by, og i tilegg føles det ut som om kjæresten min syntes det er langt mer spennende på jobb og rundt nye mennesker enn med meg. Han, oss, var jo hovedgrunnen for at jeg ville flytte. For at vi skulle skape noe sammen.

Det hele gjør at jeg føler meg desperat, og jeg blir redd for at hans oppfatning er at jeg alltid sitter hjemme og venter på han/ikke har noe liv uten han. Noe jeg syntes er trist ettersom situasjonen er totalt snudd på hodet siden vi flyttet for en uke siden. Da var det jeg som jobbet mye, og jeg følte han viste hvor mye han elsket meg på en helt annen måte enn nå. Troverdig.

Jeg trenger noen gode og betryggende råd :-) Må også nevne at usikkerheten min går ekstra ut over han når jeg er i en sårbar situasjon som nå, jeg har flyttet fra foreldrene mine, er 18 år og har ingen av vennene mine i nærheten, jeg er vant til å sosialisere meg både på jobb, skole og i vennekretser, men føler meg nå helt alene. Vet alt blir bedre når skolen starter om noen dager (forhåpentligvis) Men jeg får likevel en stor klump i magen av tanken på at han er i ferd med å gå lei av meg og forstå at han har "andre muligheter".

Anonymous poster hash: 15d5d...ca1

Anonymous poster hash: 15d5d...ca1

[Wiola]

Hei!

Jeg kommer opprinnelig fra et lite sted utenfor Trondheim men flyttet nylig til Oslo sammen med kjæresten min. Vi er begge ferdig på videregående, og skal begynne å studere. Vi flyttet en uke før skolen starter og kjæresten er allerede i gang på jobb. Til min store fortvilelse består de første ukene av jobben hans av mye opplæring, med mange av det motsatte kjønn.

Jeg kjenner ingen her enda, og har verken begynt med skole eller jobb enda. Det blir til at jeg sitter i leiligheten hele dagen og føler jeg går på veggen. Når kjæresten først kommer hjem fra jobb er han gjerne sliten og jeg syntes han framstår uinteressert og litt lei. Det skal sies at jeg har gnålt endel om hvordan jentene er på jobben, om han fortsatt elsker meg, osv. Jeg forstår godt at dette er frustrerende hvis sannheten er som han sier, han elsker meg og han driter vel i de jentene - jobb er jobb.

Jeg føler meg ensom når jeg er med han, mye fordi det føles ut som han har skapt et liv "uten meg". Jeg er plutselig personen han kommer hjem til, sliten, etter å ha vært med en hau av jenter hele dagen på jobb. Nå har han i tilegg blitt bedt på fest til en kompis på jobben til helgen, og jeg skal være med. Jeg er fast bestemt på å få de nye kompisene hans til å mene jeg er ei ålreit jente, slik at han kanskje kan kjenne litt på følelsen jeg har hatt den siste uken. Å sitte isolert i en leilighet i en ukjent by er ikke akkurat sjalusi-grunnlag. Samtidig er jeg livredd for at hele festen går til helvete. At han har funnet tonen litt bedre med jentene på jobben enn hva han gir uttrykk for. Hvordan skal jeg takle hele greia? Hvordan få han til å skjønne at shit - der står hun, jenta jeg flytta med, jenta som kanskje ikke er like digg som de nye jentene på jobben, men jenta jeg har opplevd utrolig mye sammen, som har vært kjæresten min i et og et halvt år. Jeg vil at han skal være redd for å miste meg, og vise meg det. Da blir jeg automatisk mer trygg på han, men nå, når han virker likegyldig og "sliten" blir jeg helt fra meg.

Selvfølelsen min er rimelig på bånn nå, jeg flyttet hjemmefra for første gang (Ingen tvil om at jeg vil bo med kjæresten min), det er uvant, det er en ny by, og i tilegg føles det ut som om kjæresten min syntes det er langt mer spennende på jobb og rundt nye mennesker enn med meg. Han, oss, var jo hovedgrunnen for at jeg ville flytte. For at vi skulle skape noe sammen.

Det hele gjør at jeg føler meg desperat, og jeg blir redd for at hans oppfatning er at jeg alltid sitter hjemme og venter på han/ikke har noe liv uten han. Noe jeg syntes er trist ettersom situasjonen er totalt snudd på hodet siden vi flyttet for en uke siden. Da var det jeg som jobbet mye, og jeg følte han viste hvor mye han elsket meg på en helt annen måte enn nå. Troverdig.

Jeg trenger noen gode og betryggende råd :-) Må også nevne at usikkerheten min går ekstra ut over han når jeg er i en sårbar situasjon som nå, jeg har flyttet fra foreldrene mine, er 18 år og har ingen av vennene mine i nærheten, jeg er vant til å sosialisere meg både på jobb, skole og i vennekretser, men føler meg nå helt alene. Vet alt blir bedre når skolen starter om noen dager (forhåpentligvis) Men jeg får likevel en stor klump i magen av tanken på at han er i ferd med å gå lei av meg og forstå at han har "andre muligheter".

Anonymous poster hash: 15d5d...ca1

Anonymous poster hash: 15d5d...ca1

Jeg skjønner at du føler deg ensom i en ny by uten noe å gjøre om dagen. Da er det lett å bruke all den fritiden du har til å gruble over problemer, og problemet ditt nå tolker jeg som at du føler kjæresten tin har litt mer "verdighet" enn deg. Han er sosial på jobb, han har noe å fylle dagen med etc.

Prøv å finn på noe sammen når han kommer fra jobb. Kom dere ut i Oslo by og finn ut hva den har å by på. Ta ham med i reptilparken eller klatreparken, eller eventuelt bare dra ut og spis. Gjør noe annet enn å bare sitte i leiligheten iallefall. Nå frem til skolestart kan du jo bruke dagene til å gå turer, eventuelt ta med deg en bok på kafe slik at du ikke føler at du bare sitter hjemme. Dra i Frognerparken på en løpetur, utforsk grunerløkka og alle de søte butikkene/kafeene som finnes der, ta en tur ut til Huk dersom det er fint vær (en populær badeplass som ikke ligger så langt fra byen. 31 bussen går dit fra Nationalteatret). Finn på noe på dagen når han ikke er i leiligheten.

Om ikke så lenge blir det mye sosialt på deg også. Fadderuker, nye venner, ny skole, nye fag alt kommer til å være nytt og muligens litt stressende til tider. Så prøv å nyt den tiden du har for deg selv nå