Jeg blir påvirket av alle som går gravide!

[AnonymBruker]

Den siste tiden så har dette eksplodert voldsomt. Bekjente, venner og kjendiser går med sprudlende mage og virker så lykkelige. Jeg unner dem alt dette for all del, men jeg føler det er så mye fokus på dette akkurat nå. Jeg er snart 26 år og min samboer er 28. Vi har nå nylig kjøpt hus og jeg er ferdig med utdannelsen. "Alt ligger til rett for dere nå da, bare å kjøpe på" sier folk til meg. Jeg har jo innerst inne lyst å bli mamma og meg og samboeren min har diskutert dette og ble enige om at begge har lyst. Han er klar når jeg er klar sier han. Men hvordan vet man at man er klar? Jeg ser ikke for meg et liv som småbarns mamma og ødelagt kropp. Selv om tanken på at jeg får en baby som er mitt blod fristet mer og og mer for hver dag. Jeg er redd. Redd å binde meg til barnet og blir for glad i det og så kan det hende det skjer meg noe og jeg klarer plutselig ikke ta vare på det...Eller at jeg får ikke noe følelser for dette barnet og blir likegyldig. Jeg er ikke så glad i barn egentlig. Betyr det at jeg er ikke skapt for å få barn ?

Anonymous poster hash: dae54...51d

[Gjest Faerunpedia]

Hvis du er så usikker så hvorfor ikke vente litt. Med 26 har du det ikke travelt.

[AnonymBruker]

Jeg føler at det er noe som stopper meg hele tiden. Tanken på å prøve å bli gravid er både spennende og skummel. Jeg har prøvd å slutte på pillen og etter to uker begynte jeg igjen fordi jeg fikk kalde føtter. Jeg har jo veldig lyst på barn men er så redd jeg angrer. Tror kanskje jeg har angst. Det er en eks med i bilde som har plaget oss en del men har gitt seg nå da. Vet aldri om han kommer tilbake så føler han hindrer meg i å leve til det fulle. Jeg har han i bakhodet hele tiden uansett hvilken avgjørelse jeg skal ta. Og det spesielt med barn blir så skummelt. Men jeg har kjempe lyst på en baby med min kjære :-)

Ts

Anonymous poster hash: dae54...51d

[AnonymBruker]

Det er biologien som kicker inn.. Been there, done that. Har to barn nå 😉 Angrer virkelig ikke.. Men livet er jo annerledes enn det var. Jeg vokste med oppgaven, og det gjør vel de fleste. En ting jeg ikke skjønner er hva i alle dager jeg brukte all fritiden på før..

Anonymous poster hash: 13e4c...764

[Gjest Kaffelattn]

Du er ung og kan godt vente i noen år! Hvis du ikke føler deg definitivt klar:)

[Gjest Silverstream]

Herlighet, å få barn er en naturlig prosess, alle på jorden får barn. Og når dem får barn så kommer instinktet frem og du klarer det. Mennesket er det eneste som er så svak og redde for dette, spesielt vises det her på KG, mye syting om at hjelp, dette vet de ikke om de klarer hva om, hva hvis, hva hva hva hva........

Du er 26 år, perfekt tid å begynne. Skjønner ikke hvorfor folk her inne sier "du har god tid". Hun nærmer seg snart 30 år okey, så får hun barn og synes dette var gøy, så vil hun ha flere avkom. Til slutt er hun egentlig blitt litt i det eldste slaget til å få så mange flere(ikke mannen selvfølgelig, for han har bedre tid). I tillegg til alderen så gidder hun ikke like mye mer som hvis hun var yngre + man skal ikke se bort ifra komplikasjoner jo eldre moren er.

Det jeg ville frem til er at det er bare å hoppe i det.

[AnonymBruker]

Jeg er også litt som du TS. Jeg er 25, er ikke helt klar for barn enda pga ny jobb. Så vil i det minste vente 1-2 år til før jeg prøver. Jeg har mange venninner rundt meg som ha blitt mødre/er gravide. Jeg faller pladask for de søte små, og har et sterkt ønske om å bli mamma en dag. Men.... jeg er livredd! Jeg gruer meg kjempemasse til å bli gravid, vet ikke hvorfor. Er vel redd for at kroppen min skal forfalle (ja, vet det er en dum og egoistisk tanke, men jeg gleder meg virkelig ikke til at kroppen skal forandre seg). Jeg gruer meg til fødselen,må være fryktelig vondt! Jeg gruer meg til det første året med lite søvn, mangel på frihet, at det går utover parforholdet osv. Alt dette skaper angst for meg, jeg er livredd for dette. Og ja, jeg vet at en del av punktene er egoistiske, men det er det jeg er vant med nå. Samtidig sier jo alle mine venninner at barnet er det beste som har hendt dem, og at all gleden det sprer veier opp for resten av ulempene. Det stemmer sikkert, men allikevel er jeg livredd og har angst for dette med baby. Skulle ønske jeg ikke syntes det var så skummelt.

Anonymous poster hash: 4dbf5...b02