"Lett for å legge på seg", "rammet av fedme", og lignende uttrykk

[Pringle]

... blir jeg litt frustrert over. Det er å redusere vekt til magi og skjebne, og fratar mennesker kontroll og ansvar for egen helse. Alle legger på seg om de spiser for mye og beveger seg for lite. Men noen er litt for glade i mat, tåler dårlig sultfølelse og har lett for å overspise når det er mye mat tilgjengelig. Man kan ha en tendens til å bevege seg for lite, spesielt når det ikke er "nødvendig", være "lat" eller "sedat" eller "makelig anlagt", men de fleste kan klare å finne lystbetonte aktiviteter, eller noe som ikke er grusomt ubehagelig, evt å tvinge seg selv litt. Skulle ønske ihvertfall helsemyndighetene kunne vært litt mer presise i sitt ordvalg...

[Gjest Newbitch]

Ok

[AnonymBruker]

Nei, la oss heller gå på alle å kjefte dem huden full. Ikke gi form form at folk er forskjellige, eller at sykdommer faktisk kan gjøre det vanskeligere for enkelte. La oss gjøre det ennå mer skamfullt at folk i ennå større grad burer seg inne og blir inaktive.

Du er ikke videre pedagogisk annlagt, er du vel? Har du lyst til å hjelpe andre, eller bare føle deg bedre selv?

Anonymous poster hash: 9c70c...352

[Pringle]

Hæ? Leste du det jeg skrev?

[AnonymBruker]

Du viser en utrolig unyansert tankegang. Har du hørt om insulinresistens? Eller leptinresistens? I så fall hadde du visst at mange har faktisk "lett for å legge på seg". "Rammet av fedme" leser jeg som metabolsk syndrom. Også kurant. Å si at det bare er å spise mindre og trene mer er som å si til en alkohollker at det er bare å slutte å drikke. Problemet er mer komplisert enn som så.

Anonymous poster hash: fc17e...d5f

[AnonymBruker]

Hæ? Leste du det jeg skrev?

Jeg leste at du synes det er skrekkelig med en språkbruk som er litt vennlig mot de som sliter med et problem. Da må jeg anta at du heller vil at vi skal snakke på en måte som gjør at de blir såret? Og hva hjelper det?

For å nå fram med hjelp, må man faktisk ha en smule empati.

Anonymous poster hash: 9c70c...352

[Pringle]

Du viser en utrolig unyansert tankegang. Har du hørt om insulinresistens? Eller leptinresistens? I så fall hadde du visst at mange har faktisk "lett for å legge på seg". "Rammet av fedme" leser jeg som metabolsk syndrom. Også kurant. Å si at det bare er å spise mindre og trene mer er som å si til en alkohollker at det er bare å slutte å drikke. Problemet er mer komplisert enn som så.

Anonymous poster hash: fc17e...d5f

Jo, prinsippet er så enkelt, men hvordan man skal få det til er utfordringen. Der var derfor jeg skrev at noen tåler dårlig sultfølelse osv. Men alle går ned i vekt når de spiser mindre enn de forbruker, det gjelder også de med stoffskiftesykdommer osv.

Jeg leste at du synes det er skrekkelig med en språkbruk som er litt vennlig mot de som sliter med et problem. Da må jeg anta at du heller vil at vi skal snakke på en måte som gjør at de blir såret? Og hva hjelper det?

For å nå fram med hjelp, må man faktisk ha en smule empati.

Anonymous poster hash: 9c70c...352

OK, jeg har ikke så mye empati. Men jeg mener ikke å såre noen. Men jeg mener at dilling heller ikke er særlig til hjelp.

[Gjest Coolaid]

Sannheten er at alle ønsker å være slanke mens få er villig til å leve livsstiilen.

Det er å bli matt av å lese alt man bør gjøre for en bedre helse og gå ned i vekt. Man blir like matt av å høre på alle unnskyldningene man har for å være overvektig, ikke gå ned i vekt eller hva som helst. Ikke minst blir man matt av å høre på " det er bare å spise mindre enn du forbrenner"... alle vet at det ikke er så enkelt.

Det er en kode som skal knekkes hos hver enkelt. Vi er ikke like. Det tar det tid å finne ut av.

[Gjest avocadoen]

Har en venninne som spiser helt normalt, trener mye og likevel er overvektig. Grunnen er at hun har fått en sykdom som gjør at hun så og si ikke har noe forbrenning, og det er ingenting legene i dag kan gjøre med saken. Hun har det utrolig vondt pga dette, og jeg tenker at folk kanskje ikke burde dømme folk som veier noen kilo mer enn en selv, for det er faktisk ikke alle som kan for det.

[Erazor]

Jeg blir mer frustrert over dem som ikke utviser forståelse for at det er er en større utfordring å holde seg slank for noen enn for andre. Svært ofte slenger folk om seg med «kalorier inn, kalorier ut». Det høres enkelt ut, men i praksis er det ikke så enkelt å finne denne balansen.

Tar man to personer med akkurat samme vekt og med samme aktivitetsnivå og gir dem akkurat samme kaloriinntak over en periode, så er det på ingen måte gitt at de vil veie det samme etterpå. Mennesker reagerer forskjellig på både mat og på aktivitet.

For noen er det derfor svært mye vanskeligere å holde vekten enn det er for andre. På samme måte er det for eksempel veldig lett for noen å bli flink i matematikk. Andre må jobbe og slite for å klare det, mens andre igjen gir opp fordi det kreves så mye for å komme dit.

Nettopp dette etterlyser jeg mer forståelse for.

[Gjest Nanne70]

... blir jeg litt frustrert over. Det er å redusere vekt til magi og skjebne, og fratar mennesker kontroll og ansvar for egen helse. Alle legger på seg om de spiser for mye og beveger seg for lite. Men noen er litt for glade i mat, tåler dårlig sultfølelse og har lett for å overspise når det er mye mat tilgjengelig. Man kan ha en tendens til å bevege seg for lite, spesielt når det ikke er "nødvendig", være "lat" eller "sedat" eller "makelig anlagt", men de fleste kan klare å finne lystbetonte aktiviteter, eller noe som ikke er grusomt ubehagelig, evt å tvinge seg selv litt. Skulle ønske ihvertfall helsemyndighetene kunne vært litt mer presise i sitt ordvalg...

Jo, men det å være litt for glad i mat osv. er vel kanskje noen av de egenskapene man har hvis man opplever at man har lett for å legge på seg. Du beskriver meg ganske bra, med unntak av det å tåle sultfølelse, det har jeg stort sett ikke problemer med. Og jeg tvinger meg selv til å være fysisk aktiv, i alle fall i lange perioder av gangen.

For øvrig vil forholdet mellom hvor mye mat som er for mye og hvor lite fysisk aktivitet som er for lite, kunne variere veldig fra person til person. Noen behøver ikke anstrenge seg så veldig, mens andre må jobbe hardere.

Så har vi dette med metabolsk fleksibilitet, eller kroppens evne til å bytte mellom energikildene glukose og fett basert på behov og tilgjengelighet. "Fastende slanke friske mennesker bruker fett som sin primære energikilde, men bytter raskt over til oksidasjon (forbrenning) av karbohydrater som respons på utskillelse av insulin. Dette er en fysiologisk og dynamisk respons som tilpasses organismens behov og den aktuelle tilgang på de forskjellige energikilder,- imidlertid er ikke denne prosessen like responsiv hos alle".

(http://espenrostrup.com/2012/12/29/metabolsk-fleksibilitet-del-1/)

Mer om metabolsk fleksibilitet: http://www.gnolls.org/3637/what-is-metabolic-flexibility-and-why-is-it-important-j-stantons-ahs-2013-presentation-including-slides/

Interessant lesning, hvis man gidder

[AnonymBruker]

Jeg tror nok på at noen har mer vanskelig enn andre for å legge på seg. Men jeg har derimot en diagnose som visstnok skal føre til overvekt, men jeg er tynn som ei flis. Det er kanskje delvis på grunn av gener, men også fordi jeg trener og spiser sunt. Jeg legger raskt på meg, har problemer med blodsukkeret, men klarer å holde meg slank, selv om det må litt viljestyrke til. Men kanskje jeg er slank fordi jeg MÅ spise sunt, fordi jeg ikke kan drikke brus og spise sjokolade hele tiden, pga. den forhøyede risikoen for insulinresistens og overvekt, samt mye annet dritt. Jeg bruker bare meg som eksempel, siden jeg har en diagnose som faktisk ofte fører til overvekt. Men det er ingen magi ved det, jeg må forholde meg til den kostholdsplanen jeg har fått. Noen utskeielser skjer, men det kalles ikke "utskeielse" om det skjer hele tiden og blir til en vane. Energi inn, energi ut.

Anonymous poster hash: c1b6a...0c2

[AnonymBruker]

Du viser en utrolig unyansert tankegang. Har du hørt om insulinresistens? Eller leptinresistens? I så fall hadde du visst at mange har faktisk "lett for å legge på seg". "Rammet av fedme" leser jeg som metabolsk syndrom. Også kurant. Å si at det bare er å spise mindre og trene mer er som å si til en alkohollker at det er bare å slutte å drikke. Problemet er mer komplisert enn som så.

Anonymous poster hash: fc17e...d5f

Og dette var ting som på magisk vis begynte å ramme større deler av befolkningen etter 1960? Den må du lenger ut på landet med

Anonymous poster hash: 121a0...3ff

[Gjest Trollkarlen]

Det er en kode som skal knekkes hos hver enkelt. Vi er ikke like. Det tar det tid å finne ut av.

Kode? Nei, for noe tull. 100 år siden fant du feite mennesker i freakshows. I dag er de overalt. Det er ikke slik at plutselig må en kode knekkes for å holde en slank fasong. Gang på gang en overvektig "jammen jeg kan ligge på 1000kcal dagen og trene 7 ganger i uka og går ikke ned i vekt" person sammenlignes med en venn "som kan spise hva h*n vil og aldri gå opp i vekt". Så er resultatene alltid at den overvektige personen spiser som en gal, mens den slanke spiser omtrentlig TDEE.

[SiMa]

Kode? Nei, for noe tull. 100 år siden fant du feite mennesker i freakshows. I dag er de overalt. Det er ikke slik at plutselig må en kode knekkes for å holde en slank fasong. Gang på gang en overvektig "jammen jeg kan ligge på 1000kcal dagen og trene 7 ganger i uka og går ikke ned i vekt" person sammenlignes med en venn "som kan spise hva h*n vil og aldri gå opp i vekt". Så er resultatene alltid at den overvektige personen spiser som en gal, mens den slanke spiser omtrentlig TDEE.

Hva betyr det?

[Gjest Trollkarlen]

Hva betyr det?

Ja kanskje jeg burde ha brukt et norsk begrep, men det betyr total daily energy expenditure.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også "lett for å legge på meg" da jeg var inaktiv og spiste plenty med snop

Nå sier jeg ikke at det er samme grunn hos mange, men hos noen

Anonymous poster hash: 417cf...2de

[Erazor]

Jeg tror nok på at noen har mer vanskelig enn andre for å legge på seg. Men jeg har derimot en diagnose som visstnok skal føre til overvekt, men jeg er tynn som ei flis. Det er kanskje delvis på grunn av gener, men også fordi jeg trener og spiser sunt. Jeg legger raskt på meg, har problemer med blodsukkeret, men klarer å holde meg slank, selv om det må litt viljestyrke til. Men kanskje jeg er slank fordi jeg MÅ spise sunt, fordi jeg ikke kan drikke brus og spise sjokolade hele tiden, pga. den forhøyede risikoen for insulinresistens og overvekt, samt mye annet dritt. Jeg bruker bare meg som eksempel, siden jeg har en diagnose som faktisk ofte fører til overvekt. Men det er ingen magi ved det, jeg må forholde meg til den kostholdsplanen jeg har fått. Noen utskeielser skjer, men det kalles ikke "utskeielse" om det skjer hele tiden og blir til en vane. Energi inn, energi ut.

Anonymous poster hash: c1b6a...0c2

Forskjellen er at du har fått en faktisk kostholdsplan som gjør at du har noe konkret å forholde deg til, pluss at du i tillegg har en diagnose som gir deg begrensninger og føringer på spisevaner som da kan fungere som motivasjon.

Uten at jeg har noen tall på det, vil jeg tro at andelen overvektige som har fått livsstilshjelp ut over det de selv finner på nett og i aviser og magasiner, er relativt liten. Hvis man da ikke har noen forutsetninger for å kunne avgjøre hva som er riktig vei å gå for ens egen situasjon, så sier det seg selv at man kan bli både overveldet og forvirret av det som ofte fremstår som helt motstridende råd.

Om man sluttet med å messe «energi inn, energi ut» som et religiøst mantra og i stedet ga mennesker med tendens til overvekt konkret hjelp til hvordan få orden på livsstilen sin basert på deres egne forutsetninger, så tror jeg det ville ha potensial til å utgjøre en stor forskjell. Da må man imidlertid legge fra seg fordommene om at fordi en selv er slank, så er det enkelt for alle andre også, så om de ikke klarer det, så må de være dumme, late, inkompetente, mangler selvkontroll eller lignende.

[Pringle]

Bare føyer til at jeg har vært feit jeg også, og gått ned ca tjue kilo (fra ca 80 til ca 60 kilo) to ganger. Jeg vet derfor hvordan det er å være overvektig, og jeg vet hvorfor jeg blir overvektig. Jeg er fullt klar over at det skjer når jeg har spist for mye (dritt) og beveget meg for lite over lengre tid. Jeg vet at jeg har en tendens til å spise mer og dårligere når jeg er stresset, trist, kjeder meg - men det er fordi jeg spiser feil, ikke fordi jeg er stresset, trist eller kjeder meg, at jeg legger på meg.

Når jeg tar kontrollen over matinntaket mitt og går inn for å mosjonere, går jeg ned i vekt. Kroppen min trenger ikke så mye mat som jeg fysisk er i stand til å trøkke i meg (og godt er det, egentlig, hadde vi ikke vært i stand til å lagre overskuddsenergi, måtte vi spist hele tiden). Jeg kan spise litt snop, men bare litt om gangen, og ikke hele tiden, da fyker vekta opp. Det vanskelige er ikke matten, men å finne en strategi som gjør det mulig (aller helst lett og behagelig) for den enkelte å følge de grunnleggende prinsippene (kalorier inn, kalorier ut) - men det betyr likevel ikke at man kan se bort fra de grunnleggende prinsippene.

Endret 8. august 2014 av Pringle

[AmandaVI]

Bare føyer til at jeg har vært feit jeg også, og gått ned ca tjue kilo (fra ca 80 til ca 60 kilo) to ganger. Jeg vet derfor hvordan det er å være overvektig, og jeg vet hvorfor jeg blir overvektig. Jeg er fullt klar over at det skjer når jeg har spist for mye (dritt) og beveget meg for lite over lengre tid. Jeg vet at jeg har en tendens til å spise mer og dårligere når jeg er stresset, trist, kjeder meg - men det er fordi jeg spiser feil, ikke fordi jeg er stresset, trist eller kjeder meg, at jeg legger på meg.

Når jeg tar kontrollen over matinntaket mitt og går inn for å mosjonere, går jeg ned i vekt. Kroppen min trenger ikke så mye mat som jeg fysisk er i stand til å trøkke i meg (og godt er det, egentlig, hadde vi ikke vært i stand til å lagre overskuddsenergi, måtte vi spist hele tiden). Jeg kan spise litt snop, men bare litt om gangen, og ikke hele tiden, da fyker vekta opp. Det vanskelige er ikke matten, men å finne en strategi som gjør det mulig (aller helst lett og behagelig) for den enkelte å følge de grunnleggende prinsippene (kalorier inn, kalorier ut) - men det betyr likevel ikke at man kan se bort fra de grunnleggende prinsippene.

Ja, det er fint for deg.

Men du kunne ha gått ned 200 kg og du ville fortsatt ikke ha rett til å dra alle over en kam.