Synest så syndt i ham!

[AnonymBruker]

Har det så vanskelig! Har i lengre tid innsett at jeg ikke er glad i mannen min på rette måten og ønsker å gå ut av forholdet. Grunnen til at jeg blir, er delvis barna våre og at jeg synest så utrolig syndt på ham! Han er snill med meg og barna og setter familien over alt, og han har nesten ingen andre nær familie å støtte seg til ved et brudd. Jeg har familie og søsken. Når jeg bringer tema på bane blir han lei seg å unngår å prate om det. Jeg ønsker i alle fall en konstruktiv samtale mellom to voksne om saken. etterhvert føler jeg at jeg er i et "fengsel" uten mulighet til å slippe fri. Ofte er jeg sur og grinete så får jeg dårlig samvittighet for det også. Grunnen til at jeg ønsker meg ut av forholdet er flere men kort fortalt mangler jeg følelser for ham, vi har ulike oppfatninger om viktige ting, ulik humor, og jeg er mye irritert og oppfarende sammen med ham. Vi har ikke sex lenger heller. Det er et usunt forhol å være i for begge to. Jeg har virkelig prøvd men ser ikke noen løsning. Vi har aldri vært borte i brudd noen av oss fordi vi ikke har hatt andre samboerforhold før dette. Jeg hadde ønsket at han heller så muligheten i å finne en som passer ham bedre enn meg men det som dominerer når jeg bringer brudd på bane er fortvilelse fra hans side. Kan ikke forstå at han har det bra heller! Noen gode råd der ute?

Anonymous poster hash: 9cfe6...ce2

[AnonymBruker]

*Synd på

Anonymous poster hash: 276da...355

[AnonymBruker]

Må vel bare hoppe i det og flytte ut. Med mindre du mener det er han som må flytte og du skal bo igjen med ungene.

Anonymous poster hash: 80779...b64

[Teethgrinding]

Vel, et forhold er jo ikke en velferdstjeneste. Det er vel det svaret du trenger? Vi må alle tåle livets ups and downs. Noen ganger blir du forlatt selv om det er det siste du ønsker. Det er vondt, sårende og på alle måter ubehagelig. Likevel er det en av de tingene i livet man bare må tåle. Eventuelt kan man hoppe fra en bro dersom det blir ulevelig, men smerten er lik for alle. Det er risikoen man stiller seg ovenfor når man velger å elske.

Mannen din må bare tåle at dette skjer ettersom du åpenbart har bestemt deg(?). Det er sjanseløst at du skal ofre deg selv som en slags relasjonell martyr for å hindre hans smerte. Det er ikke din jobb å skjerme han for livets realiteter. Du kan faktisk ikke beskytte han mot smerten, selv om du så er direkte årsak. Det blir umulig.

[Chloe-]

Må vel bare hoppe i det og flytte ut. Med mindre du mener det er han som må flytte og du skal bo igjen med ungene.

Anonymous poster hash: 80779...b64

Godt forslag.

[AnonymBruker]

Ha en pause, ha alene tid, tenke på det over ei lengre periode. viss dere har prøvd dette er det kanskje bare en ting å gjere, og det er et brudd. Viss bruddet er eneste utvei må dere såklart gjer dette så hyggelig som mulig for å ikke gjøre det vanskeligere for barna, for barn er det en verden som bryter sammen i mange tilfeller.

Anonymous poster hash: 048f8...5ce

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt høyt her nå, jeg er av typen: "gresset er ikke grønnere på den andre siden"

Om du har har det bra, men følelsene har forsvunnet ville jeg prøvd og gjenskape det.

Eneste årsak for at jeg hadde gått er, utroskap og vold i hjemmet!

Men foruten dette ville jeg prøvd og få det til.. Har du luftet det for han? Kan han gjøre noe med det tro? Få deg of han nærmere igjen? Jeg vil anbefale dere og snakke med noen om det. Det er så ufattelig trist når noen går fra hverandre uten og ha prøvd, spesielt når dere da har barna sammen.

Det er mange forhold som har gått i orden etter og ha gått i terapi

Lykke til

Anonymous poster hash: 0b6d7...ac7

[AnonymBruker]

Dere trenger litt avstand fra hverdagen og irritasjonen du føler for din mann for å se veien videre med klare øyne.

Jeg foreslår:

Finn en hybel og bo i den annenhver uke. Kommuniser bare om barna. Bestill time på familievernkontoret og følg deres opplegg uansett om dere kommer til å splitte opp eller fortsette sammen.

Men har du funnet en annen? Forelsket deg i en annen? Da vil alt bare bli skuespill og du må bite i det uendelig sure eplet og fortelle han at du har fått følelser for en annen og ikke lenger vil bo sammen med in mann. Da blir det sorg og elendighet, men det er ingen vits å late som om du tror på et forhold hvis du vet at du er på vei til en annen.

Respekter at din mann blir lei seg og ikke vil dette. For han er familien trygghet, rammene i livet, hverdager med barna. Alt dette som blir borte når man splitter opp. Dette som du kanskje kan finne ut av at du vil savne hvis dere bodde fra hverandre en stund.

Anonymous poster hash: 4d00c...d9b

[AnonymBruker]

TS: jeg har ikke funnet en annen, nei.

Anonymous poster hash: 9cfe6...ce2

[Gjest Blomsterert]

Har det så vanskelig! Har i lengre tid innsett at jeg ikke er glad i mannen min på rette måten og ønsker å gå ut av forholdet. Grunnen til at jeg blir, er delvis barna våre og at jeg synest så utrolig syndt på ham! Han er snill med meg og barna og setter familien over alt, og han har nesten ingen andre nær familie å støtte seg til ved et brudd. Jeg har familie og søsken. Når jeg bringer tema på bane blir han lei seg å unngår å prate om det. Jeg ønsker i alle fall en konstruktiv samtale mellom to voksne om saken. etterhvert føler jeg at jeg er i et "fengsel" uten mulighet til å slippe fri. Ofte er jeg sur og grinete så får jeg dårlig samvittighet for det også. Grunnen til at jeg ønsker meg ut av forholdet er flere men kort fortalt mangler jeg følelser for ham, vi har ulike oppfatninger om viktige ting, ulik humor, og jeg er mye irritert og oppfarende sammen med ham. Vi har ikke sex lenger heller. Det er et usunt forhol å være i for begge to. Jeg har virkelig prøvd men ser ikke noen løsning. Vi har aldri vært borte i brudd noen av oss fordi vi ikke har hatt andre samboerforhold før dette. Jeg hadde ønsket at han heller så muligheten i å finne en som passer ham bedre enn meg men det som dominerer når jeg bringer brudd på bane er fortvilelse fra hans side. Kan ikke forstå at han har det bra heller! Noen gode råd der ute?

Anonymous poster hash: 9cfe6...ce2

Du ville gjerne at han skal være enig med deg. Men det er han ikke,så du må bare ikke ta for mye hensyn til hans fortvilelse. Du vil ikke være i forholdet,og er med på å la stemningen hjemme bli dårlig.

Da må du bare skyve skyldfølelse til side,og si det akkurat som det er.

Hvis det er så destruktivt som du forteller.

[Gjest Coolaid]

Må vel bare hoppe i det og flytte ut. Med mindre du mener det er han som må flytte og du skal bo igjen med ungene.

Anonymous poster hash: 80779...b64

Ja. Hvorfor skal egentlig kvinnen, som vil gå, sitte igjen med ungene. Det er ikke fair å ta fra ham dem.