er jeg ego? alene med baby

[AnonymBruker]

Vi er førstegangsforeldre til ei på 3 mnd. Barnefar har en jobb som han alltid har reist mye i. Jeg har vært inneforstått med at han ville fortsette med det etter barnet var født. Tenkte det var ok, for da er han jo hjemme 100 % når han er her. Han har ikke reist på 4 mnd nå. Jeg slet etter fødsel og barnet hadde kolikktendenser. Jeg føler jeg har kommet til hektene, selv om jeg ikke er helt komfortabel med mammarollen. Babyen er grei, litt vanskelig på kvelden. Nå vil barnefar reise. Turnus. 14 dager borte/14 dager hjemme. Jeg går noia bare av å tenke på det! Tørr ikke være så lenge alene med babyen..jeg sliter med å være hjemme bare en kveld. Hvordan skal jeg klar 2 uker? Kommer til å grine 12 av 14 dager. Og jeg vet at barbefar ikke reiser hvis jeg sier nei. Men føler meg så rotten..jeg trodde jeg skulle takle hans reisejobbing, så naiv var jeg. Han hater jobben sin når han ikke reiser. Sjefen vil at han skal reise. Og nå er jeg blitt hun kjipe kjerringen som kontrollerer mannen sin. Bare fordi hun ikke takler sin egen baby, som er verdens nydeligste og ikke har kolikk lengre.. bør jeg bare bite tenna samnen og la han dra? Hvordan klarer alenemødre seg? Jrg har forresten ikke muligheter til avlastning. Nærmeste familie er 8 timer unna. Føler meg som deppa uansett hva jeg gjør. Enten mine eller barnefars behov må vike

Anonymous poster hash: 087be...1d3

[Pysa]

Jeg syns han burde forstå at han trengs hjemme som nybakt far.

[AnonymBruker]

Sorry litt rotete tekst. Postet på mobil. Ts

Anonymous poster hash: 087be...1d3

[GammelKaktus]

Alenemødre må bare Jeg ser egentlig ikke helt problemet, babyen er blitt kvitt kolikken så da er det bare å hoppe i det. Det virker bare skremmende siden du ikke har vært alene med babyen før. Gi det et par dager så går det så fint så.

[Hattifnatten]

Når samboer har vært borte i korte perioder, er det akkurat som om kroppen min har vært innstilt på litt slit, og ekstra stress. Derfor har det vært enklere å komme seg igjennom det.

Men når samboer er hjemme, skal det mye mindre til før jeg blir sliten og ber samboer ta over litt.

Så når barnefar faktisk er borte, så har du på en måte ikke noe valg. Du bare må greie det på egenhånd, og kroppen og hodet vil innstille seg deretter.

Edit: Men jeg forstår absolutt bekymringene dine, og jeg synes ikke det er egoistisk å be barnefar om å utsette turnusjobbingen. Dere har jo bare hatt den lille i 3 mnd, og jeg vil si det fortsatt er en unntakstilstand-tid, som krever begge foreldre.

Endret 6. august 2014 av Hattifnatten

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg forstår deg veldig godt TS! Jeg hadde aldri taklet å ha en mann som reiste mye, men det visste jeg heldigvis før jeg fikk barn, og jeg giftet meg med en hjemmekjær bonde.

Men, jeg har opplevd noe lignende med mine to barn, og kan bare si at det er en treningssak å være alene med dem, og at etter en stund går det mye bedre enn i starten! Det er kanskje en trøst.

Anonymous poster hash: ce0af...6e0

[AnonymBruker]

Nei, det synes jeg ikke. det er en stor livsendring dere har vært igjennom, du kunne ikke vite hvordan det ville bli på forhånd.

men mye endrer seg når barnet blir litt større. jeg syns alt ble bedre etter 4 måneder, og etter seks var det supert!

du trenger tid til å hente deg i etter kolikkperioden, og det burde mannen din forstå.

Anonymous poster hash: c2585...992

[Gjest Ciegus]

Er det mulig for dere å "prøve" først, dvs at han reiser en gang nå, og så vurderer dere etterpå hvordan det fungerte? Eller utsette det to måneder, og vurdere på ny da?

Syns ikke du er ego om reisinga ikke er absolutt nødvendig.

[AnonymBruker]

Her har det også vært en del reiser på far. Vi har løst det slik:

- Før han drar hjelper han meg med grundig vask av huset, vi blir kvitt all klesvask, plenen klippes, bilen vaskes, så slipper jeg å bruke så alt for mye tid på husarbeid mens han er borte.

- Han fyller bilen helt opp med drivstoff.

- Vi lager em haug med rundstykker, middager osv som vi fryser ned og som jeg enkelt kan ta opp når han er borte, så slipper jeg å bruke særlig tid på matlaging.

- Storhandel foretas før han drar. Da trenger jeg bare å gå innom butikken en kjapp tur om jeg skulle gå tom for melk f.eks, men normalt har jeg alt jeg trenger.

- Vi skyper hver dag når han er borte.

- Jeg får gjerne besøk noen av dagene av mine søsken/foreldre/venner, helst kaffebesøk og slikt som ikke krever for mye, så får jeg nok voksenkontakt.

Så bruker jeg de to ukene på å kose meg så mye sammen med babyen som jeg bare kan. Når han er hjemme får jeg avlastning, for da ønsker han å tilbringe så mye tid som mulig med henne. Da triller han tur, gir mat og koser seg med babyen. Det var litt hardt de to første gangene han dro, men når vi lagde rutiner for hva vi ordner mens han er hjemme begynte det å gå mye bedre.

Anonymous poster hash: 8ee10...e9d

[AnonymBruker]

Mannen var hjemme i 4 uker etter fødsel pga barnet sykdom, barnet ble da frisk og jeg fikk panikk fordi faren skulle jobbe. Gråt masse. Hadde en forferdelig traumatisk fødsel, alvorlig sykdom i slekta, syk baby og mer. Så ville bare gi opp og begrave meg selv når mannen skulle jobbe.

Men det gikk helt fint! Han reiste bort den tredje arbeidsdagen og det gikk fint. Koset meg med babyen! Klart ekstra slitsomt men ikke så ille. Syns det er verre nå som ungen nærmer seg ett år og vi nesten må løpe etter han og passe på hele tiden, og han dagsover mye mindre.

Har du noen i nærheten som kan hjelpe deg om det trengs?

Anonymous poster hash: f11da...051

[AnonymBruker]

Syns forresten ikke at du er ego Men kan kanskje være lurt å hoppe i det så du slipper å utsette det å være alene, ikke sikkert at det føles bedre om en mnd og at du vil føle seg klar da. Kanskje det vil føles like ille. Men du bestemmer selv hva du gjør og uansett er kommunikasjon viktig! Snakk med mannen din om dine følelser

Anonymous poster hash: f11da...051

[AnonymBruker]

Det erå vanskeligst i starten, men etter et par dager har du bare ekstrem kapasitet du ikke aner.

Anonymous poster hash: 56a12...798

[AnonymBruker]

Her har det også vært en del reiser på far. Vi har løst det slik:

- Før han drar hjelper han meg med grundig vask av huset, vi blir kvitt all klesvask, plenen klippes, bilen vaskes, så slipper jeg å bruke så alt for mye tid på husarbeid mens han er borte.

- Han fyller bilen helt opp med drivstoff.

- Vi lager em haug med rundstykker, middager osv som vi fryser ned og som jeg enkelt kan ta opp når han er borte, så slipper jeg å bruke særlig tid på matlaging.

- Storhandel foretas før han drar. Da trenger jeg bare å gå innom butikken en kjapp tur om jeg skulle gå tom for melk f.eks, men normalt har jeg alt jeg trenger.

- Vi skyper hver dag når han er borte.

- Jeg får gjerne besøk noen av dagene av mine søsken/foreldre/venner, helst kaffebesøk og slikt som ikke krever for mye, så får jeg nok voksenkontakt.

Så bruker jeg de to ukene på å kose meg så mye sammen med babyen som jeg bare kan. Når han er hjemme får jeg avlastning, for da ønsker han å tilbringe så mye tid som mulig med henne. Da triller han tur, gir mat og koser seg med babyen. Det var litt hardt de to første gangene han dro, men når vi lagde rutiner for hva vi ordner mens han er hjemme begynte det å gå mye bedre.

Anonymous poster hash: 8ee10...e9d

Så bra planlegging!! Foreslå dette til mannen din TS

Anonymous poster hash: f11da...051

[AnonymBruker]

Null sympati fra meg.

Er alene med sønnen på 3 år. Barnefar jobber i asia 11 mnd av året.

Ta deg sammen, kraftig!

Anonymous poster hash: 0082b...7e3

[AnonymBruker]

Jeg ser litt annerledes på det, og det er at jeg ikke forstår de som vil ha slike jobber der de reiser mye eller er borte i turnus når de har små barn. Med mindre det er den absolutt eneste jobben de kan få, synes jeg de bør ofre seg og være mer hjemme, ihvertfall mens barna er små. Jeg blir ikke imponert over familier som legger opp livene sine sånn hvis det finnes alternativer.

Anonymous poster hash: efe43...61d

[AnonymBruker]

Mulig jeg leser mer mellom linjene enn deter der, men har du det eegentlig bra? Måten du ordlegger deg på minner meg om måten jeg prøvde å overbevise meg om at det ikke var noe galt med meg. I ettertid vet jeg at jeg hadde en fødselsdepresjon.

Jeg klarte ikke å se på meg som mamma, og det å være alene med babyen i mer ennen arbeidsdag var hhelt utmattende. Kolikkbarn her også, og sovevansker.

Det gikk bedre etter hvert, men det første halvåret var helt unntakstilstand.

Kan dere bli enige om et kompromiss? At mannen venter noen måneder med å begynne reisevirksomheten? Han risikerer jo at du blir såpass deprimert at du ikke klarer å ta deg av barnet.

Anonymous poster hash: 1537e...bc8

[Biloba]

Null sympati fra meg.

Er alene med sønnen på 3 år. Barnefar jobber i asia 11 mnd av året.

Ta deg sammen, kraftig!

Anonymous poster hash: 0082b...7e3

Det kan du vel si til faren til dette spedbarnet, som vil dra fra partner og baby for 2 uker av gangen?

TS har ikke fått barn alene.