Hjertesukk :-(

[AnonymBruker]

Hvor begynne?

Jeg begynte å treffe en fyr i mai, virkelig snill og var veldig interessert. Var sammen nesten daglig til tross for helt totalt kaos på jobb (min) i denne perioden. Møtte til og med foreldra på et tidspunkt (som forøvrig ikke var planlagt, men hyggelig).

Jeg hadde i starten sagt at vi ser hvordan det blir, pga jeg var usikker. Trengte mer tid. Han var derimot mer "på". Jeg begynte etter hvert og bli mer og mer glad i han. Sa da ganske så raskt i fra om dette og at selv om man kanskje ikke nødvendigvis definerte oss som et par så måtte det bli litt mer "tryggere" (dvs ikke gå ut på kaffe med andre osv). Da hadde han "snudd", ville ha den muligheten åpen. Ikke fordi at han trodde det ville bli noen andre. Men det visste han ikke. Visste kun at han ikke ville miste meg, ville ha det slik vi hadde det. Og ville ikke miste meg (jeg var ikke kun ei han "traff når tid", men ønsket ikke gå inn i et nytt forhold helt enda - klarte ikke se at det var en gråsone mellom kjærester og venner, i alle fall slik at man fant ut hva man var. Men slik at det er sagt; jeg resepekterer det å ikke oppe inn i noe for fort, derfor presset jeg heller ikke mer på det da).

...Men etter mye frem og tilbake (hvor jeg helt tydelig på at dette ikke gikk, jeg ble mer sliten og mer lei meg) så sa jeg at jeg ikke orket dette slik det var nå. Han ble stille, sa ingen ting. Gikk raskt fra leiligheten.

Jeg tok han likevel "tilbake" etter 2 dager, fordi jeg savnet han.

Hvor han sa han savnet meg, var glad i meg og at min "avgjørelse" to dager tidligere kunne gjøres om på! Men på en eller annen måte så utsatte han alltid å møte meg, eller møtte meg en gang i et kort tidsrom (mellom andre avtaler).

I ettertid ser jeg at han var lei seg (!) da jeg sa jeg ikke klarte mer og ville avslutte, det kom også klart frem da han "kjefta" på meg etter det møtet (nevnt ovenfor). Kom med personangrep som var usanne.. og som han ble "tatt på". Jeg gikk derfra uten å si så mye annet enn "hade". Han skammet seg tydeligvis litt etterpå, forsøkte på sms når han så meg noen dager senere i byen men hvor han også sa at han ikke ønsket å forstyrre meg. Ble til at vi møttes, og ja.. jeg er glad i han. Han sa også unnskyld for det han hadde sagt den kvelden, at ingenting var sant og at han ikke mente det.

Og nå... nå møtes vi av og til. En gang var det slik som da vi møttes for første gang. Det fikk meg til å savne det enda mer. Men hvor han nå har mer "styringa", jeg blir sittende på "vent". Han tar sjelden kontakt selv, men kan komme og si at han har savnet meg SÅ, er så glad i meg, har tenkt så mye på meg. Eller om jeg tar kontakt, så får jeg tilbake at han er glad for det, at han har tenkt på meg.

Jeg blir mer og mer lei meg. Lite matlyst. Sover dårlig. Konstant sliten, selv om endelig ferie fra jobb. Venner oppgir at jeg ikke er meg selv (kan gråte i telefon til venninne om det er en periode jeg ikke hører noe som helst). Og jeg klarer heller ikke komme meg ut av dette, for det starter jo tydeligvis hele tiden igjen...

jaja.. hjertesukk fra meg.

Anonymous poster hash: 89f57...3d7

[AnonymBruker]

Høres ut som et evig spill. Jeg orket ikke leke mus og katt og det gikk ut over helsen min til slutt.. Enten er man kjærester og man skal da ikke gå rundt å lure på om den andre bryr seg eller ikke. Høres nesten ut som du er inne i en hekt.

Du velger selv hvordan du lar deg bli behandlet. Magefølelsen din sier nok at dette er ikke greit, mens du lever i håpet om at det blir nok bedre med tiden?

For min del ble det bare vondere med tiden og nå er det slutt. Jeg har tidenes kjærlighetssorg, men samtidig vet jeg innerst inne at jeg aldri hadde blitt helt lykkelig sammen med han pga hans væremåte.

Tenk på deg selv, hva er viktig for deg og ta ansvar for din egen lykke. Ikke kast bort tiden på en mann du må kjempe for å ha i livet ditt. Lykke til. Føler med deg.

Anonymous poster hash: 1f59d...b73

[AnonymBruker]

Du har nok helt rett. "Hekt".

Og ja.. jeg vet hva jeg bør gjøre (har tross alt prøvd å avslutte det totalt 3 ganger, og hver gang jeg har angret på det har det endt opp med at jeg kort tid etter har enten grått foran venninne eller storebror!!).

Jeg vet at alt jeg har skrevet indikerer at jeg bør avslutte det. Men det som gjør det så vanskelig er at jeg har det så bra (noe venner også har kommentert, jeg er mer avslappet). Bare så synd det er så kortvarig...

Imponert over hva du har klart, selv om det medførte tidenes hjertesorg. Plusset er vel at hjertesorg ikke er for evig, og at det å ha klart å brutt øker sannsynlighet for å 1) få det bedre med seg selv og ikke minst 2) gjør det i alle fall lettere å klare å møte noen andre som faktisk behandler en bra??

Anonymous poster hash: 89f57...3d7

[AnonymBruker]

Takk for det. Jeg burde ha gått med en gang jeg begynnte å få en vond klomp i magen og etter jeg pratet med han. Hos oss var det et mønster. Hver gang jeg ikke klarte gi like mye av meg selv, var han veldig på. Spes om jeg var borte på jobb, når jeg var hjemme hørte jeg minimalt fra han. Han ble for godt vant. Selv om han har hatt et ekstremt hektisk år. Var det alltid en unnskulning og jeg måtte ta hensyn til hans behov og det var alltid synd i han. Jeg gjorde alt for den mannen, men møtte lite forståelse tilbake. Alt kom an på hans behov, dagsform og hans ønsker. Han hadde alltid rett og jeg kunne ikke få en reaksjon. Da straffet han meg med å trekke seg lengre bort fra meg. Det var ikke måte på hvor høyt han elsket meg og hvilken planer han hadde for oss når han var usikker..

Kanskje det hadde blitt bedre med tiden, men enkelte av sidene han viste skremte meg. 3 ganger bare forsvant han pga han ble redd. 3 gangen forblir den siste! Jeg kan ikke krype mer og jekke meg etter han og hans behov hele tiden. Litt respekt på jeg har for meg selv. Jeg har aldri før gitt så mye av meg selv til en mann eller hatt så sterke følelser, så den dagen jeg møter en mann som virkelig viser at han elsker meg og som tar litt vare på meg kommet jeg nok til å få sjokk.

Det sies at når man treffer en som er rett blir man aldri usikker og man har det ikke vondt. Uansett det gjør fryktelig vondt når det blir slutt og heldigvis kommer vi oss gjennom dette også. Noe bedre venter på oss der ute når vi er klar for det. Som sagt tenk på deg selv og tro på at du fortjener bli behandlet med respekt og være elsket for den du er uten å måtte kreve..

Anonymous poster hash: 1f59d...b73