Bekymringer ved å være forelder

[AnonymBruker]

Jeg er helt overveldet over hvor mange bekymringer man får med en gang barnet kommer ut. Mine største bekymringer er:

- At barnet mitt skal dø, eller at jeg skal dø fra det.

- At barnet mitt skal komme i feil miljø og "havner utpå".

- At barnet mitt skal bli mobbet,eller at barnet mitt blir en mobber.

- At jeg skal mislykkes som mamma, oppdra galt, og ikke få et godt forhold til barnet mitt.

(pluss en liten og egoistisk frykt, at barnet skal flytte langt unna meg)

Hva er dine bekymringer?

Jeg er nok innom noen av disse punktene i tankene mine hver dag. Det er litt slitsomt, men det følger vel mammarollen. Hvor ofte tenker dere dette? Og hindrer tankene deres noe i hverdagen?

Anonymous poster hash: d7782...d95

[LillaFrosk]

Sjekker av og til om barnet enda puster, når hun sover.. Men er blitt mindre av det nå. Var slik hver kveld til hun var sånn 3 år, nå blir hun snart fem.

Er også bekymret for alt mulig, men slår som regel fra meg det. Andre ting, tar jeg heller som det kommer. Hvis jeg skulle bekymre meg om noe som KAN skje om 10-15 år,så ville jeg blitt gal. Holder med 2-3 år frem i tid :P

[Gjest Artistina]

Tror aldri man slutter å bekymre seg for barna sine.

Leste om en gammel kvinne som sa at nå var "ungen" hennes så gammel at det var havnet på eldrehjem så endelig kunne hun la bekymringene slippe taket ..

Mine barn er voksne så bekymringene er blitt færre. Men jeg må innrømme at jeg er litt bekymret når de drar avgårde på lange bilferier i inn- og utland.

Tenåringstiden deres var utfordrende til tider.

[AnonymBruker]

Jeg bekymrer meg for det meste du nevner. Min mor bekymrer seg for meg enda, og jeg har mann og barn, og er nærmere 30. Slik er det å være mor

Anonymous poster hash: 5d1b3...e68

[Ciara]

Det er normalt å bekymre seg når man får barn. Men jeg tror det er viktig å passe på at det nettopp ikke hindrer en i hverdagen.

Jeg kan være bekymret for at det skal skje noe med barnet, for at det skal skje noe med oss voksne, for at vi ikke får barnet til å føle seg sett, for at det skal bli bortskjemt. Og ja, jeg sjekker også at ungene puster før jeg legger meg om kvelden.

Jeg tror man må gjøre sitt beste for å senke skuldrene. Det går som regel bra med de fleste! Noen ganger legger jeg bånd på meg selv, for eksempel når ungene klatrer litt i trær eller gjør noe annet jeg selv synes ser skummelt ut. Da ser jeg for meg faren min som elsker å si "Pass på at du ikke slår deg!" (verdens minst nyttige kommentar), og lar dem holde på - innen rimelighetens grenser, selvsagt.

Man kan liksom ikke gå rundt å være redd for livet heller.

[GammelKaktus]

Foreløpig er mins største bekymring at lillegutt skal dø eller at jeg skal dø fra han, det er liksom det verste. Så regner jeg med at det kommer mange flere jo eldre han blir

Sånn er det å være mamma.

Edit, leif.

Endret 6. august 2014 av FrøkenMånestråle

[Gjest Magdalene]

Jeg har egentlig ikke vært bekymrer for noe enda jeg.

De er 5 og 2 år.

[Gjest Vevila]

Jeg prøver å skyve alt av "urasjonelle" bekymringer til side, det er ikke godt for noe. Dog er det vanskelig når man blir spammet med all slags ulykker og diverse gjennom sosiale medier..

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ikke vært bekymrer for noe enda jeg.

De er 5 og 2 år.

Oi, hvordan får du til det? Er du ikke redd de eller du skal dø?

Anonymous poster hash: d7782...d95

[Gjest Magdalene]

Oi, hvordan får du til det? Er du ikke redd de eller du skal dø?

Anonymous poster hash: d7782...d95

Det gidder jeg faktisk ikke ofre en tanke.

Skal man tenke over alt som kan skje, så blir man jo gal.

[AnonymBruker]

En del av det å bli mamma er jo bekymringene.

Men jo, jeg ble helt overveldet.

Sønnen min er 4 år nå og jeg sjekker ham alltid en ekstra gang før jeg legger meg.

Bekymringene er mange... Snakker han for lite? For mye? Begynte han å gå for sent? Ånei, er det en kul i bakhodet? Er han syk? Går det bra sosialt? Kommer han til å bli mobbet eller bli en mobber? Hvordan klarer han seg på skolen? Blir han skoleflink som meg eller "skoletaper" som sin far? Vil han slite i livet? Hvordan kan vi skåne ham for mest mulig smerte? Vil han finne en jobb han liker? En kone? Vil drømmene hans gå i oppfyllelse?

Det er ikke ting jeg går rundt og tenker på til vanlig, men tankene streifer jo en gang i blant. Jeg er blitt mer avslappet med årene, da han var nyfødt var jeg helt på tuppa. Var 19 år og hadde aldri holdt en baby før.. Hadde mye å bekymre meg over.

Likevel tror jeg det bare blir vanskeligere etter hvert. Jo mer de vokser, jo mer må man gi slipp, jo mer går utenfor din kontroll. Han kommer til å oppleve sorg og smerte, og det kommer en tid hvor en mammaklem ikke kan fikse den smerten. Jeg gruer meg til den dagen, men samtidig er vel den største frykten at jeg ikke skal lære ham å takle det. At jeg ikke skal klare å lære ham alt jeg ønsker han skal ta med seg videre i livet. Jeg håper vi kommer til å klare det og jeg har troen på at han kommer til å bli en flott mann en dag. Men på veien dit vil man nok som mor alltid ha mange bekymringer.

Anonymous poster hash: f6b10...965

[attegløyma]

Små bekymringar dumkar opp og går over. Men det er to ting eg er uendeleg redd for

At ungane mine skal verte så ufyslege at dei vert einsame (tvilar eg på, den eldste er ganske poppis og den yngste er berre blid og trivleg endå...)

At dei skal bli seksuelt misbrukt utan at vi oppdagar det.