Tar meg for gitt, eller bare lei av meg?

[AnonymBruker]

Hei!

Lurer på om noen kan gi råd og komme med egne erfaringer.

Jeg og min samboer har vært sammen i 7 år. Vi har to barn sammen, den minste har akkurat rundet 1 år.

Jeg synes vi fungerer utrolig godt som foreldre sammen, vi er "on the same page" når det gjelder oppdragelse, og det er meget sjelden vi krangler om husarbeid, barna osv.

Men forholdet oss imellom er ikke spesielt bra. Det går selvsagt opp og ned, men jeg tar meg ofte i å tenke at vi ikke hadde vært sammen om vi ikke hadde hatt barna.

Jeg er usikker på min manns følelser ovenfor meg. Han gir meg fortsatt sommerfugler i magen, og jeg liker å gjøre ting sammen med han. Vi får dessverre, som de fleste småbarnsforeldre, sjelden anledning til å gjøre noe (ute av huset) uten barna. Det blir som regel til at vi gjør ting hver for oss.

Jeg føler at jeg har mye mer interesse av å være sammen med han, enn han har av å være med meg. Hvis vi faktisk gjør noe sammen, er det jeg som har ordnet og lagt til rette for det.

I tillegg er han dårlig på å vise meg oppmerksomhet, gi komplimenter, eller være der for meg når jeg er lei meg. Jeg synes rett og slett det virker som om han mangler følelser for meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det?

Jeg gir han mange komplimenter, fordi jeg synes han er en veldig god pappa, flink i huset, i jobben, kjekk, og jeg liker å si det når jeg mener det. Jeg tenker at han ikke føler det samme ovenfor meg, siden han ikke gir meg noen positiv respons. Det er vondt, og jeg merker at jeg selv begynner å trekke meg litt unna.

Og ja, jeg har selvsagt tatt dette opp, men han er en mann som ikke liker å snakke om "dypere" ting og følelser, og synes det er best å avfeie ting som er vanskelig. "Alt er greit" liksom..

Er det bare slik det blir når man har vært sammen en stund og to barn som tar mye tid? Eller er det noe galt her?

Anonymous poster hash: cb404...cff

Anonymous poster hash: cb404...cff

[Gjest]

Alle forhold er jo forskjellige.

Kanskje er han godt fornøyd med tingenes tilstand.

Kanskje har han alt reist fra deg mentalt men biter tennene sammen fordi han er redd for å miste tid med barna.

Det jeg ville anbefalt deg å gjøre er å skape noen "dates" for dere to, helst uten unger hjemme.

Eller stikke av på en storbyhelg eller noe sånt.

Til og med en telttur bare dere to uten mobiltelefon kunne gjort underverker om dere liker camping type villmark.

Har du noen som kan passe barna? Familie, eller noen dere kan "bytte helger" med?

Og hvordan har barnefødsler, amming og permisjon preget deg og din kropp? Steller du deg fortsatt? Gjør du en jobb med deg selv for at han skal kjenne at det kribler? Eller har alt blitt en rutine? Hva med å freshe deg opp litt? Ungemas og dårlig nattesøvn kan ødelegge både utseende, sexlyst og gode forhold. Vær obs.

Det hender ofte at forhold går litt på tomgang etter noen år sammen og med små barn.

Det er den skumleste tiden for forholdet.
Du må gjøre en innsats for å øke fortroligheten mellom dere. Finne tilbake til de gamle følelsene.

[AnonymBruker]

Alle forhold er jo forskjellige.

Kanskje er han godt fornøyd med tingenes tilstand.

Kanskje har han alt reist fra deg mentalt men biter tennene sammen fordi han er redd for å miste tid med barna.

Det jeg ville anbefalt deg å gjøre er å skape noen "dates" for dere to, helst uten unger hjemme.

Eller stikke av på en storbyhelg eller noe sånt.

Til og med en telttur bare dere to uten mobiltelefon kunne gjort underverker om dere liker camping type villmark.

Har du noen som kan passe barna? Familie, eller noen dere kan "bytte helger" med?

Og hvordan har barnefødsler, amming og permisjon preget deg og din kropp? Steller du deg fortsatt? Gjør du en jobb med deg selv for at han skal kjenne at det kribler? Eller har alt blitt en rutine? Hva med å freshe deg opp litt? Ungemas og dårlig nattesøvn kan ødelegge både utseende, sexlyst og gode forhold. Vær obs.

Det hender ofte at forhold går litt på tomgang etter noen år sammen og med små barn.

Det er den skumleste tiden for forholdet.

Du må gjøre en innsats for å øke fortroligheten mellom dere. Finne tilbake til de gamle følelsene.

Takk for svar! Du skriver at jeg må gjøre en innsats for å øke fortroligheten mellom oss. Det er jo nettopp det jeg har prøvd på, men problemet er jo at den kun er jeg som prøver.

Jeg har sovet lite dette året, da minstemann dessverre ikke arvet størstes sovehjerte. Det har virkelig tatt på å være så trøtt hele tiden. Men synes vi har samarbeidet bra om alt det slitsomme, selv om jeg utvilsomt har tatt den største delen av jobben. Jeg føler jeg har stått på som en maskin, men dette tar min samboer også for gitt virker det som. Tror ikke han skjønner hvor sliten jeg har vært, og hvor mye jeg har trengt positive tilbakemeldinger fra han.. Selv om jeg har sagt det rett ut.

Når det gjelder utseendet, er det noe jeg forsøker å holde ved like. Jeg trener og spiser sunt, det gjorde jeg også da vi traff hverandre. Samboeren min er en kjekk mann, og har bestandig hatt draget på damene, og vært vant til å få "hvem han vil". Jeg vet at han har en viss forventing til mitt utseende, og jeg kunne ikke latt meg "forfalle" uten at han hadde gitt klar beskjed. Men like fullt har jeg satt to barn til verden, og jeg ser ikke akkurat lik ut som for 7 år siden.. Jeg veier det samme, men kroppen er ikke like stram. Men jeg synes jeg prøver å være fin, uten at jeg får spesielt mye respons fra han.

Derimot får jeg komplimenter fra andre, feks kollegaer, og til og med hans kamerater.. Jeg synes det er rart at ikke han kan sette litt mer pris på meg?

Jeg tror også vi trenger tid for oss selv, få nye opplevelser som kjærester. Men jeg synes godt at min samboer kan prøve litt hardere i hverdagen. Jeg synes jo det er smigrende at andre finner meg attraktiv, men det er jo HAN jeg vil skal synes det...

Anonymous poster hash: cb404...cff

[Gjest Lille-pus]

Jeg kjenner ham jo ikke, men når jeg leser det du skriver at du roser ham for så er det jo i hovedsak noe han gjør, - ikke noe han er.

Menn(esker) er forskjellig, og noen føler seg verdifulle og sett av den andre når det skrytes av ting de gjør (altså en fuksjon de fyller), andre for egenskaper de har som det mennesket de er.

Min egen lille erfaring er at det er lurt å finne ut hva som får ham til å føle seg både sett, verdsatt og ønsket.

- og så legger man de beste ordene der.

[AnonymBruker]

TS her.

Godt poeng i det at han trenger ros for den han er.

Det kan jeg forsøke å bli flinkere på.

Samtidig gir jeg hvertfall komplimenter, og positive tilbakemeldinger, selv om jeg kanskje burde fokusere mer på hans person. Han gir ingen positive tilbakemeldinger overhodet.

Anonymous poster hash: cb404...cff

[Gjest Lille-pus]

Så i løpet av 7 år har han aldri sagt noe pent til deg?

- og du har to barn med ham.... noe bra må det jo være med ham... eller?

Gjør han pene ting for deg kanskje? Fikser ting eller ordner og organiserer slik at du slipper å gjøre det? Koker kaffe til deg tidlig om morgenen eller lager forkost tiol deg?

Måker veien om vinteren før du skal ut med bilen?

Det pleier være formålstjenelig å snakke sammen, både om det som er bra og det man savner og kan gjøre noe med sammen.

Endret 6. august 2014 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Enten har jeg formulert meg veldig dårlig, eller så har du bare skummet gjennom det jeg har skrevet..

Dette er jo ikke et problem som har vært i 7 år. Da hadde vi ikke vært sammen. Det er den siste tiden ting har endret seg. Kanskje de siste par årene, og nå har det blitt verre. Jeg skriver jo at jeg føler han tar meg for gitt, og lurer på om han ikke har følelsene der lengre.

Dette er fordi han ikke "ser meg", fordi han ikke gir meg feedback, ikke snakker ordentlig med meg, ikke viser så mye interesse for meg rett og slett.

Jeg forsøker å snakke, jeg har tatt det opp, hvorpå han sier at alt er greit. Han sier da at han selvsagt elsker meg, men han bare "er sånn". Og på en måte er det jo sant, han er ikke sånn som liker å snakke om følelser, problemer eller vanskelige ting. Men før har han vist at han har brydd seg om meg, satt pris på meg osv. Dette gjør han ikke nå.

Han er en fantastisk god pappa for barna våre, og veldig flink til å gjøre ting i huset. Han er snill og god, jeg liker at han er laid back og stabil, men han er rett og slett distansert til meg, og det føles ikke godt. Jeg føler det nesten som om jeg tvinger meg innpå han.

Det er formålstjenlig å snakke sammen, men når det bare er jeg som føler at vi har et problem, så er det ikke så lett å komme frem til en løsning.. Jeg tror egentlig han ser det samme som meg, men at han kanskje er så lei av meg at han ikke orker å prøve mer.

Så i løpet av 7 år har han aldri sagt noe pent til deg?

- og du har to barn med ham.... noe bra må det jo være med ham... eller?

Gjør han pene ting for deg kanskje? Fikser ting eller ordner og organiserer slik at du slipper å gjøre det? Koker kaffe til deg tidlig om morgenen eller lager forkost tiol deg?

Måker veien om vinteren før du skal ut med bilen?

Det pleier være formålstjenelig å snakke sammen, både om det som er bra og det man savner og kan gjøre noe med sammen.

Anonymous poster hash: cb404...cff

[Gjest Lille-pus]

Det er et gammel begrep som heter "7-års krise".

Jeg vet ikke om det er formålstjenelig, det kan fort gjøre ting verre dersom han er typen som behandler problemene internt i seg selv, - men eller ville jeg foreslått at du forteller ham nøyaktig at du er redd for at han er lei av deg.

At du savner den mannen du bodde sammen med de første årene... og spør om det er mulig for deg å bli kjent med ham på nytt... fordi du savner ham... hver dag. Han som ble borte for deg...

[AnonymBruker]

Du skriver at du står på som en maskin, hva gjør han i huset?

Er han en type som bare slenger seg på sofaen og lar du ha alt ansvar for hus og unger?

Veldig mange menn er ikke flinke til ånde komplimenter og ros, sånn er de bare..

Har du foreslått parterapi?

Anonymous poster hash: 82047...ed7

[AnonymBruker]

TS her.

Han gjør mye i huset, og er flink med barna, er absolutt ikke en som slenger seg på sofaen. Det er så mye positivt med han, jeg er så glad for at han er den han er- MEN dette med at han "ignorerer" forholdet vårt og meg er ikke bra.

Han jobber skift, noe som gjør at jeg har vært veldig mye alene på ettermiddag/kveld/natt med begge barna, og det har vært tungt mtp vår minste som har vært krevende (og sovet dårlig). Jeg føler jeg har stått på som en maskin, selv om min samboer er flink til å trå til når han er hjemme.

Jeg har foreslått parterapi, men det er han ikke interessert i. Antagelig fordi han har problemer med å åpne seg? Eller fordi han ikke bryr seg.

Synes det er vanskelig når han ikke kan være rett fram, hvis det er noe. Vil faktisk heller at han skal si han er lei av meg, enn at jeg skal gå å lure på hva som er galt, hva jeg gjør feil, om han ikke liker meg osv.

Vet jeg formulerer meg litt dårlig, sorry.

Anonymous poster hash: cb404...cff

[Gjest Coolaid]

Jeg vil bare si en ting. Det kan gjerne virke som om han ikke har følelser for deg men likevel kan han ha det. Mange menn er ikke flinke å vise følelsene sine, noen er sikkert helt håpløse for å si det sånn. Langt fra alle menn fikser det med romantikk. Og så har dere vært samme en stund, ingen forhold er like heite etter 5,10,15 og 20 år.

Men dette kan graves i. Snakke sammen, kanskje finne ut om dere trenger noe terapi og nye tanker for forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal begynne å tenke mer på deg selv og mindre på han. Hva med å gjøre mer ting sosialt på egenhånd uten han. Så får han passe barna. Det kan være at du er blitt altfor forutsigbar og tilgjengelig for han. Da forsvinner kriblingen. Hvis du begynner å gjøre ting og være opptatt uten han vil han kanskje bli nysgjerrig på deg igjen. Skjønner at dette kanskje er vanskelig med to små, men prøv. Livet ditt kan ikke bare være mannen og barna.

Anonymous poster hash: 3afac...d04

[AnonymBruker]

Takk for de to siste svarene

Dere har nok rett begge to.

Ting er ikke like hett etter 7 år, hvertfall ikke når vi lever et typisk familieliv. Vi trenger mer opplevelser sammen uten barna. Samtidig tror jeg nok livet mitt har blitt for snevert i løpet av de siste par årene (fra jeg ble gravid med nr 2), og han er vant til at jeg alltid er hjemme.

Hadde en periode før jeg ble gravid med nr 2, hvor jeg var veldig sosial, mye ute i forbindelse med jobb. Da fikk jeg en boost, men vi gled litt fra hverandre da.. Så det må ikke bli for mye ting hver for oss heller. Det er jo sånn det blir nå, det kjekke gjør vi hver for oss, og så er vi bare sammen når vi sitter i soffan på kvelden (nå mener jeg selvsagt den tiden vi har uten at barna er der).

Hmm..

Jeg tror nok han tar meg for gitt.. At han faktisk har følelser enda, men det er ingen spenning. For jeg er jo alltid tilstede og tilgjengelig..

Anonymous poster hash: cb404...cff