Angst for fødsel etter abort

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten, 22 og 25 år gamle, snakker om å snart prøve oss på å bli gravide.

Jeg ble gravid for snart 2 år siden med den samme gutten.. Men ingen av oss følte oss klare, og etter alt for lang tid med for og imot og usikre følelser tok vi en felles avgjørelse, om jeg tok abort i 3 måned. Medisinsk. Noe av det verste jeg har opplevd, og angret meg noe fryktelig i ettertid. Føler meg som en forferdelig person og gråter hver gang jeg ser på "fødeavdelingen" når moren får barnet på brystet sitt. Men nok om det. Gjort er gjort, og dette er nok noe som kommer til å sitte i meg for alltid.

Uansett, jeg har noen spørsmål..

Jeg er ekstremt redd for å føde. Aborten jeg tok 3 mnd på veg var helt forferdelig. Fikk ingen smertestillende, og lå å vrei meg i flere timer før det kom ut. Allikevel sa sykesøsteren at hun var imponert over hvor rolig og flink jeg hadde vært. Men dette er noe av det vondeste jeg har opplevd (litt også fordi de måtte skrape meg bare minutter etter selve Aborten, fikk ikke slappe av en liten stund en gang. Bare la meg rett i en gynekologstol og begynte å skrape der det allerede var så sårt. Lå en enorm blodpøl på gulvet etter meg og jeg blødde i flere måneder etterpå. Fikk så lav blodprosent at jeg blebsykemeldt i 2 mnd.) tror dette har satt litt skrekken i meg. For jeg vet jo at en fødsel er mye verre.

Kan noen si litt om hva slags forventninger de hadde til sin fødsel og hvordan selve fødselen faktisk ble?

Har også hørt at det er større sjanse for tvillinger etter en abort, noen som kan bekrefte at dette stemmer?

Og nå vil ikke jeg høre drittsnakk om hvor umenneskelig jeg er som tok en abort. Det sier jeg til meg selv hver eneste dag selv, så trenger ikke å høre det fra andre. Og ingen vet heller grunnen til at dette ble gjort.

Så, kan noen hjelpe meg med å roe nervene litt?

Anonymous poster hash: 2845c...9c4

Anonymous poster hash: 1601f...8b9

[AnonymBruker]

Jeg har overhode ingen erfaring med det du sliter med, men sender deg noen varme tanker.
Vil tror du ikke kan sammenligne de smertene. Smerten ved abort er jo, i tillegg til smertefull fysisk, en psykisk påkjenning der du ikke har "noe å se frem til". Fødselssmertene gir deg i det minste noe når det hele er over.

Anonymous poster hash: 3b5d2...873

[AnonymBruker]

Jeg har både født OG mistet i uke 12 så jeg vet godt hvordan begge deler er.

Da jeg mistet i uke 12 ville jeg at det skulle skje hjemme, hadde ikke noe smertestillende etc, hadde rier i en hel dag før det kom ut på kvelden. Forferdelig vondt! Blod oppetter veggene, armene og toalettgulvet...overalt. Husker jeg tenkte at fødsel kunne ikke være så ille når det hadde vært så forferdelig å gå igjennom disse riene, blodet og alt, da jeg mistet.

Fødsel var noe helt annet. Husker jeg tenkte at det å mistet så "langt" på vei var forferdelig vondt, men da får man jo heller ingen premie. I tillegg var riene noe annet enn fødsel, og jeg var helt i en annen verden.

Ved fødsel venter man jo på babyen sin, som er på vei ut! Og det gjør jo vondt, men en annen type vondt, synes jeg selv.

Jeg gleder meg til å føde igjen, siden det for MEG var en fantastisk opplevelse. Det å miste/abort gjør jo også utrolig vondt mentalt, i lengre tid, mens etter fødsel har man nok med babyen og det er et helt annet fokus.

Du sliter nå med mye mentalt etter dette, som også virker innpå hvordan du føler det med fødsel.

Det jeg kan si, som har vært gjennom begge deler, er at jeg ikke kan sammenligne det.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 52013...28f

[Gjest Vevila]

Hadde også en fæl abort opplevelse med mye smerter og trodde egentlig ikke fødselen kunne bli vondere.. Vel, det ble den. Med det sagt var det på en helt annen måte og jeg gleder meg veldig til neste fødsel en gang i framtiden. Det var meget intenst og jeg følte meg uovervinnelig når det var over. Tror det er noe med det å bare hoppe i det. Man kan ikke planlegge så mye på forhånd annet enn å tenke gjennom hva man er åpen for av smertestillende og hvordan man vil bli behandlet på fødestua. Var mye ut og inn av sykehus de første månedene etter fødselen, men selv det føltes helt greit, noe jeg tror jeg ville slitt mer med om det var etter en abort.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.

Jeg har faktisk ikke tenkt så mye over dette, at under en fødsel så venter man jo på "premien" som er på vei ut.

Jeg har slitt så lenge etter denne aborten. Ofte tenkt at, idag skulle jeg hatt termin. Idag hadde ungen vært rundt 3 mnd, osv. Tanker som bare ødelegger meg. Har også hørt at om man aborterer i 12 uke blir fosteret begravd på en kirkegård siden det er såpass utviklet. Dette kan være noe noen har funnet på, for alt jeg vet, for å hindre folk fra å ta abort.

Jeg har kommet mer over det nå. Men den følelsen av å egentlig skulle hatt et barn er noe som aldri vil gå vekk.

Men dere har jo helt rett i at dette er verre psykisk enn fysisk.

Vi har ikke begynt å prøve enda, og hvor lang tid det kommer til å ta vet jeg ikke. For denne gangen skal vi begge være 100% sikre. Men håper det blir som dere sier, at gleden over barnet "tar vekk" smertene.

Noen som vil forklare litt nærmere hvordan fødselen sin var da?

Anonymous poster hash: 1601f...8b9

[Ciara]

Jeg har ikke tatt abort noen gang, men har hørt flere si at det er helt grusomt å ta medisinsk abort. Og det tror jeg så gjerne at det er!

Fødsel kan være så mangt. Noen har veldig enkle fødsler, andre har tunge. En og samme kvinne kan også oppleve veldig forskjellige fødsler. Selv har jeg hatt en fødsel som var grusomt vond, og en som nok var en drømmefødsel (selv om den var langt fra smertefri). Det er nok to hovedgrunner til at de var så forskjellige: 1) Det er som regel slik at den andre fødselen er lettere enn den første, og 2) Den første fødselen var igangsatt, og kroppen var ikke egentlig klar for fødsel. Sånn sett kan man jo håpe at en fødsel for deg vil være en mer naturlig opplevelse ved at fødselen starter av seg selv, i motsetning til en abort som kroppen ikke er klar for. Jeg vet ikke.

Det psykiske her har nok også litt å si. Jeg skjønner jo at det er med mye sorg du ser tilbake på aborten, og det gjør kanskje at smertene virker sterkere. Mens fødsel, som andre sier, har den fordelen at det kommer en baby til slutt - jeg har likevel aldri forstått dette helt, for jeg har selv opplevd at fødselen var så vond at jeg kunne gitt blanke i hele babyen hvis jeg kunne få slippe smertene.

Som du skjønner er det så individuelt og mange faktorer som spiller inn at det er vanskelig å si hvordan en fødsel blir.

Jeg tror det er tre ting du bør gjøre:

• Det helt sikkert vanskelig, men prøv å ikke fortsette å klandre deg selv for den aborten. Det var en grunn til at dere valgte abort den gangen. Du tok et valg du mente var det beste, og noe mer kan ingen forvente.
• Når du blir gravid bør du snakke med jordmor om dette. Jeg syntes det var en stor trøst å snakke med jordmor om bekymringene jeg hadde.
• Prøv å ha et åpent sinn for fødsel. Du vet ikke hvordan den vil bli, og du vinner ingenting ved å tenke worst case scenario, du blir ikke mer forberedt av det. I stedet sliter du deg ut mentalt på bekymringer som det ikke er sikkert det var noen grunn til å ha.

Og jeg kan ikke se for meg at det skal være mer sannsynlig med tvillinger etter abort.

Lykke til

[AnonymBruker]

Hvis jeg noen gang skal ligge og vri meg i uutholdelige snerter i flere timer på et sykehus for noe som ikke er fødsel, vil jeg ha smertestillende, ikke skryt over at jeg er "flink". Hva er det som feiler kvinneklinikkene?! Dette provoserer meg, som jobber på en annen sykehusavdeling. Vi lar ikke folk ligge slik, og abortpasienter har samme rettigheter som andre.

Leit at du hadde det så fælt med aborten, fysisk og psykisk. Abort er et frihetsgrader for kvinner, men det er også en type vold mot kvinner som i noen tilfeller gir traumer, og et press for kvinner til å rydde opp på bekostning av egen kropp og sjel når det er to som har gjort noe dumt eller prevensjon har sviktet.

Håper det blekner før fødselen din. Husk at da har du forberedt deg i månedsvis og har allerede mange minner fra babyen som er på vei. Ultralyden, sparkene, hikke, du kan kjenne deler av den kroppen gjennom magen mm. Håper det da bli veldig konkret for deg at fødselen handler om nå, og å hjelpe akkurat dette lille mennesket ut til dere.

Anonymous poster hash: 7bb59...5a3

[AnonymBruker]

Hvis jeg noen gang skal ligge og vri meg i uutholdelige snerter i flere timer på et sykehus for noe som ikke er fødsel, vil jeg ha smertestillende, ikke skryt over at jeg er "flink". Hva er det som feiler kvinneklinikkene?! Dette provoserer meg, som jobber på en annen sykehusavdeling. Vi lar ikke folk ligge slik, og abortpasienter har samme rettigheter som andre.

Leit at du hadde det så fælt med aborten, fysisk og psykisk. Abort er et frihetsgrader for kvinner, men det er også en type vold mot kvinner som i noen tilfeller gir traumer, og et press for kvinner til å rydde opp på bekostning av egen kropp og sjel når det er to som har gjort noe dumt eller prevensjon har sviktet.

Håper det blekner før fødselen din. Husk at da har du forberedt deg i månedsvis og har allerede mange minner fra babyen som er på vei. Ultralyden, sparkene, hikke, du kan kjenne deler av den kroppen gjennom magen mm. Håper det da bli veldig konkret for deg at fødselen handler om nå, og å hjelpe akkurat dette lille mennesket ut til dere.

Anonymous poster hash: 7bb59...5a3

Hei. Og takk for svar:) er så enig med deg.. Det første jeg gjorde var å bo om smertestillende, for jeg var ekstremt nervøs og jeg visste det kom til å gjøre vondt siden jeg var så langt på vei. Sykesøsteren nektet meg dette å sa at det var mye bedre å ikke ta det for da kunne jeg takle det psykiske der og da istedenfor å tåke meg bort i smertestillende. Men, det hjalp jo ikke akkurat mye. Har vært like vondt psykisk i ettertid, dette jeg ihvertfall sikker på.

Etter å ha gått en lang runde på sykehuset fikk jeg sterke smerter å lå å vridde meg i senga, tærne mine krølla seg og jeg hadde nesten problemer med å puste. Da kom dette kvinnemennesket inn å sa jeg fikk komme meg opp å gå litt!! For da kom det til å gå fortere. Hun mente jeg skulle gå ute i korridorene blant andre folk! Jeg ba henne bare om å holde kjeft, for jeg skal faen ikke opp å gå! Klarte ikke å stå en gang!

Var på do flere ganger hvor det bare kom blod og gørr. I flere timer, ble helt utslitt. Og det verste var at på naborommet på begge siden lå det kvinner å skrek å føda! Hørte babyskrik fra alle kanter..

Når det endelig kom ut var det kjæresten min som ble med meg på badet, for det var ingen der til å hjelpe meg. Og han klarte heldigvis å holde meg rolig og få meg til å ta på lokket bak ryggen slik slik at jeg ikke så ned i kateteret!

Når jeg var "ferdig" kom en ungpike student å hentet meg. Bare et par minutter etterpå. Og under utskrapningen, satt det to leger forran meg å regelrett krangla om det var igjen noe eller ikke. De skrapte å ordna. Jeg spente meg i smerter, men de ba meg bare om å slappe av i rompa! Prøvde å si at det ikke var så forbannede lett, men det brydde de seg ikke om. Fikk heller ikke smertestillende da de gjorde dette!

Når jeg reiste meg bare rant blodet i store pøler. Spurte om litt vann mens jeg enda satt, for var så svimmel. Og da ble de nesten irriterte, for de ville tydeligvis ha meg så fort ut av sykehuset som mulig! Måtte bare kle på meg å dra med en gang, uten at de lot meg slappe av i det hele tatt.

Noen dager etter jeg kom hjem datt det enda mer ut av meg, mye!! Så de hadde ikke fått skrapt ut alt. Måtte på sykehuset flere ganger etterpå. Og jeg styrtblødde i flere dager etterpå. Og blødde kraftig i flere måneder.

Hehe, var godt å bare få ut litt. For dette syns jeg ikke at var riktig måte å bli behandlet på! Og den dagen jeg skal føde blir det på et annet sykehus!

Takk for gode ord fra både deg og dere andre!

Anonymous poster hash: 1601f...8b9

[Ciara]

Denne opplevelsen håper jeg du har rapportert til sykehuset. Det der høres ut som en inhuman og uverdig behandling, og jeg håper disse menneskene får seg en smekk!

[Gjest Vevila]

Fikk du ingen smertestillende? 😮 høres forferdelig ut! Tror ikke jeg hadde klart meg uten. Hadde dog også et par ufinslige sykepleiere som kjeftet på meg når jeg "sølte". Altså det drypper blod fra meg da jeg gikk av gynekologstolen. Noen burde rett og slett revurdere om de passer i sykepleierrollen..

[Ciara]

Fikk du ingen smertestillende? 😮 høres forferdelig ut! Tror ikke jeg hadde klart meg uten. Hadde dog også et par ufinslige sykepleiere som kjeftet på meg når jeg "sølte". Altså det drypper blod fra meg da jeg gikk av gynekologstolen. Noen burde rett og slett revurdere om de passer i sykepleierrollen..

Jeg er sjokkert! Tenk å behandle pasienter sånn.

[AnonymBruker]

Nei.. Jeg ba jo om det flere ganger. Var jo forferdelig vondt. Men det kom ikke på tale, for da kom jeg til å slite så psykisk etterpå. Tror faktisk dette gjorde at jeg har slitt mer enn jeg burde.

Ja, jeg sa ifra fra til legen min, hun ble sjokkert og har sagt til meg i ettertid at de som "hjalp" meg den dagen hadde fått seg en skikkelig refs!

Jeg trodde jeg selv kunne bestemme jeg, om jeg kunne få litt smertestillende, men neida. Fikk med meg et par tab. hjem. Men de hjalp jo ikke lenge

Anonymous poster hash: 1601f...8b9

[AnonymBruker]

Kjære deg, du har vært ute for en helt umenneskelig abort. Det er ikke sånn det skal være!!! Jeg har tatt abort selv, i uke 17, på grunn av at fosteret var så skadet at det ikke kunne leve utenfor livmoren. Jeg ble lagt inn om morgenen, fikk to runder med tabletter i skjeden, og en del paracet for å ta det verste av smertene. Jeg ble fulgt opp hele tida, og fikk hjelp på do da jeg kjente trykketrang. Til slutt sjekket de at alt var kommet ut, og så fikk jeg vente på rommet til jeg følte at jeg kunne dra hjem. Jeg var på rommet i to timer, fikk mat og drikke, og dro hjem på kvelden.

Det var vondt, det er ingen tvil om det, men jeg hadde folk rundt meg hele tida. Det gjorde at jeg holdt meg rolig, og jeg var ikke redd. Det du har opplevd er ikke riktig!

Jeg skjønner godt at du er redd for en fødsel. Det er nok vondere å føde, men det er en helt annen smerte! Du kan jobbe med kroppen din, og du har jordmødre rundt deg som forteller deg hva du skal gjøre. For ikke å snakke om at du får verdens beste premie! Bruk tid under svangerskapet på å snakke med jordmor om dette. Søk plass på et annet sykehus, og skriv i fødebrevet ditt hvorfor du er redd. Fortell om opplevelsen din, og si at du trenger trygghet og følelsen av å bli tatt vare på. Ja, det er noen som aldri burde jobbet som sykepleiere. Men de aller, aller fleste er varme, gode mennesker som bare vil det beste for deg.

Jeg håper at du tør å bli gravid igjen, og at du får all oppfølging du trenger. Lykke til, og god klem fra meg!

Anonymous poster hash: 95249...275