min stesønn...

[Gjest Anonymous]

Jeg er oppgitt og trist, må bare innse at jeg aldri får det forholdet til min manns sønn som jeg hadde håpet på :cry: Jo eldre han blir(han er 10 år), jo mindre snakker han med meg - og han vegrer seg for å være alene med meg. Tidligere var det greit å være med meg og lillesøster, nå hjelper det ikke at hun er der heller.

For å begynne med begynnelsen, jeg kom inn livet til han og pappan hans etpar år etter at foreldrene var gått fra hverandre, alt var fryd og gammen til tassen skjønte at her var det alvor - da var han 4 år. Han ble sjalu på meg og mitt barn i mange situasjoner, men det ble bedre etterhvert - men det har vell aldri gått helt over.

Jeg VET at jeg har gjort mitt beste, jeg har vært rettferdig i forhold til han og mitt eget barn, jeg har vært åpen og klar for et normalt reservemor/sønnforhold.

Jeg inkluderer han alltid når det er snakk om "barna våre", hjemmet "vårt", virkelig prøvd å få ham til å føle at alt vårt er hans :cry:

Vi er rettferdig med gaver, han har eget rom hos oss, han vet han kan komme når som helst, han er inkludert i alle store begivenheter hos oss osv

Gutten og mammaen flyttet langt herifra for 4 år siden,

vi ser at gutten sliter litt med å finne sin "rolle" og bli hjemmevant de første par dagene av samvær, men nå begynner også tidligere tendenser å komme frem igjen.

Han demonstrerer ved å sette seg alene i en krok mens hele familien sitter i sofagruppen, hvis vi sitter utenfor hytta går han inn å setter seg alene eller langt bort fra oss, han kan la vær å prate, sier "vet ikke" hvis vi snakker til han. I påsken var dette helt tydelig, da ville han ha pappan for seg selv, han "snudde ryggen" til sitt reservesøsken og holdt henne utenfor, han forlot stedet hvis jeg satte meg sammen med faren hans osv

Sist han var her jobbet pappaen mye, men gutten har all mulighet til å være med - dessuten har han en kjær hobby her som han kan drive med når han er på jobb med pappa. Vi ble selvfølgelig alene til tider, da satte han seg lengst mulig bort, jeg prøvde meg på hyggelige samtaler om ting som opptatt han men fikk "ja,nei, og vet ikke" til svar.

Min mann har prøvd å prate med han, men gutten HAR ALDRI klart å sette ord på hva han føler når han er lei seg og gråter eller når han er mutt og surmuler.

Jeg finner denne kalde og avvisende skulderen hans sårende, jeg vet at han straffer meg mest - men også de andre til tider - for ett eller annet. Så lenge han ikke vil si noe er det umulig å vite...

Noen råd, noen som ser noe i dette som jeg ikke ser??

[Gjest Anonymous]

Skjønner at du synes det er vondt.

Men hva med å ordne det sånn at han kan få pappa litt for seg selv når han er hos dere? At bare de to gjør noe sammen helt for seg selv?

Det er godt mulig han føler seg utenfor når han er hos dere, føler at han ikke hører til. Hvem vet egentlig hva en 10 åring tenker. Kanskje du prøver for hardt å få det til å fungere, kanskje gutten opplever det som mas?

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Stakkars pjokk. Du må ikk eta dette personlig, for jeg tror aldeles ikke dette har med deg som person å gjøre, jeg tror du går under den kollektive straffen han utøver mot "de voksne" - som han føler seg sviktet av. Noe han forsåvidt er, det er vel på en måte alle barn der foreldre har skilt seg.

Det kan være tusen grunner til at han sliter, slike ting forplanter seg jo gjerne og sprer seg til andre områder, skole, venner etc. Jeg tror det var et godt råd å prioritere at han får mer tid med pappa fremover. Du kan ta støyten en periode med datteren deres, som likevel har dere begge ellers. Så kan pappaen få lov til å VIRKELIG ta seg av sønnen sin, for han trenger åpenbart å være mer trygg på sin situasjon.

Da jeg var 15 år fikk mamma ny mann som hadde barn fra før. For meg, som hadde hatt mamma alene lenge, var det aldri noe problem med sjalusi - jeg unnet mamma alt, og de små barna også. Men jeg ønsket meg selv av og til død - fordi jeg klarte ikke lage min egen plass i den nye familien, og trodde jeg var til overs.

Jeg var 15 år og "stor jente" ikke sant? Så det var ikke så mange som tenkte på tilpasningen MIN i den nye situasjonen. Og jeg kan love deg det hadde absolutt ingenting med stefar å gjøre, han er verdens mest fantastiske pappa og hadde masse hjerterom til meg, det visste jeg fra dag 1!

Vet ikke hva slags forhold du har til moren, om dere kan snakke sammen, men hva med å snakke om hverdagen hans, slik den er når han ikke er hos dere? De minste små trivialiteter kan være viktige i å forstå hva som kan bli "for mye".

Lykke til uansett :-)

[Gjest Anonymous]

La far og sønn være alene. Hvorfor kan ikke de gå/dra på guttetur?

Kjenner igjen problemet. Ikke lett for gutten heller.

Han bor ikke hos dere og når han kommer dit så er han ikke alene med far.

De trenger far/sønnsamtale på gutters vis.

Trøsten er at det vil ordne seg til slutt med dere.

det kan ta tid. Gutter vokser, hormoner beg å herje osv.

Han ser vel at søster har far hele tiden, men ikke han.

Her var det et santh... i mange år. Han grodde til og det ble ryddig kjekke forhold, men man kan ikke bar si at det barnet vil ikke og vi har prøvd alt. Sett dere inn i barnets sted.

[Gjest Anonymous]

Synes ikke det er riktig å si at far og sønn må få være alene...

Den gutten vet at han er elsket av både far og stemor...hvis han plutselig begynner å vise slik protest mot denne stemoren,så synes jeg det aller viktigste er å holde denne familien samlet...skal får og sønn plutselig få en sånn alenetid...skjønner gutten at hans oppførsel blir belønnet!noe jeg finner galt..

Gi den gutten klare regler...svar han med:hva er det for et svar,siden han bare svarer med enstavelse..

Tror det er noe som plager denne gutten,ja,men det kan ha noe med moren ,skolen..eller hva som helst!!Synes det bare blir HELT feil at familien skal "skilles" pga gutten som setter vrangsiden til!!

Til deg stemor...hadde mine barn hatt en slik stemor som deg,hadde jeg vært glad!vær stolt av deg selv!!!

Hilsen mamma til 2

[Gjest Esther]

Nå må du gi deg, Gjest ... at det går an !

Selvsagt skal man ta hensyn til en 10-år gammel gutts følelser ... noe annet virker rett og slett horribelt.

Det faktisk helt vanlig at gutter foretrekker å være alene med fedrene sine - det være seg fotball, svømming, el... eller kanskje rett og slett ha tid for seg selv til å snakke sammen uten forstyrrelse og innblanding fra andre ...

[Gjest Tex]

Enig med mamma to 2

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar, ser det er delte meninger her

Dialog med min mann og eksen er totalt fraværende, meg vil hun ikke prate med for som hun sier - det er ikke meg hun har en sønn med!

Min mann har etpar ganger tatt opp temaet men får til svar at gutten er harmonisk og trygg - ingen problemer utenom at reservesøster henger etter han hele tiden og for lite alenetid med pappa :cry:

Vell, vi var enige om at det er for lite samvær til å ta naturlig alenetid med far og sønn, vi kan liksom ikke sette min datter eller vår felles datter bort de få gangene gutten er, vi er jo en familie og hører til i huset alle sammen.

Så vi løste problemet med å hjelpe gutten å spare til en kjempedyr typisk guttehobby som han har lengtet etter leeeenge, dermed fikk far og sønn en ting sammen som jentene våre ikke brydde seg med.

Det siste året har de hatt masse tid alene sammen i løpet av samvær. Ved siste samvær dro min datter til sin far, da spurte gutten etter henne masse ganger og savnet henne tydelig, de er jevngamle og har alltid trivdes godt sammen - det var mye godt derfor jeg og min mann falt for hverandre :oops:

Jeg tror gutten er veldig glad i min datter, men at det kan være tungt å vite at hun får bo med hans far hele tiden mens han bare får 55-60 dager i året med han??

Lillesøster har han alltid vært veldig opptatt av, men henne oversåg han også ved siste samvær, kanskje det er hormonene som spiller inn?

Han er en rolig og stille gutt, krangler og roper aldri, er typen som blir stille og mutt og trekker seg bort når noe er galt, han demonstrerer med å snu ryggen til og gjør seg kostbar.

Jeg vil si han er et typisk mannfolk! He,he :-)

Uansett, alenetid har ikke hjulpet :veldigsur:

sukk

[kimmi]

Synes ikke det er riktig å si at far og sønn må få være alene...

Den gutten vet at han er elsket av både far og stemor...hvis han plutselig begynner å vise slik protest mot denne stemoren,så synes jeg det aller viktigste er å holde denne familien samlet...skal får og sønn plutselig få en sånn alenetid...skjønner gutten at hans oppførsel blir belønnet!noe jeg finner galt..

Gi den gutten klare regler...svar han med:hva er det for et svar,siden han bare svarer med enstavelse..

Tror det er noe som plager denne gutten,ja,men det kan ha noe med moren ,skolen..eller hva som helst!!Synes det bare blir HELT feil at familien skal "skilles" pga gutten som setter vrangsiden til!!

Til deg stemor...hadde mine barn hatt en slik stemor som deg,hadde jeg vært glad!vær stolt av deg selv!!!

Hilsen mamma til 2

helt enig. kjenner igjen noe av dette her, det med at gutten vil ha pappa alene. det kan muligens være riktig i noens øyne, men husk at det er flere barn inne i bildet! hvordan vil de reagere på at hver gang denne gutten kommer så stikker pappa av og de to skal kose seg alene sammen? nei, det er ikke slik det bør være syntes jeg. helt enig med mamma til 2.

[Gjest Esther]

Nå er det faktisk forskjell på en som er sammen med faren sin 50-60 dager i året og en som bor der hver dag.

[Gjest Anonymous]

Hei igjen;)

Min mann har snakket med skolen, der går alt greit, derfor får han også litt fri for å ha samvær med pappan sin.

Mammaen har fått samboer og venter barn - dette har skjedd i løpet av ett år - gutten ser ut til å trives med med reservepappa og med tanken på nye småsøsken - han ønsker seg flere småsøsken her også :-)

Men kanskje den raske forandringen i livsituasjon spiller inn, han var alene med mamman i 6-7 år, og mammaen sto alltid klar til å dekke hans behov før han visste at han hadde dem.

Vi diskuterte mange ganger at gutten kom til å slite den dagen han måtte dele mamman med flere, men han har vært positiv til samboer og småsøsken så vi har ikke tenkt over at oppmerksomhetsbehovet han kanskje ikke blir dekket?

Dessuten er det jo mange ganger "solskinn og fint" i begynnelsen av forhold og samboerskap - men hverdagen kommer og man lærer nye sider å kjenne..

Noen som har erfaringer med slikt?

[Gjest Pjusk]

Hvorfor iall verden skal ikke den gutten få litt tid alene med faren???? Jeg ser av trådstarters innlegg at han får det, men det er mange av dere andre som sier at dere synes det "oppmuntrer til videre konflikt".

Dette er ikke snakk om en guttunge som står i butikken og maser om Cola på en tirsdag, og sier vi "ja" vil han mase om Cola hver gang vi er i butikken.

Dette er snakk om en guttunge som helt klart er ulykkelig av en eller annen grunn, og som trenger litt tid alene med en av foreldrene - slik alle barn trenger inneimellom.

Jeg synes kjempesynd på denne gutten og jeg synes det høres ut som om han har en fin stemor!

.... husk at det er flere barn inne i bildet! hvordan vil de reagere på at hver gang denne gutten kommer så stikker pappa av og de to skal kose seg alene sammen? nei, det er ikke slik det bør være syntes jeg.

Vet du, dette tror jeg barn forstår!! Det er jo ikke snakk om å holde noen utenfor eller være alene sammen hele tiden, men å kunne gjøre noe bare de to må vel være kjempefint??!!

Jeg blir litt skremt av at dere tenker slik!!

[kimmi]

[quote="Pjusk

Vet du, dette tror jeg barn forstår!! Det er jo ikke snakk om å holde noen utenfor eller være alene sammen hele tiden, men å kunne gjøre noe bare de to må vel være kjempefint??!!

Jeg blir litt skremt av at dere tenker slik!!

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Der tror jeg du har det, faktisk... Han har en familie på hver side som dannes på "nytt" igjen og fungerer som familier - også er han den som bytter på. Stakkar. Han har ingen familie som bare er "hans" slik søsknene har. Vi kan velge å se det på to måter da - at han har to og er heldig, eller at han har to og dermed ingen - hvis dere skjønner resonnementet?

Jeg klarer ikke å forklare meg bedre. Jeg vet bare at jeg forstår ham. Og jeg har jo absolutt ikke noe fasitsvar, siden jeg ble godt voksen før jeg fant min plass her i verden :-)

Men jeg tror dere gjør en god jobb hvis dere er obs på dette og er flinke til å gi ham gode tilbakemeldinger på at HAN er viktig i deres familie - selv om han fortsetter å være tverr i perioder, vil detsynke inn etter hvert. Si det er koselig å se ham igjen, så godt at han kom, så fint han kan være med, så glad i ham osv osv.

Vet ikke hva annet jeg kan råde til - det viktigste er at han ikke trenger å tvile på at han HAR plass i begge familier, og er en viktig person i familien(e) sin.

[Gjest Pjusk]

Kimmi: At mannen i huset jobber lange dager er faktisk ikke barna sin skyld. Jobber man så mye at det ikke er mulig over en viss periode å ha litt alenetid med hver av barna, har man kanskje tatt seg litt vann over hodet.

Hvis du leser mitt innlegg litt bedre, ser du at jeg presiserer at det ikke er snakk om å holde noen barn utenfor eller være alene med "samværsbarnet" hele tiden. Men det må da kunne gå an at man kan ha en stille stund med den ene foreldren sin, spesielt når man ikke har daglig kontakt.

Det behøver ikke være noe mer enn enn lesestund, en tur i skogen eller litt fotball på løkka.... Er dette et fryktelig krav???

[kimmi]

Det behøver ikke være noe mer enn enn lesestund, en tur i skogen eller litt fotball på løkka.... Er dette et fryktelig krav???

neida, det er ikke fryktelige krav i det hele tatt. og det er jo slik det fungerer. jeg kjenner bare at jeg ble fryktelig provosert, og kanskje litt for ivrig i hele diskusjonen. beklager dette. det jeg egentlig ville si var at dette er ikke bare vanskelig for denne ene personen, men for alle barna involvert. og det må en ta høyde for når familien treffes. nei her hos oss fungerer det bare bedre og bedre, så noe må vi da gjøre riktig. hører flere si at det blir vanskeligere etter at barnet blir eldre, men her er det heller motsatt. han spør stadig om å være her lenger enn planlagt, og han er selvsagt med på alle familiebegivenheter. han var svenn når vi giftet oss, og holdt ut til 00:30! han er min manns sønn, og min godgutt. det kom kanskje litt feilaktig frem i de øvrige innleggene mine, men jeg har tross alt et poeng i at de andre barna også lurer på dette med at han er her i perioder og så er han hos mammaen sin igjen. vi gjør det hele så naturlig som mulig, og siden denne gutten aldri har hatt det andeledes, så er dette også naturlig for han. selvsagt er det ikke "slik det burde være", men alt dette skjedde selvsagt lenge før jeg møtte pappaen og kan da ikke ta på meg noe ansvar der i gården (for at hans mamma og pappa gikk fra hverandre). nei, vi må gjøre det beste ut av situasjonen, og det tror jeg altså at vi gjør.

ang din kommentar om at pappaen kanskje jobber for mye? her er vi sammen med ungene stort sett 100% av tiden, prioriterer bort barnehage av div. grunner og dette kunne heller være starten på en annen tråd. vi jobber oss ikke ihjel, trust me.

håper dette var klarere.