Tips til en jente som sliter?

[AnonymBruker]

Hei

Vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg kan begynne å skrive litt om meg selv.

Jeg er en 20 år gammel jente som kommer fra et lite sted. Gjennom oppveksten har jeg egentlig ikke fått så mye bekreftelse fra familien min på at jeg er god nok. Jeg ble litt mobba og utestengt på skolen, og familien min støtta meg da selvsagt. Men vi sier aldri at vi er glade i hverandre, gir sjelden komplimenter eller klemmer. Tror jeg aldri har fått klem av noen i familien min. Dette har nok gjort at jeg har trivdes best alene, og jeg er dårlig på å vise andre folk at jeg setter pris på dem. Jeg var egentlig veldig sosial som barn, men etter at jeg begynte på ungdomsskolen forandret det seg. Jeg ble urettferdig behandlet av skolen, for jeg gikk på en skole der sønnene og døtrene til lærerne alltid fikk gode karakterer, mens vi andre fikk alltid dårligere. F.eks fikk sønnen til en lærer 5 i gym uten å ha deltatt i det hele tatt, og de fikk riktig svar og full poengsum på en matteoppgave som de hadde svart feil på. Dette var jo bare to av maaange tilfeller da. Samme hva jeg gjorde så fikk de andre bedre. Jeg ble mindre sosial også. Tror jeg utvikla sosial angst. Jeg hadde det ikke bra i sosiale sammenkomster. Svettet, rødmet og stammet litt og jeg ville helst unngå alt det sosiale.

Det ble bedre på videregående. Skolen var rettferdig og jeg fikk de karakterene jeg fortjente. Jeg fikk nye venner også, men hadde ei venninne som hele tiden styrte meg og jeg var så dum at jeg ikke hadde noen meninger. Jeg var veldig sjenert, og jeg hadde fortsatt den sosiale angsten i meg. Husket jeg grudde meg til å gå hjem fra skolen for da måtte jeg gå på en trafikkert vei med mange biler som kunne se meg. Jeg satt inne alene på hybelen hele tiden, utenom når jeg var på skolen da. Jeg ble invitert med ut og drikke, og jeg ble med en gang. Men jeg kom ikke lenger enn til vors, fordi magen min "eksploderte" av nervøsitet. Så det endte med at jeg gikk hjem.

Etter de to årene på videregående, søkte jeg på en internatskole. Jeg VILLE bli sosial. Jeg MÅTTE gjøre noe med det. Jeg kom inn og første uken var fantastisk, men etter det mistet de fleste interessen for meg. Jeg tror det var fordi de var kristne, og jeg er ikke så veldig kristen. Men jeg fikk heldigvis to gode venner som jeg har kontakt med i dag. Jeg tørte også å gå ut og til og med å drikke. Jeg lærte å gi litt mer faen.

Etter VG3 søkte jeg på folkehøgskole. Jeg følte fortsatt at jeg måtte bli mer sosial. Foreldrene mine trodde jeg søkte bare for å ha det gøy og reise, men jeg søkte rett og slett fordi jeg følte jeg trengte det for å bli kvitt den sosiale angsten. Den første mnd var fantastisk! Jeg ble med i en godt blandet gjeng med gutter og jenter. Vi hadde det så gøy, og en gutt ble interessert i meg. Jeg ble forelska og vi ble sammen. Dessverre ble jeg syk og mye sengeliggende. I tillegg var kjæresten veldig overtalende og fikk meg til å droppe avtaler med venninner. Jeg var nesten bare med han, og ble ikke særlig kjent med andre. Etter hvert viste han mer og mer manipulerende sider av seg selv, og han kunne finne på å true med selvmord om jeg ikke gjorde det og det. Jeg følte meg til tider helt elendig, ubrukelig og dårlig som kjæreste. Jeg brukte all min energi på han, og jeg levde på de gode stundene våre. Men kort fortalt, det endte med at han valgte ei annen jente i stedet for meg. Selvsagt måtte han skryte av denne jenta til meg og fortelle om de fantastiske tingene de gjorde i sengen...På mange måter skulle jeg ønske at jeg ikke gikk på folkehøgskolen for det hadde spart meg for mye penger og hjertesorg.

Etter dette har jeg ingen tro på å finne en gutt som er fornøyd med meg. Har bare hatt to kjærester, men troen er så og si borte. Jeg prøver jo bare mitt beste, er snill og tenker mye på andre enn meg selv. Jeg er redd for å åpne meg til gutter, og jeg tenker at de bare er ute etter en ting. De kan virke veldig interesserte i starten (pga. utseendet) , men det dabber som regel fort av. Kanskje er jeg for kjedelig? MEN gutter jeg ikke er interesserte i, er interesserte i meg. Det er snakk om gutter som sikkert har en veldig fin personlighet, men ikke et utseende jeg synes er tiltrekkende (litt stygt å si kanskje, men håper dere forstår) Jeg er til og med livredd for å kysse og ikke minst ha sex. Sist gang var 8 mnd siden med eksen som forlot meg for ei annen.

Jeg tenker at jeg kommer til å slite med å finne meg jobb. Jobbintervju gir meg nesten vondt i magen. Jeg har bare vært på et intervju, men der fikk jeg ikke så god tilbakemelding. Jeg var visstnok for "ung i hodet" (selv om de søkte etter folk som var yngre enn meg) og "det utenpå var bra, men ikke det inni". Jeg bare håper jeg finner en jobb jeg kan trives i og mestre.

Jeg er bedre nå enn for f.eks 5 år siden. Jeg gir litt mer faen, men det henger fortsatt i meg. Da jeg hadde kjærlighetssorg og satt hjemme alene i mange mnd (denne våren), ville jeg være sosial. Dessverre var ingen tilgjengelige og jeg var mye alene. Jeg merket at jeg gikk noen skritt tilbake når det gjaldt angsten min, fordi jeg begynte å unngå sosiale ting. Så det store spørsmålet mitt er; Hvordan kan jeg en gang for alle bli kvitt usikkerheten, sosiale angsten og den dårlige selvtilliten? For jeg føler at "det utenpå er bra, men ikke det inni", slik som intervjudama sa.

Muligens litt rotete innlegg, men håper dere tar dere tid til å lese

Anonymous poster hash: 32c02...bc2

[Supernova17]

Minner meg veldig om meg selv.... <3

[Gjest brutal_mann]

Fokuser på å skaffe deg ordentlige venner. Jeg har mye av samme oppvekst som deg og kjenner meg igjen i å ikke ha fått gode tilbakemeldinger. derfor må du også finne ut hva det er du har å by på som menneske. du har garantert masse, du må bare finne ut hvem du faktisk er.

Når det kommer til menn, så, vel, du er ung. De menn du omgir deg med, eller guttevalper om du vil, har neppe den pondusen de trenger for å virkelig være en solid partner for deg. Men, det betyr ikke at det ikke finnes masse gutter på din alder som er oppriktig gode og oppegående mennesker. Du må bar ha i bakhodet at for å finne noen som virkelig liker deg for den du er så vil det ta tid. En blir ikke kjent på en uke!

Får du noe profesjonell hjelp?

[AnonymBruker]

Minner meg veldig om meg selv.... <3

Godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg føler meg litt håpløs, og det er ikke alle som forstår. Men når jeg tenker meg om så er det ikke mange som vet hvordan jeg har det heller. Har heldigvis ei nær venninne som er ganske lik meg, men frykter vi mister litt kontakten nå som hun har fått type. Men får bare prøve å holde kontakten da

Har du kommet over det? Fikk/får du hjelp?

Ts

Anonymous poster hash: 32c02...bc2

[AnonymBruker]

Fokuser på å skaffe deg ordentlige venner. Jeg har mye av samme oppvekst som deg og kjenner meg igjen i å ikke ha fått gode tilbakemeldinger. derfor må du også finne ut hva det er du har å by på som menneske. du har garantert masse, du må bare finne ut hvem du faktisk er.

Når det kommer til menn, så, vel, du er ung. De menn du omgir deg med, eller guttevalper om du vil, har neppe den pondusen de trenger for å virkelig være en solid partner for deg. Men, det betyr ikke at det ikke finnes masse gutter på din alder som er oppriktig gode og oppegående mennesker. Du må bar ha i bakhodet at for å finne noen som virkelig liker deg for den du er så vil det ta tid. En blir ikke kjent på en uke!

Får du noe profesjonell hjelp?

Jeg har heldigvis et par venninner jeg kan snakke med, men jeg merker det er lett å miste kontakten. Jeg er bare en venninne som tar initiativ til å snakke med meg på Facebook og jeg tar initiativ tilbake. De andre må jeg alltid ta initiativ til, og da føler jeg det blir litt mas fra min side. Så derfor blir det lite prating med de. Har heldigvis hatt mer kontakt med folk nå i ferien og gikk bl.a på en fest der jeg koste meg masse og fikk snakka med mange, både nye og kjente. Det hjalp virkelig på! Å gå ut og få oppmerksomhet, drikke litt og kose seg! Kanskje er det det jeg trenger? Gå oftere ut og drikke?

Ja, gleder meg til den dagen jeg blir forelsket igjen. Viss det skjer da. Har forresten funnet ut at eksen som forlot meg, har meg som reserve nå. Er det jeg er redd for. Å være en reserve, å ikke være førstevalget til min framtidige kjæreste. Men håper det ordner seg om jeg finner en som passer perfekt, såkalt soulmates

Nei, får ikke noe profesjonell hjelp. Har tenkt tanken i flere år, men jeg tenker bare at det kunne vært verre. Jeg overlever. Jeg "lever" ikke, jeg bare overlever. Men å ha det slik hindrer meg i å nå målene mine. Jeg har drømmer, men jeg er for pysete og tenker jeg ikke er god nok. I perioder er jeg veldig positiv og tenker på alt jeg vil gjøre i livet, mens andre dager tenker jeg at jeg ikke får jobb på en matbutikk en gang... Men jeg er alltid den samme snille, høflige og smilende jenta for andre mennesker da.

Har du noen tips siden du har hatt lignende oppvekst? Kanskje noe jeg kan gjøre hver dag og "trene meg opp til"?

Anonymous poster hash: 32c02...bc2

[Gjest brutal_mann]

Jeg var alltid den som tenkte at folk aldri tok kontakt fordi de sikkert hadde mye bedre ting å gjøre enn å kaste bort tid med meg. Men, etter hvert som årene har gått, og jeg har møtt massevis av forskjellige mennesker. Mennesker jeg anser som smarte, oppegående, sterke, sosiale, morsomme, vellykkede og alt det der. Så har jeg forstått at til og med disse tilsynelatende veldig vellykkede og trygge menneskene tenker nøyaktig likt! Så da sa jeg "Føkk it!" og bestemte med for å ta vare på de menneskene som jeg liker og som betyr noe for meg. Om noen da faser seg selv ut så er det deres tap.

Om jeg har tips? Egentlig ikke Min vei fra "offer" til selvstendig og trygg person har vært lang og kronglete. Og så tror jeg de menneskene en møter som mann kontra kvinne behandler en veldig annerledes. Så strengt tatt kan jeg ikke råde deg til noe annet enn at du må finne ut hvorfor du er genial, og så bruke det til å like deg selv.

[AnonymBruker]

Kanskje jeg innser det samme som deg om noen år Det hjalp å gå på folkehøgskole. Der fikk jeg vite om problemene til de nærmeste vennene mine, og ja, det er mange som har problemer. Før følte jeg at det var en "svakhet", men sannheten er jo at alle har problemer, enten hele tiden eller en gang i blant.

Takk, skal tenke på hvorfor jeg er genial. Skal prøve å bare tenke på de positive sidene mine. Bort med de negative tankene! Folk ser på meg som en veldig positiv og blid jente, men jeg er egentlig helt motsatt. Så nå skal jeg virkelig prøve å være den jenta alle tror jeg er

Anonymous poster hash: 32c02...bc2

[Supernova17]

Godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg føler meg litt håpløs, og det er ikke alle som forstår. Men når jeg tenker meg om så er det ikke mange som vet hvordan jeg har det heller. Har heldigvis ei nær venninne som er ganske lik meg, men frykter vi mister litt kontakten nå som hun har fått type. Men får bare prøve å holde kontakten da Har du kommet over det? Fikk/får du hjelp? Ts Anonymous poster hash: 32c02...bc2

Fortsatt preget av det, men det går bedre med meg nå

Du bør snakke med henne om dette. Inviter henne ut, og pass på at dere holder kontakten før det er for sent!

[AnonymBruker]

Fortsatt preget av det, men det går bedre med meg nå

Du bør snakke med henne om dette. Inviter henne ut, og pass på at dere holder kontakten før det er for sent!

Godt å høre at du har det bedre

Ja, hun er ei jeg kan snakke med om nesten alt. Hun var veldig hjelpsom når jeg hadde kjærlighetssorg f.eks. Setter stor pris på hun. Holder jevnlig kontakt på Facebook, men hun bor langt unna så det blir litt vanskelig å treffes da

Anonymous poster hash: 32c02...bc2