Å begynne på nytt

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har nylig vært gjennom et tøft samlivsbrudd der han gikk - etter flere år sammen - og skal starte helt på nytt. Føler meg utrolig rotløs, livet mitt er pakket i esker og jeg vet ikke hvordan jeg skal ta fatt på det nye livet. Det praktiske og økonomiske vil ordne seg, men hvordan takler man å måtte begynne helt på ny? Erfaringer?

Jeg er midten av 30-årene og uten barn. Føler meg ganske så motløs! Jeg savner eksen å støtte meg til, uten at jeg egentlig vil ha ham tilbake.

Takknemlig for gode råd om hvordan man tar fatt på det nye livet..

Anonymous poster hash: 53f59...64a

[AnonymBruker]

Den tanken om fremtiden - at man ikke vet hva fremtiden bringer (da av de gode tingene), er veldig viktig å ha. For da kan man tillate seg å glede seg til ting i fremtiden. F.eks. å oppleve ordentlig nyforelska kjærlighet på nytt, med en annen. For å oppleve disse tingene må man være singel og alene en stund. Den rette dukker opp etter hvert, det hjelper ikke å lete.

Man må være innstilt på at det ikke er så ille å være alene. Å starte på nytt handler om å starte med seg selv. Starte å finne ut hvem man egentlig er. Etter mange år med en annen har man gjerne glemt litt av hvem man er som person, hva man egentlig vil og hva man egentlig ser etter å oppnå i livet.

På tide å lære seg å ta vare på seg selv I forhold tar man alltid hensyn til andre hele tiden. Pleier forholdet, tar vare på folk rundt seg. Ofte glemmer man kanskje litt å være selvstendig, gjøre ting helt for sin egen del....

Anonymous poster hash: cc285...3e5

[AnonymBruker]

Den tanken om fremtiden - at man ikke vet hva fremtiden bringer (da av de gode tingene), er veldig viktig å ha. For da kan man tillate seg å glede seg til ting i fremtiden. F.eks. å oppleve ordentlig nyforelska kjærlighet på nytt, med en annen. For å oppleve disse tingene må man være singel og alene en stund. Den rette dukker opp etter hvert, det hjelper ikke å lete.

Man må være innstilt på at det ikke er så ille å være alene. Å starte på nytt handler om å starte med seg selv. Starte å finne ut hvem man egentlig er. Etter mange år med en annen har man gjerne glemt litt av hvem man er som person, hva man egentlig vil og hva man egentlig ser etter å oppnå i livet.

På tide å lære seg å ta vare på seg selv I forhold tar man alltid hensyn til andre hele tiden. Pleier forholdet, tar vare på folk rundt seg. Ofte glemmer man kanskje litt å være selvstendig, gjøre ting helt for sin egen del....

Anonymous poster hash: cc285...3e5

Tusen takk for svar!

Jeg føler meg så ensom og er redd for at den rette aldri vil dukke opp (eller at det var den rette forsvant ut døren for noen uker siden), hvordan kvitter man seg med denne redselen? Sikkert ikke et enkelt svar på det da, men..

Har mange gode venner, familie etc. som hjelper meg veldig heldigvis! Men savner tryggheten i være i et forhold.. Håper jeg om en stund vil føle at jeg står stødig på egne bein.

Anonymous poster hash: 53f59...64a

[AnonymBruker]

Du kan være glad for at du ikke fikk barn med han da. Da hadde ting vært enda mer vanskelig. Er midt oppi dette selv nå, men det er jeg som velger å gå pga. utroskap. Men vet at jeg må forholde meg til mannen, prøve å ha en god tone, godt samarbeid og kommunikasjon pga. barna i MANGE år framover. DET er vanskelig å prøve å innstille seg på det...

Det er såpass vanskelig at jeg vurderer å prøve å bli i forholdet, på tross av langvarig utroskap med flere... Ja, jeg er dum som tenker slik. Men akkurat nå, ser jeg heller ingen lysning på tilværelsen. Men det ordner seg for snille piker

Anonymous poster hash: 5754d...b2c

[Marit-mor]

Bruk god tid på å organisere din nye tilværelse og til å lære deg å trives med den. i ditt nye single liv kan du sette deg selv i sentrum og skape deg et liv etter egne ønsker uten å måtte behøve å ta hensyn til en partner. Nyt friheten!!

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen. Den første mnd er den verste. Det tar tid å omstille seg for å være i et forhold og til å plutselig skal være aleine. Alle drømmer er knust og man har mange gode minner og kanskje følelser fortsatt. Jeg elsker min eks og det gjør fryktelig vondt. Det er ca 3 uker siden jeg såg han sist. Bruddet endte med en melding som gjør det hele ekstra sårt og det at han sa han elsket meg også. Heldigvis blir det lettere med tiden som leger alle sår. Kanskje vi ser alt mer klart og at eksen ikke var den rette mannen for oss. Uansett det er vondt og man føler seg tom og aleine. Jeg ser ikke for meg at jeg skal møte en jeg får så sterke følelser for igjen noen sinne, men vi må bare håpe at det vil skje. Jeg har barn fra før og har brent meg før, men dette er det vondeste bruddet jeg har hatt.

Ta vare på deg selv og gjør dine ting. Plutselig en dag tenker du kanskje ikke på han lengre.

Anonymous poster hash: afefe...187

[AnonymBruker]

Du kan være glad for at du ikke fikk barn med han da. Da hadde ting vært enda mer vanskelig. Er midt oppi dette selv nå, men det er jeg som velger å gå pga. utroskap. Men vet at jeg må forholde meg til mannen, prøve å ha en god tone, godt samarbeid og kommunikasjon pga. barna i MANGE år framover. DET er vanskelig å prøve å innstille seg på det...

Det er såpass vanskelig at jeg vurderer å prøve å bli i forholdet, på tross av langvarig utroskap med flere... Ja, jeg er dum som tenker slik. Men akkurat nå, ser jeg heller ingen lysning på tilværelsen. Men det ordner seg for snille piker

Anonymous poster hash: 5754d...b2c

Gjennom samme greia her også.. Pga utroskap :/

Barn og alt.. Det er da vi snakker om og holde seg kald og rolig.. En stor dose selvdiseplin!

Gå ut, ha det gøy, vær med venner, men det er viktig og ta sorgen som er der med det samme i ensomheten.. Den vil ta deg igjen om du ikke tar tak i den nå! Det er gjerne pga. En drar det med seg videre uten egentlig og ha kommet over det..

Det er trist og være ensom, men til en trøst går det over med tiden

Klem

Anonymous poster hash: 3c67d...fc3

[AnonymBruker]

Jeg var der du er nå.

Jeg satt i en tom leilighet, fylt av pappesker, med det som føltes som halvparten av meg. Tingene hans var jo også en del av meg.

Jeg satt der med to små barn.

Aldri i hele mitt liv har jeg følt meg så alene, så forlatt, så motløs og fortvilet.

Det var ekko i veggene, det var lånte møbler, det var ikke mitt hjem.

Men... Når mnd gikk, og jeg fikk fylt opp, pakket opp, og laget et hjem for oss, kom sakte men sikkert motet tilbake.

Hjemmet vårt begynte å ligne på oss. Leiligheten fyltes etterhvert av latter, venner, minner osv og jeg begynte å føle meg hjemme. Mitt og barnas hjem, bare vårt, og det var fint.

Jeg brukte over et halvt år på å sørge virkelig dypt over tapet av eksen og den lille familien min. Siden to år på å savne det vi hadde.

I dag ser jeg dette var det beste, jeg har vokst mye på det. Jeg har det MYE bedre nå en i det forholdet jeg var i.

Jeg måtte jobbe lenge med å finne ut av at jeg kan ha det godt alene. Og den dagen jeg forstod det, den dagen ble jeg hel igjen, ble meg selv, ble glad, ser muligheter. Og en dag vet jeg at kjærligheten venter der ute, men det er ingen hast

Du har en tøff periode foran deg, men start i det små. Bestem deg for at hver eneste dag skal du gjøre noe som får deg til å smile. Om det bare er å høre på en sang, spise en is, en pitteliten ting hver dag.

Stell godt med deg selv, det er viktig.

En dag smiler verden tilbake til deg, det tar nok tid, men jeg lover deg, om du ikke begravet deg i sorgen kommer du snart ut av den.

Lykke til med ny lgh! Du kommer til å få det fint!

Anonymous poster hash: 7bbe1...d35