Overvunnet barnevernet og ettervirkningene etterpå

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig på jakt etter andre som kanskje har vært igjennom dette. Altså overvunnet barnevernet og hvordan har dere det etterpå. Er dere fremdeles redde for barnevernet selv om de har trukket se tilbake?

Saken er at jeg har mistet helt meg selv, det gikk bra lenge etter at de trakk seg ut, jeg er og var stolt, de bestemte seg for å ikke gi meg en mulighet til å være mamma men fordi jeg var samarbeidsvillig hele veien så hadde de ikke annet alternativ enn å la meg prøve, de prøvde mange metoder/mye hjelp for å felle meg, men de klarte det ikke. Nå har barnevernet vært ute i flere år, men etterhvert som barna blir mer krevende og jeg føler meg mer og mer misslykket og utilstrekkelig så blir jeg reddere og reddere for hver minste ting jeg gjør og om det jeg gjør er riktig eller galt. "Kan jeg gjøre sånn?" , "kan jeg si sånn" , Jeg vet ingenting lenger, jeg har mistet fullstendig selvtillit og selvfølelsen og tenker at kanskje barna hadde hatt det bedre uten meg.

De fleste som ser barna ser lykkelige barn som har det godt, de får det de trenger og vel så det, jeg vet jeg gjør mitt beste, men følelsene om at mitt beste ikke er godt nok dukker opp veldig ofte. De sier jeg er en god mor, flere av disse menneskene er mennesker som jobber med barn som kommer fra familier der de ikke har hatt de godt og vet hvordan barna mine ville vært hvis de ikke hadde det bra. Fornuften min sier at jeg er helt på jordet, men følelsene mine sier det motsatte. Terapauten min har en teori om at mens barnevernet var inne så måtte jeg bevise så mye og kompensere for alt på en måte som "normale" foreldre ikke må. Vi fikk en tøff start på familielivet og jeg har alltid vært alene, hun mener videre at nå kroppen min sier stopp og ikke orker å jobbe i det tempoet som mamma som jeg ble tvunget til under barnevernets tilsyn så vil hakket under som er det som er vanelig for de fleste foreldre så vil dette føles fullstendig utilstrekkelig og feil for meg som pluttselig ikke orker å overkompansere lenger.

Hva har andre gjort for å overvinne barnevernet en gang for alle selv etter at de har trukket seg ut? Jeg blir helt ødelagt av dette.

Anonymous poster hash: e6bee...451

[AnonymBruker]

Ville bare si at jeg skjønner deg godt. En av mine nærmeste har opplevd barnevernet på samme måte som du. Har kommet seg igjennom det, men det blir hengende over. F.eks. hvis barnet faller på fotballtrening og får blåmerke i pannen, kommer barnevernet uanmeldt på besøk i hjemmet og truer med å ta barnet. Det er kanskje forståelig, og i mange tilfeller nødvendig, men det gjør at familien aldri kan slappe av på samme måte som andre familier, det er en trussel som alltid henger over. Jeg vet ikke hvor lenge man er i søkelyset etter man er klarert av barnevernet, men det henger nok i, lenge.

Klem til deg.

Anonymous poster hash: 51651...f9c

[AnonymBruker]

Uff, det høres helt forferdelig ut.

Du skriver om terapeuten din, så jeg regner med at du får hjelp, og ikke noe er bedre enn det!

Jeg har opplevd noen kriser selv, ikke med BV men andre ting. Kan jo skrive litt om hvordan jeg tenker ut fra det. I motsetning til deg har jeg ikke hatt noe stort «tilbakefall» til alt vondt som har skjedd, men noe jeg merker veldig godt er at jeg er så skvetten, følelsesmessig. Det skal veldig lite til, en hendelse som likner bare pittelitt på det jeg opplevde, så er jeg tilbake i full krisemodus, det føles nesten som panikk. Det er slitsomt, og jeg føler at jeg blir svakere for hver gang. Men jeg forsøker å innfinne med at dette er meg, jeg reagerer slik, men det går over.

Og ellers må du tenke at ting blir bedre! Du skriver «etter hvert som barna blir mer krevende». Det kan sikkert føles sånn, men det blir faktisk enklere å ha barn etter hvert som de vokser til. Jeg har et barn som snart er voksent og etter hvert skal flytte ut. Det er utrolig at jeg faktisk har skapt og formet dette selvstendige individet. Hvis barna dine har det godt, og får utvikle seg som de skal, så vil de faktisk vokse opp til å klare seg mer og mer selv. Og andre sier at de har det godt og at du har en god mor, da må du bare fortsette å gjenta dette for deg selv, selv om følelsene dine fortsatt ikke henger helt med.

Hvis du skal tenke strengt i forhold til BV, så vil det faktisk komme en dag da de ikke har noe de skal ha sagt. Da barna er myndige og bestemmer selv hvor de vil bo. Jeg tror også det skal mer og mer til for at BV fjerner barna fra hjemmet, etter hvor gamle de er, men dette kjenner jeg ikke så godt til.

This too, shall pass.

Anonymous poster hash: f821f...c40

[lulle]

Jeg er ikke helt enig i at det er enklere å ha barn når se vokser opp. Da begynner en tid med råd og veiledning . Disse bør helst komme i forkant av Evt problemer. Det handler om å hjelpe dem til å ta gode valg, gjennom ungdomstiden med usikkerhet og selvstendighetstrang, lede dem på em god måte gjennom den første jobben (lære dem om uskrevne regler på arbeidsplass, som selvfølgelig er forskjellig får sted til sted, men det er likevel noen fellestrekk). Lære dem økonomi og f.eks handle mat osv... I det hele tatt alt de trenger for å møte voksenlivet på en god og trygg måte.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt enig i at det er enklere å ha barn når se vokser opp. Da begynner en tid med råd og veiledning . Disse bør helst komme i forkant av Evt problemer. Det handler om å hjelpe dem til å ta gode valg, gjennom ungdomstiden med usikkerhet og selvstendighetstrang, lede dem på em god måte gjennom den første jobben (lære dem om uskrevne regler på arbeidsplass, som selvfølgelig er forskjellig får sted til sted, men det er likevel noen fellestrekk). Lære dem økonomi og f.eks handle mat osv... I det hele tatt alt de trenger for å møte voksenlivet på en god og trygg måte.

Det er mulig at jeg har vært heldig, men jeg mener at hvis man har lagt grunnlaget i barndommen, så kommer veldig mye av dette av seg selv. Er barnet empatisk, reflektert og har lært de sosiale kodene, så vil det plukke opp veldig mange av de tingene du nevner i hele miljøet rundt seg. Ungdommen skal jo bli selvstendig også, det er ikke lengre mor og far som bidrar med alle impulser og verdier.

Jeg sier ikke at foreldrene bare kan la ungdommen seile sin egen sjø; det er viktig å vise at man bryr seg, ta initiativ til gode samtaler og gi råd og veiledning. Men det tar mindre av både tid og energi enn den direkte omsorgen og konstante oppfølgingen og veiledningen man må gi f.eks. en 2-åring.

Anonymous poster hash: f821f...c40

[AnonymBruker]

Føler på det samme. Det er ett år siden og jeg sliter med å være positiv som mamma. Blant fordi vi har en litt ivrig barnehageansatt som melder meg for det ene og det andre i ettertid. "Ble observert på byen uten barn, barn er hjemme alene uten tilsyn". Ehm, nei. Barnet var på samvær med pappaen sin.

Anonymous poster hash: 62b33...c28

[AnonymBruker]

Ja vi overvant bv etter 4 års kamp fordi de gav opp tilslutt fordi de ikke fant noe på oss uansett hvor mye de prøvde. De anklaget meg blantannet for å ikke kunne lage skikkelig mat ( men er faktisk utdannet kokk) . Så der måtte de gi opp. Vi pusset advokater på bv som kjempet for mine rettigheter og vant pga bevises stilling . Nå er det gått 4 år siden vi knuste bv sine løgnaktige teorier om oss. Har ikke hørt noe fra de siden , men merker angsten og panikken for å ikke være en god mor sitter i meg fortsatt. Og jeg åpner aldri om det er fremmede folk på døren, trekker alltid for gardinene så ingen skal se inn

Anonymous poster hash: 26074...b65

[AnonymBruker]

Høres helt utrolig ut..

Anonymous poster hash: 67651...33c

[AnonymBruker]

Jeg vet men det er helt sant , det som skjedde meg!!!

Anonymous poster hash: 26074...b65

[AnonymBruker]

Jeg skjønner dette godt. Det er også en stor belastning å måtte leve med skammen, å måtte holde ting skjult, å ikke kunne betro seg til noen, å måtte låse vekk en stor del av følelseslivet sitt, å bære på innestengt aggresjon, og ikke få samme holdningene til institusjonene i landet vårt som resten av befolkningen. Du blir da utafor.

Det går ganske mange folk rundt i samfunnet, som på en eller annen måte er sosialt påfallende, men hva som skal til for å være påfallende, er avhengig av hvor man bor, og hvor man går på skole. Bygdesamfunn er større sladresamfunn enn større samfunn. Det fins ingen sikkerhet for mennesker som er eller føler seg annerledes, eller er litt eksentriske, fordi det ikke er sikre, forutsigbare algoritmer som forteller hva man ikke skal få tillate seg som forelder, eller hva man maksimalt kan tillate seg som forelder, og allikevel beholde ungen.

Videre vil jeg tro dette i sterkest grad går utover de i befolkningen som har dårligst likviditet. Dette tror jeg fordi det er en svært stor risiko å gå til rettssak. Vi snakker om at vi har et rettssamfunn, og at loven er lik for alle, men i praksis er det stor forskjell i hvem som har adgang til å kreve seg behandlet etter loven og ikke.

Det er svært vanskelig å finne sikker informasjon på hva slags skade barn tar av å ha foreldre som oppfører seg sånn og sånn. Bare se på samlivsforumet hvor mange folk som rapporterer å ha svigerforeldre med personligheter som er totalt forferdelige. Eller se på tråder omhandlene Jehovas Vitner og utstøtelse, som er en form for psykisk tortur. Meg bekjent mister man ikke barna sine for å være medlem av Jehovas Vitner. Også engleskole-tro, går greit, vil jeg tippe. Men er det avhengig av hvem du er, og personkjemi med barnevernet der du bor?

Jeg er sikker på at du kan liste opp risikofaktorer hos unger og foreldre, som øker sannsynligheten for at barnevernet a) blir koblet inn, b) tar fra deg ungen. Videre kan man få en peiling på hvor barnevernet er mest aktivt ved å sjekke antall saker per befolkningsgrunnlag, og sammenlikne by og land.

Anonymous poster hash: aaf28...d56

[AnonymBruker]

Ville bare si at jeg skjønner deg godt. En av mine nærmeste har opplevd barnevernet på samme måte som du. Har kommet seg igjennom det, men det blir hengende over. F.eks. hvis barnet faller på fotballtrening og får blåmerke i pannen, kommer barnevernet uanmeldt på besøk i hjemmet og truer med å ta barnet. Det er kanskje forståelig, og i mange tilfeller nødvendig, men det gjør at familien aldri kan slappe av på samme måte som andre familier, det er en trussel som alltid henger over. Jeg vet ikke hvor lenge man er i søkelyset etter man er klarert av barnevernet, men det henger nok i, lenge.

Klem til deg.

Anonymous poster hash: 51651...f9c

Er det noen måter man kan skape personkonsekvenser for barnevern som trakasserer foreldre på denne måten?

I ortopedisk litteratur om barn (Rockwood fractures in children - en bibel) så er det de færreste skader som er spesifikke for mishandling, og spesifisiteten overgår kun i få tilfeller 80%. Det samme gjelder hva som brukes som forklaring på handlingsforløpet.

Jeg ser en del bruddskader som virker utrolige, eller hvor det er vanskelig å se for seg hvordan bruddene oppstod. Jeg ser oversette skader. Stort sett så er den menneskelige faktoren slik at jeg ikke får noen form for mistanke, og ikke trenger å finlese lovverk for den taushetsbrytende rapporteringsplikten til barnevernet. Men i de tilfellene hvor jeg er mistenksom pga oppførsel til forelder og adferden til ungen, så har jeg ingen garanti for at det jeg reagerer på, skyldes noe reelt, eller bare er manglende objektiv tolkningsevne hos meg. I de tilfellene det har vært snakk om, har overleger fullstendig frikjent foreldrene på bakgrunn av viderefortalt historie og røntgenbilder.

Hvordan skal barnevernet, med mindre medisinsk erfaring, på bakgrunn av plikt-rapportering kunne treffe presise avgjørelser - det er en ting. Her vil jeg anta at de mer typiske bruddene og historiene rapporteres. Og da kan man lure. For hvordan er andre ting som rapporteres i objektivitet? Hvor objektivt er lærer-anklager om tilbaketrukkenhet osv sammenliknet med røntgenbilder?

Anonymous poster hash: aaf28...d56

[AnonymBruker]

orker ikke skrive så mye, men her var det mye som skurrer.

"overvunnet barnevernet"? - altså, for oss med normal selvinnsikt, så fatter jo en at barnevernet faktisk ser det som PLUSS at man ikke behøver ta barna ut av hjemmet, men at ting ordener seg! Ingenting er mer topp en foreldre som samarbeider, tar imot hjelp! (som ts skrev selv) Hvordan dette er negativt for barnevernet forstår ikke jeg.

Flere år siden barnevernet var et tema, men fortsatt nede og går til terapeut? Ja det var kanskje en årsak til at noen reagerte.... For så langvarig reaksjon virker merkelig.

Greia er at veldig, veldig mange har svært liten selv innsikt. Tilpasser egen virkelighet til verden, holder tilbake det som er negativt for egen del, fremhever det de (i noen tilfeller tror) er positivt med en selv, ens eget foreldreskap.

AB#10: klart man ser på helheten!

Stor forskjell på om man er villig til å ta imot hjelp (for eksempel BUP, ppt, barnehage), hvilken ressurser man har (dårlig økonomi kan gi støtte til barnehage som er vanligste tiltaket til BV, eller klær, fritidsaktiviteter, etc), eller rett og slett avlastning om man ikke har familie eller venner rundt seg!

Anonymous poster hash: 1f7c0...7c0

[AnonymBruker]

orker ikke skrive så mye, men her var det mye som skurrer.

"overvunnet barnevernet"? - altså, for oss med normal selvinnsikt, så fatter jo en at barnevernet faktisk ser det som PLUSS at man ikke behøver ta barna ut av hjemmet, men at ting ordener seg! Ingenting er mer topp en foreldre som samarbeider, tar imot hjelp! (som ts skrev selv) Hvordan dette er negativt for barnevernet forstår ikke jeg.

Flere år siden barnevernet var et tema, men fortsatt nede og går til terapeut? Ja det var kanskje en årsak til at noen reagerte.... For så langvarig reaksjon virker merkelig.

Greia er at veldig, veldig mange har svært liten selv innsikt. Tilpasser egen virkelighet til verden, holder tilbake det som er negativt for egen del, fremhever det de (i noen tilfeller tror) er positivt med en selv, ens eget foreldreskap.

AB#10: klart man ser på helheten!

Stor forskjell på om man er villig til å ta imot hjelp (for eksempel BUP, ppt, barnehage), hvilken ressurser man har (dårlig økonomi kan gi støtte til barnehage som er vanligste tiltaket til BV, eller klær, fritidsaktiviteter, etc), eller rett og slett avlastning om man ikke har familie eller venner rundt seg!

Anonymous poster hash: 1f7c0...7c0

Godt sagt!

Enkelte tror visst at barnevernspedagoger får provisjon for å ta barna fra foreldrene...

Anonymous poster hash: 33f0e...d5d

[AnonymBruker]

Godt sagt!

Enkelte tror visst at barnevernspedagoger får provisjon for å ta barna fra foreldrene...

Anonymous poster hash: 33f0e...d5d

Har ikke fått med meg mange som tror det.

Uansett om det er agenda eller ikke, så farges brillene våre av hvem vi er. Og det er ubehagelig.

Å behøve terapi er sjelden noe godt tegn. Hvordan skal samfunnet løse det? Ta barna fra alle som har depresjon? Fins det noen cut-off verdi?

Dårlige kriterier, dårlig rettsikkerhet, mindre intelligente ansatte, dårlige ressurser

- alt dette er dårlige forutsetninger for å skulle ha mye tillit til barnevernet som institusjon.

"overvunnet barnevernet"? - altså, for oss med normal selvinnsikt, så fatter jo en at barnevernet faktisk ser det som PLUSS at man ikke behøver ta barna ut av hjemmet, men at ting ordener seg!

Det som er et pluss for en institusjon, er ikke nødvendigvis et pluss for den byråkraten som er involvert. Det fins prestisje, det fins personkjemi, det fins masse dårlige egenskaper som systemet ikke klarer å nulle, selv om systemet som helhet hadde hatt fordel av å kanaliser arbeidsinnsats annerledes. Dette er velkjent over hele fjøla.

Anonymous poster hash: aaf28...d56

[AnonymBruker]

Synes det er fælt å høre hvordan barnevernet mange ganger driver på og ødelegger familier og barn. Har selv jobbet litt i barnevernet og sett mye galskap fra BV sin side. Noen ganger var det selvsagt bra at BV var inne i bildet, men vil nesten påstå at det var i mindretall, og at mange av desse tilfellene også kunne vært løst på en mye bedre måte fra BV sin side, for alle som var involvert.

Ingen familier er vel perfekte på alle måter i de årene barna vokser opp. Det er komplett umulig å håndtere absolutt alt korrekt hele tiden, i en hverdag som ofte er fylt av stress og kav og alt mulig som skal følges opp, i alle fall i perioder.

Jeg ser på meg selv som en god mor, og mener selv at barna mine har hatt en god oppvekst på de aller fleste måter. Men jeg er på ingen måte perfekt. Har nok gjort noen feil i løpet av desse årene, som de fleste andre jeg kjenner.

Så om jeg hadde blitt satt under lupen på denne måten som flere her beskriver, så hadde de nok helt sikkert funnet ett eller annet å ta meg på hvis de gikk inn for det.

I så fall tror jeg ikke at mine barn ville fått en så god oppvekst som de har hatt. Slik maktovergrep som BV bedriver i mange tilfeller, er kun ødeleggende for både barn og foreldre. Det er så fryktelig mange enkle grep de kunne ha tatt for å hjelpe de som sliter litt, med å komme på rett kurs.

Det måtte da føles mye bedre og gå hjem etter en arbeidsdag og tenke at man faktisk har hjulpet noen, og at noen setter pris på det arbeidet man har gjort.

TS, du må bare fjerne alle tanker om BV og stole på deg selv og nyte livet med barna. Har du det bra, har barna det bra. Er du usikker på om du gjør ting rett, spør noen andre, familie, venner osv.

Anonymous poster hash: 27d84...4bf

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at barna har lite utbytte av at du har liten selvtillit som mor og går og rakker ned på deg selv. Slutt å "slå" deg selv. For det høres ut som det er det du fortsatt gjør. Prøv å gi deg selv ros for alt du faktisk får til. Og lytt til rosen andre gir deg. Spar på godordene, skriv dem ned. Ikke la de vonde tankene om deg selv som mor ta overhånd. Å reflektere over seg selv og ting man kan gjøre på bedre/andre måter er bra. Men konstant bebreiding av deg selv, er ikke bra. Hverken for deg selv eller barna. Barna trenger en mamma som er stolt og fornøyd. Bruk terapien til å jobbe med dette. Jeg syns du høres reflektert ut og bruk den egenskapen. Det er fint å skirve dagbok. Gjennom dette blir man ofte mer bevisst på hva som er vesentlig og uvesentlig. Barnevernet skal ikke være noe du skal behøve å frykte. De er der for å støtte og styrke deg og din rolle som mor. Hvis du ikke opplever det sånn, kan det kanskje være fint for deg og be om et møte der du får luftet tankene dine. Det kan kanskje ta hull på noen av forestillingene dine om at du må bevise så mye for dem. Kanskje får du en overraskelse når du får høre deres versjon/hvordan de tenker om din situasjon idag? At du faktisk klarer dette veldig bra tror du trenger å høre mer av det..

Lykke til!

Anonymous poster hash: 7bf08...448

[AnonymBruker]

De fleste som ser barna ser lykkelige barn som har det godt, de får det de trenger og vel så det, jeg vet jeg gjør mitt beste, men følelsene om at mitt beste ikke er godt nok dukker opp veldig ofte. De sier jeg er en god mor, flere av disse menneskene er mennesker som jobber med barn som kommer fra familier der de ikke har hatt de godt og vet hvordan barna mine ville vært hvis de ikke hadde det bra.

Hva har andre gjort for å overvinne barnevernet en gang for alle selv etter at de har trukket seg ut?

På generelt grunnlag:

Sorry, men dette er den samme regla nesten alle andre kommer med.

(* Alle andre = De som har fått barnevernet inn i livet sitt, på en eller annen måte, uten å ha oppsøkt hjelp selv)

Vet av unger som har hatt bleieutslett fra lilletåa til øreflippen, mødre som har vært ekstremt dårlige til å tolke barnets signaler og hatt null evner til samspill, som har sagt nøyaktig det samme.

Bekymringsmeldingene har kommet fra helsesøster, barnehage, tanter, besteforeldre og barnefars familie/kjæreste. De blir nesten alltid beskyldt for å være "ute etter å ta mor", som om de alle har kun én oppgave her i livet: å ta mor.

Mor kan derimot vise til tegninger hun har fått av barnet,

bilder hun har lagt ut på facebook og instagram hvor barnet er lykkelig,

samt vise til utsagn fra egen familie og venninner som "vitner til"

hvilken fantastisk omsorgsperson hun er.

Barnevernet får ofte refs i forhold til bruk av akuttvedtak, brudd på tidsfrister etter barnevernloven, fravær av tiltak i hjemmet og at påbegynte tiltak ikke har vært utprøvd lenge nok. Journaler som blir vist til å være feilaktige, er ofte notater tatt av den enkelte saksbehandler fra samtaler, hvor det ofte kan oppstå en " jeg sa - hun sa " situasjon.

F.eks mor forteller i samtale at hun selv har vært under barnevernets omsorg og selv har vært utsatt for omsrogssvikt. Saksbehandler noterer dette, men følger det ikke opp ved å hente inn informasjon som bekrefter dette. Senere blir denne informajsonen gjentatt i f.eks henvisninger til BUP eller som begrunnelser for tiltak, som f.eks avlastning, miljøarbeider i hjemmet eller besøk på mødrehjem.

Men når saken blir til en omsorgsovertakelsessak, mot mors vilje, og saken havner i fylkesnemnda, så trekker mor alle påstander om at hun selv har vært utsatt for omsorgssvikt og hevder så at hun aldri har vært innunder barnevernets omsorg selv. Privat parts advokat pleier å gi refs for påstander i journalnotater, som senere ikke er dokumentert. Dette brukes ofte til å så tvil om barnevernstjenestens troverdighet i saken." Hvis dette ikke er riktig, finnes det da fler feil som barnevernet har begått?"

Å flytte et barn ut av hjemmet kan av og til medføre større konsekvenser på langsikt, enn "å prøve litt til". Det kan være mindre traumatiserende for et barn å bli værende hjemme, i et kjent miljø, selv om omsorgen ikke er optimal, enn å "røske barnet opp fra rota", flytte det til en annen side av landet, til ukjente mennesker, til et ukjent sted og hvor kontakten med biologiske foreldre, søsken og familie plutselig blir nærmest helt brutt.

Bevisbyrden i barnevernssaker er jo til tider tilnærmet lik vanlige straffesaker.

Og ordlyden i jusen er jo akkurat den samme.

At påtalemyndigheten ikke er i stand til å, i tilstrekkelig grad, bevise at en kriminell handling har blitt begått av den siktede, betyr jo ikke at den kriminelle handlingen ikke har skjedd. Selv om den siktede er "uskyldig til det motsatte er bevist". Rene indisier er jo stort sett ikke nok til å få en person domfelt.

Anonymous poster hash: 11729...e1a

[AnonymBruker]

Jeg er selv ett barneverns barn. Leser en del kommentarer fra uvitende mennesker vedrørende barnevernet. Som ett barneverns barn velger jeg å utale meg om tema. Jeg har møtt saksbehandlere som trakkasserte mine foreldre. Jeg har blitt klådd på av 40 år gamle menn på institusjoner, jeg har blitt medisinert med tunge medisiner som 15 åring for IKKE eksisterende diagnoser. Min far har blitt anklaget for å seksuelt misbruke meg. Jeg fikk beskjed om å å selge innvollene mine av barneverns personal fordi jeg "trasset" det de holdt på med. Jeg bodde 5 forskjellige steder på 3 år. Jeg har opplevd så mye maktmisbruk og seksuell trakkassering fra sosionomer og spekulering å anklager å blitt frarøvet min ungdomstid pga noe så enkelt som at en av mine foreldre slet med deprisjon. Den ene av mine foreldre ble frisk etter jeg ble 18 å har høy utdanning å tjener 2 mill i året. Jeg har en fin barndom. Så til alle dere klovner som tror barnevernet bare er der for å være snille greie å riktig pedagogiske hjelpere tar dere så hinnsides feil. Det finnes så mange mennesker i det systemet som i politi som misbruker den tildelte makt. Jeg er 25 år så er ikke lenge siden dette å de fleste av dem jobber i barnevernet ennå. Jeg kunne fråtset meg i erstatning nå hvis jeg ville men er ikke verdt å rive oppi min 3 års helvettes periode med barnevernet. Hadde ikke jeg vært gammel nok til å snakke min egen sak å gå mine foreldre i forsvar for løgnene kunne det stygt gått gale med meg. Jeg har sett så mye stygt fra fosterhjem, institusjoner til farlige sosionomer som egentlig bare er noen pedofile og maktsyke drittsekker. Dem som tror blindt på systemet lever jo mer eller mindre med ræven bak fram. De fleste ungdommene jeg traff OG barn i barnevernet er i dag enten narkomane eller dø. Å flere av dem kom fra gode hjem, men en liten glipp fra foreldre eller at ungdommen var ett sted til feil tid å småbagateller gjorde at noen av dem endte opp der å ikke fikk reise hjem igjen (det finnes jo barn og somhar opplevd omsorgssvikt).

Jo det finnes psykotiske barnevernspersonal som tror alle foreldre er barnemishandlere og pedfile mens de egentlig prosjekterer sin egen dritt på andre. Å få nå for all del ikke en depresjon eller en skade så du ikke kan ta deg av ungene dine 150%, ikke krangle høyt med din mann så naboer hører for dette kan skje den beste, ikke tilsnakk dine barn, ikke refs dem, gi dem alt mulig boss å ikke stimuler å ta dem med på tur. La dem forbli hjernedøde barn som ender opp på paradise for det er i dag pedagogisk riktig.

Nei jeg har ingen psykiske problemer eller foreldre med avvik. Bare foreldre som er mennesker. Jeg er selv i dag en høyt utdannet kvinne. Til dere som naivt tror barnevernet er greie folk å ringer for enhver lav sko, for dere er så intressert i alle andre sine liv. Pass dere for det kan sendt skje deg selv. Typisk sett er det arbeiderklassen som blir angrepet. Barnevernet er en løgn å katastrofe.

Anonymous poster hash: ae164...d9d

[AnonymBruker]

Jeg er selv ett barneverns barn. Leser en del kommentarer fra uvitende mennesker vedrørende barnevernet. Som ett barneverns barn velger jeg å utale meg om tema. Jeg har møtt saksbehandlere som trakkasserte mine foreldre. Jeg har blitt klådd på av 40 år gamle menn på institusjoner, jeg har blitt medisinert med tunge medisiner som 15 åring for IKKE eksisterende diagnoser. Min far har blitt anklaget for å seksuelt misbruke meg. Jeg fikk beskjed om å å selge innvollene mine av barneverns personal fordi jeg "trasset" det de holdt på med. Jeg bodde 5 forskjellige steder på 3 år. Jeg har opplevd så mye maktmisbruk og seksuell trakkassering fra sosionomer og spekulering å anklager å blitt frarøvet min ungdomstid pga noe så enkelt som at en av mine foreldre slet med deprisjon. Den ene av mine foreldre ble frisk etter jeg ble 18 å har høy utdanning å tjener 2 mill i året. Jeg har en fin barndom. Så til alle dere klovner som tror barnevernet bare er der for å være snille greie å riktig pedagogiske hjelpere tar dere så hinnsides feil. Det finnes så mange mennesker i det systemet som i politi som misbruker den tildelte makt. Jeg er 25 år så er ikke lenge siden dette å de fleste av dem jobber i barnevernet ennå. Jeg kunne fråtset meg i erstatning nå hvis jeg ville men er ikke verdt å rive oppi min 3 års helvettes periode med barnevernet. Hadde ikke jeg vært gammel nok til å snakke min egen sak å gå mine foreldre i forsvar for løgnene kunne det stygt gått gale med meg. Jeg har sett så mye stygt fra fosterhjem, institusjoner til farlige sosionomer som egentlig bare er noen pedofile og maktsyke drittsekker. Dem som tror blindt på systemet lever jo mer eller mindre med ræven bak fram. De fleste ungdommene jeg traff OG barn i barnevernet er i dag enten narkomane eller dø. Å flere av dem kom fra gode hjem, men en liten glipp fra foreldre eller at ungdommen var ett sted til feil tid å småbagateller gjorde at noen av dem endte opp der å ikke fikk reise hjem igjen (det finnes jo barn og somhar opplevd omsorgssvikt).

Jo det finnes psykotiske barnevernspersonal som tror alle foreldre er barnemishandlere og pedfile mens de egentlig prosjekterer sin egen dritt på andre. Å få nå for all del ikke en depresjon eller en skade så du ikke kan ta deg av ungene dine 150%, ikke krangle høyt med din mann så naboer hører for dette kan skje den beste, ikke tilsnakk dine barn, ikke refs dem, gi dem alt mulig boss å ikke stimuler å ta dem med på tur. La dem forbli hjernedøde barn som ender opp på paradise for det er i dag pedagogisk riktig.

Nei jeg har ingen psykiske problemer eller foreldre med avvik. Bare foreldre som er mennesker. Jeg er selv i dag en høyt utdannet kvinne. Til dere som naivt tror barnevernet er greie folk å ringer for enhver lav sko, for dere er så intressert i alle andre sine liv. Pass dere for det kan sendt skje deg selv. Typisk sett er det arbeiderklassen som blir angrepet. Barnevernet er en løgn å katastrofe.

Anonymous poster hash: ae164...d9d

Du og ALLE andre som har sånne erfaring burde gå til sak OG til media med sånt..!!

Barnevernet vil aldri bli bedre om ingen som opplever alt dette dritten som skjules i denne etaten.. Jeg gråter for alle de barna som lider under bv...

Anonymous poster hash: d9486...4e1

[AnonymBruker]

Du og ALLE andre som har sånne erfaring burde gå til sak OG til media med sånt..!!

Barnevernet vil aldri bli bedre om ingen som opplever alt dette dritten som skjules i denne etaten.. Jeg gråter for alle de barna som lider under bv...

Anonymous poster hash: d9486...4e1

Hvis ingen sier noe om denne dritten, vil ingen bli tatt og ingenting vil bli bedre!

Anonymous poster hash: d9486...4e1