Jeg klarer ikke å forstå meg på han.

[AnonymBruker]

Jeg møtte en fyr for omtrent et halvt år siden. Vi ble fort venner med fordeler, og ingen av oss ønsket noe mer. Vi tilbragte mer og mer tid sammen, og gjorde flere og flere kjæresteting. Han bor i kjelleren til sine foreldre, og til slutt tok han meg hjem og introduserte meg som ei «venninne». Jeg sliter endel psykisk, og han ønsket å ta tak i dette for å prøve å hjelpe meg. Dette førte videre til at han tok med meg hjem og lot meg bo der i lengre perioder, samt at han inkluderte meg i de fleste av sine hverdagssysler og i det sosiale. Han tok meg forøvrig også med på en liten ferietur. Jeg har nå møtt store deler av familien hans, samt flere av hans venner. Han har forøvrig ikke møtt noen av mine.

Den sårbare siden av meg er svært takknemlig for at jeg har møtt han, og er veldig redd for å miste han. Vi har hatt flere diskusjoner rundt vårt forhold, og han har hele tiden vært veldig sta på at han ikke ønsker at vi skal bli kjærester. Greit nok. Jeg ønsket ikke dette i begynnelsen, men begynte etterhvert å bli litt for glad i han.

Han har en evne til å få meg til å føle meg som en idiot til tider, og kan være svært nedsettende. Han behandler meg svært bra med tanke på at han tar vare på meg, og ønsker å hjelpe meg, men samtidig kan han være ganske fæl og si svært sårende ting. Han kan også til tider være svært iskald, og gjøre ting som andre ville sett på som veldig upassende. Jeg tillater mer enn jeg normalt ville ha gjort i og med at jeg har blitt «avhengig» av han, og føler verden bryter sammen om jeg skulle miste han. Jeg føler jeg hele tiden forsvarer de dårlige egenskapene hans, og legger ofte skylda på meg selv, dette til tross for at jeg innerst inne vet at det er han som gjør noe galt.

Jeg hater egentlig å innrømme det for meg selv, men jeg har begynt sakte men sikkert å få følelser for han, og innså at jeg kanskje ønsket noe mer. Vi tok en prat om dette, og han avviste meg fullstendig. Han mente vi kanskje burde kutte ut det fysiske forholdet og «bare» være venner. Dette har han også foreslått tidligere.

Det jeg imidlertidig ikke forstår, er hva han får ut av dette? Han gir uttrykk gjennom ord for at han egentlig ikke liker meg, og at vi ikke passer sammen. Samtidig inkluderer han meg i hele livet sitt, og vier veldig mye tid på å være sammen med meg og hjelpe meg. Greit nok at det fysiske forholdet kan være en motivasjon for han, men han har jo selv foreslått å kutte ut dette. Jeg forstår ikke helt hvordan han tenker, og hvorfor han i det hele tatt bruker så mye tid på meg. Noen som forstår?

Jente (28).

Anonymous poster hash: 5442b...a34

[AnonymBruker]

Jeg møtte en fyr for omtrent et halvt år siden. Vi ble fort venner med fordeler, og ingen av oss ønsket noe mer. Vi tilbragte mer og mer tid sammen, og gjorde flere og flere kjæresteting. Han bor i kjelleren til sine foreldre, og til slutt tok han meg hjem og introduserte meg som ei «venninne». Jeg sliter endel psykisk, og han ønsket å ta tak i dette for å prøve å hjelpe meg. Dette førte videre til at han tok med meg hjem og lot meg bo der i lengre perioder, samt at han inkluderte meg i de fleste av sine hverdagssysler og i det sosiale. Han tok meg forøvrig også med på en liten ferietur. Jeg har nå møtt store deler av familien hans, samt flere av hans venner. Han har forøvrig ikke møtt noen av mine.

Den sårbare siden av meg er svært takknemlig for at jeg har møtt han, og er veldig redd for å miste han. Vi har hatt flere diskusjoner rundt vårt forhold, og han har hele tiden vært veldig sta på at han ikke ønsker at vi skal bli kjærester. Greit nok. Jeg ønsket ikke dette i begynnelsen, men begynte etterhvert å bli litt for glad i han.

Han har en evne til å få meg til å føle meg som en idiot til tider, og kan være svært nedsettende. Han behandler meg svært bra med tanke på at han tar vare på meg, og ønsker å hjelpe meg, men samtidig kan han være ganske fæl og si svært sårende ting. Han kan også til tider være svært iskald, og gjøre ting som andre ville sett på som veldig upassende. Jeg tillater mer enn jeg normalt ville ha gjort i og med at jeg har blitt «avhengig» av han, og føler verden bryter sammen om jeg skulle miste han. Jeg føler jeg hele tiden forsvarer de dårlige egenskapene hans, og legger ofte skylda på meg selv, dette til tross for at jeg innerst inne vet at det er han som gjør noe galt.

Jeg hater egentlig å innrømme det for meg selv, men jeg har begynt sakte men sikkert å få følelser for han, og innså at jeg kanskje ønsket noe mer. Vi tok en prat om dette, og han avviste meg fullstendig. Han mente vi kanskje burde kutte ut det fysiske forholdet og «bare» være venner. Dette har han også foreslått tidligere.

Det jeg imidlertidig ikke forstår, er hva han får ut av dette? Han gir uttrykk gjennom ord for at han egentlig ikke liker meg, og at vi ikke passer sammen. Samtidig inkluderer han meg i hele livet sitt, og vier veldig mye tid på å være sammen med meg og hjelpe meg. Greit nok at det fysiske forholdet kan være en motivasjon for han, men han har jo selv foreslått å kutte ut dette. Jeg forstår ikke helt hvordan han tenker, og hvorfor han i det hele tatt bruker så mye tid på meg. Noen som forstår?

Jente (28).

Anonymous poster hash: 5442b...a34

Du skriver om ting som høres ut som om han bryter deg ned. Du vil lære mye av å lese Sjarmør og tyrann, og kanskje forstå mer (søkes opp og leses gratis her: http://www.nb.no/ )

Anonymous poster hash: 57b5c...323

[AnonymBruker]

Du skriver om ting som høres ut som om han bryter deg ned. Du vil lære mye av å lese Sjarmør og tyrann, og kanskje forstå mer av og om han (søkes opp og leses gratis her: http://www.nb.no/ )

Anonymous poster hash: 57b5c...323

Anonymous poster hash: 57b5c...323