Usikker på forholdet

[AnonymBruker]

Beklager på forhånd om dette blir et langt innlegg, men skal prøve å ikke gjøre det så alt for langt. Velger å poste som anonym her, men at folk tar seg tid til å lese å gi råd uansett! Hadde satt stor pris på det, for jeg begynner å bli ganske usikker på kjæresten min nå.

For tiden er kjæresten min på jobb, han er borte i 3 uker. Trenger ikke å si hva han jobber med, men han er borte 2-4 uker i strekk, og er hjemme tilsvarende ca. Nå har han vært borte i ca. 2 uker, og jeg har hatt tid til å tenke..

Vi møttes i høst, og ble offisielt sammen i januar. I begynnelsen var han VELDIG interessert i meg, vertet meg opp og vi hadde masse å prate om. Han var veldig "på", tok meg med på spennende ting, kledde seg fint, brydde seg om mine tanker og meninger, opptatt av at jeg skulle ha det bra i senga osv.. Nå føler jeg at han er veldig "care" til meg. Han prioriterer meg, det er ikke det det står på. Vi er sammen nesten hele tiden når han har fri, og jeg ikke er på jobb. Sover sammen hver natt og tar oss tid til hverandre. Men han er ikke så opptatt av hvordan jeg har det lenger. Føler det meste skal handle om at han skal ha det bra. Vi ligger mye på sofaen og ser på TV/serier, noe som jo er koselig og begge følger med på. Men det blir så ensidig. Om vi ikke gjør det, så er vi ute å kjører tur eller bare gjør ikke noe. Vi har heller ikke så mye å prate om, blir ofte det samme det går i, føler vi begge må konsentrere oss for at det ikke skal bli stillhet mellom oss. Det er som regel når vi har lagt oss, vi har de dype, fine samtalene. (Skjer av og til)

Jeg føler at jeg gjør ALT for at han skal ha det bra. Jeg er et veldig omsorgsmenneske, har alltid blitt kalt "mammaen" i jentegjengen. Er opptatt av at alle andre skal ha det bra, og at jeg kommer i siste rekke. Passer alltid på at han får mat og drikke, koser mye og stryker på han. Gir han komplimenter. Sier at jeg elsker han, viser rett og slett veldig mye kjærlighet til han. Siden jeg sjeldent ser at jeg setter meg selv nederst, må dette være et ekstremt tilfelle siden jeg selv reagerer på at jeg ikke får det samme tilbake. Jeg kan feks. sitte og stryke han på armen i gjennom en hel film (på eget intativ selvfølgelig) mens han ikke koser med meg i det hele tatt. Jeg masserer han mye osv.. på eget intiativ, for det faller meg naturlig å gi omsorg og kjærlighet til de jeg er glad i. Lurer på om det ikke betyr noe for han, å vise meg kjærlighet, så lenge han får det? Vil ikke BE han om å gjøre sånn og sånn med meg, for jeg vil at det skal være noe han har lyst til selv og at det skal falle naturlig.. ikke at han føler han MÅ gjøre det fordi jeg vil at han skal.

Det samme gjelder når det kommer til sex. Vi har mye sex (1-6 ganger i døgnet) Jeg suger han villig, og han får alltid orgasme når vi har sex. Meg er det visst ikke så viktig meg. Han tar sjelden intiativ til "forspill", bare kjører rett på. Om jeg vil at han skal ta på meg, må jeg føre handa hans ned for å vise at jeg også vil bli kost med. Der holder han på en liten stund, så når han er kåt nok så er det inn og gjør seg ferdig. Er jo selvsagt godt, og også romantisk når vi har sex. Han hvisker ømme ting til meg, og er vel sexen han viser mest kjærlighet gjennom. Men det virker ikke som han bryr seg om jeg får orgasme eller ei. Noen få dager før han reiste på jobb nå, så fikk jeg nok, og ville tydelig vise at jeg også ville ha orgasme. (Pleier å fingre meg selv når vi feks. har doggy eller en stilling der jeg kommer til med handa) men jeg kjørte på mens han lå oppå meg i misjonær denne gangen. Det endte opp med at han ble skikkelig sur, avbrøyt hele greia for jeg "ødela" sexen. Og at han tydligvis ikke var god nok osv, siden jeg trengte å fingre. Jeg sa at jeg ikke greier å komme kun av samleie, og da "var noe galt med meg". Når jeg fortalte hvordan det var, så skjønte han litt mer tror jeg, og var flinkere å fingre meg under sex de neste dagene. (men spørs om han husker det nå når han kommer hjem igjen..)

Jeg føler rett og slett at jeg er "giveren" i forholdet, mens han er "mottakeren". Kjøper ofte små, søte overaskelser til han, ting jeg vet han trenger/setter pris på osv.. Kjøper gjerne med favoritt***** hjem fra butikken osv.. små ting for å vise at jeg bryr meg. Føler også at i det siste så er det alltid jeg som sier at jeg er glad i han/elsker han først.. før var han mye flinkere på å si ting først, gi meg komplimenter osv.. nå kan jeg ikke huske siste kompliment. Føler bare at han tar meg for gitt, for han vet hvor mye han betyr for meg.

Jeg var/er en "ettertraktet" jente blant guttene når det kommer til utseendet. Har alltid hatt mange tilbud om dater etc.. og dette har gjort at han ikke stoler på meg. Det er blitt mye bedre nå i det siste, men tidligere i forholdet beskyldte han meg for både det ene og det andre.. Det har resultert i at jeg har slettet mange gutter fra FB/snap osv.. bare for at han ikke skal føle seg usikker. Når jeg har noen, så gjør jeg ALT for å beholde dem også.. Det eneste som hadde fått meg til å slå opp med han hadde vært utroskap/vold etc.. Vet han stalker meg mye på FB, virker som han "vil" at jeg skal ha noen annen i kikkertet, så mye som han har mistenkt for den minste ting. Det endte til og med at en gang "slo" han opp med meg, fordi han mente at jeg ikke fortjente en gutt som mistenker meg for alt mulig. Dette var etter en lang krangel der han hadde fått for seg at jeg hadde et øye for, flørtet med en gutt som gikk i klassen min for 2 år siden?! Aner ikke hvor han fikk det fra, men denne gutten er populær hos jenter generelt, så han var vel usikker fordi jeg hadde han som venn på FB. Dette med sjalusien har som sagt blir bedre nå i sommer, tror han endelig har skjønt at han kan stole på meg. (eksen hans var utro, så syntes han er litt unnskyldt på denne biten)

Han har også problemer med at han drikker seg for full de gangene han drikker. (Han drikker veldig sjeldent da, maks en gang pr. 1-2 mnd) men de gangene det skjer, ender det alltid opp med drama, og han beskylder meg for alt, sier stygge ting til meg osv.. men det har han LOVET ikke skal skje igjen, og at han kun skal holde seg til øl fra nå. Så får satse på at han holder det.

Han har også gjentatte ganger forhørt meg om fortida mi. Antall sexpartnere, hvem jeg har vært på date med osv.. og snakker stygt om alle det gjelder. Finner noe negativt med alle gutter jeg har vært i kontakt med/ekser osv.. (selv om jeg bare har to ekser og to sexpartnere før han) Vi er forresten 21 og 23 år.

Jeg er en veldig sjenert person. Jeg kommer ikke så lett i kontakt med andre, med mindre de tar intativ.. Dette plager han litt. Jeg kan fint kommunisere med personer på to-tre mannshånd. Eller når det er mennesker jeg kjenner. Men når han drar meg med på vennekvelder der jeg ikke kjenner noen, så sier jeg nesten ingenting. Bare sitter der liksom. Skjønner jo at dette er plagsomt for han, men jeg sa det tidlig (faktisk første date) at jeg hadde dette problemet, og det godtok han. Han tar meg ofte med på ting sammen med guttegjengen, noe jeg sier at jeg ikke trenger å være med på, siden det liksom skal være guttekveld. Men han får meg med, og senere kan han klage på at jeg er så stille og forsiktig av meg. At jeg må rive meg mer løs osv.. når jeg konfronterer han med at jeg bare er sånn, og at jeg aldri har lagt skjul på at jeg er sånn, får han dårlig samvittighet og sier unnskyld. Sier at han ikke vil forandre meg på noen måte, men at jeg ikke trenger å være usikker.. Men er det rart jeg blir ekstra varsom på hva jeg sier/gjør da, når han har blitt mistenksom bare en random gutt har likt profilbildet mitt på facebook? Når jeg i tillegg har dette problemet med å være ekstremt sjenert (TROR jeg har en veldig lett form for sosial angst når det kommer til grupper med folk jeg ikke kjenner så godt)

Han ringer meg nesten hver kveld, men vi har ikke noe å prate om.. Samtalen går i det samme hver kveld, og blir ofte taushet. Føler ingen av oss gjør en innsats for å holde en samtale. Han virker også litt kald over tlf, og som vanlig er det jeg som må si at jeg elsker/savner han først. Så svarer han med sin innøvte frase som alltid svarer som han er på autopilot "elsker deg også vennen".

Nå høres jeg veldig negativ ut, men har fryktelig mange bra sider også. Han er ekstremt trofast. Har aldri sett han flørte/ se på ei anna jente engang, samma hvor full han er. Han skjuler ingenting, er åpen om alt. Han får meg til å le når han vil, vi har mye de samme meningene om forhold, ekteskap, barn.. Deler felles meninger om det meste. Han har en kjempe søt familie, hus, god jobb, han er veldig målrettet og får alltid til det han vil/ vil ha. Han kan sjarmere meg i senk på et sekund, eller få meg til å gråte på et sekund. Han er som.. svart og hvitt. Den ene siden av meg er drittlei av å ikke få det samme tilbake, mens den andre siden av meg (som veier sterkest) vil aldri noensinne forlate han. Han kan om han vil, det har han bevist!! Kjenner fortsatt kriblinger i magen når han kysser meg, og gleder meg til å se han etter hver gang jeg har vært på jobb. Han er blitt en så stor del av livet mitt på så kort tid! Han er den første jeg har åpnet meg ordentlig opp for, og vet mine hemmeligheter som jeg ikke har fortalt andre før. Han er en sånn som man ikke kan leve med, men hvertfall ikke kan leve uten.

Saken her er at jeg ikke vil, og kommer ikke til å slå opp med han. Jeg vil bare fikse alt. Men så er det min indre regel om at jeg aldri skal forandre en person. Jeg vil at han skal forandre seg/gjøre ting for meg fordi han VIL, ikke fordi jeg sier at jeg vil. Jeg er slettes ikke kravstor, har aldri gitt han noe annet krav enn at han er trofast, og det har han absolutt vært. Aner ikke hvordan jeg skal ta disse temaene opp, siden det motstrider min personlighet å be folk om være/gjøre annet enn det som faller dem naturlig. Jeg vet jeg ikke kan finne noen som er perfekt, og han er nærmest perfekt for meg om det ikke var for disse tingene. Er det mulig vi bare er i en dårlig periode? Eller at savnet etter han får meg til å tenke for mye? Kan det fikse seg? Er veldig konflinktsky, mens han lett lager konflikter ut av en liten filleting. Tror ikke det er mulig å be han forandre seg, uten at han tar det personlig og blir sur. Og etterpå så kommer han enten til å få dårlig samvittighet og innse at dette er sannheten, eller så kommer han til å være sur på meg og "slå opp". Hver gang han har vært sur/sint eller "slått opp" så kommer han løpende tilbake og angrer seg på at han har oppført seg slik.

Hvordan løse dette? Håper noen her kan svare.

Anonymous poster hash: 53273...05a

[AnonymBruker]

Wow. Dette var som å lesw om meg selv og mitt forhold. Håper det kommer noen gode svar her

Anonymous poster hash: 2cc73...add

[AnonymBruker]

Wow. Dette var som å lesw om meg selv og mitt forhold. Håper det kommer noen gode svar her

Anonymous poster hash: 2cc73...add

Huff, godt vi er to da.

Anonymous poster hash: 53273...05a

[AnonymBruker]

Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv jo.. Føler med deg!

Anonymous poster hash: 08bc7...769

[AnonymBruker]

Litt skummelt for mye av dette følte jeg også på med eksen min som det ble slutt med for en uke siden.

Kjæresten din virker usikker på seg selv. Han er nok redd for å miste deg. Uansett dere har ulikt kjærlighetsspråk. Man kan desverre ikke å forvente å få det samme man gir. Min eks ble alt for godt vant og slappet nok litt for mye av pga det. De gangene jeg ikke gav like mye av meg selv til bake ble han veldig på. Det ble et evig spill. Jeg tok opp innimellom hvordan jeg følte på ting, men jeg tror rett å slett at noen er bare sånn. For min del er en slik mann helt feil for meg uansett alt det andre positive han hadde. Han elsket meg nok på sin måte, men jeg klarte ikke å føle det pga det var minimalt med handlinger..

Noen elsker med hode og det blir ikke naturlig å vise så mange handlinger. Du har iallefall en kjæreste som prioterer deg og som sier at han er glad i deg. Det er jo et kjærlighetsspråk i seg selv. Uansett i starten er man alltid ekstra på og flinkere på de fleste områder. Etter en stund kommer hans sanne jeg frem. Da er det opp til deg om du kan ha det bra med han. Da må du akseptere han for den han er og heller fokusere på det han gir eller gjør for deg. Uansett dere må snakke sammen, spes ang sexen. Det er jo ting man kan finne ut av.

Jeg savnet å bli tatt vare på og bare det å bli kost med. Men jeg ønsker jo at det skal komme naturlig, ikke noe jeg må kreve..

Anonymous poster hash: a0c27...afb

[AnonymBruker]

Wow, det var som å beskrive mitt forhold også. Godt å høre at det ikke er bare meg

Anonymous poster hash: b0ad7...328

[AnonymBruker]

Litt skummelt for mye av dette følte jeg også på med eksen min som det ble slutt med for en uke siden.

Kjæresten din virker usikker på seg selv. Han er nok redd for å miste deg. Uansett dere har ulikt kjærlighetsspråk. Man kan desverre ikke å forvente å få det samme man gir. Min eks ble alt for godt vant og slappet nok litt for mye av pga det. De gangene jeg ikke gav like mye av meg selv til bake ble han veldig på. Det ble et evig spill. Jeg tok opp innimellom hvordan jeg følte på ting, men jeg tror rett å slett at noen er bare sånn. For min del er en slik mann helt feil for meg uansett alt det andre positive han hadde. Han elsket meg nok på sin måte, men jeg klarte ikke å føle det pga det var minimalt med handlinger..

Noen elsker med hode og det blir ikke naturlig å vise så mange handlinger. Du har iallefall en kjæreste som prioterer deg og som sier at han er glad i deg. Det er jo et kjærlighetsspråk i seg selv. Uansett i starten er man alltid ekstra på og flinkere på de fleste områder. Etter en stund kommer hans sanne jeg frem. Da er det opp til deg om du kan ha det bra med han. Da må du akseptere han for den han er og heller fokusere på det han gir eller gjør for deg. Uansett dere må snakke sammen, spes ang sexen. Det er jo ting man kan finne ut av.

Jeg savnet å bli tatt vare på og bare det å bli kost med. Men jeg ønsker jo at det skal komme naturlig, ikke noe jeg må kreve..

Anonymous poster hash: a0c27...afb

Tusen hjertelig takk for et fint svar!

Er enig i mye av det du skriver, jeg har det jo bra sammen med han, men føler meg mindre elsket enn hva jeg selv elsker. Men det er som du sier, at vi kanskje har forskjellige måter å vise det på.. Er jo litt tungt å gå rundt med den følelsen, men jeg skal prøve å prate med han.. er bare så redd for reaksjonen.

Anonymous poster hash: 53273...05a