Graviditet, barn og spiseforstyrrelser

[AnonymBruker]

Noen her som har erfaring med å gå i gjennom svangerskapet med en spiseforstyrrelse? Hvordan føles det å se magen vokse og ikke ha kontroll over det hele? Og å amme, passe på barnet og å ha fokus på å være en god mor etter fødselen?

Anonymous poster hash: d540d...4af

[umwar]

Ingen erfaring å dele, men jeg er der selv. Jeg har forsåvidt delvis kontroll over problemene mine, men det er en ekstra unødvendig utfordring oppi det hele. Føler det er så tabu rundt dette, at jeg så vidt tør ta det opp med jordmor :/ håper noen har noen gode råd/historier å komme med.

[Gjest Evans]

Er fastlegen klar over spiseforstyrrelsen din? Og går du til noen form for behandling?

Jeg vil anbefale deg å være åpen med spiseforstyrrelsen til fastlegen din og få en henvisning til psykolog som kan følge deg opp sammen med fastlegen i svangerskapet. Samme med jordmor. Vet helsepersonell som er i kontakt med deg gjennom svangerskapet om problemene dine er det veldig mye lettere å støtte, oppmuntre og påse at alt er som det skal

[AnonymBruker]

Jeg har veldig god erfaring med det, på den måten at babyen "tok med seg" siste rest av spiseforstyrrelsen og fikk meg over på et annet spor. Verken vektøkning eller riktig fokus etterpå ble særlig vanskelig, det gikk av seg selv og føltes veldig naturlig.

Men, jeg var allerede godt i gang med tilfriskningsprosessen. På det dårligste hadde jeg aldri turt å bli gravid! Men i den situasjonen jeg var ble graviditeten et definitivt farvel til alle dumme ideer og fikseringer rundt kropp og vekt, og det ble plutselig noe helt annet enn meg og mitt som var viktig her i livet. Jeg ble rett og slett ferdig med hele greia. Så for vår del gikk det veldig veldig bra.

Anonymous poster hash: 9d123...965

[umwar]

Er fastlegen klar over spiseforstyrrelsen din? Og går du til noen form for behandling?

Jeg vil anbefale deg å være åpen med spiseforstyrrelsen til fastlegen din og få en henvisning til psykolog som kan følge deg opp sammen med fastlegen i svangerskapet. Samme med jordmor. Vet helsepersonell som er i kontakt med deg gjennom svangerskapet om problemene dine er det veldig mye lettere å støtte, oppmuntre og påse at alt er som det skal

For min del, og ikke for å kuppe tråden til ts, er problemet det at jeg ikke har kontroll over kroppen.

Jeg har et spiseproblem, men langt ifra anoreksia ( syns det er viktig å påpeke avogtil ). Fastlege vet ikke ,men jordmor er klar over problemet. Det er jo et tankemønster som skal brytes, og et kroppsbilde en må legge fra seg. Jeg er klar over at jeg må tenke på barnet i magen, og ikke på mage/lår osv, men det er en overgang som jeg håper ikke tar for lang tid.

[umwar]

Jeg har veldig god erfaring med det, på den måten at babyen "tok med seg" siste rest av spiseforstyrrelsen og fikk meg over på et annet spor. Verken vektøkning eller riktig fokus etterpå ble særlig vanskelig, det gikk av seg selv og føltes veldig naturlig.

Men, jeg var allerede godt i gang med tilfriskningsprosessen. På det dårligste hadde jeg aldri turt å bli gravid! Men i den situasjonen jeg var ble graviditeten et definitivt farvel til alle dumme ideer og fikseringer rundt kropp og vekt, og det ble plutselig noe helt annet enn meg og mitt som var viktig her i livet. Jeg ble rett og slett ferdig med hele greia. Så for vår del gikk det veldig veldig bra.

Anonymous poster hash: 9d123...965

Dette er det jeg har hørt og. At graviditeten kan være en vei ut av "sykdommen". Utrolig bra og flott at det var dette som skulle til for deg

[AnonymBruker]

Dette er det jeg har hørt og. At graviditeten kan være en vei ut av "sykdommen". Utrolig bra og flott at det var dette som skulle til for deg

Ja, jeg tror det er ganske vanlig når man først er på vei ut av det.

For all del, vanskelige tanker og undertrykte følelser ble ikke på magisk vis borte, men alt dette styret rundt mat og vekt (som hadde vært viktig i så mange år) bare... falt bort, på en måte. Opplevdes ikke som så relevant lenger. Og følelsene måtte jeg lære å takle på annet vis. Er fremdeles ikke i mål, men har blitt veldig mye bedre. Det er håp for alle!

Lykke til til alle dere som sliter med mat, tanker og følelser. Håper dere også får oppleve svangerskapet som en tilfriskningstid, og skulle man trenge hjelp er det mye hjelp å få. Gravide blir tatt på ytterste alvor i helsevesenet, så ikke nøl med å be om hjelp hvis det er nødvendig!

Anonymous poster hash: 9d123...965

[umwar]

Ja, jeg tror det er ganske vanlig når man først er på vei ut av det.

For all del, vanskelige tanker og undertrykte følelser ble ikke på magisk vis borte, men alt dette styret rundt mat og vekt (som hadde vært viktig i så mange år) bare... falt bort, på en måte. Opplevdes ikke som så relevant lenger. Og følelsene måtte jeg lære å takle på annet vis. Er fremdeles ikke i mål, men har blitt veldig mye bedre. Det er håp for alle!

Lykke til til alle dere som sliter med mat, tanker og følelser. Håper dere også får oppleve svangerskapet som en tilfriskningstid, og skulle man trenge hjelp er det mye hjelp å få. Gravide blir tatt på ytterste alvor i helsevesenet, så ikke nøl med å be om hjelp hvis det er nødvendig!

Anonymous poster hash: 9d123...965

Høres jo kjempe bra ut! Jeg håper, og satser på, at jeg er der om ikke for lenge. Vektøkning er en naturlig del av graviditeten, det må jeg bare akseptere og tenke at det er sunt både for meg og barnet

Lykke til videre du og!

[Gjest Evans]

For min del, og ikke for å kuppe tråden til ts, er problemet det at jeg ikke har kontroll over kroppen.

Jeg har et spiseproblem, men langt ifra anoreksia ( syns det er viktig å påpeke avogtil ). Fastlege vet ikke ,men jordmor er klar over problemet. Det er jo et tankemønster som skal brytes, og et kroppsbilde en må legge fra seg. Jeg er klar over at jeg må tenke på barnet i magen, og ikke på mage/lår osv, men det er en overgang som jeg håper ikke tar for lang tid.

Hvis du får hjelp av en psykolog eller andre som er profesjonelle kan de kanskje hjelpe deg med tankene og prosessen kroppen din går igjennom

[umwar]

Hvis du får hjelp av en psykolog eller andre som er profesjonelle kan de kanskje hjelpe deg med tankene og prosessen kroppen din går igjennom

Vi jobber med saken Har både jordmor og psykolog med meg, så vi satser på at jeg/vi klarer å ordne opp i dette! En ting er problemet i svangerskapet, men det er ettertid som stresser meg. At jeg tilogmed DA skal være opphengt i kropp/mat. Dette skal absolutt ikke få ta fra meg gleden av å ha en nyfødt som jeg skal bruke min tid og energi på.

[Gjest Evans]

Vi jobber med saken Har både jordmor og psykolog med meg, så vi satser på at jeg/vi klarer å ordne opp i dette! En ting er problemet i svangerskapet, men det er ettertid som stresser meg. At jeg tilogmed DA skal være opphengt i kropp/mat. Dette skal absolutt ikke få ta fra meg gleden av å ha en nyfødt som jeg skal bruke min tid og energi på.

Så bra du har noen som søtter deg! Håper du også etter svangerskapet får oppføgning. Hvis ikke bør du ta kontakt med fastlegen din og få en henvisning til psykolog eller andre som kan følge deg opp. Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har veldig god erfaring med det, på den måten at babyen "tok med seg" siste rest av spiseforstyrrelsen og fikk meg over på et annet spor. Verken vektøkning eller riktig fokus etterpå ble særlig vanskelig, det gikk av seg selv og føltes veldig naturlig.

Men, jeg var allerede godt i gang med tilfriskningsprosessen. På det dårligste hadde jeg aldri turt å bli gravid! Men i den situasjonen jeg var ble graviditeten et definitivt farvel til alle dumme ideer og fikseringer rundt kropp og vekt, og det ble plutselig noe helt annet enn meg og mitt som var viktig her i livet. Jeg ble rett og slett ferdig med hele greia. Så for vår del gikk det veldig veldig bra.

Anonymous poster hash: 9d123...965

Jeg har ikke hatt SF, men har tross null vektøkning aldri hatt så dårlig selvbilde og kroppsbilde som etter fødsel. Gikk fint i graviditeten og ukene etterpå- men så raste det.

Er såpass mye press på kropp at det er vanskelig å unngå på egenhånd synes jeg.

Anonymous poster hash: f1368...047

[AnonymBruker]

Har det ikke selv, men kjenner flere som har gjort det. Ingen solskinnshistorier, akkurat.

Endte i spontanabort/dødfødsel etter uke 22 og ekstremt fortidligfødte barn, som ble boende de første 4-6 månedene på sykehus

Anonymous poster hash: fb08e...397

[AnonymBruker]

Har det ikke selv, men kjenner flere som har gjort det. Ingen solskinnshistorier, akkurat.

Endte i spontanabort/dødfødsel etter uke 22 og ekstremt fortidligfødte barn, som ble boende de første 4-6 månedene på sykehus

Anonymous poster hash: fb08e...397

Huff, så leit å høre.. Jeg er ikke gravid selv, men sliter så med anoreksi at jeg frykter jeg aldri vil kunne bli gravid om noen år heller. Både pga det mentale og utfordringen med å være gravid og bære barnet frem, men også pga kroppen min er utslitt (har div. påbegynnende plager i rygg og hofter) etter flere år med anoreksi. Dessuten vet jeg ikke om det er ansvarlig av meg å ta sjansen og risikere at jeg er mer opptatt av meg og mitt etter fødselen enn det nyfødte barnet som er avhengig av min støtte. Ufattelig trist å leve med denne usikkerheten og at jeg kanskje ikke kan/bør få barn. Jeg tror jeg hadde blitt en god mor, sett bort i fra spiseforstyrrelsen.

Anonymous poster hash: d540d...4af

[AnonymBruker]

Bump

Anonymous poster hash: d540d...4af

[AnonymBruker]

Graviditeten er bare et knips i havet.

Problemet er etterpå. Barn blir ufattelig negativt påvirket av å vokse opp med foreldere med psykiske problemer. Og har mor problmer med mat, så man kan nesten banna på at eventuelle datter får det samme.

Man sender jo beskjed til barna om at man må sulte seg, og at pappa (menn) ikke ser noe problem med at kvinner er så tynne.

Anonymous poster hash: 7fcd7...1a4

[izzy_l]

Jeg har hele livet hatt et problematisk forhold til mat,prøvde å få hjelp tidlig i tenårene, men møtte ingen forståelse hos lege. Uten st jeg så det selv der og da ble det myyyye verre i graviditeten. Heldigvis hadde jeg en fantastisk jordmor som hørte det jeg ikke sa, og som fikk meg henvist til psykolog som har spesialisert seg på gravide med spiseforstyrrelser. Jeg kom til raskt, fikk god hjelp både i resten av svangerskapet og så lenge jeg ønsket det etterpå. For meg var det en god tid å ta tak i problemet på, fordi den indre motivasjonen for å gjøre noe var mye sterkere som gravid enn noensinne ellers! Og selv om jeg har hatt tilbakefall, er jeg nå så mye mer klar over mekanismene som ligger bak at jeg merker hvor jeg er på vei før det har gått for langt.

For min del var det å få en gravid kropp noe positivt, for plutselig var det helt ok at den magen jeg synes er for stor ble enda større - det bodde jo noen inni der! Det har blitt tøffere etter hvert etterpå, og jeg ser at det er lite trolig at jeg noensinne blir helt bra. Men jeg er nå der at jeg med hånden på hjertet kan si at mitt forskrudde forhold til mat ikke påvirker sønnen min!

Jeg har valgt å være veldig åpen om problemene mine, både på helsestasjonen, med lege og i andre sammenhenger. Jeg har til dags dato ikke fått noenting annet enn positive tilbakemeldinger på det!

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet hatt et problematisk forhold til mat,prøvde å få hjelp tidlig i tenårene, men møtte ingen forståelse hos lege. Uten st jeg så det selv der og da ble det myyyye verre i graviditeten. Heldigvis hadde jeg en fantastisk jordmor som hørte det jeg ikke sa, og som fikk meg henvist til psykolog som har spesialisert seg på gravide med spiseforstyrrelser. Jeg kom til raskt, fikk god hjelp både i resten av svangerskapet og så lenge jeg ønsket det etterpå. For meg var det en god tid å ta tak i problemet på, fordi den indre motivasjonen for å gjøre noe var mye sterkere som gravid enn noensinne ellers! Og selv om jeg har hatt tilbakefall, er jeg nå så mye mer klar over mekanismene som ligger bak at jeg merker hvor jeg er på vei før det har gått for langt.

For min del var det å få en gravid kropp noe positivt, for plutselig var det helt ok at den magen jeg synes er for stor ble enda større - det bodde jo noen inni der! Det har blitt tøffere etter hvert etterpå, og jeg ser at det er lite trolig at jeg noensinne blir helt bra. Men jeg er nå der at jeg med hånden på hjertet kan si at mitt forskrudde forhold til mat ikke påvirker sønnen min!

Jeg har valgt å være veldig åpen om problemene mine, både på helsestasjonen, med lege og i andre sammenhenger. Jeg har til dags dato ikke fått noenting annet enn positive tilbakemeldinger på det!

Takk for svar Godt å høre at du takler det bra. Har du planlagt flere barn eller er det for tøft mtp å gå gjennom nok en graviditet? Jeg vil ha minst to barn dersom jeg klarer det, for jeg vil at barnet skal ha søsken. Men tror det hadde blitt veldig tøft å gå i gjennom to-tre graviditeter og fødsler..

Anonymous poster hash: d540d...4af

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt SF, men har tross null vektøkning aldri hatt så dårlig selvbilde og kroppsbilde som etter fødsel. Gikk fint i graviditeten og ukene etterpå- men så raste det.

Er såpass mye press på kropp at det er vanskelig å unngå på egenhånd synes jeg.

Anonymous poster hash: f1368...047

Sant...

Når jeg ikke syntes det var vanskelig med dette kroppspresset, handlet det nok litt om at jeg etter årevis med spiseforstyrrelser hadde fått nok og mer enn nok av kropp og vekt. Jeg gadd ikke mer! Så på en merkelig måte ble nettopp erfaringen med sf det som gjorde meg robust, kanskje mer robust enn andre. For første gang hadde jeg friheten til å blåse langt i hvordan lårene mine så ut, og det var en enorm frihetsfølelse.

Men som jeg sa i første innlegget, så var tilfriskningsprosessen godt i gang. Jeg tror det varierer veldig hvordan dette oppleves, og for noen kan det være veldig vanskelig. Det at jeg "ble kvitt" min sf ved graviditet betyr ikke at jeg anbefaler andre å gamble på det samme. Det er mange vurderinger å ta her, og store forskjeller i både forløp, alvorlighet, andre psykiske problemer osv. Men ville bare si at det er håp for alle, og at det finnes solskinnshistorier også.

Anonymous poster hash: 9d123...965

[Adhara]

KG er dessverre ikke stedet for å diskutere denne type problematikk, det kan virke triggende på andre og det kan komme svar som ikke er helt greie.

Jeg foreslår at du tar kontakt med helsesøster/lege og diskuterer det med disse heller.

Ønsker deg lykke til.

Irrlys, mod.