Alltid konsekvent

[AnonymBruker]

Man leser og hører at man alltid må være konsekvent med barn. Sier man nei så er det nei.

Men dette er da virkelig ikke enkelt i praksis alltid? Man klarer ikke til en hver tid å være konsekvent?

Jeg har ei på snart tre år og noen ganget sier jeg nei til noe, uten egentlig å tenke meg om. Når jeg får tenkt meg om så er det noen ganger jeg finner ut at nei var et dumt svar og lar henne få lov likevel. Det er kanskje dumt, men jeg klarer virkelig ikke være konsekvent hele tiden!

Men de gangene jeg ikke er konsekvent så "gir jeg meg" etter andre eller tredje gangen hun spør. Når jeg er veldig bestemt på å holde nei så gir jeg meg ikke og fortsetter å svare nei,og eventuelt ta henne vekk fra situasjonen.

Jeg håper ikke jeg ødelegger noe i oppdragelsen med dette. Men det er virkelig ikke lett å være konsekvent absolutt hele tiden? Hvordan løser andre dette?

Anonymous poster hash: 45a13...155

[Silfen]

Jeg syns det er helt greit å si; beklager, nå sa jeg nei uten å tenke meg om. Men egentlig så kan du jo få lov til dette. Det var dumt av meg å svare nei av gammel vane.

[AnonymBruker]

Nå er mine barn litt større, men de er utrolig flinke til å mase.

Jeg er veldig konsekvent. Nei er nei og det vet de.

Så her blir det ofte litt sånn her: -Hvis jeg må svare med det samme så blir det nei. Men hvis jeg kan tenke litt på det så kanskje svaret blir annerledes .

Anonymous poster hash: 105d1...c82

[Tante-Sofie]

Jeg syns det er helt greit å si; beklager, nå sa jeg nei uten å tenke meg om. Men egentlig så kan du jo få lov til dette. Det var dumt av meg å svare nei av gammel vane.

Jepp. Jeg synes dette er noe av det aller viktigste jeg lærer barnet mitt. Det hender også at jeg ombestemmer meg om han kommer med gode argumenter jeg ikke har tenkt på.

Også hender det jeg gir etter fordi jeg ikke orker. Sånn tror jeg faktisk alle foreldre gjør innimellom.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er helt greit å si; beklager, nå sa jeg nei uten å tenke meg om. Men egentlig så kan du jo få lov til dette. Det var dumt av meg å svare nei av gammel vane.

Enig.

Nå er mitt eldste barn 2år, så vi holder det veldig enkelt. Er ikke sikker på om han forstår det med å ombestemme seg. Jeg tenker meg alltid om to ganger før jeg sier nei, for når det er sagt er det som regel ingen vei tilbake. Har få regler, men de vi har er faste.

Noe jeg føler er fint er å svare noe annet enn bare Nei. F.eks "Vi kan gjerne spise kake, men vi venter til etter middagen." "Jeg forstår at du vil leke i sandkassa nå, men vi må på butikken først."

Bare Nei blir så avvisende, bedre med en forklaring.

Anonymous poster hash: 87e66...0b0

[AnonymBruker]

Jeg har to syvåringer og hvis de maser (noe de gjør mye) og jeg ikke tenker nei med en gang så sier jeg kanskje/vi får se. Da jubler de, så det er tydelig at jeg da pleier å si ja

Men er det nei, så er det nei. Det er jeg konsekvent på. Om jeg har sagt nei i et irritert øyeblikk og angrer etterpå så forklarer jeg dem det at det var dumt å si nei så fort og at de kan få lov likevel. Men da forklarer jeg dem det godt først, men det skjer sjelden.

Anonymous poster hash: 25170...ba0

[AnonymBruker]

Jeg syns det er helt greit å si; beklager, nå sa jeg nei uten å tenke meg om. Men egentlig så kan du jo få lov til dette. Det var dumt av meg å svare nei av gammel vane.

Dette! Jeg har enkelte ganger sagt nei først, tenkt litt og så sagt ja. Ellers så velger jeg hvilke kamper jeg vil ta, det er ikke alltid jeg sier nei til noe som var nei dagen før f.eks. Men jeg er konsekvent i det jeg syns er viktig, og mas og sutring gir jeg ikke etter for uansett.

Anonymous poster hash: 29928...0cb

[ViljaH]

Det hender jeg endrer mening fordi jeg ikke tenkte meg om, eller han kommer med noe jeg ikke tenkte på. Men har jegførst gått helt for Nei, så blir det Nei. Slik opprettholder jeg konsistensen. Da er det ok med noen små justeringer der jeg ikke har kommet så langt at vi stanger panne. For da må jeg holde på mitt, mamma bestemmer. Å ikke gidde er intet alternativ. Men slike tydelige maktdemonstrasjoner om du vil, tillater litt slinger i valsen på annet, uten at de prøvermytteri

[Ciara]

Ja, i en perfekt verden vet man det rette svaret på alt og er alltid konsekvent.

Virkeligheten tror jeg er slik for få.

Men: Jeg synes det er ganske stor forskjell på å bøye av fordi man innså at man selv tok feil, og på å bøye av fordi man ikke orker mer mas (men fortsatt egentlig mener man har rett).

Jeg mener barn har godt av å lære at også mamma og pappa tar feil og kan takle det uten å gå en slags prinsipiell vranglås

Et tips: Du skriver at du sier "nei" uten å ha tenkt deg skikkelig om. Det er lov å si at du må tenke litt! Det sier jeg stadig vekk. Jeg kan for eksempel svare: "Jeg vet ikke, jeg må tenke litt her". Og så kommer jeg med et begrunnet svar. Fireåringen ser ut til å like det, for da tror jeg han forstår at jeg ikke avfeier ham, men tvert i mot tar spørsmålet hans på alvor. Selv om svaret i blant tipper i hans disfavør.

[AnonymBruker]

Jeg har to syvåringer og hvis de maser (noe de gjør mye) og jeg ikke tenker nei med en gang så sier jeg kanskje/vi får se. Da jubler de, så det er tydelig at jeg da pleier å si ja

Men er det nei, så er det nei. Det er jeg konsekvent på. Om jeg har sagt nei i et irritert øyeblikk og angrer etterpå så forklarer jeg dem det at det var dumt å si nei så fort og at de kan få lov likevel. Men da forklarer jeg dem det godt først, men det skjer sjelden.

Anonymous poster hash: 25170...ba0

Hihi, litt selvmotsigende her? "Men er det nei så er det nei." Og videre skriver du at hvis du sier nei når du er irritert så kan du ombestemme deg. Da er ikke alltid nei, nei da

Ellers takk for svar! godt å se flere i samme båt.

Anonymous poster hash: 45a13...155

[AnonymBruker]

Jeg mener selv at jeg er veldig konsekvent. Det gjennomfører jeg ved å velge mine kamper, noe som igjen betyr at jeg er en forelder som sier «ja» til veldig mye. Mer enn de fleste andre foreldre jeg er sammen med – jeg synes ofte de nekter ungene ganske meningsløse ting. Jeg mener barna lærer av å få det ganske mye som de vil, selv om det er dårlige valg. – Vil du gå uten tykk genser nå som vi skal på tur? Men du kommer jo til å bli kald? Ok greit, det er opp til deg. (Og så pakker jeg en genser i sekken)

Men har jeg først sagt noe- da er det sånn! Se mer TV før leggetid, is en halvtime før middag eller hva det måtte være. Noen ganger hender det jo at jeg tenker at jeg var unødvendig streng, men da pleier jeg likevel å stå ved det jeg har sagt.

Å «forhandle» med en 3- åring ville jeg vært veldig forsiktig med. De skjønner ikke hvorfor de plutselig fikk lov likevel, og ender bare opp som utrygge.

Tenåringen derimot, er jeg litt mindre firkantet med. Hvis h*n spør om å få gå ut, og jeg sier at «nei, jeg synes egentlig det er for sent nå», så kan jeg endre mening hvis jeg får flere opplysninger, som at de begynner senere på skolen dagen etter, at h*n har lovet å hjelpe noen med et eller annet og at det ikke skal ta mer enn en time, etc.

Anonymous poster hash: d4283...4c2