Har jeg ødelagt livet mitt for all fremtid?

[AnonymBruker]

Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle plassere denne, da den omfanger mange emner.

Jeg ser litt mørkt på livet for tida. Og jeg er skyld i 95 % av dette selv.

Jeg er en ung mann i slutten av 20-åra, og har siden videregående gjort så fryktelig mange feilvalg her i livet.. Heldigvis har jeg aldri blitt innblandet i noe rusmiljø eller liknende. Har bare fått meg et par arbeidserfaringer, og det har enten vært en sommerjobb som jeg har fått av nær familie, eller arbeidspraksis fra NAV. Jeg har aldri hatt en ordentlig 37,5 timer i uka-jobb,med vanlig lønn..

Har vært innom Universitetet ved en anledning, men slutta fort pga angst og redsel, samt mangel på motivasjon og interesse for faget. Og det er litt av problemet; jeg har ingen reelle interesser!

Jeg har masse fobier og redsler, men jeg tror jeg fremstår som ganske normal utad.

Problemet er av lediggang har blitt en vane, og tanken på å bryte denne vanen er skremmende, selv om jeg vet det ville vært bra med en jobb.

Jeg er samtidig kjemperedd for at livet mitt er ødelagt for alltid, at jeg aldri vil få en karriere eller familieliv!

Fortiden min vil uansett hvor jeg går henge over meg som en mørk sky.

Jeg drømmer om damer og sex, men det virker så usannsynlig akkurat nå. Selvtilliten er så tynnslitt, og jeg kan aldri tro at en jente vil ha meg når jeg forteller at jeg knapt har gjort noe siden videregående.. Jeg tror ikke jeg er god nok, og det er slett ikke pga utseende..

Jeg tror jeg alltid vil føle det slik, og dermed ende opp som ensom gubbe. Selv om jeg skulle få jobb/karriere, tror jeg flauheten over hvordan jeg var i det første tiåret etter videregående.

Jeg vet at det er håp for fremtiden, men jeg kan jo ikke forandre på fortiden eller hva jeg føler om den..?

Føler at jeg må være fryktelig rar og spesiell, siden jeg er den eneste som har så lite erfaringer for min alder.. Bortsett fra de som faktisk har en unnskyldning (sterke psykiske problemer, rus osv..)

Føler meg som skitt..

Anonymous poster hash: a86c7...562

[McKibben]

Tror du bare må hoppe i det, skaff deg en utdanning og få struktur på hverdagen igjen. Hvis du ikke vet nøyaktig hva du vil studere, ta i hvertfall opp noen fag du syns er passe interessante. Plutselig får du kanskje noen idèer om hva du kan tenke deg å studere videre. Det er iallefall mye bedre enn å labbe rundt hjemme - for en sånn mann er det hvertfall ingen damer som ønsker seg.

edit: hvis det er angst som stopper deg fra å kunne studere og ellers delta sosialt så ville jeg tatt en tur til psykolog og fått hjelp, for det er synd hvis det er det som skal stoppe deg fra å leve livet ditt.

Endret 3. august 2014 av McKibben

[Anders42]

Det var da voldsomt til negative holdninger , og jeg tror du trenger et realt tupp i skinka! I mange land DØR man om man ikke tar seg sammen, man lulles ikke med av staten, familien og andre . Ta deg sammen gutt , og skaff deg en jobb.

UNNSKYLDNINGER kommer man ikke langt med her i verden.

DU er herre over din fremtid, du må jobbe for å oppnå noe . Ting kommer ikke flytende av seg selv.

Du har ikke interesse sier du, men det er uvesentlig , man MÅ gjøre det som skal til for å fungere og bidra i et samfunn med mindre man er seriøst sjuk.

Slutt å se deg bakover , se fremover ! Ta deg sammen idag eller i morgen , endre tankene og gjør ting du ikke har for vane . Oppsøk arbeidsplasser, spør og grav. Du trenger ikke bestemme deg for hva du skal holde på med resten av livet , du trenger bare å vise verden at det er tak i deg , og det er det bare du som kan gjøre via HANDLING

[Saxomophon]

Svarer bare på overskriften jeg...NEI det har du ikke, du er ikke 30 år engang, dette går så fint så.

[AnonymBruker]

Du er bare en ungsau. Du har mye liv igjen å leve. Ta et skritt av gangen; få nok kontroll på utfordringene dine til at du kan få studert, under studietiden bør du benytte sjansen til å bli kjent med jenter som venner sånn at du ikke setter dem på en pidestall, prøv også å bli med i en organisasjon for noe du er interessert i sånn at du blir kjent med folk der og. Bygg sten på sten. Det tar tid, men som sagt så er du en ungsau.

Anonymous poster hash: c4e61...bdd

[Lalunaa]

Vet du.... Du er iferd med å bli psykisk syk av å være uinteressert og tiltaksløs. Du har rett i at det bare er du som kan gjøre noe med det og at det er bare deg selv du har å klandre for at du har latt det gå så lang tid før du tok tak i problemet. Hvis du begynner å ta tak i din egen situasjon NÅ så vil du gradvis føle deg bedre, mer selvtillit og bedre selvbilde :-) ikke utsett det mer nå, ta deg selv på alvor. Det er en grunn til at du har disse følelsene. Du sier du ikke har noen interesser.. Hva driver du med hele dagene da??

[Gjest Coolaid]

Les boken av Erik Bertrand Larsen "bli best på mental trening".... den kan ikke redde deg men gir deg en god vitamininnsprøytning. Les boken og tenk over innholdet.

Leser du den kan vi snakke sammen om innholdet. Du treffer meg på pm

Endret 3. august 2014 av Coolaid

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp for angsten og med å legge fortiden bak deg. Fremtiden blir i hvertfall ikke bedre av å fortsette i samme sporet som du går i nå.

Anonymous poster hash: 905c8...5e1

[Mortifera]

Jeg har vært i samme situasjon som deg selv om jeg er en del år yngre, jeg bestemte meg rett og slett bare for at nå er jeg så jævli lei av dette "livet" enten kan jeg dø missførnøyd og bitter eller gjøre det beste ut av det. Den eneste som kan forandre på dette er deg selv! Du er ansvarlig for at livet ditt skal bli sånn som du vil. Du klarer mye mer enn du tror, selv om du kanskje bare føler for å ligge hjemme. Send meg pm om du trenger noen å snakke med

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver..

Jeg har fullført vgs, men i lærlingtida fikk jeg en kronisk sykdom som de siste 5 årene har overtatt livet mitt, nå sitter jeg der med "skjegget" i postkassen og lurer på hva nå?!

Jeg sliter også med dette med motsatt kjønn, hva vil han meg? er jeg god nok?

Jeg har gått glipp av så mye de siste årene at NÅ er det nok, jeg vil leve, jeg vil videre, det koster mye å komme seg videre, men jeg kan og jeg vil og jeg skal klare det! :-) Det tar litt tid, men til slutt tror jeg at det ordner seg altså:-)

Anonymous poster hash: dc659...6b8

[peanut_juice]

Hva er det du driver med hele dagen du'a, ettersom du ikke interesserer deg for noe?

Du må da ha noen fryktelig kjedelige lange dager.

[AnonymBruker]

Hva er det du driver med hele dagen du'a, ettersom du ikke interesserer deg for noe?

Du må da ha noen fryktelig kjedelige lange dager.

Det med mangel på interesser er veldig satt på spissen. Jeg trener mye, og er interessert i fotball. Men ikke noe jeg kan bli noe av.

Anonymous poster hash: a86c7...562

[ViljaH]

Å arbeide er noe man må bli vant til, det kommer ikke av seg selv. Hvis du ikke har blitt tilvent å være arbeidssom i barndommen, må du selv venne deg til dette. Begynn å planlegge hver kveld hva du skal oppnå produktivt neste dag. Så gjør du det. Over tid vil du da oppnå endring og få spadd opp motivasjon og engasjement. Å labbe planløst rundt vil ikke være noen løsning. Ikke bekymre deg for tiden som har vært, det kan du ikke endre. Fokuser på tiden foran deg og ta grep om din egen fremtid!

[Gjest Idollet]

Du burde for det første få hjelp med angsten din, uten tvil. Så er det viktig å bare slutte å ta litt arbeid så tungt. Det er ofte verre før, enn under og etter og isåfall gjør du det bare verre enn det det faktisk er. Faktisk føler en seg bare bedre etter min erfaring både under og etter arbeid. Ingen har lyst å leve uten arbeid, om du først har gjort det. Å ha litt mening er sunt og å leve ærlig er enda bedre. Så bit i det sure eple og arbeid, få deg en jobb og arbeid hardt. Så kanskje det kan bli noe ut av deg og. Så plutselig kommer det ei jente trippende også

Endret 3. august 2014 av Idollet

[Mrs. Jones]

Velferdsordningere våre gir oss anledning til å dyrke de udugelige sidene av oss selv. Digge de, la det være hovedtingene i livet. Vi har rett og slett for lite å bekymre oss over. Hvis du hadde nok med å tenke på at du MÅ beholde en jobb, at du MÅ ha en utdanning, at du MÅ ha mat i morgen og MÅ passe din syke mor, så hadde du ikke hatt så mye tid til å leve ut og digge dine egne skavanker.

Du må ta grep selv og ikke pingle i vei, synes synd på deg selv. Forvente at andre order opp.

Skjerp deg, ta ett lite skritt av gangen, se gleden i å få det til, selv om det er lite, det virker og er det beste du kan gjøre mot deg selv.

[Gjest lurven]

Du må ta tak i livet ditt, det er bare du som kan forandre det, og begynn i dag ikke vent til i morgen

[peanut_juice]

Det med mangel på interesser er veldig satt på spissen. Jeg trener mye, og er interessert i fotball. Men ikke noe jeg kan bli noe av.

Anonymous poster hash: a86c7...562

Hva med å bli personlig trener?

[AnonymBruker]

Du trenger ikke begynne med 100% jobb hvis det er vanskelig. Skaff deg en deltidsjobb og ha som mål å bli god i den, mestre jobben og kom godt overens med kollegene. Så tar du det derfra. Om så start med bare 10-20% hvis det er det som byr seg - i de aller fleste jobber vil det da være rom for å øke stillingsprosenten med tiden, etterhvert som andre slutter. Mestrer du først 20%, så er det lettere å mestre 50, eller 100.

Anonymous poster hash: 45976...91a

[AnonymBruker]

Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle plassere denne, da den omfanger mange emner.

Jeg ser litt mørkt på livet for tida. Og jeg er skyld i 95 % av dette selv.

Jeg er en ung mann i slutten av 20-åra, og har siden videregående gjort så fryktelig mange feilvalg her i livet.. Heldigvis har jeg aldri blitt innblandet i noe rusmiljø eller liknende. Har bare fått meg et par arbeidserfaringer, og det har enten vært en sommerjobb som jeg har fått av nær familie, eller arbeidspraksis fra NAV. Jeg har aldri hatt en ordentlig 37,5 timer i uka-jobb,med vanlig lønn..

Har vært innom Universitetet ved en anledning, men slutta fort pga angst og redsel, samt mangel på motivasjon og interesse for faget. Og det er litt av problemet; jeg har ingen reelle interesser!

Jeg har masse fobier og redsler, men jeg tror jeg fremstår som ganske normal utad.

Problemet er av lediggang har blitt en vane, og tanken på å bryte denne vanen er skremmende, selv om jeg vet det ville vært bra med en jobb.

Jeg er samtidig kjemperedd for at livet mitt er ødelagt for alltid, at jeg aldri vil få en karriere eller familieliv!

Fortiden min vil uansett hvor jeg går henge over meg som en mørk sky.

Jeg drømmer om damer og sex, men det virker så usannsynlig akkurat nå. Selvtilliten er så tynnslitt, og jeg kan aldri tro at en jente vil ha meg når jeg forteller at jeg knapt har gjort noe siden videregående.. Jeg tror ikke jeg er god nok, og det er slett ikke pga utseende..

Jeg tror jeg alltid vil føle det slik, og dermed ende opp som ensom gubbe. Selv om jeg skulle få jobb/karriere, tror jeg flauheten over hvordan jeg var i det første tiåret etter videregående.

Jeg vet at det er håp for fremtiden, men jeg kan jo ikke forandre på fortiden eller hva jeg føler om den..?

Føler at jeg må være fryktelig rar og spesiell, siden jeg er den eneste som har så lite erfaringer for min alder.. Bortsett fra de som faktisk har en unnskyldning (sterke psykiske problemer, rus osv..)

Føler meg som skitt..

Anonymous poster hash: a86c7...562

Jeg har en slektning som ikke fikk seg fast jobb før han runda 30. Han hadde Nava rundt i mange år og vært innom både fengsel og rusmiljø. Han har riktignok fullført høyskole. Han tok kontakt med NAV og de fulgte han opp og fiksa jobb for han selv om han hadde en mørk fortid.

Nå jobber han fast og har gifta seg med ei dame og fått et barn i en alder av 35.

Anonymous poster hash: ec1d1...3b4

[AnonymBruker]

Hva med å bli personlig trener?

Har fått det rådet før. Problemet er at jeg er av de asosiale typen, og blir fort sliten av mye mennesker.

Anonymous poster hash: a86c7...562