Avlive, omplassere eller trene. Hvordan vite hva?

[AnonymBruker]

Jeg ser at det blir anbefalt i hytt og pine å avlive og omplassere uansett hva problemet måtte være. Ikke bare her, men i rene hundeforum og på grupper på face. For noen så er alle hunder gode kandidater for omplassering og trening, mens de for andre er soleklare kandidater for avliving selv om de kanskje har bitt i selvforsvar (følt seg truet eller presset f.eks.)

Så klart så er det en ganske klar sak i eksempelet jeg gav, men i mer vanskelige saker hvor det er vanskelig å si hva som er grunnen til problematferd eller angrep: Hvordan vet man hva som er rett?

Anonymous poster hash: 9f046...1ce

[Skywise]

En hund som biter uansett omstendigheter (med mindre man snakker om grov vold mot hunden eller at det dreier seg om et lite bitt etter voldsom lek/oppspilthet), er ikke en hund med god mentalitet og som burde få leve. Det handler om at man ikke kan kontrollere alt som skjer rundt hunden, og at en hund med så pass lav terskel for å bite kan bli en fare for andre mennesker, barn og hunder.

Angående annen problematferd så er det jo vanskelig å si hva som er rett. Det jeg er i stand til å leve med kan kanskje ikke du leve med, og noen har kanskje bedre evner, forutsetninger og kunnskaper til å håndtere en hund med visse problemer enn andre.
Atferdsproblemer bunner som regel i en dårlig genetisk pakke, og det er også denne genetiske pakken som avgjør om vi kan trene det bort eller ikke. Det kommer jo selvsagt an på hvilke atferdsproblemer det er snakk om, en hver form for alvorlig atferdsproblemer som kan ende i bitt eller skader burde det være nulltoleranse for. En liten hund med atferdsproblemer er også enklere å jobbe med i potensielt farlige situasjoner enn en stor hund, rett og slett pga. størrelsen. Mens problemer som lydredsel, utagering mot andre hunder og folk, nervøsitet som ikke grenser mot angstbiting osv. er problemer som ikke utgjør noen videre fare, og som kan leves med om eier og hunden ellers har et ok liv, selv om det ikke nødvendigvis er mulig å trene bort.

Min erfaring med problematferd er at kontinuerlig jobbing og skjerming er det mest effektive middelet for problematferd. Jeg har jobbet mest med hunder med mye redsler (nervøsitet) og stress, og selv om de aldri blir kurert, så kan man merke noe forbedring ved å utsette dem ofte for redslene sine i korte omganger over lang tid. Men dette krever mye av både eier og hunden, og om man ikke merker noen progresjon etter et halvt år-et år med kontinuerlig og målrettet jobbing, så synes jeg faktisk at hunden burde få slippe, både for hunden og eiers del.

Angående å omplassere hunder med problemer, så er det veldig vanskelig fordi folk med kunnskap om problemhunder og som er villige til å jobbe med dem, ikke akkurat vokser på trær. Ofte sender folk bare problemet videre til neste eier, og en hund med mye problemer får det ikke bedre eller færre problemer av å bytte familie jevnlig. Derfor synes jeg det er bedre å avlive enn å omplassere problemhunder, i alle all om ingen med erfaring melder interesse.

Det er et problem, denne trenden som har kommet krypende de siste ti årene om at "det er ikke et hundeproblem, men et eierproblem", som legger all skyld på eier uten å ta hensyn til at hunder er individer med veldig forskjellige utgangspunkt. Man sier at man burde velge rase fordi man vet hva man får, som jo naturligvis kommer av at egenskaper og mentalitet er genetisk, - men snakker du med de samme folkene er drittmentalitet og problematferd ikke genetisk, i alle fall ikke i en slik grad at det ikke er trenbart. Spesielt folk som aldri har hatt eller jobbet med problemhunder har lett for å være ignorante og dømmende, type "om det var min bikkje skulle jeg nok raskt fått skikk på den" er ikke uvanlig å høre på hundeklubben om noen med problemhunder kommer.
I dag er det skamforbundet å ha hunder med atferdsproblemer, og mange problemhunder lever miserable liv på grunn av at eiere lar seg påvirke av disse fordommene og enten holder seg mest hjemme, eller ikke klarer å la hundene slippe selv etter mye trening for da har man jo "feilet" og folk kommer til å dømme deg for å avlive.
En død hund lider ikke, det gjør derimot en hund som må gå gjennom en hverdag i ti år som den egentlig ikke takler.

Merk dog at jeg snakker om reelle atferdsproblemer som ubegrunnet aggresjon, stress, nervøsitet, redsler, utagering, alenehjemeproblemer osv, og ikke normal, harmløs atferd som trekking i bånd, overdreven hopping, - altså atferd som ikke er et egentlig problem i forhold.

[AnonymBruker]

Takk for et langt og utfyllende svar
Jeg er helt enig i det du skriver her, men spørsmålet blir jo da: hvordan skiller man mellom genetisk betinget problematferd og annen type problematferd? Slik jeg tolker det så vet man ikke det med mindre det er trent over lengre tid på å takle diverse situasjoner over lengre tid, og i hvert fall opp mot ett år. Dersom en rase som er kjent for å være stødig og "enkel" har et par individer som har store atferdsproblemer, vil det da si at det mest sannsynlig er et genetisk problem eller er det snakk om trenbar atferd?

Det er så mye som spiller inn, så jeg undrer meg ofte over slike enkle svar mange får om omplassering eller avliving.

Anonymous poster hash: 9f046...1ce

[Skywise]

Takk for et langt og utfyllende svar

Jeg er helt enig i det du skriver her, men spørsmålet blir jo da: hvordan skiller man mellom genetisk betinget problematferd og annen type problematferd? Slik jeg tolker det så vet man ikke det med mindre det er trent over lengre tid på å takle diverse situasjoner over lengre tid, og i hvert fall opp mot ett år.

Anonymous poster hash: 9f046...1ce

Jeg vil gå så langt som å si at det meste, om ikke riktig alt, er genetisk betinget problematferd. Selv om det viser seg at vi kan trene atferden bort etter hvert, så er det fortsatt genetikken som gjør at problemet oppsto i det hele tatt. Det er hittil ingen kjente fellesfaktorer i miljø og oppdragelse som skulle tilsi at man fikk en hund med diverse atferdsproblemer. Før var det gjerne en "kjensgjerning" at lite miljøtrening førte til redde og usikre hunder, og ja, selv om miljøtrening er forebyggende og svært verdifullt for hunder som er litt svake mentalt, så vil en hund som er godt skrudd sammen ikke ha problemer i nye miljøer den aldri har vært i selv i voksen alder. Det skal ikke være slik at man må ha en bachelor i etologi for å kunne oppdra en hund uten at den får atferdsproblemer.

Med det sagt, så skal man heller ikke kimse av miljø. Selv om det er genetisk betinget hvor mye og hva en hund vil la seg påvirke av miljømessig, så kan vi fortsatt påvirke mye i forhold til å dempe, forsterke og forebygge.

Jeg vil si at det handler ikke om å skille mellom genetisk betinget eller ikke, - fordi det genetiske grunnlaget for atferden er allerede der om hunden utvikler atferden. Spørsmålet er om det går an å trene bort eller dempe atferden, og det avhenger av hvor mottakelig hunden er for trening. Noen hunder klarer å innse at høye lyder ikke er så farlig som de tror, andre kommer aldri over frykten.

Når vi snakker om tillært problematferd, så er det som regel bare en forsterkning av en genetisk atferd hunden allerede hadde. Som et eksempel, om du belønner på feil tidspunkt når du trener en usikker hund kan man raskt ende opp med å forsterke atferden i stedet. Det er vanskelig å få hunden til å forstå at du ikke belønner den for å være usikker om du barer belønner når den holder seg forholdsvis nøytral. Det er derfor man bruker mye kontakttrening av slike hunder, fordi man belønner hunden for å skifte fokus i stede for å risikere å belønne usikkerhet.

Men igjen, dette avhenger av at hunden er mottagelig for trening. De fleste hunder som holder fokus lærer kjapt hva som lønner seg og er forventet. For hunder med problemer blir det de har problemer med et stort uroelement som stjeler fokuset deres fra treningen. Dermed klarer de heller ikke forstå hva vi prøver å lære dem for de oppfatter ikke belønningen (eventuelt straffen, som ikke trenger å være vold), eller belønningen/straffen har ikke stor nok verdi til å overgå følelsene de har mot problemet. Det er som regel disse hundene som avlives pga. problematferd.

Dersom en rase som er kjent for å være stødig og "enkel" har et par individer som har store atferdsproblemer, vil det da si at det mest sannsynlig er et genetisk problem eller er det snakk om trenbar atferd?

Det er så mye som spiller inn, så jeg undrer meg ofte over slike enkle svar mange får om omplassering eller avliving.

Anonymous poster hash: 9f046...1ce

Det finnes ingen populasjoner eller raser som er helt fri for sykdom eller mentale problemer. Mest sannsynlig er det kanskje ikke et så utbredt problem på rasen og ikke noe som snakkes så mye om, men problemet er fortsatt der for noen individer av rasen. Rent teoretisk skulle man kunne se en viss arvegang i det om man kikket bakover, men det kan også være så enkelt som at et søsken av oldefar hadde problemet, og at de ikke har dukket opp på samme linje før x-antall generasjoner senere.

Det er så lett at man bare har avlet noen få generasjoner på litt mer usikre hunder, og dermed forsterket et trekk i avl. Dette skjer spesielt på raser som skal være reserverte. Mange ser ikke ut til å forstå at det er stor forskjell på en reservert hund (som skal være trygg og avslappet, bare ikke vise interesse) og en hund som er direkte usikker.

Gener muterer også hele tiden, og det kan være at den eksakte kombinasjonen mellom to hunder bare ble totalt feil. Jeg har hund nå fra en slik kombinasjon, ikke noe skulle tilsi at kullet skulle bli så elendig, men alle valpene har mindre eller større issues. Tre av hundene ble til slutt avlivet pga. sine problemer (deriblant min hund), og nå har jeg overtatt kullsøsteren fordi hun ble en for stor belastning for eier. Kullsøsteren er på ingen måte en velfungerende hund, men etter mye trening har hun fått mer kontroll på redslene og aggresjons-problemene sine og takler verden greit.

[Fraggzy]

En hund som biter i selvforsvar der en blir forfulgt og plaget og ikke har noen mulighet til å trekke seg fra situasjonen, viser tegn til at den er usikker, gjerne knurrer og så biter en person har gjort alt riktig. Om noen ville avlivet en slik hun fordi den bet mener jeg at det er mer rettferdig å avlive mennesket som dyttet hunden såpass langt.

En hun kan ikke skille situasjoner på samme måte som mennesker. Voldsom lek kan resultere i "leke-biting" som er skummelt for de som ikke har vært mye med hunder. Dersom hunden biter uten fremprovosert adferd er det klart at dette må straks taes tak i, men det burde ALDRI bety automatisk avlivnign vedmindre hunden var agressiv og gjorde utfall mot folk.

[AnonymBruker]

Jeg er totalt uenig i at en hund som biter bør avlives uansett. Det er derfor ansvaret legges over på eieren, ikke at det nødvendigvis er eierens feil for at hunden har blitt som den har blitt, arv spiller mye inn, men det er eiers ansvar å se an hunden. Ser man at hunden ikke er komfortabel så fjerner man hunden fra situasjonen. Biter den så er det faktisk eiers ansvar som ikke klarte å ta tak i det før hunden måtte gå så drastisk til verks.

Slik jeg ser det så er det omvendt. Min erfaring er at det er flere ferske eiere som ikke klarer å lese signalene hunden sender ut, til tross for at den har gitt hundre dempende signaler før den glefser. Et stygt prinsipp "Biter hunden så er det rett til avliving." Man går glipp av ekstremt mye erfaringer og innblikk i hundens psykologi ved å ha den holdningen. En hund er et rovdyr, en hund har som siste utvei til å beskytte seg selv med tenner, og selv om vi mennesker ser på ting på en helt annen måte så er ikke en hund som biter ond, den oppfatter ting annerledes.

En hund som er redd og usikker i visse situasjoner er ikke farlig med ansvarsfulle eiere, en agressiv hund som går uprovosert til angrep er farlige og de er det ekstremt få av. En hund som glefser etter en unge som krabber mot den er ikke farlig med dyktige eiere, en hund som biter fordi man ignorerer alle tegnene den gir ut er ikke farlig med dyktige eiere. Det som er farlig er når hunder havner i feil hender hos mennesker som ikke evner å se dette. For en hund er det helt naturlig å reagere slik mot ting den synes er truende. Det er ikke få ganger jeg har sett "søte" familiebilder med en baby som holder rundt en hund som tydelig forsøker å gi tegn på at "Hei, dette er ikke greit!" med slikking rundt snuta, unngår øyekontakt slik at det hvite synes, et søkende spørrende blikk mot eieren som synes dette er sååå søtt!

Ja, jeg er enig i at dersom en hund flyr på en person på den andre siden av gata og angriper, eller flyr på noen helt uprovosert så er det en ustabil hund som bør avlives både for den sin skyld og menneskene rundt, men de aller færreste hunder er slik. De biter kun ved siste utvei, (noe mange ser på som uprovosert) og det er vi eiere som må påse at hunden ikke havner i slike situasjoner, desverre er det mange som hardnakket påstår at slike hunder ikke fortjener livets rett. Da mener jeg det har feilet stort hos eier. Selv har jeg trent mange problemhunder, noen er det selvsagt arvelig belastet og ikke noe å gjøre med, men i de aller fleste tilfeller så er hunden totalt frisk. Oftest så er det eiere som misforstår hunden, som ikke har kunnskap, som ikke gir den nok mental stimuli, som feiltolker språk, som dresserer den på helt feil måte, som ikke får kontakt. Lista er lang.

Så jeg er totalt uenig med Skywise! Synes det er et forkastelig prinsipp som sier mye om hva vi forventer av hunden, og ikke omvendt.

Anonymous poster hash: 4f348...4b6

[Skywise]

*Klipp*

Anonymous poster hash: 4f348...4b6

Jeg setter faktisk mine medmenneskers helse foran en hund. Du har helt rett i at det er eiers ansvar om en hund biter, men det er også eiers ansvar å innse at en hund som er så dårlig mentalt at den kan finne på å skade noen om den skulle komme seg løs, ikke er forsvarlig å holde i live. Uforutsette ting skjer, du kan ikke ha øynene på hunden 24/7. Aggressive hunder som biter mennesker ER farlige så lenge de omgås samfunnet, uansett hvor dyktige og ansvarsfull eier er.

En hund som ikke takler at en unge ligger ved siden av eller tar på den uten å glefse, er heller ikke en hund jeg ville hatt. En hund burde takle å omgås barn uten å ty til bitt, at noen er idioter og ikke legger merke til dempende signaler forsvarer ikke en hund som biter et barn, det er ikke greit under noen omstendigheter. Så fort en hund krysser den streken hvor de velger å bite i stede for å trekke seg unna og dempe, så har den krysset en grense som gjør den potensielt farlig. Uansett om det er idioteiere som har trengt hunden opp i et hjørne og gitt blaffen i dempende signaler, så har hunden fortsatt lært seg at den kan svare med å bite om den føler seg truet.

På det siste punktet ditt så kjenner jeg meg ikke igjen. De fleste eiere er faktisk ganske så oppegående og ikke idioter som de gjerne blir fremstilt som på forum.

Du må gjerne oppgi hvilke problemer det er snakk om som kun kommer av missforståelser, dårlig trening og for lite mosjon, for det er jeg nysgjerrig på. De fleste hunder lever jo et helt vanlig familieliv med tur et par ganger for dag og trikstrening nå og da. Gjerne har de ikke blitt ihjelsosialisert heller. Hvorfor er da de fleste av disse hundene flotte og avbalanserte uten atferdsproblemer? I forhold til det man hører på diverse hundeklubber og fora så burde jo disse hundene være noen understimulerte, nevrotiske vrak.

[AnonymBruker]

Jeg setter faktisk mine medmenneskers helse foran en hund. Du har helt rett i at det er eiers ansvar om en hund biter, men det er også eiers ansvar å innse at en hund som er så dårlig mentalt at den kan finne på å skade noen om den skulle komme seg løs, ikke er forsvarlig å holde i live. Uforutsette ting skjer, du kan ikke ha øynene på hunden 24/7. Aggressive hunder som biter mennesker ER farlige så lenge de omgås samfunnet, uansett hvor dyktige og ansvarsfull eier er.

En hund som ikke takler at en unge ligger ved siden av eller tar på den uten å glefse, er heller ikke en hund jeg ville hatt. En hund burde takle å omgås barn uten å ty til bitt, at noen er idioter og ikke legger merke til dempende signaler forsvarer ikke en hund som biter et barn, det er ikke greit under noen omstendigheter. Så fort en hund krysser den streken hvor de velger å bite i stede for å trekke seg unna og dempe, så har den krysset en grense som gjør den potensielt farlig. Uansett om det er idioteiere som har trengt hunden opp i et hjørne og gitt blaffen i dempende signaler, så har hunden fortsatt lært seg at den kan svare med å bite om den føler seg truet.

På det siste punktet ditt så kjenner jeg meg ikke igjen. De fleste eiere er faktisk ganske så oppegående og ikke idioter som de gjerne blir fremstilt som på forum.

Du må gjerne oppgi hvilke problemer det er snakk om som kun kommer av missforståelser, dårlig trening og for lite mosjon, for det er jeg nysgjerrig på. De fleste hunder lever jo et helt vanlig familieliv med tur et par ganger for dag og trikstrening nå og da. Gjerne har de ikke blitt ihjelsosialisert heller. Hvorfor er da de fleste av disse hundene flotte og avbalanserte uten atferdsproblemer? I forhold til det man hører på diverse hundeklubber og fora så burde jo disse hundene være noen understimulerte, nevrotiske vrak.

Jeg synes den du svarer, ab 4b6 hadde mange gode poenger.

Mange hunder er ikke overbegeistret for uforutsigbare og masete barn, og det er eiers ansvar å skjerme hunden mot disse. Mange hunder ville glefset eller snappet om de en tid ble plaget av et barn, dersom de opplever at de dempende signalene ikke har noen effekt. Da er neste steg å knurre og glefse. Man avliver ikke på det grunnlaget. Om hunden virkelig biter (ikke bare snapper) har de gjerne blitt plaget over lang tid.

Du hevder at mesteparten av atferden kan forklares med gener. Der er jeg uenig. De fleste forskere vil jo hevde at det er kombinasjonen av gener og miljø som er avgjørende. Sosialiseringsperioden i de første 20 ukene av hundens liv er utrolig formende for hvordan hunden vil reagere på ulike situasjoner og personer senere. Hvordan mener du at hunder kan bli "ihjelsosialisert"? De fleste har jo nok med å. Sosialisere nok. Man kan selvsagt overdrive og stresse hunden, men å være bevisst på det er jo kjempeviktig for utviklingen.

Og gener kan skrus av og på avhengig av miljøet man utsettes for, det kalles epigenetikk, og er noe man først har blitt klar over i den senere tid.

Du hevder at de fleste hundeeiere har kunnskap. Min erfaring er at det er veldig mange uvitende hundeeiere der ute, som ikke vet hva dempende signaler er og som baserer seg på en gammeldags 60-talls "du er sjefen" - tenkning, der man må "ta" hunden til den underkaster seg. Det er deres forståelse av innlæring, og det er jo helt på trynet. De har ikke peiling på moderne læringspsykologi og operant betinging. De fleste skjønner heller ikke at man ikke kan kombinere belønning og straff, for da vil hundens redsel for straff utviske effekten av belønningen. Man kan sette grenser og krav kombinert med belønning, men man utsetter verken mennesker eller dyr for vold. Det er en jævlig lite effektiv måte å lære hunden noe på. Man må motovere hunden for å virkelig få en effektiv innlæring, og motvering er basert på positiv stimuli.

Jeg vet selv om en som slenger hunden i bakken for å vise at vedkommende er "sjefen". Det er en elendig "leder" som må slenge sine flokkmedlemmer i bakken. Den hunden er nå blitt både overstresset og håndsky - og jeg vil tro det er relativt ator sjanse for at den en gang kan bite i angst/forsvar. Det kaller ikke jeg en kunnskapsrik hundeeier, og det finnes flere slike der ute.

Anonymous poster hash: 28dc2...c34

[Skywise]

*klipp*

Anonymous poster hash: 28dc2...c34

Men hvor mange hunder er det som blir plaget av barn over lengre tid uten inngripen fra voksne? Og så kan man jo stille spørsmål med hva kvalifiserer til plaging? Er det et barn som tar kontakt med en hund som ligger på gulvet? Som stryker hånden over hunden når den går forbi? Som ligger og klenger på hunden? Konstant følger etter den?

Jeg sier ikke at vi ikke skal skjerme hundene våre mot barn eller situasjoner når man ser de er usikre, det jeg stiller spørsmålstegn ved er at det liksom skal være greit at en hund snapper etter et barn, når ingen av oss med mindre vi har vært til stede over lengre tid, kan si noe om hvor vidt dette er en uprovosert (i våre øyne) reaksjon eller en fremprovosert reaksjon hunden bruker som siste utvei.

Det minner meg om en film som gikk rundt for noen år siden, med en dogo argentino som bet en programleder da programlederen skulle klemme eller kysse den. Greit nok, en hver med sunn fornuft stikker ikke hodet sitt nært kjeften på en hund som en ikke kjenner i en stresset situasjon (denne hunden dempet også veldig, uten at verken eier eller programleder tok poenget), men er det greit at denne hunden bet? Hva om hunden befinner seg i en stresset situasjon og et barn kommer litt for nært? Skal vi alle stole på at de som har hunder med så liten terskel for å bite har kontroll på hundene sine 24/7 og at ikke uhell skjer?

Ihjelsosialisert var en ironisk betegnelse for å henvise til hvor nazi mange er på sosialisering. Sosialisering er viktig, men en valp uten genetiske belastninger som generelt ferdes i samfunnet burde få nok sosialisering og inntrykk til at den skal takle et vanlig liv som familiehund uten å dø på seg i ukjente situasjoner. En valp aksepterer lettere forskjellige miljøer fra 7-12 uker, som gjør det enklere for oss og dem å ferdes i samme miljøer når de blir eldre, men det betyr ikke at de skal være upåvirkelige og ikke takle alt de måtte møte av ukjente situasjoner gjennom de neste 12 årene av sitt liv. Det tar kanskje litt mer tid og hunden er mer usikker, men de skal fortsatt avreagere og innse at det ikke er farlig. Det er jo når hunden ikke klarer å avreagere og tilpasse seg situasjonen som vi forventer, at det blir et atferdsproblem?

Man kan jo diskutere at våre forventninger til hunden i dag er med på å skape "atferdsproblemer" som egentlig bare er naturlig atferd, men all den tid det eksisterer hunder som fungerer som vi ønsker i samfunnet, så kan vi jo også diskutere hva vi velger å avle på.

For å bruke epigenetikk (og da snakker man jo om gener som allerede er der bare at de skrus på eller av) på drittbikkjer, så forutsetter jo det at man har en idé om hvilke miljøfaktorer som skrur på disse drittbikkje-genene. Til nå har jeg enda til gode å høre om noen felles miljøfaktorer som skulle tilsi at man fikk en hund som utagerer mot andre hunder, trøbbel med å være hjemme alene, nervøsitet etc. For hver hund som man kanskje kan tenke seg til har fått problemet sitt fremprovosert av en miljøfaktor, finner du en hund med samme problem som ikke har blitt utsatt for samme miljøfaktor. Og da snakker jeg ikke egentlig om vold og mishandling, men selv der finner man minst like mange individer som er er snille som lam som individer som blir angstbitere.

Så, hva er epigenetikk og hva er bare innlært atferd?

Jeg vet også om folk som denger bikkja og ikke ser vitsen i positiv trening, men majoriteten av hundeeiere i dag er faktisk så opplyste at de bruker hovedsaklig positiv trening og vet at det ikke er greit å mose bikkja. Når det til og med blir mer og mer utbredt i fuglehundmiljøet som har vært kjent for stygge metoder, så sier det jo litt? At du og flere åpenbart ferdes i miljø hvor slike er i overvekt, sier ikke noe om flertallet i landet. Jeg vil si at hunder som får for lite mosjon og aktivitet er et større problem enn folk er voldelige mot bikkjene sine.

Treningsmetoder er jeg egentlig ikke interessert i å diskutere ettersom jeg verken er helfrelst pølsetante eller lederskaps-fanatiker. Både belønning og straff (som ikke trenger å bety å grisebanke bikkja) er effektive treningsmetoder for de som kan bruke dem korrekt.

Jeg tror vi alle er enige i at å utøve vold mot hunder eller andre dyr ikke er greit, og at det er naturlig at hund som blir utsatt for det vil forsvare seg uten at den automatisk burde avlives.

[AnonymBruker]

.

Klipp

Forhåpentligvis er det de færreste som lar barna herse med hundene, selv om jeg har sett også eksempler på dette hos bekjente. Mer vanlig er kanskje at barn kommer brått på en hund i bånd (i verste fall en bundet hund, men da er det eierens feil), eller negative opplevelser med ukjente barn.

Jeg skal ta et eksempel fra egen erfaring. Hunden min er en av dem som tidligere har hatt negative opplevelser barn (gutter spesielt), selv om jeg har gjort mitt beste for at hun skulle få nettopp gode opplevelser - og hun har ved et tilfelle snappet pga frykt. For min del er det helt uaktuelt å avlive pga dette. Derfor lar jeg henne aldri mer hilse på barn. Jeg har søkt råd fra en hundeskole og det rådet var nettopp å skjerme henne. Hundeinstruktørens egen hund var også redd barn. Dette kan alså skje med de fleste. Dette til tross for lang erfaring med hund, sosialisering fra 8 uker, flere hundekurs hos en anerkjent hundeskole og kullsøsken som er helt trygg på barn. Jeg antar derfor at det er delvis genetisk og delvis pga et par vonde opplevelser med barn. Her er en av dem:

Jeg gikk med hunden i bånd og på plass på en litt smal turvei. Så kommer en far (antar jeg i alle fall) med to gutter på ca 5 og 8 år. Min "feil" var at jeg gikk med hunden på min venstre side - samme side som ungene passerte på (den feilen har jeg lært av og bruker høyre side når nødvendig). I det de passerer, stormer plutselig den eldste gutten frem og skriker "bøøøh" opp i ansiktet på hunden min. Hunden min var opptatt av å fokusere på meg, så heldigvis skjedde det ikke noe. Men hadde hunden bitt den gutten i den situasjonen, hadde jeg nektet å avlive den. Det hadde vært en situasjon fullstendig fremprovosert av gutten. - Og det mest utrolige av alt: faren sa ingenting til gutten. Så det finnes foreldre som ikke lærer barn å omgås hunder - og hva man absolutt ikke skal gjøre.

Jeg er enig i det det er fullt mulig å venne hunden til nye situasjoner også etter sosialiseringsperioden, selv om det tar lengre tid. Jeg er også enig i at de fleste valper får sosialisert seg i de fleste situasjoner de trenger så lenge man er normalt aktiv og prøver å være bevisst på å ta med hunden til litt ulike miljøer, så den lærer å finne roen i ulike situasjoner. Men noen hunder trenger kanskje mer trening enn andre, nettopp fordi de er født litt mer engstelige.

Men jeg er helt uenig i at de fleste er opplyst om positiv trening. Min opplevelse er at hierarkitenkningen (som baserer seg på forkning av en innesperret, stresset ulveflokk i helt kunstige omgivelser) sitter i. Noen tror de vet alt om hund, bare fordi de har hatt hund som barn for eks. Noen kommer seg aldri på hundekurs og plukker opp litt her og litt der, uten egentlig å forstå. Jeg er også uenig i at man kan bruke både belønning og straff samtidig, fordi frykten for straffen da vil viske ut effekten av belønning og også stresse hunden så den lærer dårligere. Straff motiverer heller ikke, slik belønning gjør. Nå tenker jeg ikke på fravær av belønning som straff, ei heller å sette grenser (ved stoppord) - men først etter at hunden har lært hva den faktisk skal gjøre. Om den vet hva den skal gjøre, men ikke gjør det, kan man sette til krav. http://www.canis.no/bibliotek/artikkel.php?artid=147korrigere (men aldri fysisk, aldri med smerte). Det er en fin artikkel om dette i Canis, som du kanskje vet om:

http://www.canis.no/bibliotek/artikkel.php?artid=147

Når det gjelder epigenetikk er forskningsområdet så nytt at ingen kan gi klare svar på akkurat hvilke gener som kan skrus av og på, og hvordan. Men det som er klart er at man ikke er et "ferdig produkt" ved fødselen, som vil utvikle seg likt uansett miljø. Derfor synes miljøets betydning stor, man kan ikke forklare alt med gener. Ei heller separasjonsangst (siden du nevner bl.a trøbbel med å være alene). Generelt er en trygg hund mer komfortabel med å være alene. Dyr kan få trygg og utrygg tilknytning, akkurat som oss mennesker, og dette formes mens den er valp. Det er veldig vanskelig å endre. Har man en hund som er personlighetsmessig mer nervøs, må man trene mer på å være alene hjemme enn en som er rolig. Og akkurat som oss mennesker, er ingen like genetisk. Noen har selvsagt trekk som er mer problematiske enn andre (og som kanskje hadde fungert i et annet miljø, for eks en ulveflokk eller i et helt annet samfunn.

Anonymous poster hash: 28dc2...c34

[AnonymBruker]

Ser man på katter, som i svært liten grad trenes bevisst, så er det liten tvil om at genetisk betinget adferd faktisk er grunnleggende for kattens personlighet og temperament. Faktisk er det er man kanskje mye mer opptatt av genetikken rundt adferd hos katt ettersom man ikke kan satse på trene vekk uønsket adferd etterhvert. Husker å ha lest artikler som refererer til studier på katt som tyder på at det er hankattens genetiske adferd som er viktigst i forhold til avl, siden det visstnok er dominerende i forhold til hunkatt (det er veldig vanlig å tro at kattungene arver temperament fra mor, noe som ikke er så rart siden hankatten gjerne er en fraværende forelder.. ).

Anonymous poster hash: ceaf1...109

[AnonymBruker]

Ser man på katter, som i svært liten grad trenes bevisst, så er det liten tvil om at genetisk betinget adferd faktisk er grunnleggende for kattens personlighet og temperament. Faktisk er det er man kanskje mye mer opptatt av genetikken rundt adferd hos katt ettersom man ikke kan satse på trene vekk uønsket adferd etterhvert. Husker å ha lest artikler som refererer til studier på katt som tyder på at det er hankattens genetiske adferd som er viktigst i forhold til avl, siden det visstnok er dominerende i forhold til hunkatt (det er veldig vanlig å tro at kattungene arver temperament fra mor, noe som ikke er så rart siden hankatten gjerne er en fraværende forelder.. ). Anonymous poster hash: ceaf1...109

Selv om katter ikke trenes, så betyr det ikke at de ikke påvirkes av miljøet. Det kan være erfaringer med mennesker/dyr/andre katter, ernæring m.m. Alt som lever påvirkes av miljøet det lever i. Personlighet er selvsagt medfødt, men hvordan den utvikler seg er miljøbetinget. For både mennesker og dyr.

Anonymous poster hash: 28dc2...c34