Fortrengt deler av barndom - misbrukt?

[AnonymBruker]

Aner ikke hvor jeg skulle poste denne tråden. Men prøver her. Så er det bare å flytte om den ligger feil.

Jeg har de siste årene tenkt mye på barndommen, og det er store deler jeg ikke husker noe som helst av. Jeg er nå 23 år. Jeg har slitt mye psykisk og lurer på om det er noe i barndommen min som er grunnen, helt sikkert ikke helt og alene, men om det kan være en grunn til dette. Jeg har aldri snakket med noen om dette, men det skremmer meg og jeg vil lufte det her for dere, har ikke turt å si det til psykologen min heller. Det er fordi det skremmer meg, jeg er redd for å rippe opp og kanskje huske ting jeg ikke vil huske. Det er en tanke som står i hodet mitt spesielt, har tenkt på det i mange år nå, som er veldig trist og ubehagelig, men jeg vet ikke om det er en drøm eller om det reelt har skjedd, men dette er noe av det lille jeg husker fra jeg var om lag 5-6 år. Det var etter besøk hos mormor som er skilt og har ny mann, han kom naken ut fra badet og spurte om jeg ville se tissen hans, og så dro han bak forhuden. Det er det eneste jeg husker, men vet som sagt ikke om det er sant eller om jeg bare har drømt det. Blir så lei meg og uvel når jeg tenker på det og kan plutselig begynne å grine. Vet ikke hvorfor jeg skriver det her, men orker ikke ha det i hodet lengre. Vet ikke helt hva mer jeg skal skrive. Men er redd jeg kan ha blitt misbrukt eller noe. Om ikke er det ille nok i seg selv at han har vist tissen sin. Men jeg vil ikke huske det, jeg vil ikke tenke på det, blir så dårlig.

Anonymous poster hash: c69a8...73a

[AnonymBruker]

Kanskje den eneste måten du virkelig kan komme videre på er å rippe opp i det en gang for alle? Kanskje lurt å fortelle det til psykologen? Lykke til

Anonymous poster hash: 88db0...80b

[Apehjerne]

Er faktisk ikke uvanlig å ikke huskeså mye av barndommen. Jeg gjør heller ikke det men har ikke fortrengt noe som helst

[AnonymBruker]

Det er vanlig å ikke huske så mye. Det er også vanlig å mikse tanker og faktiske minner fra langt tilbake. Derfor tror jeg ikke du vil komme lenger av å tenke på det

Anonymous poster hash: 16511...8ea

[Gjest Blomsterert]

Tror det er veldig lurt at du er helt åpen ovenfor psykologen din. Skjønner at du er redd,men om minner(fortrengte)dukker opp,så får du lettet på trykket og har profesjonell hjelp nå.

Håper du stoler på psykologen,for det er viktig at du deler alt. For å få ordentlig utbytte av behandlingen. Ikke noe hyggelig det du tenker på,skjønner at det er plagsomt.

[Gjest Uhumskheter]

Psykologen min har fortalt meg at man ikke skal stole for mye på egne barndomsminner fordi barn ofte blander fantasi, drømmer og virkelighet, og oppfatningen av ting som skjer er ikke alltid helt til å regne med.

Så det å huske ting fra barndommen som ikke fant sted er ikke unormalt, og det er absolutt ikke unormalt å ikke huske mye.

Men ta det opp med psyken om du er bekymret.

[AnonymBruker]

Synes absolutt du skal ta dette opp med psykologen din!! Du er redd for å grave og rippe opp , men hvis det har hendt noe galt så er det den beste medisinen å få luftet alt ut en gang for alle og så jobbet deg gjennom det som evt måtte komme med psykologens hjelp...

Det høres ut som et minne som har blitt sittende fast- og hvorfor skulle dette vært en drøm? det faktum at du blir plaget av dette minnet, blir uvel og trist og ikke klarer å ha det i hodet sier meg at dette antakelig er mer reelt enn en drøm... Man reagerer ikke så emosjonelt på en tanke eller en drøm. antakelig var det et sjokk for deg at han blottet seg for deg når du var liten og uforberedt på det.. hva som ellers har hendt kan evt ligge lenger bak i bevisstheten. og får du det ikke ut, vil det fortsette å ligge og gnage. snakk du, si hva du tenker... så vil alt ordne seg til slutt.. klem

Anonymous poster hash: 41e30...082

[AnonymBruker]

Det at du er redd får å rippe opp i ting fårstår jeg fult ut. Ja barn kan finne på ting og ha fantasier, men fungerer jo selfølgelig på forskjellige måter. Et eksempel:

Et barn som bor på en øy av sand med 1 palme i midten, og det eneste den har sett i hele sitt liv er sol, skyer, fuler, øya, palmen, og vann. Denne ungen kan da ikke drømme om ponnier, rosa skyer og spille fotball fordi dette da ikke eksister?

Derfor vil jeg tenke da at dette er en drastisk ting for et barn og huske, og du som skrev dette inlegge du vet mer en du skriver her, fordi du er bekymret. Egentlig er du klar over hva som har sjedd, men tror egentlig at du ikke vill slippe det ut for deg selv i redsel. Om du snakker med pshykologen din om dette tror jeg du vill få en liten åpenbaring og forståelse og kanskje kunne klare og leve med dette.

Jeg selv har opplevd mine ting, snakker ikke med pshykolog om dette, fordi jeg ikke tør. Min mor er klar over noe, og samboer samt. en gammel beste venn er klar over situasjonen som har sjedd. Ikke noe vi snakker om i det hele tatt men er blitt forklart slik at noen situasjoner slippes og rives ekstra opp i. Jeg håper at du kan i allefall være et forbilde og være tøff nokk til og finne ut av det og snakke om det. Jeg vet selv at jeg ikke er klar får det, men om man er klar får og gjøre det synes jeg man skal gjøre det. Men jeg ville aldri anbefalt noen og kaste seg ut i noe de ikke kan takle.

Anonymous poster hash: 8eeb4...a6a

[AnonymBruker]

Det at du er redd får å rippe opp i ting fårstår jeg fult ut. Ja barn kan finne på ting og ha fantasier, men fungerer jo selfølgelig på forskjellige måter. Et eksempel:

Et barn som bor på en øy av sand med 1 palme i midten, og det eneste den har sett i hele sitt liv er sol, skyer, fuler, øya, palmen, og vann. Denne ungen kan da ikke drømme om ponnier, rosa skyer og spille fotball fordi dette da ikke eksister?

Derfor vil jeg tenke da at dette er en drastisk ting for et barn og huske, og du som skrev dette inlegge du vet mer en du skriver her, fordi du er bekymret. Egentlig er du klar over hva som har sjedd, men tror egentlig at du ikke vill slippe det ut for deg selv i redsel. Om du snakker med pshykologen din om dette tror jeg du vill få en liten åpenbaring og forståelse og kanskje kunne klare og leve med dette.

Jeg selv har opplevd mine ting, snakker ikke med pshykolog om dette, fordi jeg ikke tør. Min mor er klar over noe, og samboer samt. en gammel beste venn er klar over situasjonen som har sjedd. Ikke noe vi snakker om i det hele tatt men er blitt forklart slik at noen situasjoner slippes og rives ekstra opp i. Jeg håper at du kan i allefall være et forbilde og være tøff nokk til og finne ut av det og snakke om det. Jeg vet selv at jeg ikke er klar får det, men om man er klar får og gjøre det synes jeg man skal gjøre det. Men jeg ville aldri anbefalt noen og kaste seg ut i noe de ikke kan takle.

Anonymous poster hash: 8eeb4...a6a

Med god støtte fra profesjonelle er det ingenting man ikke kan takle... Å undertrykke vonde minner skaper bare problemer for en selv og det vil på sikt prege atferd, tanker og selvbilde negativt.. Hilsen tidligere ab

Anonymous poster hash: 41e30...082

[AnonymBruker]

Aner ikke hvor jeg skulle poste denne tråden. Men prøver her. Så er det bare å flytte om den ligger feil.

Jeg har de siste årene tenkt mye på barndommen, og det er store deler jeg ikke husker noe som helst av. Jeg er nå 23 år. Jeg har slitt mye psykisk og lurer på om det er noe i barndommen min som er grunnen, helt sikkert ikke helt og alene, men om det kan være en grunn til dette. Jeg har aldri snakket med noen om dette, men det skremmer meg og jeg vil lufte det her for dere, har ikke turt å si det til psykologen min heller. Det er fordi det skremmer meg, jeg er redd for å rippe opp og kanskje huske ting jeg ikke vil huske. Det er en tanke som står i hodet mitt spesielt, har tenkt på det i mange år nå, som er veldig trist og ubehagelig, men jeg vet ikke om det er en drøm eller om det reelt har skjedd, men dette er noe av det lille jeg husker fra jeg var om lag 5-6 år. Det var etter besøk hos mormor som er skilt og har ny mann, han kom naken ut fra badet og spurte om jeg ville se tissen hans, og så dro han bak forhuden. Det er det eneste jeg husker, men vet som sagt ikke om det er sant eller om jeg bare har drømt det. Blir så lei meg og uvel når jeg tenker på det og kan plutselig begynne å grine. Vet ikke hvorfor jeg skriver det her, men orker ikke ha det i hodet lengre. Vet ikke helt hva mer jeg skal skrive. Men er redd jeg kan ha blitt misbrukt eller noe. Om ikke er det ille nok i seg selv at han har vist tissen sin. Men jeg vil ikke huske det, jeg vil ikke tenke på det, blir så dårlig.

Anonymous poster hash: c69a8...73a

Jeg tror du hadde husket det om du hadde blitt missbrukt i den alderen. Min psykolog sa at dette var tanker de tidligere hadde innen psykologi, men at det var ytterst sjelden det faktisk hendte at mennesker fortrengte og ikke husket en slik traume. Egentlig er det snarere det motsatte, at mennesker sliter med å glemme og få bort vonde ting som har skjedd dem.

Det er helt vanlig å glemme, jeg husker også lite i fra barndommen. Det er også vanlig å ha minner fra barndommen som an er usikre på om har skjedd eller ikke.

Men side du sliter med dette, synes jeg du skal ta det opp med behandler, ingen andre kan med sikkerhet vite om du har blitt missbrukt på noen måte.

Anonymous poster hash: 42696...28c

[AnonymBruker]

Mange syntes det var så rart at jeg ikke hadde noen minner fra barndommen min,og rart var det jo,jeg husket absolutt ingenting .Jeg ble fortalt ting,at vi bodde der og der,at jeg begynte på skolen etc,men jeg husket det ikke.Min far døde når jeg var 40 og da husket jeg plutselig alt.Og jeg skulle gjerne vært det foruten,men det forklarte tross alt hvorfor jeg var som jeg var.

Anonymous poster hash: 59f86...f13

[AnonymBruker]

Leste nettopp en artikkel i et blad om en kvinne som hadde fortrengt at hun ble misbrukt som barn. Så det kan skje. Hun fikk problemer etterhvert, men fikk det bedre når hun fikk hjelp av psykolog.

Anonymous poster hash: 83d4e...45b

[AnonymBruker]

Hei TS

Det må være ubehagelig å gå slik å lure som du gjør. Jeg har opplevd noen ting i barndommen som jeg ikke burde opplevd, og jeg er også av og til redd for at jeg bare har drømt det, selv om jeg VET at jeg opplevde det. Jeg lurer også på om det har skjedd flere ting som jeg ikke husker, men det vet jeg ikke, har aldri snakket med noen om det.

Jeg husker også veldig lite fra barndommen min, så lite at folk reagerer på det. Jeg leste et sted at dette kan skje med de som har opplevd traumer i barndommen, men vet ikke om det er derfor da.

Jeg synes du burde ta dette opp med psykologen din jeg TS, du går jo allerede til en. Det er jo tydelig at dette er noe du tenker en del på

Anonymous poster hash: 2a0fd...ff8

[AnonymBruker]

Jeg tror du hadde husket det om du hadde blitt missbrukt i den alderen. Min psykolog sa at dette var tanker de tidligere hadde innen psykologi, men at det var ytterst sjelden det faktisk hendte at mennesker fortrengte og ikke husket en slik traume. Egentlig er det snarere det motsatte, at mennesker sliter med å glemme og få bort vonde ting som har skjedd dem.Det er helt vanlig å glemme, jeg husker også lite i fra barndommen. Det er også vanlig å ha minner fra barndommen som an er usikre på om har skjedd eller ikke.Men side du sliter med dette, synes jeg du skal ta det opp med behandler, ingen andre kan med sikkerhet vite om du har blitt missbrukt på noen måte. Anonymous poster hash: 42696...28c

Signerer denne. Man husker som regel slike ting. Det er få som klarer å fortrenge helt. Det hender noen dissosierer under ekstremt traumatiske hendelser, men det er som sagt sjeldent med totalt hukommelsestap. Man husker fragmenter.

I stedet er det noe som heter falske minner. Man kan "huske" ting som ikke har skjedd. Kanskje synes man at det man faktisk har opplevd ikke er ille nok til å få omsorg, så man dikter opp noe mer dramatisk. Noen kan til og med begynne å tro på sine egne fantasier, for det blir på en måte ingen vei tilbake. Jeg husker en sak der en datter anklaget sin far for overgrep, og senere innrømmet at det var falske anklager. Tenk hvilke konsekvenser slike ting får for både familien og hun det gjelder.

Jeg sier selvsagt ikke at man ikke skal anmelde ekte overgrep (antar noen vil komme med den etter dette), men er det ekte overgrep, vet man at det har skjedd.

Anonymous poster hash: f4d91...9b6

[AnonymBruker]

Signerer denne. Man husker som regel slike ting. Det er få som klarer å fortrenge helt. Det hender noen dissosierer under ekstremt traumatiske hendelser, men det er som sagt sjeldent med totalt hukommelsestap. Man husker fragmenter.

I stedet er det noe som heter falske minner. Man kan "huske" ting som ikke har skjedd. Kanskje synes man at det man faktisk har opplevd ikke er ille nok til å få omsorg, så man dikter opp noe mer dramatisk. Noen kan til og med begynne å tro på sine egne fantasier, for det blir på en måte ingen vei tilbake. Jeg husker en sak der en datter anklaget sin far for overgrep, og senere innrømmet at det var falske anklager. Tenk hvilke konsekvenser slike ting får for både familien og hun det gjelder.

Jeg sier selvsagt ikke at man ikke skal anmelde ekte overgrep (antar noen vil komme med den etter dette), men er det ekte overgrep, vet man at det har skjedd.

Anonymous poster hash: f4d91...9b6

Som regel ja, men det finnes- som skrevet lengre opp her- tilfeller der man totalt fortrenger deler av oppveksten og får hukommelsestap pga traumer. Jeg har lest at noen kvinner kan få totalt panikk f.eks under en fødsel for da kommer minnene om overgrep i barndommen tilbake pga smertene i underlivet

Anonymous poster hash: 41e30...082

[Skilpadden]

Jeg har blitt misbrukt som liten selv.
Jeg hadde fortrengt dette, og tenkte ikke noe på det før jeg rundet 9-10 år. Da spurte jeg min mor kontrollspørsmål for å se om den plassen og de menneskene virkelig fantes. Tok meg mange år å innse at det faktisk var realiteten og ikke bare noe jeg drømte om.
Når jeg var rundt 16 år klarte jeg å akseptere det til slutt.
Nå tenker jeg helt ærlig ikke mye på det. Men jeg er redd det kanskje påvirker meg mer enn jeg tror

[Mb26]

Det første jeg tenker er at det er litt merkelig om det har vært en drøm, for hvordan vet ei jente på 5-6 år at menn har forhud og at den kan bli dratt bakover osv..? Jeg aner ikke altså, lufter bare litt tanker!

Men jeg håper uansett du får fikset opp i problemene dine kjære deg! Det er godt vi har psykologer som er flinke i sitt fag! 💐

[AnonymBruker]

Hvis du tenker så mye på det kan du jo ta det opp med psykologen. Siden du allerede går til en slik, så må du jo like en sånn situasjon. (Personlig hadde jeg ikke trivdes i en slik situasjon)

Og om du sier det, så er det jo bare for å lette hjertet ditt, er jo ikke som om familien trenger å vite noe, eller at noen skal anmeldes liksom. Hadde vært anderledes om du fortsatt var et barn, og fortalte dette til noen. Det ville satt i gang større ting, men nå er det bare samtaler mellom deg og psykologen.

Anonymous poster hash: ab778...937