Angst og medisiner - dine erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst før, det er nå 5 år siden jeg fikk det for første gang, da slet jeg med panikkangst som utviklet seg til å bli konstant og vedvarende og depresjoner, alt dette varte i 2 år, så plutselig etter intens jobbing med psykolog gikk det over, helt uten noen form for medisiner. Gikk voldsomt opp i vekt de årene jeg hadde angsten. Hadde i fjor vært uten angst i 2 år ikke et eneste tilbakefall, før jeg hadde en uheldig hendelese i fjor sommer. Det tok tid før angsten kom, jeg merket først depresjon, før ansgten kom i begynnelsen av dette året. Det har bare blitt verre og verre selv om jeg har fått det bedre enn noen gang og jeg skjønner ingenting. Jeg går til psykolog og vi ble enige om at jeg muligens burde begynne på noe medisin, jeg har aldri tatt noe medisin for psykiske problemer før, men gikk med på å prøve sobril en gang i blant da angsten har vært skikkelig ille. Dette begynte jeg med i mars en gang. Har hatt et brett med sobril, og har fremdeles 1/3 igjen av brettet, har ikke misbrukt det men kun tatt det en sjelden gang da behovet har vært ekstremt. Desverre merker jeg angsten har forverret seg veldig i sommer, noe som er utrolig leit. Jeg får uansett angst dagen etter jeg har tatt sobril og prøver å unngå å ta det. Det er utrolig tungt å komme seg igjennom dagene, selv de dagene jeg har fri og ikke skal noe som helst. Angsten melder seg nesten hver eneste dag og jeg har ikke overskudd til venner eller samboer. Det å være lykkelig og glad er tungt, jeg har lagt på meg igjen og kjenner depresjonen også er her. Dette er en kort oppsummering av mitt liv med angst.

Nå sitter jeg her igjen, med angst, føler meg helt merkelig i kroppen og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg skal ihvertfall ringe psykologen i morgen å få en akutttime, har ikke vært der på en måned grunnet ferie. Men jeg lurer veldig på om jeg skal begynne med noen form for medisin, jeg gruer meg til kommende semester og vet ikke om jeg klarer det med denne angsten. Vil noen her råde meg til å begynne på medisin? Går noen av dere på medisin mot angst? Hvilken? Hvordan var det å begynne på medisinen, hvordan var oppstarten? Hvordan endret den deg? Har du aldri angst mer? Kan man leve normalt mens man går på medisiner? Bivirkninger? Virket medisinen med en gang?

Jeg bekymrer meg veldig for å begynn på medisiner, mest pga samboeren min. Jeg er redd for å forandre meg mer psykisk, for å miste sexlyst, for å legge på meg mer og sikkert utallige andre ting. Jeg trenger litt råd og tips fra dere som er/har vært i samme båt. Håper noen der ute kan hjelpe meg litt på veien

Anonymous poster hash: 8937d...125

[Duckie]

Jeg går på medisiner mot angst og depresjon, det har bokstavlig talt reddet livet mitt. Jeg har hatt angst og depresjon i en eller annen grad hele livet, og må sannsynligvis gå på medisiner resten av livet også. Merker ikke noe særlig til bivirkninger nå som jeg har gått på det lenge.

For litt mer info om medisin og behandling ta en kikk her.

Sobril hjelper jo ikke langvarig, det hjelper der og da i krisesituasjoner. Jeg blir også ofte verre dagen etter og ha tatt disse, og bruker de aldri lengre.

Det er store forskjeller mellom medisinene, og hvordan de virker og bivirkninger varierer svært fra person til person. Googler du produktnavnet til en medisin, finner du side opp og side ned om folk som har brukt det, mest negativt, i og med at det er de som tross alt trenger mest å snakke om det med andre. Men man må nesten prøve ut på egenhånd for å se om det virker på nettopp deg. Det kan ta lang tid før man eventuelt finner rette typen og rette dosen, bare så du er klar over det. Man skal helst gå på samme type i mange uker før man gir seg, fordi det tar mange uker å få full effekt.

Jeg mener å huske at de første medisinene jeg fikk var buspirone og fluanxol (ikke samtidig), disse mente legen min at skulle ha litt mindre bivirkninger enn mange av de typiske antidepressivaene. De har ikke like god dokumentert effekt som antidepressiva, men er litt "tryggere" å starte på. Men dette må du uansett ta med behandlerene dine, det er tross alt de som kjenner deg og ditt sykdomsbilde! Forskjellige leger kan nok også ha forskjellige erfaringer med forskjellige medikamenter.

Medisinen tar ikke bort depresjonen og angsten min, men gjør den lettere å leve med. Det var først etter at jeg ble medisinert at jeg har klart å benytte meg av kognitive teknikker. Det er veldig viktig å huske at om man har destruktive tankemønstre som følge av depresjon/angst, er dette noe som må jobbes med uavhengig om man er på medikamenter eller ei. Det er som jeg har fått en tåke ut av hodet så jeg kan tenke mer klart, alt er generelt lettere, jeg får mye mindre panikk enn tidligere, og jeg klarer å tenke mye mer rasjonelt. Før slet jeg alltid med å gå ut av døren, om jeg så bare skulle en kjapp tur på butikken. Nå tar jeg meg i å gå ut døren uten å ha tenkt en eneste katastrofetanke rett som det er. Lever mye mer normalt etter at jeg begynte på medisiner, ettersom ting som sagt blitt mye enklere. Det er litt vanskelig å beskrive egentlig

Jeg har følt mye skam rundt de psykiske plagene mine, fordi mange ser på psykiske plager som noe en bare kan skjerpe seg fra. Det var også et stort steg for meg å begynne på medisiner, men kunne jo "bare skjerpe seg". Men det er faktisk ikke slik. Man har funnet ut at de med depresjoner kan deles opp i to grupper, avhengig av hvor problemene sitter i hjernen. De som har problemer det ene stedet, responderer best på medikamenter, mens de som har problemer et annet sted i hjernen, responderer best på terapi. Du kan lese mer om det her og her om du er interessert. Tilhører man gruppen som responderer best på medikamenter, er det rett og slett dette som må til for at hjernen skal fungere ordentlig. Akkurat som for eksempel en diabetiker må tilsette insulin.

Men som sagt, tankemønstre man har lagt seg til selv, må man lære seg teknikker for å mestre. Hvis du ikke har vært borti det, anbefaler jeg (i tillegg til opplegg fra psykolog) mindfulness og yoga. Begge deler er veldig bra for å få slappet av, mindfulness mest for hodet, yoga både for hode og kropp.

Haha, dette ble mye, håper noe av det kan være til hjelp ihvertfall.

[Gjest thesledge]

Har ingen erfaringer med å bruke medisiner selv, men har erfaringer med venner og bekjente. De blir fullstendig likegyldig av pillene, men er emosjonelle vrak uten, så de mener jo at det er verdt å være så likegyldig. Bivirkinger er også veldig forskjellig fra person til person som med de fleste andre medisiner.

[AnonymBruker]

For all del, tenk deg NØYE igjennom hvis du vil ødelegge livet ditt med piller. begynner du på såkalte "lykkepiller" slutter hjernen å naturlig produsere det stoffet som gjør deg glad. Du blir avhengig.. prøv å ordne opp selv. Du er den eneste som kan endre dette!

Kjenner folk som har blitt ødelagt av det.. virkelig ødelagt. Du kan ta all verdens med piller og psykologtimer, men til syvende og sist er det DU som må endre måten du tenker på og ta kontroll.

lettere sagt enn gjort, men har en nær venn med angst. Hun sa nei til piller og klarer seg fint nå. Vet dette kan støte mange, men la innlegget mitt stå som det er.

Anonymous poster hash: c0087...ac1

[AnonymBruker]

For all del, tenk deg NØYE igjennom hvis du vil ødelegge livet ditt med piller. begynner du på såkalte "lykkepiller" slutter hjernen å naturlig produsere det stoffet som gjør deg glad. Du blir avhengig.. prøv å ordne opp selv. Du er den eneste som kan endre dette!

Kjenner folk som har blitt ødelagt av det.. virkelig ødelagt. Du kan ta all verdens med piller og psykologtimer, men til syvende og sist er det DU som må endre måten du tenker på og ta kontroll.

lettere sagt enn gjort, men har en nær venn med angst. Hun sa nei til piller og klarer seg fint nå. Vet dette kan støte mange, men la innlegget mitt stå som det er.

Anonymous poster hash: c0087...ac1

Samme her. Har blitt bedre på egenhånd. Psykologen min er utrolig og har hjulpet ekstremt mye! Takket også nei til piller, har alltid væt skeptisk

Anonymous poster hash: 90e40...fb3

[Duckie]

Jeg har følt mye skam rundt de psykiske plagene mine, fordi mange ser på psykiske plager som noe en bare kan skjerpe seg fra. Det var også et stort steg for meg å begynne på medisiner, men kunne jo "bare skjerpe seg". Men det er faktisk ikke slik. Man har funnet ut at de med depresjoner kan deles opp i to grupper, avhengig av hvor problemene sitter i hjernen. De som har problemer det ene stedet, responderer best på medikamenter, mens de som har problemer et annet sted i hjernen, responderer best på terapi. Du kan lese mer om det her og her om du er interessert. Tilhører man gruppen som responderer best på medikamenter, er det rett og slett dette som må til for at hjernen skal fungere ordentlig. Akkurat som for eksempel en diabetiker må tilsette insulin.

For all del, tenk deg NØYE igjennom hvis du vil ødelegge livet ditt med piller. begynner du på såkalte "lykkepiller" slutter hjernen å naturlig produsere det stoffet som gjør deg glad. Du blir avhengig.. prøv å ordne opp selv. Du er den eneste som kan endre dette!

Kjenner folk som har blitt ødelagt av det.. virkelig ødelagt. Du kan ta all verdens med piller og psykologtimer, men til syvende og sist er det DU som må endre måten du tenker på og ta kontroll.

lettere sagt enn gjort, men har en nær venn med angst. Hun sa nei til piller og klarer seg fint nå. Vet dette kan støte mange, men la innlegget mitt stå som det er.

Anonymous poster hash: c0087...ac1

Leste du det jeg skrev over her (lagt inn i quote)? Alle kan faktisk ikke bli friske kun av psykologbehandling, det avhenger av hvor i hjernen feilen ligger. Sier ikke at det gjelder for TS, det blir opp til behandlerne hennes å avgjøre hvorvidt hun kan ha nytte av å prøve medikamenter.

Har du en kilde på at antidepressiva senker den naturlige produksjonen av serotonin?

[AnonymBruker]

Har du en kilde på at antidepressiva senker den naturlige produksjonen av serotonin?

http://en.wikipedia.org/wiki/Serotonin_syndrome

http://www.nlm.nih.gov/medlineplus/ency/article/007272.htm

http://www.psychologytoday.com/blog/mad-in-america/201011/new-rat-study-ssris-markedly-deplete-brain-serotonin

Åh, beklager! Var det bare EN kilde du ville ha? Unnskyld så meget!

Anonymous poster hash: fc8f7...0ef

[Duckie]

http://en.wikipedia.org/wiki/Serotonin_syndrome

http://www.nlm.nih.gov/medlineplus/ency/article/007272.htm

http://www.psychologytoday.com/blog/mad-in-america/201011/new-rat-study-ssris-markedly-deplete-brain-serotonin

Åh, beklager! Var det bare EN kilde du ville ha? Unnskyld så meget!

Anonymous poster hash: fc8f7...0ef

Voldsomt så du tok på vei over at jeg ønsket en kilde da? Om det hadde vært vist at SSRI senket hjernens evne til å produsere serotonin, synes jeg det ville være interessant å lese, da jeg ikke har lest noe som tyder på det før. Og du hadde ingen kommentarer til resten av innlegget mitt?

De to første linkene dine handler jo om noe helt annet. Serotonergt syndrom er en tilstand når man får for mye serotonin, f.eks. ved bruk av SSRI. Den siste linker til en kortvarig studie hos rotter, og med fokus på avslutting av behandling. Hvorvidt dette er gyldig for mer langvarig behandling, og hos mennesker, er jo ikke vist.

Edit; har lest igjennom den siste artikkelen nå, og selve artikkelen var noe mer nyansert enn nyhetsartikkelen. Se forfatterenes egen konklusjon i spoiler. Se spesielt den linjen jeg har uthevet, det finnes i dag ingen beviser for at SSRI vil hemme serotoninproduksjon kronisk.

The present animal experimental study was aimed to provide a neurochemical basis to understand SSRI discontinuation psychopathology.

We emphasize that there is little or no evidence that chronic SSRI treatment impairs brain serotonin function per se. The present investigation does, however, suggest that long-term treatment with (some) SSRIs may render brain serotonin function unstable, i.e. that it becomes more vulnerable for fluctuations in the synthesis of the amine. The consequences of unstable brain serotonin might emerge during discontinuation or non-compliance of the antidepressant. Interestingly, the thus induced symptoms are often similar to those seen during a low tryptophan status (i.e. lack of impulse control and aggressiveness, Russo et al., 2009). It is well established that under normal physical conditions brain synthesis of serotonin depends highly on the access of tryptophan from the diet. Endogenous and exogenous processes that reduce serotonin synthesis are thus expected to compromise the efficacy of an SSRI, which is in agreement with the sudden relapse into a depressive state following tryptophan depletion of patients during a successful therapy with antidepressants (Delgado et al., 1990). We emphasize that conclusions were derived from studying normal rats. Our aim was to study the biochemical effects of discontinuation independently of rebound depression and as such they might have limited relevance to some rat models of depression and even less to depressed humans. Although it is good medical practice to slowly taper when SSRI treatment is to be terminated, non-compliance is far more difficult to control. So in a more general way, our study warrants more attention to be directed to the issue of non-compliance, in particular with rapidly cleared SSRIs.

Endret 3. august 2014 av Duckie

[Gjest Blomst83]

For all del, tenk deg NØYE igjennom hvis du vil ødelegge livet ditt med piller. begynner du på såkalte "lykkepiller" slutter hjernen å naturlig produsere det stoffet som gjør deg glad. Du blir avhengig.. prøv å ordne opp selv. Du er den eneste som kan endre dette!

Kjenner folk som har blitt ødelagt av det.. virkelig ødelagt. Du kan ta all verdens med piller og psykologtimer, men til syvende og sist er det DU som må endre måten du tenker på og ta kontroll.

lettere sagt enn gjort, men har en nær venn med angst. Hun sa nei til piller og klarer seg fint nå. Vet dette kan støte mange, men la innlegget mitt stå som det er.

Anonymous poster hash: c0087...ac1

Det er veldig mange som faktisk har blitt redde av å begynne på piller,så synes dette innlegget var veldig svart/hvit og ikke minst veldig bastant.

[AnonymBruker]

Styr unna antidepressiva! Det er djevelens verk. Har prøvd flere typer av dem, og hver gang fikk jeg skremmende bivirkninger, og måtte derfor slutte etter kort tid. Jeg kjenner heller ingen andre som har blitt så veldig mye bedre av å gå lenge på dem. De har bare blitt følelsesløse og avstumpede, og ikke egentlig friske. Men de fortsetter med dem, fordi de er avhengige og mangler evnen til å tenke kritisk. Noen har forsøkt å slutte, men klarer det ikke, fordi de får store reaksjoner. Mange tror disse medisinene er uskyldige, men det er de ikke! Jeg håper at legene tar til vettet snart, og blir mer kritiske til hvem som skal få denne dritten.

Anonymous poster hash: 1b691...069

[AnonymBruker]

Om du føler at livet ditt er j**lig for tiden og at du sjelden har "gode dager", så ville jeg begynt med medisin. Det var akkurat derfor jeg begynte, og det er snart åtte år siden.

Jeg går på Cipralex, 10 mg. Et såkalt antidepressiva. Jeg har nok alltid hatt angst, men panikkanfallene og den skikkelig hemmende angsten kom da jeg var 19 år og hadde gått noen måneder uten skole, ordentlig døgnrytme og faste rutiner. Har vært "lettere" deprimert store deler av livet, er pessimistisk anlagt...

Jeg begynte å jobbe like etter at jeg begynte med Cipralex, og kombinasjonen av medisin og det å komme meg ut hver dag var utrolig bra for meg. Nå er det jo en god stund siden jeg begynte, men hadde ikke noen spesielle bivirkninger med unntak av kløe i armhulene (det varte ca. et døgn) samt at jeg av og til var kvalm på kveldstid. Det hjalp meg veldig at jeg fikk noe helt annet å tenke på. Medisinen virker ikke umiddelbart, de fleste mener at det tar ca. tre måneder for å kunne se effekten, men for meg hjalp det rimelig kjapt. Om det var på grunn av jobben eller medisinen vet jeg ikke, jeg tror det var en kombinasjon.

Jeg har gått litt og opp litt ned i vekt i løpet av disse årene; anser det som svært naturlig siden jeg har gått gjennom et svangerskap og deretter en lang periode med mye mat og null fysisk aktivitet. Vekten min endret seg ikke før jeg ble gravid, mens jeg ammet gikk jeg mye ned i vekt, og etter hvert som jeg ble latere, la jeg på meg ca. ti kilo i løpet av tre-fire år. Når jeg begynte å røre litt mer på meg (vil ikke kalle det trening, men...) og sluttet å spise mer enn samboeren min (!), gikk jeg gradvis ned i vekt - så nå er jeg normalvektig igjen.

Jeg var også veldig engstelig for å begynne med medisin; følte at det sykeliggjorde meg enda mer, var redd for at alt skulle bli verre - og ble nervøs av å lese alt det fæle folk skrev på enkelte nettsider/forum. Et par uker etter at jeg fikk resepten bestemte jeg meg for å begynne. Livet mitt var da helt elendig, jeg hadde angstanfall etter angstanfall og var livredd hele dagen. Jeg fikk også Sobril i begynnelsen, men etter å ha brukt et brett, turte jeg ikke å ta flere. Følte ikke at det hjalp meg så veldig godt likevel.

Jeg er absolutt ikke fri fra angst og tungsinn, men generelt sett hjalp Cipralex meg tilbake til et "normalt" liv. Hadde ingen panikkanfall de første årene. Har hatt flere svært lange perioder uten angstanfall (dvs. noen år uten), gikk også uten medisin i slutten av svangerskapet og mens jeg ammet. Jeg er absolutt ikke avflatet følelsesmessig; føler alt like sterkt som før. Redsel, sorg, glede, forelskelse, sinne etc. Fikk fremdeles gode karakterer når jeg etter hvert begynte å studere. Jeg har begynt å gå regelmessig til psykolog og i gruppeterapi, og håper at det skal hjelpe meg enda mer. Begynte å slite igjen etter å ha studert hjemmefra over lengre tid...

Anbefaler for øvrig denne boka: http://cdon.no/b%C3%B8ker/kuttner,_sarah/feilvare-11120278 (jeg lånte den gratis på biblioteket) Fin, velskrevet, gjenkjennbar for mange med de samme problemene, morsom, positiv

Lykke til, håper du tar det valget som er riktig for deg - med eller uten medisin!

Anonymous poster hash: 8909c...b57

[AnonymBruker]

Jeg går på medisiner mot angst og depresjon, det har bokstavlig talt reddet livet mitt. Jeg har hatt angst og depresjon i en eller annen grad hele livet, og må sannsynligvis gå på medisiner resten av livet også. Merker ikke noe særlig til bivirkninger nå som jeg har gått på det lenge.

For litt mer info om medisin og behandling ta en kikk her.

Sobril hjelper jo ikke langvarig, det hjelper der og da i krisesituasjoner. Jeg blir også ofte verre dagen etter og ha tatt disse, og bruker de aldri lengre.

Det er store forskjeller mellom medisinene, og hvordan de virker og bivirkninger varierer svært fra person til person. Googler du produktnavnet til en medisin, finner du side opp og side ned om folk som har brukt det, mest negativt, i og med at det er de som tross alt trenger mest å snakke om det med andre. Men man må nesten prøve ut på egenhånd for å se om det virker på nettopp deg. Det kan ta lang tid før man eventuelt finner rette typen og rette dosen, bare så du er klar over det. Man skal helst gå på samme type i mange uker før man gir seg, fordi det tar mange uker å få full effekt.

Jeg mener å huske at de første medisinene jeg fikk var buspirone og fluanxol (ikke samtidig), disse mente legen min at skulle ha litt mindre bivirkninger enn mange av de typiske antidepressivaene. De har ikke like god dokumentert effekt som antidepressiva, men er litt "tryggere" å starte på. Men dette må du uansett ta med behandlerene dine, det er tross alt de som kjenner deg og ditt sykdomsbilde! Forskjellige leger kan nok også ha forskjellige erfaringer med forskjellige medikamenter.

Medisinen tar ikke bort depresjonen og angsten min, men gjør den lettere å leve med. Det var først etter at jeg ble medisinert at jeg har klart å benytte meg av kognitive teknikker. Det er veldig viktig å huske at om man har destruktive tankemønstre som følge av depresjon/angst, er dette noe som må jobbes med uavhengig om man er på medikamenter eller ei. Det er som jeg har fått en tåke ut av hodet så jeg kan tenke mer klart, alt er generelt lettere, jeg får mye mindre panikk enn tidligere, og jeg klarer å tenke mye mer rasjonelt. Før slet jeg alltid med å gå ut av døren, om jeg så bare skulle en kjapp tur på butikken. Nå tar jeg meg i å gå ut døren uten å ha tenkt en eneste katastrofetanke rett som det er. Lever mye mer normalt etter at jeg begynte på medisiner, ettersom ting som sagt blitt mye enklere. Det er litt vanskelig å beskrive egentlig

Jeg har følt mye skam rundt de psykiske plagene mine, fordi mange ser på psykiske plager som noe en bare kan skjerpe seg fra. Det var også et stort steg for meg å begynne på medisiner, men kunne jo "bare skjerpe seg". Men det er faktisk ikke slik. Man har funnet ut at de med depresjoner kan deles opp i to grupper, avhengig av hvor problemene sitter i hjernen. De som har problemer det ene stedet, responderer best på medikamenter, mens de som har problemer et annet sted i hjernen, responderer best på terapi. Du kan lese mer om det her og her om du er interessert. Tilhører man gruppen som responderer best på medikamenter, er det rett og slett dette som må til for at hjernen skal fungere ordentlig. Akkurat som for eksempel en diabetiker må tilsette insulin.

Men som sagt, tankemønstre man har lagt seg til selv, må man lære seg teknikker for å mestre. Hvis du ikke har vært borti det, anbefaler jeg (i tillegg til opplegg fra psykolog) mindfulness og yoga. Begge deler er veldig bra for å få slappet av, mindfulness mest for hodet, yoga både for hode og kropp.

Haha, dette ble mye, håper noe av det kan være til hjelp ihvertfall.

Takk for utrolig godt og utfyllende svar Velger nå å overse de negative da jeg har besluttet å begynne med medisin. Jeg har i dag startet opp med cipralex i sammsvar med psykologen min og psykiateren som har fulgt meg opp. Samtidig som det var tøft og ta den første dosen min i dag føler jeg meg utrolig lettet, jeg ser lyst på ting og føler at hjelpen er på vei. Skal samtidig gå i terapi med psykologen min, så håper det vil være til hjelp. Starter også med studie på mandag, så mye spennende som skjer fremmover, tror det vil hjelpe meg å ha rutiner i livet. Skulle visst ta noe blodprøver etter hvert for å se om cipralex har noe god effekt på meg. Hvilken medisin er det du går på nå? Har faktisk lastet ned mindfulness og andre apper, spesielt den sleep well relax, hører på den hver kveld når jeg skal sove, helt fantastisk. Håper på å få litt energi og overskudd til å trene, da jeg ikke har klart det dette året, trening har hjulpet meg mye før, men har bare ikke hatt ork til det. Har det veldig likt som du beskriver før du begynte på medisin, sliter veldig med å gjøre ting og vet ikke helt hva jeg vil med noe, mye usikkerhet rundt alt og har ingen overskudd til å være med venner. Så håper dette vil bli litt bedre.

Om du føler at livet ditt er j**lig for tiden og at du sjelden har "gode dager", så ville jeg begynt med medisin. Det var akkurat derfor jeg begynte, og det er snart åtte år siden.

Jeg går på Cipralex, 10 mg. Et såkalt antidepressiva. Jeg har nok alltid hatt angst, men panikkanfallene og den skikkelig hemmende angsten kom da jeg var 19 år og hadde gått noen måneder uten skole, ordentlig døgnrytme og faste rutiner. Har vært "lettere" deprimert store deler av livet, er pessimistisk anlagt...

Jeg begynte å jobbe like etter at jeg begynte med Cipralex, og kombinasjonen av medisin og det å komme meg ut hver dag var utrolig bra for meg. Nå er det jo en god stund siden jeg begynte, men hadde ikke noen spesielle bivirkninger med unntak av kløe i armhulene (det varte ca. et døgn) samt at jeg av og til var kvalm på kveldstid. Det hjalp meg veldig at jeg fikk noe helt annet å tenke på. Medisinen virker ikke umiddelbart, de fleste mener at det tar ca. tre måneder for å kunne se effekten, men for meg hjalp det rimelig kjapt. Om det var på grunn av jobben eller medisinen vet jeg ikke, jeg tror det var en kombinasjon.

Jeg har gått litt og opp litt ned i vekt i løpet av disse årene; anser det som svært naturlig siden jeg har gått gjennom et svangerskap og deretter en lang periode med mye mat og null fysisk aktivitet. Vekten min endret seg ikke før jeg ble gravid, mens jeg ammet gikk jeg mye ned i vekt, og etter hvert som jeg ble latere, la jeg på meg ca. ti kilo i løpet av tre-fire år. Når jeg begynte å røre litt mer på meg (vil ikke kalle det trening, men...) og sluttet å spise mer enn samboeren min (!), gikk jeg gradvis ned i vekt - så nå er jeg normalvektig igjen.

Jeg var også veldig engstelig for å begynne med medisin; følte at det sykeliggjorde meg enda mer, var redd for at alt skulle bli verre - og ble nervøs av å lese alt det fæle folk skrev på enkelte nettsider/forum. Et par uker etter at jeg fikk resepten bestemte jeg meg for å begynne. Livet mitt var da helt elendig, jeg hadde angstanfall etter angstanfall og var livredd hele dagen. Jeg fikk også Sobril i begynnelsen, men etter å ha brukt et brett, turte jeg ikke å ta flere. Følte ikke at det hjalp meg så veldig godt likevel.

Jeg er absolutt ikke fri fra angst og tungsinn, men generelt sett hjalp Cipralex meg tilbake til et "normalt" liv. Hadde ingen panikkanfall de første årene. Har hatt flere svært lange perioder uten angstanfall (dvs. noen år uten), gikk også uten medisin i slutten av svangerskapet og mens jeg ammet. Jeg er absolutt ikke avflatet følelsesmessig; føler alt like sterkt som før. Redsel, sorg, glede, forelskelse, sinne etc. Fikk fremdeles gode karakterer når jeg etter hvert begynte å studere. Jeg har begynt å gå regelmessig til psykolog og i gruppeterapi, og håper at det skal hjelpe meg enda mer. Begynte å slite igjen etter å ha studert hjemmefra over lengre tid...

Anbefaler for øvrig denne boka: http://cdon.no/b%C3%B8ker/kuttner,_sarah/feilvare-11120278 (jeg lånte den gratis på biblioteket) Fin, velskrevet, gjenkjennbar for mange med de samme problemene, morsom, positiv

Lykke til, håper du tar det valget som er riktig for deg - med eller uten medisin!

Anonymous poster hash: 8909c...b57

Tusen takk for godt svar av deg også! Har ikke hatt en eneste god dag på så lenge jeg kan huske, før i dag, jeg har nå tatt min første dose cipralex, eller den billigere varianten som heter escitalopram teva, da det var den jeg kunne få på frikort, men er det helt samme. Føler meg lettere til sinns og at jeg har tatt første steg i retning mot å bli bedre. Starter med studier på mandag, så håper medisinen vil hjelpe meg med motivasjon og hjelpe meg til å klare å ha rutiner i livet. Gleder meg til å starte på livet, komme i gang. Er så utrolig spent på hvordan medisinen vil hjelpe. Fikk oppstart på en halv tablett i fire dager så en hel tablett videre, som er 10 mg. Samme som deg? Hvor lang tid tok det før du merket noe av tablettene? Har også en annen medisin som jeg skal ta med leggetid, er et slik antipsykotika(ikke at jeg er psykotisk), men hjelper mot angst og å få sove i starten før ciprlaxen fungerer Går i tilegg i samtale med psykolog ukentilg og det skal jeg fortsette med, skal ha en ordentlig ny utredning fra neste uke av og få tatt blodprøver etterhvert. Har bare en helt utrolog god følelse og er så glad over at jeg turte å ta tabletten i dag, og at jeg er på riktig vei. Glad for de to gode svarene jeg fikk her. Jeg måtte bare gjøre det, hadde ikke klart flere tunge dager uten å vite at jeg skal bli bedre snart

Anonymous poster hash: 8937d...125

[AnonymBruker]

Vær obs på at de fleste medisinene gir vektøkning. Har brukt Cipralex og la på meg 20 kg. Sluttet med de og gikk ned 25 kg. Har senere forsøkt div andre merker, redultat er nå 20 kg overvekt. Har kuttet ut og håper jeg snart er nede på normalvekt.

Anonymous poster hash: 52ca1...f00

[AnonymBruker]

Vær obs på at de fleste medisinene gir vektøkning. Har brukt Cipralex og la på meg 20 kg. Sluttet med de og gikk ned 25 kg. Har senere forsøkt div andre merker, redultat er nå 20 kg overvekt. Har kuttet ut og håper jeg snart er nede på normalvekt.

Anonymous poster hash: 52ca1...f00

Det får være verdt det, passer på hva jeg spiser og regner med å begynne å trene når medisinen slår inn, tviler egentlig på at jeg kommer til å legge på meg Er naturlig slank!

Anonymous poster hash: 8937d...125

[Gjest]

Vær obs på at de fleste medisinene gir vektøkning. Har brukt Cipralex og la på meg 20 kg. Sluttet med de og gikk ned 25 kg. Har senere forsøkt div andre merker, redultat er nå 20 kg overvekt. Har kuttet ut og håper jeg snart er nede på normalvekt.

Anonymous poster hash: 52ca1...f00

Å si "fleste medisiner" om vektøkning er vel litt drøyt. Noen medisiner har den bivirkningen, mens andre kan ha den motsatte effekten. Hvem som får vektøkning eller ikke er veldig individuelt. Jeg går for eksempel på Zyprexa hvor vektøkning er svært vanlig, men jeg har ikke opplevd den bivirkningen etter å ha stått på den i to år. Man kan aldri være bastant når det gjelder bivirkninger av medisiner - og heller ikke effekt.

[AnonymBruker]

Jeg bruker medisinen Lamictal mot angst og den fungerer kjempefint. Har ingen bivirkninger, føler meg heller ikke likegyldig/følelsesløs/avstumpet, føler meg derimot veldig bra og har ikke angst lenger. Det er dog ikke en vanlig antidepressiva, men er beregnet på bipolare (hjelper også mot epilepsi). Jeg er ikke bipolar da, så man må ikke være det for å bruke den. Eneste tiden jeg hadde litt bivirkninger var når jeg skulle trappe opp i begynnelsen.

Anonymous poster hash: 34d0d...118

[AnonymBruker]

Å si "fleste medisiner" om vektøkning er vel litt drøyt. Noen medisiner har den bivirkningen, mens andre kan ha den motsatte effekten. Hvem som får vektøkning eller ikke er veldig individuelt. Jeg går for eksempel på Zyprexa hvor vektøkning er svært vanlig, men jeg har ikke opplevd den bivirkningen etter å ha stått på den i to år. Man kan aldri være bastant når det gjelder bivirkninger av medisiner - og heller ikke effekt.

Dette har både fastlege og psykologen min informert meg om, så ikke jeg som er bastant Merker uansett at kroppen føles bedre uten medisiner, og depresjonene blir bare verre når jeg får vektøkning i tillegg :-/

Anonymous poster hash: 52ca1...f00

[Gjest Blomst83]

Vær obs på at de fleste medisinene gir vektøkning. Har brukt Cipralex og la på meg 20 kg. Sluttet med de og gikk ned 25 kg. Har senere forsøkt div andre merker, redultat er nå 20 kg overvekt. Har kuttet ut og håper jeg snart er nede på normalvekt.

Anonymous poster hash: 52ca1...f00

Mange av medisiene kan gi vektøkning,og i flesteparten(sier ikke alle) så er et ikke pilla i seg selv,men økt matlyst som fører til dette!

[Sillicious]

Jeg velger heller å leve et 5-10 år kortere liv med piller, enn et lengre liv med angst og depresjoner.

Hva så om du må ta en pille hver dag resten av livet? Såkalte "lykkepillen" er ikke så ille som man tror.

Ikke alle som trenger å gå på det resten av livet heller, noen trenger bare kanskje 1 år til hjernen klarer å produsere nok av det stoffet selv.

Gått på det selv i en vanskelig periode etter halvår med terapi, tok de i litt over 1 år, fikk ting på plass, jobb, sosiallivet.. trappet ned, gikk helt fint. et år siden nå.

[AnonymBruker]

Tusen takk for godt svar av deg også! Har ikke hatt en eneste god dag på så lenge jeg kan huske, før i dag, jeg har nå tatt min første dose cipralex, eller den billigere varianten som heter escitalopram teva, da det var den jeg kunne få på frikort, men er det helt samme. Føler meg lettere til sinns og at jeg har tatt første steg i retning mot å bli bedre. Starter med studier på mandag, så håper medisinen vil hjelpe meg med motivasjon og hjelpe meg til å klare å ha rutiner i livet. Gleder meg til å starte på livet, komme i gang. Er så utrolig spent på hvordan medisinen vil hjelpe. Fikk oppstart på en halv tablett i fire dager så en hel tablett videre, som er 10 mg. Samme som deg? Hvor lang tid tok det før du merket noe av tablettene? Har også en annen medisin som jeg skal ta med leggetid, er et slik antipsykotika(ikke at jeg er psykotisk), men hjelper mot angst og å få sove i starten før ciprlaxen fungerer Går i tilegg i samtale med psykolog ukentilg og det skal jeg fortsette med, skal ha en ordentlig ny utredning fra neste uke av og få tatt blodprøver etterhvert. Har bare en helt utrolog god følelse og er så glad over at jeg turte å ta tabletten i dag, og at jeg er på riktig vei. Glad for de to gode svarene jeg fikk her. Jeg måtte bare gjøre det, hadde ikke klart flere tunge dager uten å vite at jeg skal bli bedre snart

Anonymous poster hash: 8937d...125

Jeg har også periodevis gått på "billigvarianten" av Cipralex, både Escitaloram Actavis og Escitalopram Ratiopharm. Nå er jeg tilbake på Cipralex, fastlegen min skriver "ikke generisk bytte" på resepten, så da får jeg den uten problemer. Den er dog mye dyrere enn "billigvariantene"; betalte vel rundt 220,- for Cipralex og bare rundt 60-70,- for samme antall tabletter av Escitalopram. Har frikort, så betaler uansett ikke noe for medisinen. (Vil påpeke at virkestoffet jo er det samme i alle disse, men av en eller annen grunn - sikker psykisk - føler jeg at Cipralex fungerer best for meg.)

Jeg begynte også på 5 mg daglig og økte til 10 mg etter 7 dager. Når jeg trappet ned i forbindelse med svangerskap, brukte jeg 5 mg i et par uker før jeg sluttet helt. Det gikk fint. Det skal sies at jeg generelt sett hadde det mye bedre psykisk da jeg var gravid, så det kan jo ha "hjulpet".

Jeg tror det tok et par uker før jeg egentlig tenkte at medisinen fungerte bra for meg. Ble kvitt panikkanfallene, selv om jeg var nervøs til tider - men sånn har jeg alltid vært. Tror ikke jeg fikk panikkanfall igjen før det hadde gått nesten 3 år, og de ble nok utløst av depresjon... I tillegg gikk jeg ikke på medisin i løpet av de siste månedene før panikkanfallene kom tilbake.

Masse lykke til, håper du får god virkning av medisinen og at den hjelper deg til et normalt liv!

Anonymous poster hash: 8909c...b57