Hvordan skaffer jeg meg respekt hos barna?

[AnonymBruker]

Har nettop fått kjæreste og skal snart flytte inn hos han. Han har to jenter fra før, på 6 7 år.

Støynivået i det huset der er helt utrolig noen ganger.

Vet ikke hvordan jeg skal takle å bo sammen med dem om det er sånn det er hele tiden.

Stemmebruken er forferdelig å høre på noen ganger. De roper, prater høyt, herjer på kveldstid før de skal legge seg, umulige å roe ned og de greier ikke roe seg på kvelden spesielt nå når det er ferie og hun minste står på rommet og hyler på faren helt uten grunn, helt til hun til slutt sovner.

Faren sier fra, men det virker ikke som de bre seg katten om noe han sier eller gjør. Han hever stemmen ofte til dem, men de virker totalt upåvirket av hans reaksjon.

Jeg har en gutt på 3 år selv og kjenner at dette er ikke noe jeg greier å takle om vi skal bo sammen alle 5.

Jeg orker ikke sånt støy dagen lang og spesielt ikke når de er så repseltløse og ikke bryr seg når han sier fra til dem.

Hvordan skal jeg greie å få respekt når han ikke greier det??

Jeg er mindre "skummel" enn han er og er i tillegg dame. Så tviler på at dette kommer til å gå om set fortsetter sånn.

Hva kan jeg gjøre for å få dem til å respektere meg og faren?

Det kan ikke fortsette sånn når vi blir en familie på 5 og ikke bare 3.

Hjelp??

Anonymous poster hash: e03a4...a52

[Mrs Smith]

Jeg synes faktisk det beste virkemiddelet for å oppnå respekt hos barn og voksne er å sette seg ned rolig med dem og lytte til hva de har å si.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du flytte inn hos noen du nettopp har blitt kjæreste med? Bør du ikke heller bruke tid på å bli ordentlig kjent med barna først?

Anonymous poster hash: 5d6da...bb9

[AnonymBruker]

Må legge til at når alle tre barna er sammen er det jo såklart enda verre igjen. Den ene spiller opp den andre også har vi dominoeffekten gående.

Er dem en og en er det totalt andre barn og mye enklere å ha med å gjøre.

De kan hvis de vil, men når de er flere så ler de bare og løper vilt rundt hvis den ene får tilsnakk eller vi sier ifra til at nå må dere roe dere ned. Det hjelper ikke. Det er som å hive bensin på bålet.

Ingenting hjelper.

Jeg er frustrert nå.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det beste virkemiddelet for å oppnå respekt hos barn og voksne er å sette seg ned rolig med dem og lytte til hva de har å si.

Det har han gjort. Er de totalt umulige og ikke vil høre så bruker faren å sette seg ned å snakke med dem etterpå.

Og barna sier ja vi skal ikke gjøre det igjen.

Men det er jo bare løgn. To min etterpå er det samme regla om og om igjen.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[Gjest Artistina]

Hvorfor i all verden flytter dere sammen da?

Bo hver for dere til barna blir større er mitt råd. Har aldri forstått gleden av mine og dine barn i "nyfamilier".

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du flytte inn hos noen du nettopp har blitt kjæreste med? Bør du ikke heller bruke tid på å bli ordentlig kjent med barna først?

Anonymous poster hash: 5d6da...bb9

Kanskje ikke nettop blitt kjæreste, det var litt feil skrevet. Har vært sammen siden september i fjor.

Har truffet barna ganske mye, men er nå når vi snakker om flytting st jeg begynner å bekymre meg for hvordan det faktisk vil bli.

Orker ikke om det er sånn som dette dag ut og dag inn. Uansett hvor perfekt han ellers er.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden flytter dere sammen da?

Bo hver for dere til barna blir større er mitt råd. Har aldri forstått gleden av mine og dine barn i "nyfamilier".

Fordi vi bor 5 t kjøring unna hverandre...

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[Mrs Smith]

Det har han gjort. Er de totalt umulige og ikke vil høre så bruker faren å sette seg ned å snakke med dem etterpå.

Og barna sier ja vi skal ikke gjøre det igjen.

Men det er jo bare løgn. To min etterpå er det samme regla om og om igjen.

Ts Anonymous poster hash: 52005...d6f

Jeg tenker ikke bare når de krangler, sånn ellers også. Blir barna hørt og lyttet til? Har dere en god tone i familien hvor alle føler de kan være seg selv og ikke er redde for å snakke om ting som er viktig for dem?

[AnonymBruker]

Kanskje ikke nettop blitt kjæreste, det var litt feil skrevet. Har vært sammen siden september i fjor.

Har truffet barna ganske mye, men er nå når vi snakker om flytting st jeg begynner å bekymre meg for hvordan det faktisk vil bli.

Orker ikke om det er sånn som dette dag ut og dag inn. Uansett hvor perfekt han ellers er.

Ts Anonymous poster hash: 52005...d6f

Når du ikke orker dette, så flytter du ikke inn. Litt seint å begynne å oppdra så store barn. Som stemor har du heller ikke mye du skulle ha sagt, det er pappaen som ber må ordne opp.

Du bør jo og ta litt hensyn til din egen 3 åring. Du kan ikke flytte inn før du er sikker på at du ikke flytter ut igjen etter noen mnd.

Anonymous poster hash: f895c...0b7

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke bare når de krangler, sånn ellers også. Blir barna hørt og lyttet til? Har dere en god tone i familien hvor alle føler de kan være seg selv og ikke er redde for å snakke om ting som er viktig for dem?

Ja det synes jeg det er.

Men det er som regel bare støy når jentene er sammen. Der er jo søsken så det er kanskje lettere å krangle med hverandre enn med en "utenfra", som sønnen min.

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[AnonymBruker]

Når du ikke orker dette, så flytter du ikke inn. Litt seint å begynne å oppdra så store barn. Som stemor har du heller ikke mye du skulle ha sagt, det er pappaen som ber må ordne opp.

Du bør jo og ta litt hensyn til din egen 3 åring. Du kan ikke flytte inn før du er sikker på at du ikke flytter ut igjen etter noen mnd.

Anonymous poster hash: f895c...0b7

Jeg blir litt tvunget til å ha noe jeg skulle ha sagt, når faren må jobbe kveld av og til og jeg står alene med barna.

Og det er jeg grisenervøs for. Dritredd for at det bare skal bli totalt kaos, og jeg står her alene med dem ved leggetid.

Jeg må jo ha noe med deres oppdragelse å gjøre, når jeg skal bo i samme hus som dem.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[Gjest Mrs. Random Nick]

Kanskje ikke nettop blitt kjæreste, det var litt feil skrevet. Har vært sammen siden september i fjor.

Har truffet barna ganske mye, men er nå når vi snakker om flytting st jeg begynner å bekymre meg for hvordan det faktisk vil bli.

Orker ikke om det er sånn som dette dag ut og dag inn. Uansett hvor perfekt han ellers er.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

Det går an å være kjærester, men å bo hver for seg. Slik som du føler det tror jeg kanskje det hadde vært det beste for dere.

Oppdragelse av hans barn bør du snakke med ham om dersom du likevel skulle flytte inn til dem.

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen, da blir det garantert brudd. Hvertfall når du ikke tåler bråk!

Anonymous poster hash: 66fb8...e40

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen, da blir det garantert brudd. Hvertfall når du ikke tåler bråk!

Anonymous poster hash: 66fb8...e40

Jeg takler bråk. I moderate mengder.

Det jeg ikke takler er respektløse barn som bråker og kauker og fniser hele dagen lang og ikke gidder høre etter når pappaen snakker til dem og ber dem om å dempe seg.

Det gjør meg irritert.

Kan ikke dra noe sted sammen med barna, for det ender jo i en evig kamp, hver eneste gang. Må ofte avslutte restaurantbesøket, kinoen, butikkhandling etc pga at barna rett og slett ikke greier å roe seg ned.

Jeg har et stk aktivt barn selv og er tante til flere så jeg er godt vant med litt støy.

Men jeg forventer respekt tilbake. Jeg er ikke en person som gir og gir og gir i det uendelige, uten å få noe lønn for strevet.

Anonymous poster hash: 52005...d6f

[AnonymBruker]

Jeg forstår akkurat hva du mener. Det er klart det blir noe drama og bråk med barn i hus men det er faktisk ikke slik at barn bare "må" bråke. Jeg er oppvokst i et hjem der det alltid var lavt stemmenivå og ganske rolig rundt oss. Jeg har en stefar som var en slags autoritetsfigur og dersom han tok middagshvil så var det å gå på tå. Jeg har aldri TV på fullt volum eller setter på musikk uten å sjekke med de andre i rommet/huset og dette har jeg tatt med meg i voksen alder.

Kan anerkjenne at min respekt for mine foreldre kanskje er i overkant sterk - men poenget er, foreldrene våre hadde fra tidlig av noen ganske klare regler, spesielt ift. innestemme og utestemme.

Da er det også gitt at de aldri hevet stemmen overfor oss. Jeg har ikke vitnet moren min rope enn eneste gang, og selv for stefaren vår var det ytterst sjelden.

Man kan ikke forvente at barn skal unngå bråk hvis man selv roper til dem. Dere må etablere et hushold der man forklarer seg rolig og at det er nulltoleranse for roping - fra alle parter. Man blir vant til mye bråk og en viss stemmebruk, og dersom det blir normen er det ingen som reagerer på det lenger, dvs. skvetter til el.l.

Til dags dato har jeg veldig lite respekt for mennesker som roper og skråler. Jeg ser dem umiddelbart som noen mindre intelligente brøleaper som ikke har ordforrådet til å få poenget sitt igjennom på rasjonelt vis.

Du kan selvsagt som stemor, som du sier, ikke steppe inn og ta alt ansvaret. Jeg foreslår at du legger en slags slagplan med mannen din for hvordan han kan takle dette. Hvor ofte er de hos sin mor? Noen ganger er det slik at barn av skilsmisse "tar ut" den siden hos den av foreldrene som tolererer det.

Dette er en veldig anerkjent bok som handler om kommunikasjon med barn;

http://www.amazon.co.uk/How-Talk-Kids-Will-Listen/dp/1848123094/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1407078659&sr=1-1&keywords=how+to+talk+so+kids+will+listen+and+listen+so+kids+will+talk

Anonymous poster hash: 00599...9c1

[minister-mio]

Du må respektere dem

[AnonymBruker]

Bruker far tid sammen med jentene - altså på ting de kan sette pris på (ikke restaurantbesøk og butikkhandling)? Og gjorde han det før skilsmissen, eller er kommunikasjonen noe han er nødt til å jobbe med først nå?

Anonymous poster hash: c34e7...e05

[AnonymBruker]

Jeg blir litt tvunget til å ha noe jeg skulle ha sagt, når faren må jobbe kveld av og til og jeg står alene med barna.

Og det er jeg grisenervøs for. Dritredd for at det bare skal bli totalt kaos, og jeg står her alene med dem ved leggetid.

Jeg må jo ha noe med deres oppdragelse å gjøre, når jeg skal bo i samme hus som dem.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f

Da får far skaffe barnevakt til dem, eller få endret arbeidstiden sin.

Hvis far vil ha hjelp til å passe barna sine må han oppdra dem så de er til å være i hus med og respekterer beskjeder.

Problemet er ikke at du må bidra litt, problemet her er at du kommer til å måtte gjøre alt, og ungene har ikke hatt fungerende oppdragelse hos far. Du kjemper derfor også mot fortiden og den maktposisjoner de har tilegnet seg, og sikkert mot far, som kommer til å protestere om du praktiserer den strengheten han selv ikke evner. All denne ufreden holder du på å plassere din sønn i, og 5 timer avstand betyr at barnet også rives opp fra egne røtter.

Det haster aldri å gjøre så store tabber.

Anonymous poster hash: b8d6d...cfb

[AnonymBruker]

Du må respektere dem

Det gjør jeg fra før av. Så utdyp er du snill.

Ts

Anonymous poster hash: 52005...d6f