Litt vanskelig forhold

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg og min samboer har et mildt sagt turbulent forhold, mange (utallige) ganger har jeg tenkt på og forsøkt å slå opp... Det er bare noen ting som holder meg tilbake, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger.

Vi kan krangle om alt, og da mener jeg alt. Alt fra svært viktige ting til hvilken film vi skal se, hvilket rom vi skal være i, ting som ikke betyr noe som helst. Uten å gå inn på detaljer om hva som kan skje og bli sagt under krangler holder det vel å si at det er helt åpenbart at forholdet er dysfunksjonelt. I det siste er det langt flere dager der han bringer mer irritasjon og dårlig humør enn koselige stunder. Ikke har vi noen felles interesser heller, så i hverdagen driver vi som regel med vårt, avbrutt av litt krangling eller kanskje for å se en film sammen.

Men - så lurer jeg da litt på... Ville det virkelig vært bedre med en annen? Om jeg i det hele tatt finner noen? Vi er begge mennesker som ganske sjeldent ''klikker'' med andre, som har ganske sære personlighetstrekk, litt problemer i livet ellers, samt bestemte meninger om det ene og det andre. En av de viktigste tingene som gjør forholdet levelig er at vi er så overbærende og tolerante ovenfor hverandre, lar den andre være seg selv på godt og vondt. Jeg har fått inntrykk av (blant venner/bekjente, det jeg leser på nettet, etc) at det ikke er så vanlig? Folk slår jo opp støtt og stadig for ''filleting''. Kanskje ingen andre aksepterer meg slik jeg er?

Det er jo mye positivt med han også, det er ikke det. Vi kan ha det innmari gøy sammen, jeg er mer komfortabel rundt han enn noen andre jeg har kjent (unntatt foreldrene mine)... Jeg er veldig, veldig glad i han egentlig.

Likevel tror jeg aldri det her vil funke i lengden. Det er vel heller et spørsmål om tid, ettersom den ene tingen som kan hjelpe - god kommunikasjon - ikke er eksisterende. Det virker som om han aldri kommer til å slå opp selv (tro meg - han har hatt grunner til det han også), hver gang det har vært nære på har det vært jeg som nesten tok steget. Men hver gang skjer det ikke likevel, så fort vi har roet oss ned ''glemmer'' vi det igjen. Dette er nemlig min overlevelsesstrategi - når man krangler så mye lærer man seg å ikke være langsint og tilgi/''glemme'' raskt, noe annet hadde ikke funket.



Jeg aner ærlig talt ikke hva poenget med denne tråden var, annet enn å sette ord på det jeg tenker mye på. Lese andres tanker kan kanskje hjelpe på. Og kanskje den er fin å ha om jeg skulle tatt steget med å slå opp? Tidligere erfaring tilsier at det blir et helvete (blanding av ''jeg vil gjøre alt jeg kan for å gjøre livet ditt jævlig'' og ''jammen, jeg elsker deg jo og er så lei meg''), samt at han kommer til å bli her så lenge han kan (har vel ikke lov å kaste han ut på sekundet - men så er det dette med at jeg raskt tilgir da) så da kan jeg nok trenge litt støtte og råd...

Anonymous poster hash: 7d4ac...110

[AnonymBruker]

Det samme tenker jeg.

Anonymous poster hash: 5063c...112

[AnonymBruker]

Om det vil fungere med noen du krangler med ALT om? Nei. Nei, nei og nei.

Om det kan fungere med noen andre? Ja, det er ikke en riktig person der ute. Det er flere, og flere du kan ha fantastisk kjemi uten krangling om alt.

Anonymous poster hash: 0956e...4be