folk som lever livet gjennom barna..

[AnonymBruker]

Ser enkelte blir helt frelst når de får barn. Hva skyldes dette? Andre har et normalt mors eller farsforhold hvor de fortsatt er individer, mens andre tar helt av via sosiale medier. De tatuerer navna på barna, svir inn fødselsdato på overarmen og poster bilder av barna som profilbilde og bakgrunnsbilde. Hvor ble det av de jeg kjente? Hinter de etter likes på bildene hbor jentungene er kledd opp skikkelig og ftonter profilen dems? Får typ" åååh så vakker, nydelig, hun ligner på deg, hun er en prinsesse" osv.

Anonymous poster hash: 41378...65a

[AnonymBruker]

Ser enkelte blir helt frelst når de får barn. Hva skyldes dette? Andre har et normalt mors eller farsforhold hvor de fortsatt er individer, mens andre tar helt av via sosiale medier. De tatuerer navna på barna, svir inn fødselsdato på overarmen og poster bilder av barna som profilbilde og bakgrunnsbilde. Hvor ble det av de jeg kjente? Hinter de etter likes på bildene hbor jentungene er kledd opp skikkelig og ftonter profilen dems? Får typ" åååh så vakker, nydelig, hun ligner på deg, hun er en prinsesse" osv. Anonymous poster hash: 41378...65a

Det kalles ekte morskjærlighet

Dette vil du selv oppleve når du får barn

Hilsen ei som forguder marken som barnet hennes trår på.

Anonymous poster hash: 4542d...773

[AnonymBruker]

Ja, er vel kanskje sånn. Jeg har aldri vætt glad i barn. Jeg synes de blir litt masete og irritetende. Liker ikke når de gjør seg til og synes det sjeldent er morsomt det de sier og gjør, men ler med for ikke å virke kjip. Liker ikke når de bare forventer å få den siste isen, "for de er jo tross alt barn". Jeg snakker til de som om de var voksne. Har aldri vært barnevakt og aldri hatt yngre søsken, så har vel noe med det å gjøre. Og da blir det totalt uforståelig at de er så helfrelste. Jeg får håpe dette endrer seg og at jeg en dag blir en mor, og en god mor.

Anonymous poster hash: 41378...65a

[OPIgirl]

Å leve livet sitt gjennom barna sine er bare patetisk. Og ja, jeg har barn selv. Voksen riktignok.

[Anders42]

Forstår godt hva TS mener her , og jeg tviler på at det er særlig sunt i lengden å oppføre seg slik. Da tenker jeg mest på hvordan disse barna blir når de blir voksne.

Mange barn i dag takler overhodet ikke det minste av motgang , de utvikler seg til å bli syklig bortskjemte, egoistiske og ikke minst meget overfladiske mennesker. Jeg tror man gjør disse barna en bjørnetjeneste med tanke på at de på selvstendig grunnlag skal fungere i arbeidsliv og sosialt .

[tore55]

barn får alt for mye oppmerksomhet. bortskjemte blir de også

[AnonymBruker]

Tatoverer. Omg.

Anonymous poster hash: 13b4d...2d2

[Daria]

Det kalles ekte morskjærlighet

Dette vil du selv oppleve når du får barn

Hilsen ei som forguder marken som barnet hennes trår på.

Anonymous poster hash: 4542d...773

De fleste jeg kjenner som har fått barn elsker sine barn over alt på jord, men har likevel klart å beholde sin egen identitet og et voksenliv. Å forsvinne inn i en boble hvor alt dreier seg om ungen(e), hvor man ikke kan snakke om annet enn dem (jeg traff en dame hvis unger var voksne og hadde flyttet hjemmefra, men ethvert samtaleemne ble likevel vridd til å handle om dem) eller interessere seg for annet enn barna og det som angår dem er ikke morskjærlighet, det er selvopptatthet by proxy.

[AnonymBruker]

Jeg har en håndfull damer på vennelista mi (FB) som driver med dette. 90% av bildene er av barna (jeg har null og niks interesse av de, kjenner de ikke), nakker og armer tattovert med barnenavn og her bys det på alt! Fra pottetrening til tannfelling. En ting at disse damene utsletter seg selv, men hva med barna da, som får hele livet sitt dokumentert på nett? Prinser og prinsesser? Verdens beste? Jeg kjenner jeg koker i blant over hvordan folk fremstiller barna sine og hvilken rolle de har fått i familien. Og hva skjer med den gode mor når barnet flytter ut? Desverre tar hun seg en runde til, denne gangen på barnebarna. Sukk!

Flott av en del av dere tar dere bryderiet med å få barn og er superstolte av det, men helt ærlig, jeg bryr meg veldig lite om avkommet til andre (såfremt jeg ikke kjenner barnet godt).

Anonymous poster hash: 6fea0...f1c

[Jade]

Jeg elsker barna mine uendelig, og det gjør vel de fleste. Men jeg reagerer på at mange viser dette veldig overfladisk og "klisjéaktig". Prinsesseklær, klisjésetninger på veggen, interiørbarnerom, kjærlighetserklæringer på sosiale medier i hytt og pine. Har de snudd seg vekk fra telefonen og fortalt barnet sitt hvor høyt de elsker det? Har de lagt bort telefonen sin og kost seg og lekt med barnet sitt og gitt det sin fulle oppmerksomhet? Hvem er det viktigst å vise kjærligheten til barnet til? Barnet selv? Eller følgerne på Instagram og Facebook? Går de på stranden for å glede barna? Eller går de på stranden for å poste bilder og statuser med fjorten hashtags?

Huff, hadde moren min tatovert navnet eller fødselsdatoen min på seg, så hadde jeg blitt kjempeflau :O

Endret 3. august 2014 av Jade

[AnonymBruker]

Jeg har også vært borti disse mødrene. Min teori er at det er de som ikke har noe særlig annet å leve for som er de verste til å promotere barna sine på f.eks. sosiale medier. De har endelig fått noe annet enn f.eks den kjipe jobben sin å fokusere på og realisere seg selv gjennom. De venninnene mine som hadde et liv før barn (jobb de likte, hobbyer etc) legger ut langt færre bilder og statuser om ninja-kaker, spysyke og "familieportretter".

Anonymous poster hash: 5ff2a...80f

[Gjest Emera]

Det kalles ekte morskjærlighet

Dette vil du selv oppleve når du får barn

Hilsen ei som forguder marken som barnet hennes trår på.

Anonymous poster hash: 4542d...773

Jeg har også ekte morskjærlighet, men ikke et bilde på sosiale medier. Ikke en tatovering. Ingen svulstige uttrykk på veggene. Prins/prinsesse er ord jeg aldri har brukt om andre enn kongelige. Ekte morskjærlighet kan jeg love deg at jeg har likevel!

[AnonymBruker]

Når jeg får barn, kommer jeg til å innføre forbud mot å kalle barna mine prins eller prinsesse. Grøss!

Anonymous poster hash: 278f8...e73

[Aryamili]

Det kalles ekte morskjærlighet

Dette vil du selv oppleve når du får barn

Hilsen ei som forguder marken som barnet hennes trår på.

Anonymous poster hash: 4542d...773

Er du sarkastisk eller ikke nå? *treg*

[Aryamili]

Når jeg får barn, kommer jeg til å innføre forbud mot å kalle barna mine prins eller prinsesse. Grøss!

Anonymous poster hash: 278f8...e73

ENIG. Synes det er så kvalmt, og en liten prins/prinsesse skal jeg hvertfall ikke ha!

[Gjest RockOn]

At unger har fine interiør rom eller at det er veggord på veggene forstår jeg ikke helt hvorfor er et problem? (Bli, har ingen av delene selv, men dette handler vel om hver enkelts smak)

Men det at det er Tusen oppdateringer og bilder av barna synes jeg blir litt rart.

Det er nesten sånn jeg ser på det ang forhold, jo mer det synes jo facebook jo verre er det.. altså, så er det kanskje ikke sånn at det er så så fint a likevel?

[AnonymBruker]

Det er så fryktelig pinlig å se på. Jeg har ei venninne med tre barn som KUN lever gjennom barna sine. Ikke ett bilde kan hun legge ut, uten at det er et sååååå fint og spooooorty familiebilde <3 <3 <3.

Jeg vet at hun sliter i ekteskapet, har vært nærme skilsmisse mange ganger, men jeg vet ikke noen som er mer lykkelige på facebook. Blir helt uvel av å måtte være vitne til alt hun legger ut.

Det verste er at dette er et tema vi kan snakke mye om, hun syns det er SÅ tragisk med de sporty fasademødrene på sosiale medier. Jeg blir bare sittende og gape og får lyst til å si mitt.....

Anonymous poster hash: 425cb...bf8

[AnonymBruker]

Jeg er også vitne til dette i forhold til noen. Profilbildet på FB er av barna, ingen bilder av seg selv. Alt det snakkes om er barna. Barnehage, amming, svangerskap, andre med barn, halsinfeksjoner, bleier, spising, klær til barna, ferier med barna. De mistet seg selv da de fikk barn. Det er kanskje en slags kompensasjon for manglende utdanning, for at man ikke har så mange andre prestasjoner å vise til.

Anonymous poster hash: 772b2...624

[AnonymBruker]

De fleste jeg kjenner som har fått barn elsker sine barn over alt på jord, men har likevel klart å beholde sin egen identitet og et voksenliv. Å forsvinne inn i en boble hvor alt dreier seg om ungen(e), hvor man ikke kan snakke om annet enn dem (jeg traff en dame hvis unger var voksne og hadde flyttet hjemmefra, men ethvert samtaleemne ble likevel vridd til å handle om dem) eller interessere seg for annet enn barna og det som angår dem er ikke morskjærlighet, det er selvopptatthet by proxy.

Og det er ekstremt slitsomt for "barna" som når har flyttet hjemmefra, at mamma utleverer enhver detalj om livene deres.

Anonymous poster hash: 6ebb2...935

[Daria]

Og det er ekstremt slitsomt for "barna" som når har flyttet hjemmefra, at mamma utleverer enhver detalj om livene deres.

Jeg tenkte på det, da hun satt og la ut om all verdens private detaljer - takk og lov at min mor ikke er sånn!