Mer glad i det ene barnet?

[AnonymBruker]

Føler meg helt på tryne, men av og til tar jeg meg selv i å føle noe mer spesielt for det yngste barnet (3 mnd). Det hender det kribler i hele meg når han smiler og gjør ablegøyer, nærmest som en nyforelsket følelse.

Jeg er usikker på om det var slik også med eldste. Mulig det ikke var slik da vi hadde en tung start, senere noe som jeg nå skjønner var fødselsdepresjon og det gikk veldig lang tid før jeg fikk noe morsfølelse. Lenge var det bare beskyttelsesinnstinktet som var tilstede.

Med minstemann var jeg i full aktivitet etter en uke, og han har sovet minimum 12 timer hver natt siden han ble født.

Eldste lider ingen nød. Hun har en pappa som forbudet henne, og hun forhindre han. De har et helt spesielt bånd, hvor jeg ikke har sluppet til etter jeg begynte å jobbe. Og hvor jeg skled ennå lengre bort da jeg var sengeliggende i 5 mnd under graviditeten.

Er dette noe som vil gå seg til? Føler meg så råtten. Men jenta merker det ikke pr i dag, det er jeg 100 % sikker på. Selvfølgelig er jeg ofte mer opptatt med minste enn pappaen, men så lenge jeg ammer blir det vel slik.

Ikke misforstå, jeg er fryktelig glad i begge, men akkurat nå har jeg sterkest bånd til minstemann.

Anonymous poster hash: 84863...429

[AnonymBruker]

*Hun har en pappa som forguder henne, og hun forguder han.

Anonymous poster hash: 84863...429

[AnonymBruker]

Har en 5 åring og en baby som er 6 uker. Jeg vil vel ikke si jeg er mer glad i babyen enn 5 åringen... men følelsene er vel mer intense og instinktene tar litt over. Var mye enklere å bli mamma denne gange, betyr ikke at man er mer glad i selv om det er enklere:)

Anonymous poster hash: d7439...b80

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn, men virker som det er vanlig å favorisere ett over det andre. Tror ikke det betyr at du er mer glad i det ene, men det kan nok føles slik ut.

Anonymous poster hash: 52efc...22c

[NovaFlare]

Jeg tror det er mulig å elske et barn høyere enn et annet, men jeg tror ikke det er tilfellet hos deg. Husk at ungen er kun 3 mnd så du er full av tilknytningshormoner og instinkter, det er meningen at du skal være ekstra nær nå som babyen er så liten, at det muligens forvirrer deg

[AnonymBruker]

Er noen som sier at man er like glad i alle barna sine, men man er glad i dem på forskjellige måter.

Anonymous poster hash: 2d7fe...08b

[AnonymBruker]

Føler meg helt på tryne, men av og til tar jeg meg selv i å føle noe mer spesielt for det yngste barnet (3 mnd). Det hender det kribler i hele meg når han smiler og gjør ablegøyer, nærmest som en nyforelsket følelse.

Jeg er usikker på om det var slik også med eldste. Mulig det ikke var slik da vi hadde en tung start, senere noe som jeg nå skjønner var fødselsdepresjon og det gikk veldig lang tid før jeg fikk noe morsfølelse. Lenge var det bare beskyttelsesinnstinktet som var tilstede.

Med minstemann var jeg i full aktivitet etter en uke, og han har sovet minimum 12 timer hver natt siden han ble født.

Eldste lider ingen nød. Hun har en pappa som forbudet henne, og hun forhindre han. De har et helt spesielt bånd, hvor jeg ikke har sluppet til etter jeg begynte å jobbe. Og hvor jeg skled ennå lengre bort da jeg var sengeliggende i 5 mnd under graviditeten.

Er dette noe som vil gå seg til? Føler meg så råtten. Men jenta merker det ikke pr i dag, det er jeg 100 % sikker på. Selvfølgelig er jeg ofte mer opptatt med minste enn pappaen, men så lenge jeg ammer blir det vel slik.

Ikke misforstå, jeg er fryktelig glad i begge, men akkurat nå har jeg sterkest bånd til minstemann.

Anonymous poster hash: 84863...429

I så fall må du være åpen med din mann om dette slik at han kan elske det eldste barnet ekstra. Et barn skal aldri måtte oppleve at foreldene er mer glad i søsteren/broren.

Anonymous poster hash: 16791...2ed

[AnonymBruker]

Her er jeg faktisk hakket mer glad i eldste enn i yngste.. Hadde gladelig gitt livet mitt for dem begge og elsker begge høyere enn himmelen, men merker at minste lett faller litt bak.. Men kanskje mest fordi minste ikke snakker enda og er så selvstendig, mens eldste skravler som en foss og er supersosial. Så er kanskje derfor jeg bruker enda mer tid på eldste enn yngste? Var uansett i noen vanvittige følelsesmessige berg og dalbaner med eldste som krevde meg med hud og hår som baby for så å bli verdens enkleste. Nr 2 har mer føyd seg stille og pent inn i flokken. Skal ikke være lett det her, jeg skammer meg dypt og inderlig!

Anonymous poster hash: aefc8...c49