Kjæresten i syden med barna sine -jeg savner han ++

[kjeledeggen]

Hei

Min kjæreste gjennom over 4 år er nå på 2 ukers sydentur med barna sine.

Jeg savner han så jeg blir gal! Og tørster hele tiden etter livstegn/sms fra han, på en slik måte at jeg setter andre ting til siden. Sjekker mobil tusen ganger hver dag. Jeg er helt teit!

Litt bakgrunn:

Vi har et "avstandsforhold light", på den måten at vi bor et godt stykke fra hverandre (over en time med bil). Vi har to barn hver, ingen felles. Mine barna far har liten/ingen kontakt med dem, så jeg har minimalt med egentid. Han har 50/50 ordning. På denne måten har han "makten" i forholdet, når det gjelder hvor ofte og når vi skal møtes. Han er en snill og god mann, jeg er veldig glad i han. Men det er noe som skurrer. Jeg vet ikke om dere ville reagert på det samme om dere var meg, eller om jeg er forferdelig needy...vi har følgende utfordringer, som jeg ser det:

-Han har aldri sagt at han elsker meg. Han kaller meg "elskling", "søta" etc og sier at han er glad i meg. Jeg savner at han sier at han elsker meg. Siden han ikke gjør det, gjør ikke jeg det heller til han (selv om jeg har gjort det, men har sluttet).

-Han "bestemmer" som sagt hvor ofte og når vi skal sees. Han vil nok treffe meg noe sjeldnere enn det jeg vil

-Vi har ulike måter å oppdra barna på (nå er de store da). Han er temmelig mye mer kontant/streng/konsekvent enn det jeg er. Det er nok dderfor han synes det er slitsomt å være alle sammen samtidig

-Barna hans har ikke vært hos meg siden før jul! Mine har vært hos han.

Jeg synes vi har det hyggelig når vi er sammen alle 6. Jeg tror han blir sliten av det.

-Han prioriterer meg ikke. I ferien hadde vi ingen ferie sammen. Den ene uka vi hadde mulighet, tok han med seg barna sine til syden.

Dette er hovedproblemet mitt akkurat nå. Jeg har vært alene med mine tenåringer hele ferien, og jeg har holdt på å bli spør av savn og ensomhet. Dessverre har jeg ikke mange nære venner som jeg kunne dratt på ferie med. Familien har også vært bortreist på annet hold. Ferien har vært kjip. Men det er mulig jeg er veldig bortskjemt, siden jeg tross alt har vært sammen med noen, barna mine.

-I fjor var vi en uke i syden sammen. DVS han bestilte tur til samme sted som oss. Men på et annet hotell!

-Tidligere var han ivrig på skype og lange telefonsamtaler. Dette har avtatt veldig. Denne ferien har det kun vært sms.

-Vi har nesten ikke vært ute og spist det siste halvåret, noe vi gjorde ofte før.

-Han snakker ikke om fremtiden med meg, ang om vi etterhvert skal flytte sammen. Av en eller annen grunn tør jeg ikke ta det opp med han heller....

Hva skjer? Er han på vei til å gli fra meg?

ps vi er ca 40 år gamle. Jeg burde slutte å fundere sånn, det er litt teenager-aktig.

Skulle ønske jeg følte meg trygg og fikk ro i sjela.

[wintergirl]

Jeg syns du skal nevne dette for han. Ikke noe rart i hele tatt, ikke teenager oppførsel fra din side nei. Han er kanskje sliten også, men han skylder deg såpass

[kjeledeggen]

Jeg syns du skal nevne dette for han. Ikke noe rart i hele tatt, ikke teenager oppførsel fra din side nei. Han er kanskje sliten også, men han skylder deg såpass

Takk for svar. Det er bare godt å få ting litt ut av hodet.

Jeg er faktisk litt engstelig for å prate med han om det, vil jo ikke at han skal synes jeg er utakknemlig eller slitsom på noen måte. Men siden jeg har status som kjæreste kan vel jeg også få ta plass i livet hans? ellers er det vel ikke noe poeng i den statusen?

Jeg ønsker ikke å kun være "weekend-lover", som Prince sier i "Puple rain" ;-)

Uff, men jeg må bli flinkere til å nyte livet uten han. Ellers går jeg glipp av så mange fine dager...

Noen flere? Noen som er/har vært i en lignende situasjon?

[AnonymBruker]

Jeg syns det er rart at han ikke prioriterer deg de ukene han har "fri" fra barna. Og heller at dere ikke er så mye sammen alle seks?

Anonymous poster hash: 9afab...e4c

[Gjest Snuppi]

Jeg skjønner deg meget godt!

Ta det opp med kjæresten din.

Håper at det ordner seg for deg

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat blitt singel etter litt over 1 år sammen med en mann som alltid satte seg og sine behov først. Vi har begge barn fra før. Jeg vet hvordan det føles å ikke føle seg så viktig for kjæresten. Det er vondt og det at man tilpasser seg han hele tiden og suger til seg den tiden man får tid sammen med han. Det kan hende dere har veldig ulikt på hvordan dere ser for dere at et forhold skal være? Har du tatt det opp med han hvordan du føler det?

Jeg ble trist og nedfor, selv om jeg kunne strekke meg langt for at det skulle være oss er det nå slutt pga ulikhetene våres. I lengden hadde jeg nok ikke vært lykkelig av å ha det sånn. Handlinger betyr så mye mer enn ord. Ønsker deg lykke til iallefall.

Anonymous poster hash: 1a67f...7a3

[Saxomophon]

Hei

Min kjæreste gjennom over 4 år er nå på 2 ukers sydentur med barna sine.

Jeg savner han så jeg blir gal! Og tørster hele tiden etter livstegn/sms fra han, på en slik måte at jeg setter andre ting til siden. Sjekker mobil tusen ganger hver dag. Jeg er helt teit!

Litt bakgrunn:

Vi har et "avstandsforhold light", på den måten at vi bor et godt stykke fra hverandre (over en time med bil). Vi har to barn hver, ingen felles. Mine barna far har liten/ingen kontakt med dem, så jeg har minimalt med egentid. Han har 50/50 ordning. På denne måten har han "makten" i forholdet, når det gjelder hvor ofte og når vi skal møtes. Han er en snill og god mann, jeg er veldig glad i han. Men det er noe som skurrer. Jeg vet ikke om dere ville reagert på det samme om dere var meg, eller om jeg er forferdelig needy...vi har følgende utfordringer, som jeg ser det:

-Han har aldri sagt at han elsker meg. Han kaller meg "elskling", "søta" etc og sier at han er glad i meg. Jeg savner at han sier at han elsker meg. Siden han ikke gjør det, gjør ikke jeg det heller til han (selv om jeg har gjort det, men har sluttet).

-Han "bestemmer" som sagt hvor ofte og når vi skal sees. Han vil nok treffe meg noe sjeldnere enn det jeg vil

-Vi har ulike måter å oppdra barna på (nå er de store da). Han er temmelig mye mer kontant/streng/konsekvent enn det jeg er. Det er nok dderfor han synes det er slitsomt å være alle sammen samtidig

-Barna hans har ikke vært hos meg siden før jul! Mine har vært hos han.

Jeg synes vi har det hyggelig når vi er sammen alle 6. Jeg tror han blir sliten av det.

-Han prioriterer meg ikke. I ferien hadde vi ingen ferie sammen. Den ene uka vi hadde mulighet, tok han med seg barna sine til syden.

Dette er hovedproblemet mitt akkurat nå. Jeg har vært alene med mine tenåringer hele ferien, og jeg har holdt på å bli spør av savn og ensomhet. Dessverre har jeg ikke mange nære venner som jeg kunne dratt på ferie med. Familien har også vært bortreist på annet hold. Ferien har vært kjip. Men det er mulig jeg er veldig bortskjemt, siden jeg tross alt har vært sammen med noen, barna mine.

-I fjor var vi en uke i syden sammen. DVS han bestilte tur til samme sted som oss. Men på et annet hotell!

-Tidligere var han ivrig på skype og lange telefonsamtaler. Dette har avtatt veldig. Denne ferien har det kun vært sms.

-Vi har nesten ikke vært ute og spist det siste halvåret, noe vi gjorde ofte før.

-Han snakker ikke om fremtiden med meg, ang om vi etterhvert skal flytte sammen. Av en eller annen grunn tør jeg ikke ta det opp med han heller....

Hva skjer? Er han på vei til å gli fra meg?

ps vi er ca 40 år gamle. Jeg burde slutte å fundere sånn, det er litt teenager-aktig.

Skulle ønske jeg følte meg trygg og fikk ro i sjela.

Beklager at jeg sier dette på denne måten, men du fremstår som needy og patetisk. Jeg skjønner denne mannen veldig godt.

Hvorfor inviterer ikke du han ut for å spise?

Hvorfor skal dere bo sammen?, 6 mennesker under samme tak er en påkjenning...iallfall når det er mine og dine og attpåtil hat forskjellige regler. Det blir bare kaos.

Ta med deg unga dine til syden du og da vel.

[AnonymBruker]

I utgangspunktet høres forholdet litt rart ut, men når det er fire (relativt små?) barn involvert så kan jeg muligens skjønne det. Det kan bli litt mye. Spør ham hvordan han ser for seg forholdet når barna er større og mer selvstendige!

Anonymous poster hash: 86614...ef0

[AnonymBruker]

Kutt ut mannen og få deg et LIV!

Du er jo inne på det selv, dagene går fra deg mens du venter på en mann som virker som en utnytter og egoist. På tide å se tingene som de er og ikke sånn du skulle ønske de var. Les boken Hekta på et håp om kjærlighet av Sissel Gran/ Nora Skaug.

Anonymous poster hash: 296d3...cc8

[Saxomophon]

Kutt ut mannen og få deg et LIV!

Du er jo inne på det selv, dagene går fra deg mens du venter på en mann som virker som en utnytter og egoist. På tide å se tingene som de er og ikke sånn du skulle ønske de var. Les boken Hekta på et håp om kjærlighet av Sissel Gran/ Nora Skaug.

Anonymous poster hash: 296d3...cc8

Jøss? for et fantastisk råd!...NOT!

På hvilken måte mener du at denne mannen utnytter TS?

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet, ts?

Denne mannen prioriterer 2uker ferie alene med de to vikstigste personene i hans liv: barna. I de to ukene er det rimelig selvfølgelig at han fokuserer på dem, ikke på deg. Dette er barn (sier du) som er rimelig store, og som han ser kun 50% av tiden. Han savner dem sikkert ganske mye i hverdagen, og er veldig bevisst at de snart flytter ut slik at han ser dem kun noen få uker i året. Å nyte tiden med dem virker fornuftig og normalt.

Det kommer også frem i innlegget ditt at du synes hans barn er ok, mens han finner dine barn slitsomme og uoppdragne. Sånn sett ikke rart at han holder seg og sine barn for seg selv når han har dem, og treffer deg på "friukene". At du skal møte hans barn ofte er heller ikke naturlig: de er barn og har ikke noe med pappaens sexliv å gjøre. Kanskje liker de ikke at han har møtt noen ny, og pappaen har lovt at det til de flytter ut vil være bare de tre? I og med at dere er særboere og ikke planlegger felles barn så ser jeg ikke noen stor grunn til at barna hans skal bygge relasjon til deg ( om de ikke vil).

At du ikke får dratt på ferie eller ut for å spise middag er bare tull. Du er voksen og kan så sant du har råd dra hvor du vil med barna dine og invitere med deg hvem du vil ut på middag.

Sist: det er ikke alle som ser en relasjon uten felles barn som noe annet enn moro. Om du og denne mannen ikke har avklart lengde og forpliktelsesnivå så er dere vel egentlig bare to mennesker som morer dere med hverandre. Dersom du ønsker mer er det (selvsagt) du som må avklare. Og være klar for at han muligens ikke har lyst.

Anonymous poster hash: 9b9c2...de1

[wintergirl]

Takk for svar. Det er bare godt å få ting litt ut av hodet.

Jeg er faktisk litt engstelig for å prate med han om det, vil jo ikke at han skal synes jeg er utakknemlig eller slitsom på noen måte. Men siden jeg har status som kjæreste kan vel jeg også få ta plass i livet hans? ellers er det vel ikke noe poeng i den statusen?

Jeg ønsker ikke å kun være "weekend-lover", som Prince sier i "Puple rain" ;-)

Uff, men jeg må bli flinkere til å nyte livet uten han. Ellers går jeg glipp av så mange fine dager...

Noen flere? Noen som er/har vært i en lignende situasjon?

Sunt å nyte alene tid ja, men han kunne prioritert deg litt mer. Skjønner følelsene dine. Hadde vært akkurat som deg her jeg. Vil jo bruke tid med den man er glad i også.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet, ts?

Denne mannen prioriterer 2uker ferie alene med de to vikstigste personene i hans liv: barna. I de to ukene er det rimelig selvfølgelig at han fokuserer på dem, ikke på deg. Dette er barn (sier du) som er rimelig store, og som han ser kun 50% av tiden. Han savner dem sikkert ganske mye i hverdagen, og er veldig bevisst at de snart flytter ut slik at han ser dem kun noen få uker i året. Å nyte tiden med dem virker fornuftig og normalt.

Det kommer også frem i innlegget ditt at du synes hans barn er ok, mens han finner dine barn slitsomme og uoppdragne. Sånn sett ikke rart at han holder seg og sine barn for seg selv når han har dem, og treffer deg på "friukene". At du skal møte hans barn ofte er heller ikke naturlig: de er barn og har ikke noe med pappaens sexliv å gjøre. Kanskje liker de ikke at han har møtt noen ny, og pappaen har lovt at det til de flytter ut vil være bare de tre? I og med at dere er særboere og ikke planlegger felles barn så ser jeg ikke noen stor grunn til at barna hans skal bygge relasjon til deg ( om de ikke vil).

At du ikke får dratt på ferie eller ut for å spise middag er bare tull. Du er voksen og kan så sant du har råd dra hvor du vil med barna dine og invitere med deg hvem du vil ut på middag.

Sist: det er ikke alle som ser en relasjon uten felles barn som noe annet enn moro. Om du og denne mannen ikke har avklart lengde og forpliktelsesnivå så er dere vel egentlig bare to mennesker som morer dere med hverandre. Dersom du ønsker mer er det (selvsagt) du som må avklare. Og være klar for at han muligens ikke har lyst.

Anonymous poster hash: 9b9c2...de1

Ts og denne mannen har vært kjærester i 4 år. Du nedgraderer henne til en fuck friend og fremstiller henne som innbilsk for å forvente høyere status hos mannen. Du ser ingen grunn til at familiene skal tilbringe tid sammen, og omtaler kjæresten som mannens sexliv, en separat del til underholdning for mannen, og som skal gjemmes bort for barna.

Kan hende ser denne mannen det på samme måte, men da ligger det virkelig på ham om han har holdt henne for narr i 4 år. Det er ufint å stille ts i forlegenhet for å forvente anstendighet og gjensidighet i et 4 år langt kjæresteforhold, hvis ikke mannen har vært klar på at han ikke kommer til år tilby mer enn selskap i ny og ne.

Anonymous poster hash: b0e3b...a43

[kjeledeggen]

Jeg ser ikke problemet, ts?

Denne mannen prioriterer 2uker ferie alene med de to vikstigste personene i hans liv: barna. I de to ukene er det rimelig selvfølgelig at han fokuserer på dem, ikke på deg. Dette er barn (sier du) som er rimelig store, og som han ser kun 50% av tiden. Han savner dem sikkert ganske mye i hverdagen, og er veldig bevisst at de snart flytter ut slik at han ser dem kun noen få uker i året. Å nyte tiden med dem virker fornuftig og normalt.

Det kommer også frem i innlegget ditt at du synes hans barn er ok, mens han finner dine barn slitsomme og uoppdragne. Sånn sett ikke rart at han holder seg og sine barn for seg selv når han har dem, og treffer deg på "friukene". At du skal møte hans barn ofte er heller ikke naturlig: de er barn og har ikke noe med pappaens sexliv å gjøre. Kanskje liker de ikke at han har møtt noen ny, og pappaen har lovt at det til de flytter ut vil være bare de tre? I og med at dere er særboere og ikke planlegger felles barn så ser jeg ikke noen stor grunn til at barna hans skal bygge relasjon til deg ( om de ikke vil).

At du ikke får dratt på ferie eller ut for å spise middag er bare tull. Du er voksen og kan så sant du har råd dra hvor du vil med barna dine og invitere med deg hvem du vil ut på middag.

Sist: det er ikke alle som ser en relasjon uten felles barn som noe annet enn moro. Om du og denne mannen ikke har avklart lengde og forpliktelsesnivå så er dere vel egentlig bare to mennesker som morer dere med hverandre. Dersom du ønsker mer er det (selvsagt) du som må avklare. Og være klar for at han muligens ikke har lyst.

Anonymous poster hash: 9b9c2...de1

Hei

Takk for svar.

Jeg tror du misforstår litt, og det er ikke så rart iom at du ikke har hele historien.

Jeg kunne godt svart på alt du skriver her, men det vill tatt for lang tid. Det er så mye som ikke stemmer.

Det viktigste du sier at jeg ikke kan forvente noe mer, og at jeg er kravstor. I min verden gir "kjærestestatus" en rett til å kunne ta noe plass i en kjærestes liv. Hvis ikke er det ikke noe poeng med forholdet, er det vel?

ASt jeg må "få meg et liv" er jeg ikke uenig i. Men livet mitt dreier seg om min ganske krevende jobb, samt oppfølging av tenåringer på ungdomsskolen. I ferien, derimot, har jeg god tid. Men hva i all verden finner vi på når både kjæreste og øvrig familie reiser bort? Forøvrig hadde han fire ukers ferie, ingen sammen med meg. Ikke to som du skriver (det er bare sydenturen som er to uker).

At barna mine er uoppdragne er helt feil.

[kjeledeggen]

Ts og denne mannen har vært kjærester i 4 år. Du nedgraderer henne til en fuck friend og fremstiller henne som innbilsk for å forvente høyere status hos mannen. Du ser ingen grunn til at familiene skal tilbringe tid sammen, og omtaler kjæresten som mannens sexliv, en separat del til underholdning for mannen, og som skal gjemmes bort for barna.

Kan hende ser denne mannen det på samme måte, men da ligger det virkelig på ham om han har holdt henne for narr i 4 år. Det er ufint å stille ts i forlegenhet for å forvente anstendighet og gjensidighet i et 4 år langt kjæresteforhold, hvis ikke mannen har vært klar på at han ikke kommer til år tilby mer enn selskap i ny og ne.

Anonymous poster hash: b0e3b...a43

Hei, takk.

Han ser det nok ikke på den måten du beskriver, han er en god mann :-)

Men han har nok andre behov enn det jeg har. Og er flinkere til å nyte tiden alene/sammen med andre enn det jeg er.

Takk for støtten!

[kjeledeggen]

Sunt å nyte alene tid ja, men han kunne prioritert deg litt mer. Skjønner følelsene dine. Hadde vært akkurat som deg her jeg. Vil jo bruke tid med den man er glad i også.

Nettopp! Man vil jo være sammen med de man er glad i.

Derfor begynner usikkerheten min å rote det til for meg. Er han virkelig glad i meg? Hvorfor savner jeg han mer enn han savner meg?

[kjeledeggen]

Kutt ut mannen og få deg et LIV!

Du er jo inne på det selv, dagene går fra deg mens du venter på en mann som virker som en utnytter og egoist. På tide å se tingene som de er og ikke sånn du skulle ønske de var. Les boken Hekta på et håp om kjærlighet av Sissel Gran/ Nora Skaug.

Anonymous poster hash: 296d3...cc8

Jeg har faktisk lest den boka, og kjenner meg ikke igjen.

Men du har rett i det med at jeg må få meg et mer spennende liv, spesielt i ferien.

[kjeledeggen]

I utgangspunktet høres forholdet litt rart ut, men når det er fire (relativt små?) barn involvert så kan jeg muligens skjønne det. Det kan bli litt mye. Spør ham hvordan han ser for seg forholdet når barna er større og mer selvstendige!

Anonymous poster hash: 86614...ef0

Hei

Barna er store barn/tenåringer. De er ikke veldig slitsomme å forholde seg til, noen av dem. Litt søskenkrangling, ja. Men det må man nesten regne med.

Har et godt forhold til hans barn, og forholdet barna i mellom har også blitt ganske bra med åra.

De kunne godt vært mer sammen.

[kjeledeggen]

Beklager at jeg sier dette på denne måten, men du fremstår som needy og patetisk. Jeg skjønner denne mannen veldig godt.

Hvorfor inviterer ikke du han ut for å spise?

Hvorfor skal dere bo sammen?, 6 mennesker under samme tak er en påkjenning...iallfall når det er mine og dine og attpåtil hat forskjellige regler. Det blir bare kaos.

Ta med deg unga dine til syden du og da vel.

Hei

Jeg kan selvfølgelig invitere han med ut, og det gjør jeg også, men han vil oftest spise hjemme. Det jeg savner er vel ikke at vi går ut for å spise, men at det fortsatt er litt romantikk i forholdet. Jeg forsøker å bidra så godt jeg kan. Ser bare en endring hos han.

Vi SKAL ikke bo sammen. Vi er helt enige om at det er utelukket. Vel merke så lenge vi har hjemmeboende barn. Jeg tenkte litt lenger frem i tid, når de har flyttet. Det er ikke SÅ lang tid til (tenåringer).

[kjeledeggen]

Jeg syns det er rart at han ikke prioriterer deg de ukene han har "fri" fra barna. Og heller at dere ikke er så mye sammen alle seks?

Anonymous poster hash: 9afab...e4c

Nei, når vi begge har barna kunne vi jo finne på noe sammen, i det minste lørdag-søndag. Trenger ikke være hele helgen.

Jeg tror han er veldig redd for å bli sliten av mange mennesker. Rart i grunn, for han er veldig flink med mennensker. Trodde han var super utadvent. Men egentlig lurer jeg på om han faktisk er litt introvert, han trenger ro og alenetid for å slappe av....