Hvordan gi slipp på partneren etter 12 år

[AnonymBruker]

8 måneder er gått, forsatt ønsker jeg henne tilbake og få orden på familien og komme tilbake i vanlige rutiner.

Men:

Når man får alt på avstand etter en stund å ser på forholdet, leser gamle dagbøker og hvordan tingene rundt huset var fordelt.

Sier all fornuft i hode mitt: NEI!! Er du helt kokko i nøtta, du er endelig vekke.

Se på hva du har oppnådd på den tiden, Ungene er blitt lykkeligere, huset er snart pusset opp, du har mere penger enn noen gang, mer fritid og venner kommer tilbake

Jeg har stilt meg spørsmål som om jeg var min egen bestevenn.

Alle rådene jeg ville gitt min bestevenn, klarer jeg ikke holde.

Høres kanskje overdramatisk men det er helt tomt inni meg.

Prøvd de vanlige tingene.

Trent 5 ganger i uka, lest bøker om det, vært på turer, prøvd og jobbe meg i "hjel"

truffet venner og venninner osv (Vil ikke date)

Jeg har prøvd og snakke med henne om det, men ender opp med og få en psykisk omgang juling. (Føler jeg har vært i ringen med Fru Tyson, galgenhumoren har jeg ikke mistet )

Bortsett fra når hun ønsker eller trenger hjelp, da helst med barna.

(Vi har fordelt ungene 50/50 i virkeligheten har hun de 1 til 3 netter i uka, resten hos meg.)

Så hva gjør man egentlig når savnet ikke forsvinner og tingene man oppnår ikke bringer glede?

Jeg bruker og stoppe opp og se på tingene jeg har oppnådd men føler ikke noe spess angående det. Selv om familie, x svigers og venner gir meg tommel opp og en klapp på skuldra.

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du trenger en uforpliktende date :-) (selv om du ikke sier du vil det.). Ta en tur på byen, vær åpen og snakk med andre damer. Høres ikke ut som noe dame du bør ville ha tilbake.. Flott skrevet forresten :-)

8 måneder er gått, forsatt ønsker jeg henne tilbake og få orden på familien og komme tilbake i vanlige rutiner.

Men:

Når man får alt på avstand etter en stund å ser på forholdet, leser gamle dagbøker og hvordan tingene rundt huset var fordelt.

Sier all fornuft i hode mitt: NEI!! Er du helt kokko i nøtta, du er endelig vekke.

Se på hva du har oppnådd på den tiden, Ungene er blitt lykkeligere, huset er snart pusset opp, du har mere penger enn noen gang, mer fritid og venner kommer tilbake

Jeg har stilt meg spørsmål som om jeg var min egen bestevenn.

Alle rådene jeg ville gitt min bestevenn, klarer jeg ikke holde.

Høres kanskje overdramatisk men det er helt tomt inni meg.

Prøvd de vanlige tingene.

Trent 5 ganger i uka, lest bøker om det, vært på turer, prøvd og jobbe meg i "hjel"

truffet venner og venninner osv (Vil ikke date)

Jeg har prøvd og snakke med henne om det, men ender opp med og få en psykisk omgang juling. (Føler jeg har vært i ringen med Fru Tyson, galgenhumoren har jeg ikke mistet )

Bortsett fra når hun ønsker eller trenger hjelp, da helst med barna.

(Vi har fordelt ungene 50/50 i virkeligheten har hun de 1 til 3 netter i uka, resten hos meg.)

Så hva gjør man egentlig når savnet ikke forsvinner og tingene man oppnår ikke bringer glede?

Jeg bruker og stoppe opp og se på tingene jeg har oppnådd men føler ikke noe spess angående det. Selv om familie, x svigers og venner gir meg tommel opp og en klapp på skuldra.

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

Anonymous poster hash: 63457...f81

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som du trenger en uforpliktende date :-) (selv om du ikke sier du vil det.). Ta en tur på byen, vær åpen og snakk med andre damer. Høres ikke ut som noe dame du bør ville ha tilbake.. Flott skrevet forresten :-)

Anonymous poster hash: 63457...f81

Takker.

Byen har jeg vært på når anledningen har bydd seg, er ikke redd for det motsatt kjønn. tross alt det er det vakreste som er skapt ;-)

Jeg har ikke en peiling på hva jeg skulle ha gjort visst jeg traff ei på date.

Jeg får se filmen Hitch med Will Smith og se etter noen gode råd ;-)

Lite problem er at jeg sammenligner alt jeg snakker med opp mot x`n og da blir det feil. Kan ikke ta ei dame med på date og misslede henne til og tro at alt er fryd og gøy. Når egentlig skogen brenner :-D

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

[AnonymBruker]

At hun er ei ræv og har mistet en gullfugl som deg. Hvorfor har hun barna så lite? Vanskelig å gi slipp etter 12 år, det forstår jeg godt. Man har så mange minner. Skjønner heller ikke de som klarer å bryte ut etter så mange år.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 23e46...8f4

[Skatt]

Fristende å råde deg til å komme deg ut og date, men om du ikke føler at det er riktig for deg, så er det nok ikke det. Det virker jo i alle fall som du klarer å holde hodet kaldt ift. hva som faktisk er til det beste for deg og barna dine. Kanskje er det bare en kneik du må over, en vei du må gå, og at det må få ta den tiden det tar før du kommer gjennom det. 8 måneder er tross alt ikke lang tid... Hold ut, gi det litt mer tid, gleden kommer etter hvert. Lykke til!

[AnonymBruker]

At hun er ei ræv og har mistet en gullfugl som deg. Hvorfor har hun barna så lite? Vanskelig å gi slipp etter 12 år, det forstår jeg godt. Man har så mange minner. Skjønner heller ikke de som klarer å bryte ut etter så mange år.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 23e46...8f4

Jeg kan bare egentlig spekulere i hvorfor, men vet hun er ute mye og flyr og reiser på små weekend turer, konserter o.l

Blir fortalt om de "utrolige" turene hun har vært på, sammen med de mega kule folkene med super humor.

Jeg holder rykter ute, skulle jeg ha trodd på de. vel da hadde hun vært på vei til og bli gift igjen og kjøpe hus med sin

gitarspillende life coach venn som hun jobber med

Nei selv føler jeg gifte par gir opp for lett om dagen, hvor ble det av og holde sammen i de onde dagene ?

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

[AnonymBruker]

8 mnd er ikke noe, 2 år brukte jeg før jeg var klar for å være åpen for ny partner. Ting tar tid, mye som skal bearbeides. Ta den tiden du trenger du, sett pris på det du har og bygg videre på det. De er helt naturlig å måle nye postensielle opp mot exen, men det vil også avta etterhvert. Du finner tidsnok ei kjekk ei, som du kan ha et sunt og godt forhold til

Anonymous poster hash: 2bf37...435

[AnonymBruker]

Fristende å råde deg til å komme deg ut og date, men om du ikke føler at det er riktig for deg, så er det nok ikke det. Det virker jo i alle fall som du klarer å holde hodet kaldt ift. hva som faktisk er til det beste for deg og barna dine. Kanskje er det bare en kneik du må over, en vei du må gå, og at det må få ta den tiden det tar før du kommer gjennom det. 8 måneder er tross alt ikke lang tid... Hold ut, gi det litt mer tid, gleden kommer etter hvert. Lykke til!

8 mnd er ikke noe, 2 år brukte jeg før jeg var klar for å være åpen for ny partner. Ting tar tid, mye som skal bearbeides. Ta den tiden du trenger du, sett pris på det du har og bygg videre på det. De er helt naturlig å måle nye postensielle opp mot exen, men det vil også avta etterhvert. Du finner tidsnok ei kjekk ei, som du kan ha et sunt og godt forhold til

Anonymous poster hash: 2bf37...435

Ja merkelige skjedde igår når jeg snakket med en god kompisene mine. Han hadde gått i 3 år etter sitt brudd, trodde jeg kjente han ja :-D

Han forklarte meg hvordan han hadde opplevd og se på forholdet vårt fra utsiden.

Han tror jeg blir og bruke en god stund på og komme over dette fordi jeg gravde meg selv inn i en hulle av selvironi og galgenhumor, for og beskytte meg selv. For hvem svarer egentlig de har en sovepose over seg når de får beskjed om at de har store tøffler?

Jo, de som har bodd sammen med psykopater som elsker og egotrippe på og få viljen sin.

Ikke det at jeg liker eller vil kalle min x for det, vi gikk gjennom en liste på 30 spørsmål.

Som han hadde fått av sin psykolog, det blei 28 ja og 2 nei.

Så får faktaen snakke for seg og jeg ta en tur på skauen med ungene.

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

[AnonymBruker]

Ja, hvordan skal vi klare det.... er selv midt oppi samlivsbrudd. Bor sammen enda, da vi ikke har råd til å sitte med huset noen av oss. 14 års samliv er over... 14 år, der jeg trodde han elsket meg, men ekteskapsløftet om evig troskap var tydligvis lite verdt.

Har brukt 2 år til å komme meg over den første krisen med utroskap, nå står den på døra -IGJEN.

Ser virkelig ikke hvordan jeg skal slutte å elske han, tross alt det han har gjort mot meg. Jeg tenker på barna og deres framtid, økonomi osv.

Ser også for meg at jeg ikke kommer til å ta i en mann igjen på laaaang tid.... langt mindre elske en...

Føler med deg.... Klem.

Anonymous poster hash: 53ee7...006

[AnonymBruker]

Ja, hvordan skal vi klare det.... er selv midt oppi samlivsbrudd. Bor sammen enda, da vi ikke har råd til å sitte med huset noen av oss. 14 års samliv er over... 14 år, der jeg trodde han elsket meg, men ekteskapsløftet om evig troskap var tydligvis lite verdt.

Har brukt 2 år til å komme meg over den første krisen med utroskap, nå står den på døra -IGJEN.

Ser virkelig ikke hvordan jeg skal slutte å elske han, tross alt det han har gjort mot meg. Jeg tenker på barna og deres framtid, økonomi osv.

Ser også for meg at jeg ikke kommer til å ta i en mann igjen på laaaang tid.... langt mindre elske en...

Føler med deg.... Klem.

Anonymous poster hash: 53ee7...006

Jeg kan gi deg noen tips iallefall.

Sett opp ett budsjett og vis det til banken. banken min var veldig behjelpelig (Nordea)

Jeg forklarte enkelt og greit hva som hadde skjedd og hvor viktig det var for meg og beholde huset pga av barna (vennene, skole og tilhøringhet)

Jeg endte opp med og få tilbud om og strekke lånet mitt om til 40 år om det var nødvendig.

Økonomien blir og stresse deg helt vilt den første stunden. Men det ordner seg med et greit budsjett.

Barna mine syntes det var ugreit til og begynne med, fikk noen "anfall" kan man si men de avtar, bare vær ærlig mot de og hold følesene dine for deg selv.

JoJo i humøret helt naturlig :-)

Etterhvert som tiden går så må du huske og snu deg og se hva du har oppnådd.

Kjenner meg igjen i tankene dine uten at du trenger og si de.

Det praktiske løser seg altid.

savnet og følesene er jeg rådløs med, Derfor jeg er her inne :-)

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig vanlig og savne familielivet og alt det innebærer etter et brudd. Nesten uansett hvordan forholdet var..

Så jeg tror nok ikke at du savner henne i seg selv, men selve familien AS.

Anonymous poster hash: b9256...614

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig vanlig og savne familielivet og alt det innebærer etter et brudd. Nesten uansett hvordan forholdet var..

Så jeg tror nok ikke at du savner henne i seg selv, men selve familien AS.

Anonymous poster hash: b9256...614

:-)

Anonymous poster hash: 3d460...0b4

[Gjest Badebuksa]

Ta tida til hjelp. Dere var ikke bare kjærester, dere var samboere, foreldre, familie og rutiner. Det tar tid å lage seg et helt nytt liv, å begynne fra starten. Ikke stress med det, la følelsene vøre der, aksepter dem, men vær sikker på at du tok det riktige valget. Høres ut som du er på riktig veg, bare du ikke stresser og bare du lar det som skjer skje. Når tiden er inne, møter du en ny.