ikke interesse av sosiale relasjoner

[AnonymBruker]

har to gode venner som jeg treffer jevnlig, disse har vært vennene mine i over 20 år.

Bortsett fra disse, så kjenner jeg ingen behov for å bli kjent med nye mennesker eller pleie andre relasjoner, Har ikke interesse av så mye sosialt samvær med andre mennesker sånn generelt sett. Føler ingen tristhet over dette

andre som har det sånn?

Anonymous poster hash: e92f2...be1

[AnonymBruker]

Ingenting å være trist over hvis en trives sånn. Vi er flere som har det slik.

Anonymous poster hash: cf955...d54

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Er vist kjedelig ifølge andre, noe jeg driter i.

Jeg har det bra og da er jeg fornøyd.

Anonymous poster hash: 175df...31d

[AnonymBruker]

Så lenge du trives med det er jo alt i orden :-)

Anonymous poster hash: c101a...d7c

[AnonymBruker]

Ja, jeg trives godt med det:)

Men føler at jeg aktivt må unngå å få nye bekjentskaper. Folk tenker ofte at man skal bli venner når man har møttes en gang, eller kollegaer tenker det

Anonymous poster hash: e92f2...be1

[AnonymBruker]

Du har jo to venner som du treffer. Da har du jo et sosialt liv.

Anonymous poster hash: 4938c...043

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg har det sånn som deg også. Jeg tror jeg hadde blitt utslitt om jeg hadde hatt 30 venner (eller "venner"). Man skal holde kontakten, svare på meldinger, treffe dem osv.

Samtidig kjenner jeg på et press. 17. mai er en dag jeg gruer meg til. Ingen champagnefrokost på meg sammen med 40 bunadskleddde venninder, noe jeg føler er nærmest "obligatorisk" der jeg bor. Jeg vet det er teit...

Men du er ikke alene:)

Anonymous poster hash: fb598...af4

[AnonymBruker]

Tidligere var jeg veldig sosial, hadde mange venner og bekjente. Men de siste årene har jeg "mistet" de fleste vennene, fordi jeg ikke har opprettholdt kontakten. Når jeg ser på face at gamle studievenninner fremdeles møtes og er nære blir jeg litt lei meg. Samtidig så har jeg ikke lengre noen interesse i å være sammen og opprettholde kontakten. Hverdagen går i ett og jeg har en krevende jobb så da trives jeg egentlig best slik. Tenker jo med gru på den kommende 40års dagen, når jeg ikke har noen å be... Men ellers er jeg fornøyd egentlig.

Anonymous poster hash: 9a478...340

[Majott]

Jeg føler litt tristhet pga en barndomsvenninne jeg mistet kontakten med. Jeg har ikke vært så flink til å pleie vennskap, og jeg har også flyttet endel, og har "etterlatt" meg en god del venner som jeg burde holdt bedre kontakt med. Jeg så det ikke der og da, men i ettertid hadde det vært fint å beholdt den nære kontakten, selv om avstand gjør sitt. Har kontakt med mange enda, men det er jo ikke på det nivået det kunne vært.

Nå har jeg kontakt med mange venner som jeg møter innimellom. Om det er pga felles interesse eller andre ting, men jeg har ihvertfall lært fra før at det er verdifullt å ta vare på venner. Så jeg er blitt flinkere. Og jeg føler stadig at det er synd at jeg ikke tok bedre vare på vennene fra ungdommen.

Jeg har mye kontakt med andre, og der dukker det opp potensielle venner av og til. Jeg åpner opp for det, og er blitt bedre på å ta vare på nye venner. Samtidig er det ofte sånn at man ikke har behov for å møtes hele tiden, men koser seg sammen når man først gjør det. Så vennskap i voksen alder er gjerne mindre "pliktbetont" enn vennskap når man er ung og fri.