Første seriøse forhold - forventer jeg for mye?

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år, kjæresten min en del eldre (34) og vi har vært sammen litt over et år. Gjennom denne tiden har det vært mange opp- og nedturer og vi har kranglet en god del. Siden dette er det første seriøse forholdet mitt har jeg lite å sammenligne med og jeg lurer derfor ofte på om det er jeg som stiller urimelige krav eller om vi rett og slett ikke passer sammen. Jeg har i løpet av hele forholdet vært mye usikker, til tider på mine egne følelser, men i økende grad på hans følelser for meg, og om forholdet vårt egentlig er verdt å kjempe for. Vi er ganske ulike og jeg tenker ofte at forholdet vårt er mer destruktivt enn det motsatte. Samtidig har han også veldig mange fine kvaliteter og jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har følt så sterkt for noen mann før. Han er kjærlig (i større grad enn meg), sender fortsatt nattameldinger nesten hver natt, sier han er glad i meg, inkluderer meg i det meste og vi har mye gøy sammen. Tingene som derimot gjør meg usikker på foholdet er:

*Vi har slitt en del med kommunikasjonsproblemer, både i form av at vi har ulike interesser og har slitt litt med å finne tema som begge synes er interessante, og fordi han er dårlig til å lytte og liker best å snakke om seg selv og sitt. Jeg har tatt opp dette med ham to-tre ganger, og den siste tiden har han faktisk blitt flinkere til å lytte og stille spørsmål, men jeg føler jo til en viss grad at jeg ”tvinger” ham til å vise interesse for meg, noe jeg tenker burde komme naturlig når man liker og er glad i en person. Vi har også ganske usaklige krangler og sliter med å ha konstruktive samtaler om forholdet vårt uten at det ender opp i en masse usakligheter og hakking fra begges side.

* I starten av forholdet prioriterte han som regel å være med meg fremfor kompiser, stilte alltid opp når jeg trengte hjelp til noe praktisk, og han var tidlig ute med å si at han elsket meg. På dette tidspunktet var han nok mer forelsket enn meg. Han slet også en del med sjalusi og usikkerhet og jeg kuttet ut noen guttevenner fordi han ikke likte at jeg tilbrakte tid med disse uten at han ble invitert (dette var venner jeg hadde pga felles interesser som han ikke delte). Han ville også treffe meg hele tiden og vi hadde noen krangler fordi han mente jeg prioriterte venner foran ham. Nå er det jeg som til tider føler meg nedprioritert da han bruker mye tid på kompiser og hobbyer og ikke vil treffes like ofte som før, men når jeg prøver å ta opp dette ser han ikke problemet. Han sier heller aldri at han elsker meg lenger og dersom jeg ber om hjelp til noe er det ikke lenger alltid det passer, og jeg føler jeg må mase på ting han tidligere tilbydde seg å gjøre uoppfordret (noe jeg sjeldent gidder, og derfor ender opp med å gjøre det selv)

*Jeg slet en kort periode av forholdet psykisk pga et helseproblem (noe som nok var vanskelig for han også), og i denne perioden opplevde jeg at han trakk seg unna meg og gjorde ting vondt verre, da det virket som han flyktet fra problemene i stedet for å støtte meg og prøve å forstå. Han er generelt dårlig til å gi "psykisk støtte" og har sjeldent noe å komme med med mindre det er et helt konkret problem som kan fikses, eller noe han har opplevd selv og derfor kjenner seg igjen i (i slike tilfeller dreier han ofte samtalen over på seg selv slik at ”problemet” mitt blir glemt)

* Jeg merker at jeg har blitt mer og mer sjalu og usikker utover i forholdet, og jeg har fått dårligere selvtillit enn jeg hadde før vi ble sammen (da hadde jeg ingen problemer med selvtilliten). Noe av det som gjør meg usikker er hans manglende interesse for meg og mitt liv (han har aldri stilt noen spørsmål om ting som barndom/oppvekst, musikk/filmsmak, fremtidsdrømmer osv). Har også opplevd at han har mistet fullstendig fokus på meg når han har sett en pen dame og stirret åpenlyst selv om jeg har sittet ved siden av ham. Og noen gangen når vi feks. er på restaurant sammen virker han mer interessert i å studere folk som går forbi (eller tapeten på veggen) enn å se på meg.

Når jeg en gang spurte han rett ut hva han tenker om oss og at vi er så forskjellige så sa han at han i starten av forholdet kunne ha giftet seg med meg. Når jeg så spurte hva han føler nå sier han at han av og til ikke føler så mye, men at han andre ganger har sterke følelser for meg og at han er veldig glad i meg. Han viser ingen tegn til å ville gjøre det slutt, og har også begynt å snakke så vidt om å flytte sammen på sikt.

Hva tror dere? Er dette forholdet liv laga, eller er det bare å innse at vi er for forskjellige/mangler de rette følelsene? Har vært på nippet til å gjøre det slutt flere ganger når jeg tenker at det må finnes noen der ute som er bedre for meg, men så greier jeg det bare ikke..

Anonymous poster hash: b1376...f1d

[AnonymBruker]

Aff, her tror jeg faktisk dere har det bedre uten hverandre.. Hvor lenge kan du ha det slik? I tillegg må man ha sterke følelser for å kunne ordne opp og møtes på halveien på ting som blr fikses.

"Når jeg så spurte hva han føler nå sier han at han av og til ikke føler så mye, men at han andre ganger har sterke følelser for meg og at han er veldig glad i meg. "

Min eks sa noe slik til meg, da syntes han at vi burde gjøre det slutt men ville ikke såre meg. Å av og til ikke føle noe, er ikke veldig positivt..

Jeg tror dere bør prate om dette, men om han liker lite interessert i deg og ditt så blir det jo veldig vanskelig :\ Jeg ville ikke orket å være i et slik forhold selv, men jeg forstår følelsene du har for ham og ikke vil gjøre det slutt. Men husk at av og til må gode ting ta slutt for at enda bedre ting skal falle på plass.

Jeg var på nippet til å gjøre det slutt i mitt forhold hele tiden, forholdet føltes ikke riktig og han hadde null respekt. Det viste seg at han ville gjøre det slutt også, så slik ble det. Det var et rolig brudd og vi har det ok uten hverandre nå, men med kontakt.

Anonymous poster hash: 1e9d2...18a