Jeg vil, men jeg vil ikke...

[AnonymBruker]

Jeg har et barn og ønsker meg egentlig et barn til før jeg skal si meg "ferdig" med å få barn, men en del av meg har virkelig ikke lyst på et barn til.

Barnet jeg har er straks 4år gammel og jeg har ikke lyst på altfor stor aldersforskjell om jeg skal få et barn til. Problemet er at det ikke passer å få et barn til nå og jeg vet ikke om det noen gang vil passe.

Årsaken er at barnet mitt har barneautisme og i tillegg en del sykdommer som fører med seg mye ekstra ift sykehus/legebesøk, oppfølgning, trening, kurs, møter osv. I tillegg er jo hverdagen vår veldig utfordrende ift om barnet hadde hatt en normal utvikling og vært sykdomsfri.

Vi har kommet langt og har alle nødvendige hjelpetiltak igang. Vi har jo også blitt vant til dette livet så det føles ikke like tungt som før vi fikk konstantert diagnosen(e) og før vi fikk inn nødvendige hjelpetiltak.

Dette er nok en av årsakene til at jeg virkelig er redd for å få et barn til. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare det, at barnet mitt skal få en voldsom reaksjon og bli "verre", at jeg blir totalt utmattet fordi vi ikke vil få pusterom (har avlastning for barnet så slik det er nå har vi muligheten til å hente oss inn).

Når jeg er med familier som har 2barn så knyter det seg inni meg. Det ser så utrolig slitsomt ut og dette er snakk om friske barn. De krangler, plager hverandre, vekker hverandre om natta osv.

Samtidig er det en del av meg som skriker etter å få et barn til. Svangerskapet med barnet mitt var tungt for meg ettersom far til barnet bestemte seg for at han ikke ville bli pappa alikevel så han lagde et helvete for meg før han pakka sekken og flytta langt vekk da jeg var høygravid. Det var også komplikasjoner ved fødselen som gjorde at barnet måtte ligge på intensiven så jeg fikk ikke være med barnet mitt de første dagene. Jeg var helt alene og trodde barnet mitt kom til å dø fordi ingen ville gi meg noe informasjon.

Jeg føler at jeg er "snytt" for den fine opplevelsen med å få barn. Fikk aldri oppleve å glede meg sammen med noen, eller å ha en ved min side som støttet meg. Ingen å dele gledene med den første tiden med baby osv. Minnene om svangerskap, fødsel og barseltid er en stor grå sky og jeg blir trist av å tenke på at jeg kanskje aldri skal få oppleve det på nytt, og at mannen min kanskje ikke skal få oppleve det.

Til informasjon så er ikke det svangerskaps/fødsel/barsel relaterte hovedårsak til at jeg ønsker meg et barn til.

Har tatt vare på barneutstyr fordi jeg har tenkt at vi kanskje kom til å få et barn til, men nå lurer jeg på om jeg bare skal selge unna alt og legge fra meg tanken om å bli mamma en gang til. Syns det er så vondt og samtidig som jeg prøver å selge/gi bort så stritter en del av meg kraftig imot.

Jeg er fortsatt ung og har "god tid" ift å vente noen år med å få et barn til, men om barna har kjempe stor aldersforskjell vil nok det også bli krevende. Også vil det føles vondt å gå med et håp om et barn til i flere år forså å innse at det ikke vil skje for vi vet jo ikke hva fremtiden bringer (vi må leve en dag om gangen, vi vet jo ikke hvordan barnet vil utvikle seg. Det kan bli mye bedre, det kan bli mye verre, det kan stå stille på nivået det er på idag).

Dette ble nok veldig rotete, men det vil kanskje hjelpe litt å få ut tankene.

Anonymous poster hash: ed198...82c

[AnonymBruker]

Hvis du er ung nok til at det ikke gjør noe å vente et par år til, gjør det. Det er ikke SÅ viktig at søsknene er nære i alder, spesielt ikke når din eldste har autisme.

Anonymous poster hash: f4ce2...e4c