Man klager på STEmødrene...

[la Flaca]

Men hvor mange mødre er det som faktisk legger opp til et godt forhold mellom barn og fedre, når de i utgangspunktet ikke MÅ, med mindre det foreligger dom?

Må ha en liten utblåsning i dag.

Atter en gang har mor ombestemt seg mht. helgens besøk. Sist helg gikk pappan velvillig med på å la datteren være hjemme, fordi mor og datter hadde lyst til å være med på et arrangement i hjembygda, 25 mil unna. Pappan er alltid forståelsesfull og fleksibel, selv om jenta ikke har vært hos oss på 4 uker.

I går ringer mora og forteller at datteren har så lyst til å være med på venningdens bursdag på lørdag, denne helgen. Kanskje han evt. kan hente henne lørdag kveld i stedet, og ta seg fri neste uke for å ha henne? HUN ER SØREN MEG IKKE SNAU!

Ikke nok med at hun nekter å dele reiseutgifter, eller hjelpe til med henting/ bringing i ny og ne. (Far kjører 100mil ved hvert samvær). Hun skal faen meg sabotere det lille samværet pappan har med datteren sin også. Datteren som nå er sint på pappa fordi han skal komme og hente henne, selv om mamma sier hun kan gå på bursdag! Hva er det som foregår i hodet på sånne folk?

Sånn, ferdig.

:-?

[Gjest tusjen]

Ville bare si at jeg skjønner hvor frustrerende det må være.... Det er synd at det skal gå ut over barnet..

tusjen

[Gjest Mor...]

Drittsekker finnes overalt! Mødrene er i en sånn posisjon at de faktisk har MULIGHET til å forsure livet til exén. Ihvertfall hvis ungene bor hos dem. Mange mødre som ikke ser at det går ut over ungene vet du. og det blir vanskelig når man ikke kan være drittsekk tilbake...

[Gjest 2ne]

For en sjefsbitch. Hun tenker jaggu ikke langt. Hvor gammel er datteren?

Jeg blir utrolig oppgitt når jeg hører sånt, og egentlig ganske overrasket. Har masse venninner som er mødre, men ingen av dem ville finne på dette i halvsøvne...

Det er viktig å sørge for samarbeid her... Man setter barna i en uutholdelig situasjon på sikt ved å holde på sånn! Grrrr. Skjønner deg godt!!

Vis henne hvordan vi debatterer sånne som henne på disse sidene

[LilleBille]

Sånn oppførsel går ikke an. !!! Stakkas pappa (og deg..)

Det er bare simpelt å legge opp til at barnet skal bli sint på far fordi han "krever" at hun skal komme til ham.. når mor er så "snill"...

Men desverre er det noen som ikke ser barnets beste oppi situasjonen .. og gjør alt for å skape trøbbel.

.. og desverre blir sånne situasjoner "lettere" å skape for mor når man bor et stykke fra hverandre... - for det er klart at man alltid vil kunne finne ting som datteren kan være med på i de helgene hun skulle vært hos pappa.. - og så blir pappa store stygge ulven når han gjerne vil ha besøk ... Det er jo å snu hele situasjonen på hodet.

[la Flaca]

Hvor gammel er datteren?

Jeg blir utrolig oppgitt når jeg hører sånt, og egentlig ganske overrasket. Har masse venninner som er mødre, men ingen av dem ville finne på dette i halvsøvne...

Det er viktig å sørge for samarbeid her...

Datteren er 61/2. Godt å høre at dine venninner ikke oppfører seg sånn, men dessverre tror jeg ikke denne mora er noe særtilfelle. :-(

Samarbeid er et fremmedord for slike, og mekling på familievernkontoret fører ikke frem. Ettersom loven ikke krever at hun skal føye seg blir intet gjort. Og hva kan man gjøre med måten hun former datteren på i hverdagen? Det er usigelig trist. Jeg fatter ikke at en kvinne og mor kan være så lite hensynsfull...

[Gjest Madam Felle]

Det første jeg hadde gjort var å fremme et krav om deling av utgifter på trygdekontoret. Hadde gladelig betalt 750 kr for å få de til å ordne den biten, sånn at hun fikk være med på å betale.

Jeg blir skikkelig irritert på mennesker som holder på slik som hun gjør, og forstår godt at dere er frustrert. En liten jente på 6 bør ikke få valget om bursdagsselskap eller besøke faren. For der burde moren gått inn og sagt at "nå var du med på det forige helg, og en kan ikke være med på alt". Men beklageligvis er det en del mødre som bare må være med å sabotere, og det er veldig synd, for det er barna det går ut over.

[Gjest 2ne]

Er hun bare 6 år??

:evil:

Blir bare utrolig provosert.

Hva med familien rundt? Noen som ser hva som skjer?

Det beste dere kan gjøre er i hvert fall å sørge for at hun ikke opplever den samme driten hos dere, med svartmaling etc. Sørg for at det er kos å være hos dere og aldri bruk samme spiller tilbake, det setter barnet i en fæl klemme.

Appellér til morens morsfølelse og fokusér ALDRI på forholdet mor og far i mellom - fokus må være på barnets oppfatning av situasjonen.

Det går ikke an å være så umoden...

[Gjest Anonymous]

Vi sliter med mye av de samme tingene, mor sier at nei i dag kan ikke xxx kommer fordi det er selskap, eller så er det trening, eller andre ting som skjer. Det er kjempekjipt å være nødt til å "tvinge" gjennom samværet når barna først har fått beskjed om at de skal få gå på disse tingene. Da er det jo far som blir upopulær fordi han sier de må komme til han...

Vi har egentlig ikke funnet noen løsning på det. Far må bare finne seg i at dette skjer innimellom. Han pleier å prøve å få "tatt" igjen samværet en annen gang, noe hun av og til går med på. Men det er ikke så lett for dere å gjøre det slik når dere bor så langt fra hverandre.

Kan ikke annet enn å sende dere en god

[la Flaca]

Det første jeg hadde gjort var å fremme et krav om deling av utgifter på trygdekontoret. Hadde gladelig betalt 750 kr for å få de til å ordne den biten' date=' sånn at hun fikk være med på å betale.[/quote']

Hvirdan fungerer det i praksis? Vi trodde et slikt krav måtte fremmes gjennom fylkesmannen etter mekling?

Veldig greit om det kan gå via Trygdekontoret...

Vil ellers takke for støtten fra alle sammen. Godt å få utløp for frustrasjon og sinne iblant! Egentlig blir jeg overrasket over å se så sterke reasjoner fra mange... Man lurer nesten jo på om det er en selv som er urimelig etterhvert, hvor merkelig det enn kan høres ut. :-?

[Gjest Madam Felle]

Jeg mener det er trygdekontoret som har med deling av reiseutgifter. Så ta kontakt med de, for de kan sikkert svare deg bedre hvordan dere skal gå frem.

[LilleBille]

Vil ellers takke for støtten fra alle sammen. Godt å få utløp for frustrasjon og sinne iblant! Egentlig blir jeg overrasket over å se så sterke reasjoner fra mange... Man lurer nesten jo på om det er en selv som er urimelig etterhvert, hvor merkelig det enn kan høres ut. :-?

Tror de aller fleste i utgangspunktet er opptatt av at barnet skal ha det best mulig.. - selv om vi har forskjellig måte å nærme oss saken på.

Barnet er alltid det som må stå i fokus...

- og det er også godt å kunne ta ut litt frustrasjoner her for mange av oss.

[Gjest Far til 2]

Desverre er ikke problemet som la Flaca beskriver relatert til mødre spesielt, men til bostedsforeldre generelt (dvs at det gjelder like ofte der barnet bor hos far).

Og problemet som Metteflette beskriver i en tråd lenger ned gjelder ikke fedre spesielt men samværsforeldre generelt (det gjelder altså like ofte for mødre som er samværsforelder).

Om en leser barneloven er det tilnærmet INGENTING som sikrer barnet trygghet og samvær med begge foreldrene under oppveksten.

Barneloven burde vært omdøpt til Foreldreloven ettersom det er foreldrenes muligheter som blir ivaretatt av denne loven.

På denne siden har vi lest om bostedsfoelder (far) som begrenser barnets mulighet til samvær ved å "utsette" avtalt flytting.

Vi har lest om samværsforelder (far) som flytter langt bort og i ettertid ikke oppfølger barnet på den måten barnet og bostedsforelder ønsker og har behov for.

Vi leser om bostedsforelder (mor) som trenerer samværet mellom barn og far som på mange måter som gir mange assosiasjoner til PAS (Parental Alienation Syndrome).

Er det ikke på tide vi får et lovverk som ivaretar barna fremfor foreldrene ? Om en går inn og ser på lovverket vil en se at det gir enkelte formuleringer som tilsier at barn bør ha samvær, men det finnes svært får avsnitt som SIKKRER barna samvær fra 2 oppegående foreldre. På en del punkter ser vi at foreldre misbruker muligheter og faktisk hindrer barn samvær. Dette er sterkt delaktig i at så mange som 66.000 barn sjelden eller aldri treffer samværsforeldre og på den måten skaper en fanatsiforelder de sterkt savner eller får det såkalt foreldrefiendtlighet syndromet (PAS).

Antall barn som sjelden eller aldri har samvær øker med 4000 barn pr år.

Uten at vi får politikere og andre til å få opp øynene for dette tror jeg lite vil bli gjort for disse barna. Muligens fordi barna og deres samværsmulighet ikke har noen prioritert stilling hos politikerene slik det er i dag.

Kansje flere kunne reise seg å si at vi bør gjøre noe for disse barna. De få som forsøker å gjøre noe i dag når ikke frem.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Om en leser barneloven er det tilnærmet INGENTING som sikrer barnet trygghet og samvær med begge foreldrene under oppveksten.

Barneloven burde vært omdøpt til Foreldreloven ettersom det er foreldrenes muligheter som blir ivaretatt av denne loven.

Jeg er helt enig i at hvis begge foreldre ønsker mest mulig kontakt med barnet, så burde det være en lov som sikrer barnets rettigheter i den sammenheng. Men problemet er da å skille mellom dette, og når foreldrene ikke ønsker mye kontakt med barnet.

Hvis man "tvinger" samværsforelder gjennom loven til å ha samvær med barn de egentlig ikke ønsker samvær med, så vil dette ikke nødvendigvis være det beste for barnet. Selv om det sikrer barnet samvær med begge foreldre.

Har også lest at man foreslår å bøtelegge de foreldre som ikke overholder samværet sitt, noe jeg mener blir feil for barna. De vil jo ikke ha det bra hos en som bare er med de for å slippe bøter?...

Mener nå jeg...

[Gjest 2ne]

Men disse ungene er jo prisgitt voksne... det er utroli gfrustrerende. Man blir jo helt matt av at voksne folk kan oppføre seg slik - både som tidligere barn, som vi alle har vært, og som kvinne og mor og voksne, blir jeg provosert av sånt, og kan faktisk ikke forstå at det er mulig for foreldre å tenke på annet enn barnet!

I mitt tilfelle var det nettopp felles fokus på barnet som gjorde bruddet lettere på sikt - det høres absurd ut kanskje, men fokuset på at sønnen vår skulle få det best mulig oppi situasjonen var så altoppslukende for oss, at våre "smålige" men høyst menneskelige følelser og reaksjoner etter et brudd (som alle opplever i en eller annen grad uansett omstendigheter rundt et brudd, vil jeg tro) - de kom helt i skyggen av "jobben" med å få til en tilværelse som skulle fungere for sønnen vår, med MINST mulig tap etter at vi voksne sviktet som foreldre - for det gjør man jo på en måte, selv om man kan si på sikt at man absolutt er bedre mennesker nå når vi ikke er sammen.

Jeg tror på, det er kanskje naivt og idealistisk, men jeg tror på at en voksen må virkelig ERKJENNE hva det vil si å ikke tenke på seg selv, for å klare å se hvor viktig det er for barnet. Det er ikke noe spesielt med oss, vil jeg tro - hvis jeg og min eks klarte det så kan vel hvem som helst klare det. Jeg har nulltoleranse for voksne som oppfører seg sånn mot barna sine.

Skuffelse, svik, bitterhet, tap, sorg osv osv - det er helt legitimt å oppleve det etter et brudd, men det er like fullt følelser som hører VOKSEN rollen til, MÅ IKKE forveksles med mamma og pappa rollen... MÅ sorteres!

[Gjest Far til 2]

Slik jeg oppfatter gjest og 2ne er jeg helt enig i det som sies.

Det må legges til rette for at barn får det samværet og den omsorgen det ønsker og har behov for fra begge foreldrene, uavhengig av hvilken "rolle" (bostedsforelder/samværsforelder) foreldrene har. Det kan bare gjøres ved lovendring slik at begge foreldrene forstår at det er BARNAS behov som skal ivaretas. Ikke deres egne.

I mange år har det vært snakk om fedre som ikke har tatt ansvar. Dette har fått et stort fokus, men fedre er ihht SSB's tidsforbrukundersøkelse bare 29 minutter fra mor mht omsorg for barnet når foreldrene er samboende.

Men fortsatt er det situasjoner der fedrene ikke tar det ansvaret for omsorgen som de burde før og etter et samlivsbrudd. Slik jeg ser det har mye av årsaken basis i at mødre nesten altid får omsorgen etter et samlivsbrudd uavhengig av egnethet. Deler av årsaken er at det forventes at mor har omsorgen, og den stakkars kvinnen som lar barnet få like mye tid med pappan får ganske raskt kritikk fra både familie, naboer, venniner (kritikk bak ryggen), og andre som ikke er direkte involvert.

Dette med bosted og samvær vers tilstedeværelse for barna, kan delevis bekreftes av flere tilfeller der fedrene har fått omsorgen. I mange av disse tilfellene ser det ut til at det er mødrene som har blitt fraværende under barnas oppvekst. Problemet er altså ikke relatert til kjønn men til "funksjon" etter samlivsbruddet.

Løsningen vil som andre sier ikke være å tvinge uegnede samværsforeldre til samvær. Men det må heller ikke bli slik at barn med egnede samværsforeldre mister kontakten med en de i utgangspunktet er glad i pga f.eks. manipulasjon fra bostedsforelder (ref orginalinnlegget fra la Flaca).

Det bør uten tvil gjøres noe for barn som har foreldre i begge gruppene. Barn som har foreldre i gruppen som la Flaca beskriver bør det i utgangspunktet være enkelt å bedre situasjonen for. Likevel viser politikere og andre minimal interesse for å bedre situasjonen for disse barna. Sånn sett kan det synes som "de gamle holdningene" hvor samværsforeldre bør holde seg borte er holdt levende av en gruppe foreldre som har større behov for å ivareta egne interesser enn å ivareta barna.

Gruppen foreldre som ikke stiller opp for barna tiltross for at alt legges til rette (ref. tilfellet til Metteflette i en tråd nedenfor) har jeg ingen oppskrift for løsning.

Jeg tror imidlertid at mange barn ville få begge foreldrene til å være tilstede om det ble lagt til grunn en lov som ivaretok barna på en ordentlig måte og som medførte at flere barn fikk oppleve det samværet de burde ha i tilfeller som trådstarter her viser til. Hvis vi antar (slik rapporten fra Barne- og Familiedepartementet antyder) at begge kjønn er likt fordelt mht å frata barn retten til samvær ville sansynligvis mange barn få det bedre om samværsforeldre fikk en forståelde for hvilket ansvar de har og at de ble tildelt rettigheter som ikke ble motarbeidet slik la Flaca beskriver.

Men for de barna som utsettes for slike overgrep, har vi liten mulighet til å gjøre noe før loven endres slik at barna blir ivaretatt fremfor foreldrene. Kansje vi sammen kunne få til en bedre verden for mange tusen barn om vi la et felles trykk på de politikerene som ikke ønsker å se hva vi gjør mot barn med dagens lovverk ?

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Det jeg ser som problemet her er den lange avstanden (25 mil) mellom barnets faste bosted og nærmiljø og samværsforelderens bosted. Barn i den alderen og eldre har behov for samvær med venner. Føles urettferdig å være den som "aldri" får mulighet til å være med i venninnebursdager ol. De er kanskje med i idrettslag eller andre organiserte aktiviteter som også innebærer deltakelse i helgen.

Personlig synes jeg derfor at samvær hver 4 helg høres mye ut når avstanden er så stor. Det er langt for barnet å kjøre 50 mil så ofte. Forstår henne godt hvis hun ønsker å prioritere venninnebursdag fremfor en så lang biltur. Hun kan være like glad i faren sin likevel. Her er det jo praktiske årsaker som begrenser samværet.

Kanskje dere heller kunne tatt en tur til hennes hjemsted denne helgen? Da kunne hun jo både fått tid til å være sammen med faren og fått delta i en bursdag som tydeligvis betyr mye for henne. Samtidig hadde hun sluppet den lange kjøreturen. Kanskje heller prioritert feriesamvær og langhelger?

Det er jo barnets ønsker og behov det først og fremst er snakk om.

[Gjest Far til 2]

Det er liten tvil om at 25 mil er lang vei. Om det var far som valgte å flytte burde han tatt mer hensyn til barnet. Om det var mor som valgte å flytte er det hun som ikke har vist den omsorgen for barnet som hun burde.

Men jeg er uenig med gjest i beskrivelsen "aldri få mulighet til å være i venninnebursdager". Om det er snakk om noen få dager samvær hver mnd. Under normale omstendigheter vil de fleste barn være kjempeglad for å være sammen med samværsforelder. Det forutsetter imidlertid at bostedsforelder ikke gir barnet dårlig samvittighet for de tilmålte timene det får med pappan sin. Det forutsetter også at samværet har vært så sjeldent at barnet ikke føler noen tilknytning til samværsforelder. Dette skjer fra tid til annen og som oftest om foreldrene flytter langt fra hverandre og barnet på den tiden er lite (under 3 år ?). Likevel sitter jeg med inntrykk av at barna oftere savner samværsforelder enn at de ønsker mindre samvær. Det er også delevis bekreftet av de 3-4 siste innleggen som relaterer seg til lite samvær. Utifra det perspektivet kan det virke som manipulasjon av bostedsforelder.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Far til 2, beklager at jeg brukte ordet "aldri". Og jeg har ikke nektet for at barn "under normale omstendigheter vil være kjempeglad for å være sammen med samværsforelder."

* Fakta her er at barnet i løpet av en helg må kjøre 50 mil. Mye av helgen (8-9 timer?) blir derfor tilbrakt i bilen. Kanskje dette er en grunn for at hun velger å være hjemme? (Jeg ville ikke likt å kjøre så langt hver 3 helg for å besøke mine foreldre, selv om jeg er voksen.)

* Dette umuligjør at hun kan delta i aktiviteter i sitt nærmiljø, som hun tydeligvis setter pris på. Noe som ville vært mulig om foreldrene bodde i samme skolekrets (som jeg ser som det ideelle) eller maks 3-4 mil fra hverandre.

* Siden avstanden er så stor mener jeg det er bedre at far og stemor av og til tilbringer helgen på barnets hjemsted. For barnets skyld. (Pga lang biltur, samvær med venner, aktiviteter i nærmiljøet). Eller reduserer samværet noe hvis det er barnets ønske. Viktig at samværet er lystbetomt for barnet.

*Moren støtter barnet i hennes valg. Vil ikke beskrive henne som manipulerende av den grunn. På grunn av den lange avstanden og at barnet selv ytrer ønske om å være hjemme i helgen synes jeg ikke det er noe galt i at moren foreslår det for faren.

* Samværsforelderen bør være i stand til å respektere barnets ønske om å tilbringe mer tid hos bostedforelderen, selv om dette fraviker avtalen. På samme måte bør bostedsforelderen respektere barnet hvis barnet og samværsforelderen ønsker samvær oftere enn det som er avtalt. Det beste er kanskje å justere avtalen ettersom behovene forandrer seg. Forutsigbarhet er jo viktig for både voksne og barn. Men ser ikke noe galt i å av og til være fleksibel til fordel for barnet så lenge alle er enige.

* Hvis begge foreldrene er lydhøre for barnets behov og kan samarbeide med hverandre tror jeg man vil få gode løsninger. Man bør ikke kalle den ene for manipulerende bare fordi h*n kommer med et forslag til endring som barnet selv ønsker.

[la Flaca]

Når det gjelder akkurat denne saken er det mye som føles urettferdig! Da datteren til mannen min var 1 år reiste han til Tyskland for å kjøpe en bil til samboeren sin. Da han kom tilbake hadde hun flyttet 25 mil, hjem til foreldrene sine.

Siden har hun truet med det ene og det andre dersom har har stilt krav til henne, og ikke lagt to pinner i kors for at barnet og faren skal ha god kontakt. Det har vært enveiskjøring. De første årene reiste far til mors hjemsted for å ha samvær med barnet. Men nå har han også en familie her i byen som ønsker kontakt med halvsøster, barnebarn, tantebarn.

Jeg er enig i at avstanden er stor, men jentungen har faktisk aldri klaget på kjøringen, og vi har alltid vært fleksible dersom hun har hatt lyst til å gjøre noe annet akkurat i samværshelgene. Mange ganger, som denne gangen er det tydelig mor selv som legger opp til den konflikten, ikke datteren selv!