Oppgitt og frustrert, hvor går veien videre....

[Gjest Nickle]

Jeg er en gift mann på snart 34 år, min kone og meg har vært sammen i 11 år og gift i snart 7 år. Sammen har vi 3 barn, en på 9 år og to på 3 år, hun har også en datter fra tidligere på 16 år.

Jeg har aldri tidligere hatt noen forhold (kjæreste/samboerskap) før jeg traff min nåværende kone. Hun er hjemmeværende og meg selv jobber offshore med 2 uker på jobb og 4 uker fri, noe jeg har hatt som fast turnus siden ’96. Når jeg har vært hjemme på fri har vi gått og dultet oppe i hver andre omtrent 24 timer i døgnet og det har alltid vært forventet av henne at alt skal vi gjøre sammen. Det være seg ut og handle, på besøk, turer osv. Vi har som alle andre par hatt en het og herlig periode av vårt liv, nyforelsket og fulle av kjærlighet. For å nevne det, så har vi hatt, noe som jeg mener har vært en positiv egenskap, egenskapen til å unngått krangel oss i mellom, mest med hensyn til ungene.

Men dette skulle vise seg å endre seg, for min del. For 4 – 4 ½ år siden begynte jeg å merke endringer for min del, på meg og mine følelser og kjærlighet til henne. For min egen del fant jeg det bare rett av meg og fortelle det til henne, at jeg følte meg tom for følelser. Reaksjonen hennes ble som normalt kan ventes når man får en slik melding da. Men mye skulle vise seg å skje over en periode. Vi prøvde å snakke om forandringene på mine følelser og selvfølgelig så mente jo hun at det var henne som hadde ”feilet” i forholdet, noe jeg mente og fortsatt mener er helt feil av henne å tro og mene. Samtidig som dette fikk vi mistanke om at hun kanskje var gravid, så dette ble sjekket opp og vi hadde rett i vår mistanke. Praten gikk da mye i hva vi nå skulle gjøre, beholde eller ta abort. Valget vår ble å beholde, noe jeg er veldig glad for nå da det viste seg å bli tvillinger. Dette valget skulle vise seg å ha en positiv innvirkning på forholdet vårt, men det viste seg å være kortvarig. Ikke lenge etter at svangerskapet var over ramlet vi på stigen igjen. Jeg fikk, gjennom jobb, ett kortere verkstedopphold på vestlandet. Her skjedde det at jeg var utro mot min kone. Dette klarte jeg ikke å holde tett og følte det som rett å fortelle henne om det når jeg kom hjem på fri. Og selvfølgelig, reaksjonen kom. Etter noen dagers diskusjoner og taushet ble vi enige om å prøve å komme oss videre, så vi bestilte time hos familierådgiver. Der var vi på flere møter over en ca halvårs-periode. Fram til vi mente at vi ikke hadde behov for det lengre. Og det gikk da vel så greit en periode etterpå. Men hvor lenge var Adam i paradis, etter noen mnd’er var vi tilbake igjen, dvs jeg var tilbake igjen. Og slik gikk det over den neste perioden, men opp og nedturer, om jeg kan kalle de for det.

Kommunikasjonen ble bare dårligere og dårligere. Så for litt over ett halvt år siden ble vi enige om å prøve rådgivning igjen. Vi gikk noen ganger der, men så kom vi til ett punkt uten at de hadde vært noen framgang overhodet fra de forrige møtene. Dette følte jeg selv og dette sa også vår rådgiver. Basert på det stilte han spørsmålstegn på vår velvillighet til å komme videre, og derfor sa han også at han nok ikke hadde mer han kunne hjelpe oss med, ikke for det, han vil så gjerne hjelpe sa han. Derfor ba han oss tenke oss om og finne ut av hva vi egentlig vil, gå den ene eller andre veien, før det kan han ikke hjelpe oss videre.

Dette er 3 mnd’er siden, og her sitter vi, uten å ha kommet oss videre. Den eneste forandringen er at kommunsikasjonen har blitt hakket verre og vi har blitt mer amper på hverandre. Og midt oppe i dette er også ungene, men vi prøver i mest mulig grad å unngå at de skal merke noe til dette. Sexlivet har dabbet helt av og vi har ikke hatt noen form for fysisk kontakt på ca 9 uker nå.

Er dette forholdet liv laga? Selv føler jeg at det er over, men tenker på ungene oppe i alt dette også. Men hvor mange ganger skal vi si at vi prøver igjen før vi innser at det kanskje er over for vår del? Er redd for at det skal så langt at vi kanskje ender opp som uvenner pga en skillsmisse. Er det da ikke bedre å heller være enige om å skille lag og prøve å bevare ett godt ”forhold” for ungenes del?

[Gjest Jente 32]

En rød tråd i det du sier er at dine følelser for henne har dabbet av over tid og har sluknet. Det virker ikke som om dette er noe sponant forbigående, men er varig.

Jeg tror ikke at du skal påta deg ansvaret for å la tingene bare skure og gå, inntil "følelsene kanskje kommer igjen". Jeg tror barna, hun og du: alle sammen: tjener aller mest på at dere skilles.

Du sier også selv at hun er "alt" du har hatt. Jeg tipper noe av årsaken ligger der også, det at du ikke har prøvd ut ulike forhold før henne.

En annen årsak kan være at du er endel borte, og at kommunikasjonen dere i mellom ikke blir helt god fordi en av dere eller begge egentlig ikke passer til å ha et seriøst forhold når dere er såpass mye atskilt. Kanskje dette ikke er den mest ideelle løsningen for henne?

Dessuten sier du at dere aldri har kranglet noe særlig. Min erfarin med folk som sier at de aldri krangler er at det ulmer gjemte frustrasjoner under overflaten. Det er ikke sunt. Hun kan godt ha gjemt endel bitterhet og frustrasjon fordi du ikke er tilstede i hverdagen. Derfor overkompenserer hun når du først er der...og da kan alt føles for intenst! Det krever egentlig spesialtrening i å være en familie når den ene jobber såpass mye borte fra hjemmet. Det å være en familie er litt av et kunststykke i seg selv med begge voksne tilstede hele tiden- tenke seg da til hvordan det er med dere og alle andre som "bor borte".

Kjenn godt etter på magefølelsen din: hvis dine følelser er helt borte og du tror du aldri mer kan bli forelsket i din kone, foreslår jeg separasjon.

Spørsmål til deg: er det slik at du er en typisk mann og har din back-up-plan? Dvs. er det slik at du kan forlate henne, fordi du er i forhold med en ny?

Menn er gjerne slik at de ikke vil være alene, derfor bryter de sjelden opp med hva de har, såfremt de ikke har en ny dame i bakhånd. Am I right?

[Gjest Nickle]

Er fint at du spør om det da, og du har rett i dine antagelser, men kommer vel an på hva du legger i ordet forhold da. Har blitt kjent med noen ja, og skal ikke legge sjul på at det begynner å balle på seg hva følelser gjelder. Er ikke noe gammelt "kjennskap" da, og det bare kjennes godt å føle noe for noen igjen, kjenne at noe kjennes rett ut om jeg kan si det slik. Men la ikke det være veiledende for meg, jeg prøver å kjenne etter hvordan de siste årene har vært....og noe sier meg at livet er for kort til å gå slik....Eller ?

[Gjest lilletroll]

Så lenge du husker at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden........

[Gjest Anonymous]

Noe som er viktig i et forhold, er at man holder sammen i tykt og tynt... Iallefall skal man prøve!! Så lenge man kan... Det høres ut som om du virkelig har prøvd.

Og du har prøvd over en lang periode uten forandringer.

Dere har snakket sammne, kjent virkelig etter, og gått til rådgivning... Av og til må man gi opp, noen ganger er det rett og slett ikke noe mere å gjøre...

Jeg tror ikke noen av partene (verken du, kona eller barna) har godt av at du bor der om du ikke elsker henne. Slikt merkes, og det tærer på forholdene.

Om du lenge har vært uten følelser for din kone,

forstår jeg også at du kan føle noe for andre, og at det er godt og kjenne den følelsen igjen.

Du er iallfall åpen ovenfor din kone, og det synes jeg er bra. Dermed er ikke dette noe du gjør bak ryggen hennes heller. Hun vet hvor du står.

Ingen av dere kan ta på seg skylden for at det ble som det ble. Slikt bare skjer, trenger ikke å være noen som har gjrot noe "galt"

Lykke til... Håper du finner ut av det, og gjør det som er best for deg. Og om du forlater din kone, håper jeg også det går bra med henne, og at hun klare og akseptere situasjonen slik den ble.

[Gjest Gjesta]

Kanskje dette nye bekjentskapet ditt tar for mye av oppmerksomheten din? Selvfølgelig er det spennende med noe nytt, men hvis du virkelig vil - VIRKELIG - få forholdet til din kone på beina igjen, så må du komme deg ut av den faste tralten og ikke bare innfinne deg med at kommunikasjonen er dårlig, at dere ikke har sex, at dere aldri krangler osv.

Det er tid for forandringer i forholdet deres, og dere må gå inn for å gjøre dem!

Det er bra å se at dere har prøvd å få ting til å fungere lenge nå - men ikke gi opp enda - prøv å se forholdet på en ny måte, gjør utradisjonelle ting sammen!

Og du, ikke la det komme nye personer inn i følelseslivet ditt før du har gjort deg ferdig med dine nåværende - det kommer det sjelden noe godt ut av.

Familien din trenger din fulle oppmerksomhet!

Lykke til!

K

[Elle Melle]

Men hva er egentlig problemet? Egentlig?

Du har ikke de rette følelsene, men hvorfor ikke det? Nøyaktig HVA er det som ikke er slik som du ønsker?

Hva er det du savner? Hva er det for mye av i forholdet? Hva er det for lite av i forholdet?

Hva er galt med henne? Hva er rett med henne?

Hva er galt med deg? Hva er rett med deg?

Glødende forelskelse er forbigående og erstattes av andre følelser. Har du ingen slike følelser for din kone?

Er det den stormende forelskelsen du savner, eller er det noe annet?

Det er lettere å vite om et forhold kan reddes hvis man får høre hva som EGENTLIG er problemet.

At følelsene ikke er de samme i et forhold som skranter, er jo bare som forventet og ikke en selvstendig grunn/årsak.

(Hva med å lese Philip McGraws bok om samlivsproblemer, "Førstehjelp til parforholdet"? Den er i alle fall annerledes enn tradisjonell samlivsrådgivning, og fokuserer på helt andre løsninger. Han mener alminnelig samlivterapi i beste fall er nytteløst...)