Kommer jeg noen gang til å ha min egen familie?

[AnonymBruker]

Jeg er snart 30 år gammel jenta. Er livredd for å dø alene, uten man og uten barn.

Helt siden jeg var 17 år, planen har vært å få min egen familie og barn. Det er vært det største målet som jeg siktet konstrert til. Men det ble aldri noe av det, pga det enne og det andre grunner.

Er det forseint for meg?

jeg har i tillegg et syndrom som gjøre det vannskelig å få barn, også kommer alderen min inn i bildet. Vil jeg noen gang få barn?

(og nei jeg vil ikke ha barn med hvem som helst, det må være med den rette og det må være seriøs forhold)

Anonymous poster hash: 0b511...796

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å svare på.

Anonymous poster hash: 937b7...f8a

[AnonymBruker]

Det kan fint skje. Jeg var også rimelig sikker på at jeg kom til å være både forlovet og mamma i relativt tidlig alder, men på grunn av min evne til å rote meg borti de mest dysfunksjonelle forhold ble det aldri slik. Nå hadde jeg heldigvis fornuft nok til å se dette selv om ønske om å treffe den store kjærligheten og mammarollen var stor. Når jeg klarte å rote meg borti en tidligere narkoman som sleit stort med en bipolar eksdame og som i tillegg sprakk etter 5 år som nykter måtte jeg bare ta meg en pause og finne ut hva jeg egentlig dreiv med. Da var jeg singel i et drøyt år og jobbet beinhardt med meg selv for jeg hadde 5 år tidligere fått beskjed om at hvis jeg ønsket meg egne barn så måtte det skje DA, pga av mye arrvev og gjentatte infeksjoner i underlivet. 29 år gammel traff jeg mannen i mitt liv (og han er er hverken utro, narkoman eller innbarka ungkar), vi har fått to barn sammen som satt uten en gang å forsøke så gi aldri opp håpet

Anonymous poster hash: ef78f...c9c

[AnonymBruker]

Det kan fint skje. Jeg var også rimelig sikker på at jeg kom til å være både forlovet og mamma i relativt tidlig alder, men på grunn av min evne til å rote meg borti de mest dysfunksjonelle forhold ble det aldri slik. Nå hadde jeg heldigvis fornuft nok til å se dette selv om ønske om å treffe den store kjærligheten og mammarollen var stor. Når jeg klarte å rote meg borti en tidligere narkoman som sleit stort med en bipolar eksdame og som i tillegg sprakk etter 5 år som nykter måtte jeg bare ta meg en pause og finne ut hva jeg egentlig dreiv med. Da var jeg singel i et drøyt år og jobbet beinhardt med meg selv for jeg hadde 5 år tidligere fått beskjed om at hvis jeg ønsket meg egne barn så måtte det skje DA, pga av mye arrvev og gjentatte infeksjoner i underlivet. 29 år gammel traff jeg mannen i mitt liv (og han er er hverken utro, narkoman eller innbarka ungkar), vi har fått to barn sammen som satt uten en gang å forsøke så gi aldri opp håpet

Anonymous poster hash: ef78f...c9c

Takk <3

Anonymous poster hash: 0b511...796

[AnonymBruker]

fyller selv 30 nå til vinteren, og pga et liv uten mye lykke og dårlige opplevelser, har jeg blitt formet slik at jeg ikke har det som trengs for å stifte familie nå om dagen (sosiale ferdigheter, helsa og økonomien er bra). Har hatt noen sjanser på å dra i land fine jenter men klarte selvsagt å ødelegge dem.

Du har ikke prøvd nettdating da? Kanskje finner du lykken der? ;P

Ellers så kunne vi tatt en blind-date sammen og se hvordan det går?

Anonymous poster hash: 308ea...be4

[AnonymBruker]

Hva slags syndrom har du?

Anonymous poster hash: 3117d...13e

[AnonymBruker]

fyller selv 30 nå til vinteren, og pga et liv uten mye lykke og dårlige opplevelser, har jeg blitt formet slik at jeg ikke har det som trengs for å stifte familie nå om dagen (sosiale ferdigheter, helsa og økonomien er bra). Har hatt noen sjanser på å dra i land fine jenter men klarte selvsagt å ødelegge dem.

Du har ikke prøvd nettdating da? Kanskje finner du lykken der? ;P

Ellers så kunne vi tatt en blind-date sammen og se hvordan det går?

Anonymous poster hash: 308ea...be4

hehe hvorfor ikke?

Først og fremst må du jo finne deg en mann.

Nei sier du det?

Anonymous poster hash: 0b511...796

[AnonymBruker]

Seriøst? Hvis du ikke er langt fra Oslo, er jeg game hvis du er game, men et bilde eller to er kanskje ikke å forakte. Si ordet, så skal jeg poste med nick så du kan ta kontakt.

Anonymous poster hash: 308ea...be4

[AnonymBruker]

Hva slags syndrom har du?

Anonymous poster hash: 3117d...13e

Sikkert Down!

Anonymous poster hash: ae0a9...d99

[Ava Mae]

Sikkert Down!

Anonymous poster hash: ae0a9...d99

Ingen overraskelse at du ikke turte å poste denne under nick akkurat...

Jeg vil anbefale deg å lese boken La din livspartner finne deg av John Selby. Jeg lover ingen mirakler men den utforderer deg til å fokusere på de mønstrene du kanskje har som hindrer deg i å finne det rette forholdet. Jeg hadde en endeløs liste av håpløse forhold bak meg selv og det ble bare værre og værre desto eldre jeg ble. Til slutt tvang jeg meg selv til å ta en pause, leste denne boken og ble plutselig veldig bevisst på hva jeg faktisk ser etter i en mann og fant mot nok til å avvise de potensielle forholdene som garantert ikke hadde gjort meg bra selv om det betydde at drømmen om et hjem, mann og barn kanskje tok lengre tid å oppnå. For det er jo det man begynner å kjenne på for oss som har den evinnelige biologiske klokka ikke sant? Heller et "helt greit" forhold som helst gir det man ønsker seg mest selv uten den store lykken fremfor å vente på den store kjærligheten som man risikerer at aldri dukker opp? Vel, jeg fant min til slutt. Om boka hadde så mye med saken å gjøre kan man jo aldri si for sikkert, men sambo er definitivt en keeper og det var han som fant meg

[AnonymBruker]

Seriøst? Hvis du ikke er langt fra Oslo, er jeg game hvis du er game, men et bilde eller to er kanskje ikke å forakte. Si ordet, så skal jeg poste med nick så du kan ta kontakt.

Anonymous poster hash: 308ea...be4

haha vet ikke helt hvordan det skal gå, men deal!

Ingen overraskelse at du ikke turte å poste denne under nick akkurat...

Jeg vil anbefale deg å lese boken La din livspartner finne deg av John Selby. Jeg lover ingen mirakler men den utforderer deg til å fokusere på de mønstrene du kanskje har som hindrer deg i å finne det rette forholdet. Jeg hadde en endeløs liste av håpløse forhold bak meg selv og det ble bare værre og værre desto eldre jeg ble. Til slutt tvang jeg meg selv til å ta en pause, leste denne boken og ble plutselig veldig bevisst på hva jeg faktisk ser etter i en mann og fant mot nok til å avvise de potensielle forholdene som garantert ikke hadde gjort meg bra selv om det betydde at drømmen om et hjem, mann og barn kanskje tok lengre tid å oppnå. For det er jo det man begynner å kjenne på for oss som har den evinnelige biologiske klokka ikke sant? Heller et "helt greit" forhold som helst gir det man ønsker seg mest selv uten den store lykken fremfor å vente på den store kjærligheten som man risikerer at aldri dukker opp? Vel, jeg fant min til slutt. Om boka hadde så mye med saken å gjøre kan man jo aldri si for sikkert, men sambo er definitivt en keeper og det var han som fant meg

Så kult! Problemet ligger ganske sikker hos meg selv. Er kanskje for kravstor. Takk for forslaget, skal få kjekket det ut

Anonymous poster hash: 0b511...796

[Devilheart]

Da har vi en deal. Venter på PM fra deg. (helst med legitim bilde og bevis at det er deg (screenshot av forhåndsvisning av innlegg med AB))

Endret 1. august 2014 av NES_Entusiast

[minister-mio]

Ellers så kunne vi tatt en blind-date sammen og se hvordan det går? Anonymous poster hash: 308ea...be4

det hadde vært perfekt om dere traff hverandre og fikk barn pga denne tråden!

[Pomelo]

haha vet ikke helt hvordan det skal gå, men deal!

Anonymous poster hash: 0b511...796

Da har vi en deal. Venter på PM fra deg. (helst med legitim bilde og bevis at det er deg (screenshot av forhåndsvisning av innlegg med AB))

LYKKE TIL

[AnonymBruker]

Håper dette blir suksess :D

Anonymous poster hash: 66f4e...fb1

[AnonymBruker]

Sendt!

Anonymous poster hash: 0b511...796

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon selv, og det er hjernen og den vrange viljen som ødelegger alt for meg. Jeg er 29 og stetkt knyttet til en mann som har bedratt meg en gang, minst, som var en stor tosk de første årene av forholdet. Vi møttes da heg var 23 år:( uuf. Ting er i grunn bra mellom oss, men kun fordi han bor i nord, jeg i sør , og vi ses sjelden nå. Jeg har lovt meg bort til han, ring på fingern, men helt ørlig så er det mye usikkerhet og mye tvil. Jeg vet at forholdet med stor sannsynlighet kræsjer igjen, som tusen ganger før. Jeg har enda draget og kan møte menn, men er love stuck i dritten. Dumper jeg typen finner jeg kanskje ikke en å få barn med, nen vil egentlig ikke ha barn med typen heller. Han har gjort meg alt for mye stygt og sårene vil ikke gro. Man får tenke at barn ikke er alt i verden. Det å se seg omkring og telle alle gode ting man har i livet, helse, psyke, familie, barndom, personlighet, venner. Se på alt man har vs. alt man ikke har. Bli litt spirituell og se verden utenfra. Det er faktisk mange nok barn på jorden, i historisk sammenheng, hva bidrar jeg med ved å trykke ut et barn til? Hvem bryr seg om slekta mi? Det er da bare et etternavn som vi identifiserer oss med, men snart er jeg glemt og like lett vil barna mine bøi glemt. Jeg er min egen lykkes smed, og selv om normen sier at man skal ha barn, tror jeg at man kan ha det veldig bra uten også. Hva med å afoptere? Så gjør man en god gjerning i samme slengen? Ta til seg to omplasseringshunder? Reise? Jobbe frivillug? Livet til disse " lykkelige familiene" er ikke nødvendigvis noe bedre enn ditt eller mitt. Viktig å se ting i en større sammenheng. Jeg forsøker, men srlvsagt kjenner jeg på det samme, mange ganger. Jeg vet bare at jeh har det bra når jeg ikke stresser med disse tankene og nyter dagen i dag.

Anonymous poster hash: fff14...6ca

[Devilheart]

Mission failed! I repeat: mission failed!

[Frk.K]

Mission failed! I repeat: mission failed!

wtf?

[melly666]

Mission failed! I repeat: mission failed!

Var hun ikke fin nok?