Så vil han ikke mer....alt er trist

[Gjest Anonymous]

Vi har vært sammen i mange år, samboere som skulle ha giftet oss. 2 barn har vi sammen, men nå vil han ikke mer...

Jeg har merket at alt ikke har vært som det skulle en stund, men alikevel trodde jeg ikke dette ville skje.

Han sier at hans følelser for meg har kjølnet, han elsker meg ikke lenger.

Jeg er så fortvilet, har nærmest panikk. Tenk om det er en annen kvinne som skal ta "min" plass, han benekter dette. Han beklager og er lei seg for at han nå sårer meg, men er fast bestemt på å gå.

Jeg har en slik vond klump inne i meg, er nå skikkelig deppa. Kiloene raser av (akkurat det er jo positivt da), klarer ikke å spise. Er helt rar inne i hodet mitt av tanker osv..

Tenk om jeg ikke klarer å gi slipp på ham? Hva om jeg må ha kjærlighets sorg i et år? Og man hører jo om de som aldri kommer over sorgen.

Hva om jeg aldri finner en ny, og må være alene resten av livet?

Hvordan kommer barna til å takle dette? Vi må finne oss leilighet osv...huset vårt blir solgt.

Fy flate men det gjør vondt å bli "dumpa", klarer ikke å se noe positivt akkurat nå. Har lyst å ligge i armene hans og høre at han sier "det ordner seg nok", det var slik han alltid trøstet meg før. Han var min bestevenn, og vi har delt så utrolig mye sammen. Nå er det slutt og jeg får ikke lenger trøst av ham som jeg trenger det mest av.

Nei, huff. Dette er noe av det værste jeg har opplevd. Hvor går veien videre nå for meg som alenemor?

Det sies at "det finnes lys i enden av tunnelen..", men denne tunnelen blir bare mørkere og mørkere, mer og mer skummel, og hvis jeg kommer ut av den så er jeg på usikker is. Slik føler jeg det nå.

Hilsen trist alenemor.

[MarianneE]

Stakkars deg!!!! *Masse trøste klemmer*

Vet liksom ikke helt hva jeg skal si, annet enn en setning jeg har funnet trøst i mange ganger:

"Sorg er prisen man må betale for kjærlighet"

Dette har som sagt hjulpet meg mange ganger, og nå håper jeg det vil gjøre noe for deg og.

Husk uansett at du er et verdifullt og enestående menneske!!!!

Klem fra Marianne!

[Camille]

Hei du,

jeg synes det er kjempetrist å høre om situasjonen din og kan formelig føle smerten og angsten ved å tenke på å bli alene.

Jeg kan si deg det at for meg har det hjulpet å kikke innom disse sidene og lese om andres problemer - det setter min egne i et nytt og annerledes lys, og fungerer på en måte som en trøst.

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men sorg har mange former - så det har vi vel til felles. Jeg er den som vil ut av forholdet med samboeren og bestevennen min gjennom 8 år. Og det er veldig vanskelig å vite 100% sikkert om det er riktig det jeg gjør. Det finner jeg ikke ut før jeg prøver - noe må jeg hvertfall gjøre - for sånn som forholdet er nå så har det stagnert på det fysiske kjæresteplanet.

Det ER lys i tunnelen - og jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men jeg har hele livet levd etter den teorien at dersom alt er svart og vanskelig i en periode så venter det alltid solskinn og bedre dager rundt neste sving. Det slår aldri feil - livet er en ballansegang mellom smerte og glede. Uten smerten hadde vi ikke hatt evnen til å føle det gode, vise versa. Sånn opplever jeg det, og sånn trøster jeg meg gjennom de vanskelige følelsene.

Jeg vet ikke hvor lenge det er til hverken din eller min "neste sving" - men én ting kan jeg love deg; DU VIL OPPLEVE SOLSKINN IGJEN!!

Stor klem fra en som heller ikke har det så bra og som er livredd for å være alene...

[Gjest gjest 0]

uff da!!

Jeg vet så innmari godt hvordan du har det, men hos meg var det ingen barn innblandet... Det eneste jeg kan si er at det går faktisk fremover! Bruk familie og venner til trøst. Om det tar et år så hva så? Det går mye fortere enn du tror! (Det har allerede gått over ett år for meg og jeg synes ikke det er lenge siden jeg lå og gråt dagen lang). Ta livet med ro en stund. Sykemeld deg fra jobben slik at du slipper å tenke på andre ting enn deg selv i begynnelsen. Når det har gått en liten stund passer på på å komme deg ut! Ha noen hos deg så ofte så mulig å prat hull i hodet på dem!

Det tar desverre lang tid, men det ordner seg...

Håper virkelig det ser lysere ut om ikke så lenge.

Tenker masse på deg *klem*

[Gjest Gjest]

Jeg er, dessverre, inne i akkurat det samme selv nå, bortsett fra at vi ikke har barn. Min mann gjennom 10 år fant ut at "gnisten" var borte og vil ikke mer. Det hører med til historien at han har rotet rundt med en som er 10 år yngre mens vi skulle arbeide med forholdet for å få det til å gå... Dette startet for et par-tre måneder siden og vi har nå sendt inn seperasjonspairer. Min fortvilelse var bunnløs og det føltes som jeg aldri kom til å le mer. Men det gjør jeg faktisk allerede :-)

Det som har hjulpet meg veldig gjennom dette er støtte fra venner og familie. Jeg sykemeldte meg fra jobb en uke og dro bort til en vennine som bor et stykke unna - det gjorde veldig godt å få andre omgivelser. En venninne bodde hos meg i tiden da det var verst - godt å ha noen å grine hos som klappet meg på ryggen og sa stakkars deg. Jeg har også skrevet dagbok denne tiden noe som har hjulpet meg veldig - da må du formulere og sette ord på tankene istede for at de går i en evig spiral - jeg drasser med meg dagboken i veska hele tiden og skriver i den hver gang tankene begynner å kverne (og det var det meste av tiden).

Jeg har også skrevet lister - noe som har hjulpet meg veldig mye: En liste over hva jeg var fornøyd med i forholdet, en over hva jeg ikke var fornøyd med. Så har jeg skrevet en liste over alt jeg kan og skal gjøre nå når jeg er alene - den ble lang; tidligere hobbyer som skal gjennopptas og masse ting jeg har hatt lyst til, men som det ikke har blitt tid til når jeg var en del av to. Spesielt den siste listen er fin å ta frem når jeg blir trist.

Jeg har vært åpen overfor venner, familie og kolleger over hva som holdt på å skje og jeg har blitt positivt overrasket over hvor mange som er glad i meg, mer enn gjerne hjelper meg og stiller opp. Har også sagt til dem at jeg er redd for å bli alene og ikke ha noe å fylle tiden med og jeg har aldri blitt invitert ut, eller fått så mye besøk som jeg har nå - husk at det er ingen som kan hjelpe deg om du ikke sier at du trenger hjelp!

Jeg ble mektig irritert når folk sa jeg skulle tenke positivt og at det ville ordne seg med tiden for det føltes som jeg raste ned et bunnløst hull - jeg vil heller råde deg til å tenke konstruktivt: hva skal du gjøre for å stoppe fallet og hva skal du gjøre for å komme opp? Grin ut sorgen over tapt kjærlighet, drømmer og planer som ikke blir noe av, kjeft ut sinne og frustrasjonen over å miste og å bli forlatt og så kan du sakte begynne klatringen opp igjen ved å legge nye planer og lage nye drømmer. Det har hjulpet for meg - håper det hjelper deg også!