Min mamma

[Gjest Hjelpesløs]

Jeg sitter og er lei meg for gudene vet hvilken gang pga. mamma'n min. Hun er kjempe snill og vet ikke hva godt hun kan gjøre for meg, men det kan bli for mye! Hun er alene, og har vært det i 25 år. Hun har kun meg, noe som har gjort henne fryktelig avhengig.

Hun ringer 5-6 ganger hver eneste dag. Og hun kan ikke gjøre noe på egen hånd, som f.eks. handle nytt kjøkkenbord, gardiner, sko eller lignende. Hun klarer knapt skifte lyspære, men ringer og ber meg komme å hjelpe henne. Jeg bor 5 min. unna, -dessverre, og føler at jeg må stille opp. Men jeg blir så fort sint på henne, og irritert. Noe som igjen gir meg dårlig samvittighet...

Jeg har flere ganger prøvd å hjelpe henne til å skaffe seg en hobby, men hun vil ikke! Hun står opp, drar på jobb, kommer hjem, ser tv eller leser. Slik er det HVER DAG!!! Bortsett fra når jeg er der eller vi gjør noe sammen. Hun forventer også å få bli meg meg på ferier etc. Og gråt da jeg flyttet hjemmefra i en alder av 25!!! Da ville hun ikke besøke meg, og gråt hver gang jeg snakket med henne. Samboeren min begynner også å få nok. Han ser hvordan dette sliter på meg, og vi har hatt våre krangler om dette.

Mamma'n min har ingen venner, og gjør ikke noe for å få noen heller. Hun synes synd på seg selv og er ofte deprimert, men nekter å søke hjelp eller lignende.

I det siste har hun grått i telefonen fryktelig ofte, fordi når hun nå snart skal bli bestemor for første gang har hun forventninger om å bli oppringt hver time mens fødselen pågår, og evt. få sitte på venterommet på føden slik at hun kan få komme inn med en gang babyen blir født! Jeg vil ha noen timer alene med babyen og pappaen før jeg vil at hun skal komme. Jeg er også meget bekymret for hvordan det vil bli når jeg kommer hjem etter fødselen.

Forholdet vårt er ikke bra for tiden, og det blir kun dårligere...

Er det noen som har noen forslag til hvordan jeg kan hjelpe henne??? Eller hvordan jeg kan få henne til å forstå at hun ødelegger forholdet vårt slik som hun holder på, for jeg klarer snart ikke mer :cry:

[Lullu]

Huff og huff!

Hva med å fortelle henne det slik du fortalte oss det?

Hva med å skrive et forklarende brev?

Hva med å ta henne med ut på restaurant og snakke med henne om det her?

Ærlighet varer lengs....

Har ikke moren din noen søsken hun kan "være venninner med"?

Hva med din svigermor - har de noen kontakt?

Hva med naboer?

Nei, dette er skikkelig vanskelig kan jeg skjønne, selv om det er utrolig vanskelig å sette seg inn i situasjonen.

Alt godt ønskes.

Godt at du tar tak i det, før din egen familie (mann og barn) blir splittet.

[Ella]

Uff, dette høres ikke lett ut :-(

Kanskje du kan skrive ned hvordan du føler det, på en ok, men tydelig måte, for så å gi det til mammen din? Jeg ser av innlegget ditt at du er flink til å ordlegge deg på en fin måte. Utnytt det!

Bestem deg for hvordan du VIL ha det, og så tenker du gjennom hvordan du skal få det slik.

Du kan jo si til mammen din at du og din kjære skal være alene med barnet med det første, det har dere to i lag bestemt, og at din mor skal få komme på besøk når de andre besteforeldrene kommer. Si at "Slik har vi bestemt å gjøre det". Det må aksepteres.

Når dere har bestemt dere for noe som angår dere, så har hun ingenting hun skal ha sagt. Vil råde deg til å bruke språket bevisst framover. Si "slik vil vi ha det", "vi har bestemt ditt og datt", " Nei, beklager, det passer ikke...".

Jeg tror du må være veldig klar med grenser i tiden som kommer, du har din egen familie nå, og moren din skal klare seg selv.

Kanskje dere kan bli enige om hvordan hun skal forholde seg til deg i hverdagen. Kanskje begynne med å ringe bare en gang?

I tillegg vil jeg anbefale deg å ta kontakt med f.eks. Mental Helse og be om råd. Jeg synes, i likhet med deg, at det høres ut til at din mor trenger psykologisk hjelp.

Med vennlig hilsen Ella

[Gjest Gjesta]

Du bør i hvertfall si ifra FØR fødselen...Noen mødre trenger bare en liten unnskyldning før de tråkker ned dørene hos folk, og ett nytt barnebarn er da en ypperlig anledning til å komme å besøke dere masse, evt. forlange at dere besøker henne ofte...

Clea

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Blir forbanna jeg...

Jada, kjempesynd på henen, det er det jo. Men det er ikke ditt ansvar. Du har ditt liv og har rett til å ha det, uten å skulle ha dårlig samvittighet for det. Hvis dette attpåtil kan koste deg forholdet ditt hadde jeg ikke vært et sekund i tvil - her må det gjøres noe!

Hun trenger et spark bak. Du er ikke hennes støttekontakt! Hvis du synes det er vanskelig å si noe selv, få samboereb din til å forklare det. Og du risikerer selvsagt etter å ha sagt fra å få enhver fremtidig anledning forsuret med kommentarre som "men jeg skal ikke bry meg, jeg skjønner at jeg ikke er ønsket" og liknende manipulerende martyrium for å få dere til å føle skyldfølese - men det skal du ta langt fart og ***** i, nå er det på tide du tar ansvar for denne situasjonen og passer på deg selv. Gjør det NÅ før barnet er født. Innen barnet er stort nok til å være på besøk der alene har det forhåpentligvis gått seg til.

Bestemødre blir jo helt rare i hodet når det første barnebarnet kommer... Jeg hadde verdens mest nøkterne både mor og svigermor, men da barnebarnet kom raknet det omtrent for begge to - jeg holdt på å bli gal, og de konfrontasjonene vi har hatt, dreier seg om akkurat det - de blir UTROLIG possessive og mener de kan gjøre som det passer dem. Og de var som sagt nøkterne til å begynnemed - tør ikke tenke på hva din mor kan gjøre ut av det...

Sett grenser for deg selv NÅ, du er voksen! Og be henne gjøre det samme! Det er samboeren din sin side du skal være ved, og han støtter deg jo på dette. Kontakt en familierådgiver om så er, hvis du ikke er sterk nok tilå gjøre dette selv.

Lykke til!!

[Gjest I lignende situasjon]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, rent bortsett fra at jeg tidlig innså at jeg ville bli gal om jeg ble værende hjemme - og derfor flyttet til en annen by for å studere. Det var knallhardt, og mamma spilte konstant på min dårlige samvittighet. Jeg var hele tiden sikker på at jeg skulle komme hjem igjen, og at jeg bare trengte å "finne meg selv", for så å bli så sterk at jeg ville takle å bo i samme by som henne igjen. Nå har jeg imidlertid bodd hjemmefra i 9 år, og kommer ikke tilå flytte hjem igjen.

Det jeg sier til meg selv, er følgende:

Jeg må leve mitt liv, og ta ansvar for min egen lykke. Min mor gjorde en stor tabbe her i livet da hun valgte å satse alle sine kort på meg. På samme måte som jeg må ha mine venner og mitt liv, må hun ta ansvar for sitt. Selv om ikke hun har blitt lykkelig, skal hun ikke få ta fra meg min lykke.

Dette er veldig egoistisk av meg, og samvittigheten min er vanskelig å leve med. Men det er ikke riktig av mødre å legge hele ansvaret for egen lykke i døtrenes fang. De er da voksne personer!

Pass på at hun ikke ødelegger for mye for deg....

[Gjest Anonymous]

Du er i en skikkelig kjip situasjon forstår jeg. Føler skikkelig med deg. Du er nødt til å gjøre noe med situasjonen. Moren din er voksen og du har ikke ansvar for hennes liv. Du må sette hardt mot hardt. Hvis ikke vil det ødelegge forholdet til deg og samboeren din. Tenk også på eventuelle barn i fremtiden, hvordan vil hun oppføre seg mot dem? Vil hun også spille på deres samvittighet? Nei, dette er ikke rett. Synes moren din er vanvittig egoistisk. Ta opp dette med henne. Blir hun furten og lei, må du bare la henne få litt tid til å la det synke inn. Du har jo krav på et eget liv. Fortell henne at du selvfølgelig er veldig glad i henne og at du vil ha henne i livet ditt, men ikke hele tiden. Fortell henne at det er på tide at hun tar tak i sin egen situasjon. Hvis du synes hun virker veldig deprimert, ville jeg som datter ha tatt kontakt med fastlegen hennes. Eventuellt foreslå terapi hvor du kan være med.

Lykke til:) Klemmer fra ei jente i nord

[Carrot]

Uff da

Noen mennesker er bare i stand til å leve livet igjennom andre - de kjenner ikke til noe mer.. Kanskje din mor er en av dem? En som alltid har hatt noen der, som aldri har vært helt alene og måtte klare seg selv...

Jeg syns du skal si det til henne - om nødvendig hardt og brutalt - at du føler det blir for mye, at du er glad i henne men at hun kvæler deg og familien din med sin avhengighet selv om dere vet det er gjort i beste mening.. At det er på tide hun innser at det ikke er normalt at en voksen kvinne er så avhengig av sin datter, og at du ønsker hun skal finne noe som er bare hennes som hun liker. Hva med å delta på sosiale sammenkomster igjennom jobb? Du skrev hun hadde en jobb hun gikk til hver dag.. Altså har hun sosiale evner når hun må..

Jeg vet også at du nok vil sette pris på all den hjelp hun vil gi deg når du blir mor.. Det er greit å være litt alene - man samtidig er det greit å ha noen å gå til for hjelp - hun må bare innse at det ikke nødvendigvis må skje hver dag, hele tiden på hennes premisser..

Jeg føler med deg..

Men å få barn er en opplevelse for livet man ikke nødvendigvis vil ha sin mor sittende på venterommet - eller helst inne på fødestuen.. Det er noe man vil dele med den man står nærmest - det skjønner hun nok.. Hun er sikkert bare redd for å være alene..

Kanskje hun bare trenger et kraftig dytt i ryggen?

Si til henne at du føler for å skyve henne bort, mens du alikevel gjerne vil ha henne som en del av livet ditt - og at til syvende og sist er det hun som påtvinger deg å ta et valg dersom hun ikke prøver forstå deg..

Jeg har i dag minimalt med kontakt med min mor - vi er ikke kompatible på noen måte desverre.. Dette valget har også min bror tatt - beklageligvis påvirker det også vår far, som er en kjempefyr! Familie er ikke alltid enkelt, man kan ikke velge dem bort helt og fullt heller - de vil alltid være der som en skygge fra fortiden.. Så for all del, prøv å gjøre dette til en sak dere begge kan leve med i fremtiden..

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Tror du hun blir med deg til en psykolog hvis dere går dit sammen? Kanskje en objektiv person med nødvendig kompetanse kan hjelpe henne å forstå at hun faktisk stiller urimelige krav til deg. Og at hun må slakke båndet til deg. Gi deg mer frihet. Relasjoner som er bygget på plikt, frykt og dårlig samvittighet er ikke bra.

Forklar henne at du trenger tid for deg selv og sammen med mann og snart barn. At du trenger dette, men samtidig ikke ønsker å såre henne og få dårlig samvittighet. La henne få vite at dette sliter på deg. Når du blir sliten har du enda mindre overskudd til å være sammen med henne. Nå må ting skje på dine premisser en stund fremover.

Denne "kampen" må du uansett ta en gang. Ingen grunn til å utsette det til det blir helt uutholdelig og forholdet blir ødelagt. Jo eldre hun blir jo vanskeligere blir det for henne å fylle livet med egne venner og egne aktiviteter. Du må regne med at forholdet deres først blir verre før det etterhvert vil bli bedre. Dette er en prosess.

Forstår også mannen din godt. Sikkert frustrerende for han om du tar mer hensyn til din mors følelser enn til hans følelser. Dere trenger tid alene. Ferier alene. Inviter med moren din når både mannen din og du har lyst til å tilbringe ferien sammen med henne. Når barnet kommer blir det sikkert godt å få litt avlastning av og til. Da kan hun jo bli en ressurs for dere hvis hun tilbyr seg å være barnevakt.

Sett grenser i tide. Har sett noen forhold som har blitt "ødelagt" fordi "mor" har blandet seg for mye inn.

[Elle Melle]

Hva med familierådgivning?Dere er så nære at det kunne være en naturlig løsning.

Det kan jo ikke være lett å løse båndene til en du er glad i, og som samtidig blir så alene i verden uten deg. Den beste måten er vel kanskje å gjøre det gradvis, og med kyndig veiledning.

På den måten unngår dere å komme skjevt ut. Moren din forstår kanskje da at det er alvor, men kan samtidig få en følelse av at du ikke kommer til å svikte henne. Likevel må hun lære å ta hensyn til deg også.

[Væren]

Det høres ut som en ualminnelig sterk binding fra hennes side. Dessverre er det en del av livet, dette med å slippe barna fra seg, innse at de er voksne og må og skal få lov til å leve sitt eget liv!

Jeg tror du er nødt til å sette grenser for hennes innblanding og tilstedeværelse. Selv om dette vil komme til å innebære tårer og smerte for henne. Gjør du ikke noe med dette forholdet til moren din, er jeg redd det i verste fall vil kunne koste deg forholdet til din kjære. Nå sier jeg i verste fall; for det er ikke sikkert det noengang vil skje - men i prinsippet kan sånne mor-datter forhold knekke selv det sterkeste kjærlighetsforhold!

Du må på en eller annen måte prøve å få snakket med henne om disse tingene, for dette er ikke noe som kommer til å gå over av seg selv. Det vil heller ikke bli bedre med tiden. Så prøv å være vennlig, men bestemt, og forklar henne hvor glad du er i henne, og at du trenger henne - og fortsatt kommer til å trenge henne - i livet ditt. Men at samboeren din og den kommende babyen må være de som kommer først i livet ditt nå.

Du må regne med at dette blir tøft, men jeg ser ikke at du har noen annen utvei. Dessuten kan du ikke leve livet for moren din. Hun burde virkelig komme seg ut og få seg venner og egne interesser, og ikke leve livet sitt gjennom deg og basere sin tilværelse på deg og alt som har med deg/dere å gjøre.

Lykke til - håper du finner ut av det!