..hjertesukk eller noe i den duren

[AnonymBruker]

Jeg har en hemmelighet som jeg må dele med forhåpentligvis bare ukjente. Føler meg faktisk litt lei av å ha dette på sinnet til tider, for jeg har jobbet for å komme over dette.

Jeg er veldig forelsket i en annen mann, han vet det ikke og får aldri vite det. Ingen får vite det av meg muntlig. Dette har jeg følt i 5- snart 6 år, og det går ikke over. Har ingen kontakt idag, han er en tidligere kollega- kontakten der var av den vennskapelige sorten på jobb. Vi traff hverandre på fritiden og utviklet en flørt mellom oss, som ble litt mer alvorlig med tiden. Jeg holdt igjen, selv om jeg var stormende forelsket i ham så sa jeg aldri hvor mye jeg faktisk følte for ham. Selv om han på et tidspunkt sa at han var mer enn forelsket i meg. Hvis det er noe som heter "Den Rette" er han en god kandidat. Jeg løy og sa at dette ble ikke gjengjeldt på samme måte som for ham, og fikk kort tid etter jobb et annet sted. Etter den tiden jeg hadde kontakt med denne mannen har jeg giftet meg med en flott mann, og vi har det bra. Selvsagt har jeg gått igjennom steg for steg alle disse årene for å glemme ham, og jeg tenker ikke på ham i hverdagen. Det som konkret plager meg, er at jeg får fortsatt vondt i meg når jeg tenker på minner- ser noe som minner om ham. Jeg har hatt noen drømmer hvert år som inneholder ham. Jeg kan ta meg selv i å smile med tanken på ham, og forelskelsen blusser inni meg. Jeg forstår det ikke. Jeg og mannen min har det så bra, passer bra ilag og vi er forelsket og elsker hverandre. Likevel får jeg sånne små øyeblikk hvor jeg kjenner på samme følelse for mange år siden. Jeg har kuttet all kontakt, jeg har fylt tiden med jobb, hobbyer, trening, sosiale opplevelser og tatt tiden til hjelp. Jeg tenker ikke på ham i hverdagen, som sagt, men han er i bakgrunnen så og si hele tiden. Slik har det vært helt siden jeg trakk meg tilbake den gangen det kunne ha blitt oss to. Siden jeg ikke har kontakt med ham eller ser lite til ham, så vet jeg ikke hvordan han har det- og det akter jeg ikke å finne ut. Eneste jeg vet er at han er fortsatt singel og ikke hatt noen offentlige forhold (tidligere sladrekollega som småpratet om alle på jobben).Og jeg slipper ikke ekteskapet og livet jeg har for å gå tilbake i fortid og rispe opp gamle følelser for fullt, det har jeg ikke lyst til. Selv om følelsene mine kan lure meg til å tenke at noen ganger skulle jeg hatt lyst til det.

Godt å få det ut. Vet ikke helt om jeg skal svare eventuelle spørsmål, for vil ikke utlevere mer enn det jeg allerede har gjort. Tar gjerne imot råd, selv om jeg føler jeg har gjort det jeg kan for å slippe taket i følelsene helt.

Anonymous poster hash: 80743...d6c

[Gjest brutal_mann]

Hvorfor giftet du deg med en mann mens du var forelsket i en annen?

[AnonymBruker]

Uff, jeg har ingen råd å komme med, men sympati får du iallefall. All logikk og erfaring tilsier jo at en sånn forelskelse burde gått over med tiden. Hva om du later som han fyren ikke er en ekte person, men en filmkarakter eller skuespiller du er småforelsket i? Et fantasifoster, noe uekte, uoppnåelig, men bare en hyggelig tanke. Det er jo lov å kose seg litt når man tenker på Johnny Depp, liksom, uten at det må forstyrre det virkelige forholdet man lever i.

Anonymous poster hash: 6975d...2a9

[Wiola]

Jeg har en hemmelighet som jeg må dele med forhåpentligvis bare ukjente. Føler meg faktisk litt lei av å ha dette på sinnet til tider, for jeg har jobbet for å komme over dette.

Jeg er veldig forelsket i en annen mann, han vet det ikke og får aldri vite det. Ingen får vite det av meg muntlig. Dette har jeg følt i 5- snart 6 år, og det går ikke over. Har ingen kontakt idag, han er en tidligere kollega- kontakten der var av den vennskapelige sorten på jobb. Vi traff hverandre på fritiden og utviklet en flørt mellom oss, som ble litt mer alvorlig med tiden. Jeg holdt igjen, selv om jeg var stormende forelsket i ham så sa jeg aldri hvor mye jeg faktisk følte for ham. Selv om han på et tidspunkt sa at han var mer enn forelsket i meg. Hvis det er noe som heter "Den Rette" er han en god kandidat. Jeg løy og sa at dette ble ikke gjengjeldt på samme måte som for ham, og fikk kort tid etter jobb et annet sted. Etter den tiden jeg hadde kontakt med denne mannen har jeg giftet meg med en flott mann, og vi har det bra. Selvsagt har jeg gått igjennom steg for steg alle disse årene for å glemme ham, og jeg tenker ikke på ham i hverdagen. Det som konkret plager meg, er at jeg får fortsatt vondt i meg når jeg tenker på minner- ser noe som minner om ham. Jeg har hatt noen drømmer hvert år som inneholder ham. Jeg kan ta meg selv i å smile med tanken på ham, og forelskelsen blusser inni meg. Jeg forstår det ikke. Jeg og mannen min har det så bra, passer bra ilag og vi er forelsket og elsker hverandre. Likevel får jeg sånne små øyeblikk hvor jeg kjenner på samme følelse for mange år siden. Jeg har kuttet all kontakt, jeg har fylt tiden med jobb, hobbyer, trening, sosiale opplevelser og tatt tiden til hjelp. Jeg tenker ikke på ham i hverdagen, som sagt, men han er i bakgrunnen så og si hele tiden. Slik har det vært helt siden jeg trakk meg tilbake den gangen det kunne ha blitt oss to. Siden jeg ikke har kontakt med ham eller ser lite til ham, så vet jeg ikke hvordan han har det- og det akter jeg ikke å finne ut. Eneste jeg vet er at han er fortsatt singel og ikke hatt noen offentlige forhold (tidligere sladrekollega som småpratet om alle på jobben).Og jeg slipper ikke ekteskapet og livet jeg har for å gå tilbake i fortid og rispe opp gamle følelser for fullt, det har jeg ikke lyst til. Selv om følelsene mine kan lure meg til å tenke at noen ganger skulle jeg hatt lyst til det.

Godt å få det ut. Vet ikke helt om jeg skal svare eventuelle spørsmål, for vil ikke utlevere mer enn det jeg allerede har gjort. Tar gjerne imot råd, selv om jeg føler jeg har gjort det jeg kan for å slippe taket i følelsene helt.

Anonymous poster hash: 80743...d6c

Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke denne setningen. Du skriver at han er i bakgrunnen hele tiden, men at du ikke tenker på ham i hverdagen. Virket litt motsigende. Men spørsmålet mitt er; Plager det deg i hverdagen at du tenker på ham slik du gjør? Jeg synes ikke det er rettferdig ovenfor din mann at du tenker slik du gjør. Hvordan ville du følt det dersom mannen din hadde en kvinne på samme måte som du har han andre i tankene?

Man kan ikke kontrollere følelser, men man kan kontrollere hvordan man dyrker dem. Man kan gjøre dette ved å unngå dyrke tankene rundt disse følelsene mest mulig. De gangene han kommer snikende inn i tankene dine, prøv å fokuser på noe annet. Unngå å drømme deg bort ved å fantasere om hva som kunne ha blitt. Bestem deg for at det er galt, og at det er historie. Du har en annen virkelighet nå, tenk heller på mannen din og det fine dere har skapt sammen framfor å henge tilbake i fortiden for det gir deg ingenting.

[AnonymBruker]

Hvorfor giftet du deg med en mann mens du var forelsket i en annen?

Jeg er ikke TS men..

Mine besteforeldre var gift i 50 år, de har alltid holdt sammen og jeg har alltid antatt at det de hadde, var noe av det sjeldene som vi alle engentlig ønsker å ha...

Da min bestefar gikk bort, slapp min bestemor en stor bombe. Det var en før min bestefar, som hun har minnes i alle år. Hennes første kjærlighet.. Hun viste meg tilogmed ett brev hun hadde skrevet til han, men aldri fått gitt da han også har gått bort..

Etter dette, fikk jeg bare bekreftet at det er ingen ting som heter den rette, eller ekte kjærlighet.

Folk nøyer seg, og tenker mer logisk når det kommer til ekteskap. Da er personlighet og verdier det viktigste..

Jeg er sikker på at om 50 år, vil man ikke gifte seg lenger. Da er det om å gjøre å ha flest partnere eller noe annet sykt. Menn vil jo i utgangspunktet ikke gifte seg, om de får fast og god sex, mat og omsorg så hvorfor binde seg?

Anonymous poster hash: a17f6...193

[AnonymBruker]

Hvorfor giftet du deg med en mann mens du var forelsket i en annen?

Fordi jeg og min mann passer godt ilag, jeg var og er forelsket i ham, vi elsker hverandre og det der. Det var da noen år siden jeg hadde kuttet kontakt med "den andre". Kunne ikke vite at denne "andre" kom til å fortsette å spøke for meg i mange år fremover.

Siste AB skrev noe om første kjærlighet, kan nesten høres litt ut som noe sånt.

Anonymous poster hash: 80743...d6c

[Nevian]

Menn vil jo i utgangspunktet ikke gifte seg, om de får fast og god sex, mat og omsorg så hvorfor binde seg?

Anonymous poster hash: a17f6...193

Jeg snur på det hele - hvem vil ikke binde seg til den slags behandling? Og hvis du gjør det så er jo sjansen mindre for at den behandlingen bare forsvinner ut døra sånn uten videre.

[AnonymBruker]

Uff, jeg har ingen råd å komme med, men sympati får du iallefall. All logikk og erfaring tilsier jo at en sånn forelskelse burde gått over med tiden. Hva om du later som han fyren ikke er en ekte person, men en filmkarakter eller skuespiller du er småforelsket i? Et fantasifoster, noe uekte, uoppnåelig, men bare en hyggelig tanke. Det er jo lov å kose seg litt når man tenker på Johnny Depp, liksom, uten at det må forstyrre det virkelige forholdet man lever i.

Anonymous poster hash: 6975d...2a9

Jeg skal prøve på å gjøre dette til en crush på en man ser i filmer, jeg setter meg ikke ned og aktivt tenker på ham. Jeg har gått igjennom mange typer tips, og de har fungert. Men drømmene og noen blaff av minner dukker stadig opp uanmeldt, og nå den siste tiden har jeg begynt å irritere meg over det. Jeg er jo gift og lykkelig, for f*** Takk.

Anonymous poster hash: 80743...d6c

[AnonymBruker]

Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke denne setningen. Du skriver at han er i bakgrunnen hele tiden, men at du ikke tenker på ham i hverdagen. Virket litt motsigende. Men spørsmålet mitt er; Plager det deg i hverdagen at du tenker på ham slik du gjør? Jeg synes ikke det er rettferdig ovenfor din mann at du tenker slik du gjør. Hvordan ville du følt det dersom mannen din hadde en kvinne på samme måte som du har han andre i tankene?

Man kan ikke kontrollere følelser, men man kan kontrollere hvordan man dyrker dem. Man kan gjøre dette ved å unngå dyrke tankene rundt disse følelsene mest mulig. De gangene han kommer snikende inn i tankene dine, prøv å fokuser på noe annet. Unngå å drømme deg bort ved å fantasere om hva som kunne ha blitt. Bestem deg for at det er galt, og at det er historie. Du har en annen virkelighet nå, tenk heller på mannen din og det fine dere har skapt sammen framfor å henge tilbake i fortiden for det gir deg ingenting.

Takk for et langt svar. Hele denne delen av meg føler jeg at er selvmotsigende; hvorfor kommer noe av dette opp i tankene etter så mange år, jeg har gått videre i livet og har åpnet hjertet mitt for en ny. Jeg er for eks. ikke i tvil om at jeg elsker min mann, og at vi har det bra. Så hvorfor har ikke jeg sluttet å tenke på denne sterke forelskelsen som jeg ga slipp på, for så mange år tilbake?

Det plager meg litt, mest fordi det er nå gått så lang tid. I begynnelsen analyserte jeg ikke så på dette, og tok tiden til hjelp samtidig som jeg passet på å ikke dyrke på det som er tapt. Om man kan kalle det tapt, jeg var jo den som ikke åpnet meg den gangen og fortalte at jeg hadde følelser.

Det er ikke rettferdig ovenfor mannen min, men så snur jeg på det og ser at hva nøyaktig har jeg kunne gjort annerledes? (Din andre avsnitt følger jeg, og der gjør jeg alt du allerede har skrevet.) Svaret er at det er ikke noe, jeg har hverken løyet om mine følelser for mannen min, denne karen fra fortiden er historie og ikke et tema. Aldri vært et tema. Jeg har heller ikke fantasert om et annet liv, andre menn eller denne karen de gangene jeg og min nåværende mann har hatt diskusjoner eller døve perioder i sexlivet.

Fikk et tips i denne tråden som jeg nå skal forsøke, men håper ikke det blir da til at jeg gjør denne andre mannen til et tema i livet mitt, som nå å skulle svare andre mennesker på et forum for å prøve å forklare hvordan livet mitt er både i følelser og hverdag. Det er for meg bare en liten, irriterende detalj som har fulgt meg i mange år nå.

Anonymous poster hash: 80743...d6c

[Gjest brutal_mann]

Jeg er ikke TS men..

Mine besteforeldre var gift i 50 år, de har alltid holdt sammen og jeg har alltid antatt at det de hadde, var noe av det sjeldene som vi alle engentlig ønsker å ha...

Da min bestefar gikk bort, slapp min bestemor en stor bombe. Det var en før min bestefar, som hun har minnes i alle år. Hennes første kjærlighet.. Hun viste meg tilogmed ett brev hun hadde skrevet til han, men aldri fått gitt da han også har gått bort..

Etter dette, fikk jeg bare bekreftet at det er ingen ting som heter den rette, eller ekte kjærlighet.

Folk nøyer seg, og tenker mer logisk når det kommer til ekteskap. Da er personlighet og verdier det viktigste..

Jeg er sikker på at om 50 år, vil man ikke gifte seg lenger. Da er det om å gjøre å ha flest partnere eller noe annet sykt. Menn vil jo i utgangspunktet ikke gifte seg, om de får fast og god sex, mat og omsorg så hvorfor binde seg?

Anonymous poster hash: a17f6...193

Her tar du nok feil.

Det er riktig nok flere som er den rette for flere. Så å tviholde på at en kan elske kun den eneste ene er nok ikke så lurt. Men, ekte kjærlighet finnes. Den er vanskelig å finne og krever stort mot for å leve ut, men finnes, det gjør den.

[Gjest brutal_mann]

Fordi jeg og min mann passer godt ilag, jeg var og er forelsket i ham, vi elsker hverandre og det der. Det var da noen år siden jeg hadde kuttet kontakt med "den andre". Kunne ikke vite at denne "andre" kom til å fortsette å spøke for meg i mange år fremover.

Siste AB skrev noe om første kjærlighet, kan nesten høres litt ut som noe sånt.

Anonymous poster hash: 80743...d6c

men, om du har det veldig fint med din mann, er det da noe problem?

[Gjest brutal_mann]

Takk for et langt svar. Hele denne delen av meg føler jeg at er selvmotsigende; hvorfor kommer noe av dette opp i tankene etter så mange år, jeg har gått videre i livet og har åpnet hjertet mitt for en ny. Jeg er for eks. ikke i tvil om at jeg elsker min mann, og at vi har det bra. Så hvorfor har ikke jeg sluttet å tenke på denne sterke forelskelsen som jeg ga slipp på, for så mange år tilbake?

Anonymous poster hash: 80743...d6c

Mitt svar på det er et spørsmål. Hvilket av dine barn elsker du?