Sliter med å bli glad på andres vegne

[AnonymBruker]

Jeg har det vanskelig for tiden, og ingenting virker å gå min vei. Droppet ut av utdanningen min og flyttet hjem til moren min, og har en jobb jeg mistrives i. Har ikke så mye penger som kommer inn. Ble også dumpet av kjæresten min for nesten et år siden. Prøver å finne ut av ting og hva jeg vil, men sliter litt psykisk så det tar tid.

Rundt meg lykkes mange. Venner kommer inn på drømmeutdanningen sin, andre har fått stipendiat, andre reiser mye og har spennende jobber og verv. De lykkes med kjærligheten, har spennende og veldig sosiale liv. Kontrasten føles så stor. Jeg føler meg rett å slett mislykket.

Så når venner kommer til meg og forteller meg gode nyheter i livet deres, sliter jeg med å bli glad på deres vegne. Jeg gratulerer dem og sier at de har vært flinke og smiler så godt jeg kan. Men inni meg blir jeg nesten litt lei meg. Jeg vet jo at de lykkes fordi de selv har jobbet mye for å nå et mål og det er velfortjent. Men inni meg blir jeg nesten litt sur. Jeg blir altså ikke genuint glad i det hele tatt på deres vegne. Hvordan kan jeg bli bedre til dette? Jeg vil jo være glad på deres vegne, jeg vil unne dem det oppriktig. Og jeg vil ikke bli bitter. Jeg er ganske bitter for tiden tror jeg. Hvordan bli en bedre venn og et bedre menneske?

Anonymous poster hash: 66a55...80f

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig å ha det såpass kjipt når alle rundt deg lykkes og har det bra. Prøv og tenke at det skjer med deg også snart, din tur kommer. Bare fortsett med å gratulere og si de er flinke, si du er stolt over dem osv. Jeg tror du klarer å unne dem det litt mer når du også får det bedre Psykolog kan kanskje hjelpe deg. Min psykolog har endret tankegangen min veldig! Ellers kan du jo søke jobber og se hva du får, men beholde den nåværende jobben frem til du finner noe nytt. Det er viktig at du trives på arbeidsplassen. Lykke til!

Anonymous poster hash: ce3bd...b28

[AnonymBruker]

Takk for et forståelsesfullt svar Forventet å høre at jeg var en fæl person. Har vært innom tanken å kontakte psykolog. Tror jeg skal gjøre det når jeg får råd.

Håper jeg får det bedre snart, føler det har gått nedover i over 1 år. Noe som sikkert spiller inn på å gjøre meg bitter, er at ingen av vennene mine stiller sånn veldig opp for meg. Jeg føler at de er glade og fornøyde med at livet deres går bra, og selv om de vet jeg sliter så spør de sjeldent hvordan det går. Men samtidig, vet jeg, at det er mitt ansvar å få det bedre med meg selv. Men siden jeg føler meg mislykket i forhold til dem, tar jeg ikke så mye kontakt og er ikke den mest spennende vennen å være sammen med. Og så ender jeg opp med å være alene og bitter, og tenker at alle andre har det så bra og jeg har det så dårlig.

Anonymous poster hash: 66a55...80f

[AnonymBruker]

Hei ts!

Jeg føler med deg, for jeg selv vært der. Heldigvis er du i en midlertidig fase, slik jeg også var. Du har såpass selvinnsikt at jeg tror at du kommer deg ovenpå igjen.

Tenk at du fikk tidlig nedtur i voksenlivet og da er det bare en vei å gå, nemlig opptur;) stå på!

Anonymous poster hash: a2474...188

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du føler deg. Har vært der selv, men det har endret seg. Nå får jeg selv glede av å glede meg over andres lykke og fremgang. Kanskje de føler negativiteten din, som nok ikke er lett å forholde seg til for dem. De bryr seg om deg, men kanskje de ikke vet hvordan de skal gripe an situasjonen.

Når det kommer til det at du er singel, ikke la deg definere av en mann. Man blir sterk alene!

Jeg foreslår at du skriver ned ting du er takknemlig for i et dokument, og la det være simple ting som man tar for gitt i hverdagen og store ting som betyr noe. Selv tenker jeg ofte på at jeg er takknemlig for nettopp de tingene som vi har, som er langt fra en selvfølge i andre land. Livet må settes i perspektiv ofte for at enkle ting kan bety mye. Jeg er glad for at jeg har tak over hodet, iskaldt vann i kranen, har synet i behold, mat i kjøleskapet, relativt god helse og en flott familie.

Den som leter skal finne! Er man deprimert, mister man energi, gjør du noe for å få den tilbake? Jeg henter mye energi ved å gå fjellturer og spasérturer i skogen, naturen gir tilbake. Gi det et forsøk, for uansett så angrer man aldri på en tur;P

Ved å finne sine kilder til å få tilbake energien, vil du også ha ny giv til å forandre eget liv. Selv om du mistrives i jobben du har for øyeblikket, er det nok noen lyspunkter. Fokusér på disse og ikke gi næring til det dårlige, gjør de oppgavene som trengs uten å pøse på med negative tanker. Det er ikke alltid enkelt. Akseptér at tankene er der, og gi slipp på de, se på det som et tog som kommer og går igjen. En omstilling som nok vil ta tid, men det er veldig mulig å regulere eget humør om man er villig til å jobbe, tungt men verdt det.

Selv om mye virker mørkt nå, så må du velge at sånn blir det ikke for alltid, men det går ikke over av seg selv. Vennene dine er vanlige mennesker, får de til å lykkes kan du også det! Du trenger å lete opp riktig hjelpemidler for å komme opp fra avgrunnen du føler du er i. Du fortjener å nå dine mål og å lykkes!

All hell og lykke

Anonymous poster hash: 95757...269

[Gjest brutal_mann]

Du har ditt å stri med. Husk at du må ta vare på deg selv først for å kunne ta vare på andre. Derfor, ikke føl deg elendig bare fordi du ikke er der i livet ditt der du har overskudd til å glede deg på andres vegne. Da blir du jo bare gående i en ond sirkel.

[ohdeergod]

Har det på samme måte.

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode, forståelsesfulle svar.

Jeg prøver å endre de negative tankene. Kanskje prøver jeg ikke godt nok, det er lett å havne tilbake i gamle vaner. Som du sier, brutal mann, føler jeg meg dårlig fordi jeg tenker jeg er en dårlig venn. Og, jeg vet at mye av mine oppfattelser for tiden er høyst subjektive, men at jeg er en dårlig venn for øyeblikket er ganske korrekt. Jeg tar lite kontakt og vil ikke høre eller dele deres gladhistorier, jeg er ikke med på så mange sammenkomster. Jeg har slettet facebook fordi jeg merket det påførte meg mye negative følelser, jeg sammenlignet livet mitt med alle "suksesshistoriene" til venner og bekjente. Jeg må innrømme at jeg er redd for at jeg kommer til å miste vennene mine etter hvert. Hvis jeg skal holde opp med å bry meg om relasjonene, eller holde opp med å prøve å glede meg på deres vegne, er jeg redd jeg mister dem helt. Og står alene. Men, jeg har så lite positiv energi å investere i noe som helst. De er vanlige, fine mennesker, det er ikke noe galt med dem. De er ikke energityver, "vampyrer", som noen mennesker blir kalt. Jeg er glade i dem og vil ha dem som venner. Men, jeg bare orker ikke å være sammen med noen eller bry meg om noen for tiden.

Dette ble litt rotete. Mitt poeng er at jeg er redd for å miste vennene mine ved å fokusere 100 prosent på meg selv, og dermed ikke snakke med dem en periode, mens jeg blir bedre.

Anonymous poster hash: 66a55...80f