fungerer samlivsterapi, når man er så irritert på mannen?

[AnonymBruker]

Kort sagt: fungerer samlivsterapi?? Kan man finne tilbake til hverandre, tenne på partneren igjen, se han som kjæreste, mann til sine barn, som en likeverdig partner?

Jeg er så fryktelig irritert på mannen hele tiden! Og kjenner igjen tegnene etter mitt forrige lange forhold...at jeg begynner se og tenke på andre menn, "ønsker" han skal være utro eller slem, så vi kan separere.

Forskjellen denne gangen er at jeg VIL at det skal være bra! Jeg vil at vi skal finne tilbake til nærheten, det som er moro, ha sex, finne på saker sammen!

Lurer på om jeg skal be om samlivsterapi, alene til å begynne med, for å sortere tanker. Merker jeg selv her har problemer med å formulere meg. Er bare så sint, irritert, klager, maser, misfornøyd hele jævla tiden! Er så lei! Kan jeg ikke bare være normal, være fornøyd med livet, det jeg har?

Han er en bra far, jobber, gjør husarbeid, jobber med huset/bilene, osv. Han har energi, holder seg bra form, om jeg ser på han objektivt så er han veldig kjekk!, engasjert, støtter meg i alle mine innfall og ideer.(jeg er en rastløs sjel, som spretter fra ide til ide, med hud og hår - for en stund...)

-Jeg blir irritert på hans manglende sosiale antenner (ikke store ting, men småsaker), han er lite fintfølelse ovenfor andre mennesker, plumper ut med utsagn som kan gjøre andre flau, utilpass, noe de ikke vil høre. Han har vært slik alltid, hans familie opplever det samme.

-I politiske meninger vender han kappen til en viss grad.

-Dobbelt moral, egne regler for seg selv som er veldig generøse, men kritiserer andre veldig! Dette gjelder alt fra bilkjøring, klær, utseende, hvordan folk går med barnevogn, etc.

- lite obs på andres sinnsstemning, situasjon. Kan ikke lese av om jeg vil ha klem eller ei. Bare durer på. Kan med matbordet småleke med vår yngste, for sekundet etter, når han er lei, si bryskt: ikke lek med maten!

- kan være gjerrig...noe jeg hater!! Leste tråden om gjerrighet her inne på kg, og noen ting kunne min mann finne på... men om det gavner han (virke generøs) så spanderer han.

- Han har orden på økonomi her hjemme, noe som har gjort jeg har kunnet realisere meg selv i større grad. Men andre ting som ferie, leie hjelp (snekker etc) gjør vi ikke, for det har vi ikke råd til, men bruker mange ti tusen på egen hobby, som kanskje kan gi innkomst senere er ok.

- ugjerne leie elektriker, snekker, for han kan alt - tror han. Han kan mye ja! Men ikke alt.

Når jeg påpeker dette sier han bare, åja, sånn er det bare.

Jeg bruker tulle med at han har mild aspberger eller add...

Off så langt..

Når jeg selv leser dette, virker jeg som en utakknemlig kjærring! Uff! Ikke har vi sex engang, han har litt ereksjonsproblemer, som gjør at jeg har sluttet å tenne noe særlig på han- ikke moro å få full tenning, så bare nei det går ikke. Ikke i dag heller..

Føler selv at det går mye på mine egne reaksjoner, min egen rastløshet, mine egne ønsker om egentid noe jeg har stort behov for. Men har også stort behov for å være sosial. Her er det altså veldig enten-eller hos meg.

To særinger som liksom skal fungere sammen!!

Om noen vil kommentere, eller komme med råd, så velkommen!

Anonymous poster hash: 8a83f...ff3

[AnonymBruker]

Kort sagt: fungerer samlivsterapi?? Kan man finne tilbake til hverandre, tenne på partneren igjen, se han som kjæreste, mann til sine barn, som en likeverdig partner?

Jeg er så fryktelig irritert på mannen hele tiden! Og kjenner igjen tegnene etter mitt forrige lange forhold...at jeg begynner se og tenke på andre menn, "ønsker" han skal være utro eller slem, så vi kan separere.

Forskjellen denne gangen er at jeg VIL at det skal være bra! Jeg vil at vi skal finne tilbake til nærheten, det som er moro, ha sex, finne på saker sammen!

Lurer på om jeg skal be om samlivsterapi, alene til å begynne med, for å sortere tanker. Merker jeg selv her har problemer med å formulere meg. Er bare så sint, irritert, klager, maser, misfornøyd hele jævla tiden! Er så lei! Kan jeg ikke bare være normal, være fornøyd med livet, det jeg har?

Han er en bra far, jobber, gjør husarbeid, jobber med huset/bilene, osv. Han har energi, holder seg bra form, om jeg ser på han objektivt så er han veldig kjekk!, engasjert, støtter meg i alle mine innfall og ideer.(jeg er en rastløs sjel, som spretter fra ide til ide, med hud og hår - for en stund...)

-Jeg blir irritert på hans manglende sosiale antenner (ikke store ting, men småsaker), han er lite fintfølelse ovenfor andre mennesker, plumper ut med utsagn som kan gjøre andre flau, utilpass, noe de ikke vil høre. Han har vært slik alltid, hans familie opplever det samme.

-I politiske meninger vender han kappen til en viss grad.

-Dobbelt moral, egne regler for seg selv som er veldig generøse, men kritiserer andre veldig! Dette gjelder alt fra bilkjøring, klær, utseende, hvordan folk går med barnevogn, etc.

- lite obs på andres sinnsstemning, situasjon. Kan ikke lese av om jeg vil ha klem eller ei. Bare durer på. Kan med matbordet småleke med vår yngste, for sekundet etter, når han er lei, si bryskt: ikke lek med maten!

- kan være gjerrig...noe jeg hater!! Leste tråden om gjerrighet her inne på kg, og noen ting kunne min mann finne på... men om det gavner han (virke generøs) så spanderer han.

- Han har orden på økonomi her hjemme, noe som har gjort jeg har kunnet realisere meg selv i større grad. Men andre ting som ferie, leie hjelp (snekker etc) gjør vi ikke, for det har vi ikke råd til, men bruker mange ti tusen på egen hobby, som kanskje kan gi innkomst senere er ok.

- ugjerne leie elektriker, snekker, for han kan alt - tror han. Han kan mye ja! Men ikke alt.

Når jeg påpeker dette sier han bare, åja, sånn er det bare.

Jeg bruker tulle med at han har mild aspberger eller add...

Off så langt..

Når jeg selv leser dette, virker jeg som en utakknemlig kjærring! Uff! Ikke har vi sex engang, han har litt ereksjonsproblemer, som gjør at jeg har sluttet å tenne noe særlig på han- ikke moro å få full tenning, så bare nei det går ikke. Ikke i dag heller..

Føler selv at det går mye på mine egne reaksjoner, min egen rastløshet, mine egne ønsker om egentid noe jeg har stort behov for. Men har også stort behov for å være sosial. Her er det altså veldig enten-eller hos meg.

To særinger som liksom skal fungere sammen!!

Om noen vil kommentere, eller komme med råd, så velkommen!

Anonymous poster hash: 8a83f...ff3

Tror mange som har vært i et forhold lenge kan kjenne seg igjen i dette. Om dette er noe man kan leve med resten av livet, er vel også varierende.

For meg høres det ikke ut som et godt forhold, men kanskje dere kan få forholdet på rett spor igjen? Det er ikke sikkert at alt er umulig.

Det seksuelle vil være et hinder for at dere skal komme nærmere hverandre, så her bør din mann oppsøke hjelp og få de hjelpemidler han trenger for å kunne ha et godt seksuelt liv med deg.

Anonymous poster hash: c5757...e7d

[Gjest]

Tror du at han er villig til å prøve terapi?

Det kan jo hjelpe.

Samtidig må du jobbe med deg selv. Uroen du har i deg er det bare du som kan gjøre noe med.

Angående de seksuelle problemene, hva sier legen hans? Kan noe løses medisinsk? Hva skal til for at du tenner på han?

Det høres ut som litt av en suppe dere har satt dere i, men bra du vil gjøre en innsats for å forbedre forholdet.

Husk: du valgte han selv

[AnonymBruker]

Hei og takk for svar så kjapt!

Angående det seksuelle, han bruker de hjelpemidler som er tilgjengelig, samt viagra - men det fungerer ikke så ofte. Han har målt testosteron, og det er lavt, men ikke så lavt at han får noe mer hjelp. Ganske lav sexlyst generelt. Det er veldig psykisk om det går, passe avslappet, passe pigg, på morgenen helst, i en stilling. Har til og med spurt forsiktig om han har opplevd noe negativ i forbindelse med sex. Noe han benekter.

Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal tenne på han igjen.. nå skal det sies at vinteren har vært slitsom, en krevende 1åring som har vært mye syk. Men tenkte sommer og sol skulle ordne opp.

I begynnelsen hadde jeg mest sexlyst, nå har vel ingen av oss det noe særlig. Men savner nærheten, savner sex, å bli tent.

Ja jeg må gå i meg selv, derfor tenkte jeg å gå i terapi selv først. Tror mannen går med på terapi ja, vi har snakket litt løst om det. Men han vil helst løse det selv. Vi har snakket om at vi må snakke om det.

Og jeg har valgt han selv, og VIL fortsatt at han skal være min mann. Men vil ha en mann og kjæreste, og ikke bare en venn som er irriterende.

Takk for innspill, hjelper og sortere tankene.

Anonymous poster hash: bdc69...394

[AnonymBruker]

Hei og takk for svar så kjapt!

Angående det seksuelle, han bruker de hjelpemidler som er tilgjengelig, samt viagra - men det fungerer ikke så ofte. Han har målt testosteron, og det er lavt, men ikke så lavt at han får noe mer hjelp. Ganske lav sexlyst generelt. Det er veldig psykisk om det går, passe avslappet, passe pigg, på morgenen helst, i en stilling. Har til og med spurt forsiktig om han har opplevd noe negativ i forbindelse med sex. Noe han benekter.

Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal tenne på han igjen.. nå skal det sies at vinteren har vært slitsom, en krevende 1åring som har vært mye syk. Men tenkte sommer og sol skulle ordne opp.

I begynnelsen hadde jeg mest sexlyst, nå har vel ingen av oss det noe særlig. Men savner nærheten, savner sex, å bli tent.

Ja jeg må gå i meg selv, derfor tenkte jeg å gå i terapi selv først. Tror mannen går med på terapi ja, vi har snakket litt løst om det. Men han vil helst løse det selv. Vi har snakket om at vi må snakke om det.

Og jeg har valgt han selv, og VIL fortsatt at han skal være min mann. Men vil ha en mann og kjæreste, og ikke bare en venn som er irriterende.

Takk for innspill, hjelper og sortere tankene.

Anonymous poster hash: bdc69...394

Det er lurt av deg å ta noen timer samtale først alene. Det kan hjelpe deg til å finne ut hva du virkelig vil. Og hvis mannen vil prøve parterapi, så synes jeg dere skal gjøre det. Sånne problemer dere har er vanskelig å gjøre noe med på egen hånd. man trenger en tredjeperson som er nøytral til å hjelpe med kommunikasjonen og de prioriteringene dere skal ta.

men samlivet er verdt å kjempe for! Det er ikke lett å leve på egen hånd, og det er så absolutt ikke flust av kjekke menn der ute når man er over 30 (hvis du er de da).

Anonymous poster hash: c5757...e7d

[Gjest Artistina]

Jeg hadde absolutt jobbet med forholdet.

Dere har et barn sammen som fortjener at dere gjør det.

Du vil aldri treffe en mann som ikke irriterer deg på visse områder.

Fokuser på hans gode sider - det virker jo som han har en del slike.

[Gjest]

Jeg tror du må lære deg mentale øvelser for å "slukke" den sterke irritasjonen din.

Det er den ene siden av saken.

Han må nok også jobbe med seg selv. Se konsekvenser. Som når han leker med ungen ved matbordet.

Hva er de tre tingene ved mannen din som irriterer deg mest?

Hva er han villig til å jobbe med?

Kan du snakke ut og være ærlig med han? Eller er kommunikasjon vanskelig?

[Gjest Iben]

Når jeg selv leser dette, virker jeg som en utakknemlig kjærring!

Anonymous poster hash: 8a83f...ff3

Word. Det var mine tanker også. Men godt du ser det selv, i det minste. Mitt inntrykk var at her er det snakk om en drittkjærring som konsekvent psyker mannen sin ned, pirker på hver minste lille ting og har egentlig veldig lite empati, en dømmende og dårlig venn. Mens han forsøker å holde maska, være tøff, sier "jaja, sånn er det bare". Så når jeg kom til ereksjons-delen, så var jeg egentlig ikke så overrasket. Ikke over måten du reagerer på det heller. Her er det snakk om en kraftig nedpsyket mann, og ei kjærring som tar alt for stor plass og som ikke forstår betydningen av ordet "generøsitet". Kanskje samlivsterapi kan fungere, men du må være åpen for å forandre deg kraftig i så fall, og ikke se på det som en arena hvor at du skal kunne forandre ham og forme ham i ditt bilde. Men helt ærlig tenker jeg: "Stakkars fyr. Hvorfor går du ikke?"

Endret 29. juli 2014 av evnukken

[AnonymBruker]

Skal svare dere andre også, vil bare gi en knapp kommentar til evenukken.

Vi har vært sammen i 8 år,bare siste måneder jeg/vi har hatt større problemer.

Seg har dog vært problematisk fra dag en. Var det med ex også. I begynnelsen tenkte vi det ble bedre etter hvert, når man er tryggere på hverandre. Men det har det ikke.

Jeg har ikke hatt disse følelsene så lenge, bare grodd frem siste månedene.

Både familie og venner er Obs på de mer negative sidene, som at han ikke kan holde på hemligheter, sier hva han tenker uten å tenke på at ikke alle vil høre det. Eller hans gjerrigknark sider, der han lyver, later som at han ikke forstår. Så ikke noe jeg innbilder meg.

Anonymous poster hash: bdc69...394

[AnonymBruker]

Skal svare dere andre også, vil bare gi en knapp kommentar til evenukken.

Vi har vært sammen i 8 år,bare siste måneder jeg/vi har hatt større problemer.

Seg har dog vært problematisk fra dag en. Var det med ex også. I begynnelsen tenkte vi det ble bedre etter hvert, når man er tryggere på hverandre. Men det har det ikke.

Jeg har ikke hatt disse følelsene så lenge, bare grodd frem siste månedene.

Både familie og venner er Obs på de mer negative sidene, som at han ikke kan holde på hemligheter, sier hva han tenker uten å tenke på at ikke alle vil høre det. Eller hans gjerrigknark sider, der han lyver, later som at han ikke forstår. Så ikke noe jeg innbilder meg.

Anonymous poster hash: bdc69...394

Den sexen som ikke er god i starten av et forhold, vil aldri bli bedre...

Anonymous poster hash: c5757...e7d

[BlendaSensitive]

Ah, mine svar forsvant! Ok, en gang til...

Det er lurt av deg å ta noen timer samtale først alene. Det kan hjelpe deg til å finne ut hva du virkelig vil. Og hvis mannen vil prøve parterapi, så synes jeg dere skal gjøre det. Sånne problemer dere har er vanskelig å gjøre noe med på egen hånd. man trenger en tredjeperson som er nøytral til å hjelpe med kommunikasjonen og de prioriteringene dere skal ta.

men samlivet er verdt å kjempe for! Det er ikke lett å leve på egen hånd, og det er så absolutt ikke flust av kjekke menn der ute når man er over 30 (hvis du er de da).

Anonymous poster hash: c5757...e7d

Takk for råd. Ja vi er godt over 30 begge to. Hadde vært uaktuelt med noe nytt forhold om dett e skulle ryke. Men det er jo ikke planen. Planen er å finne veien ut av det destruktive. For vi har det for det meste veldig bra sammen, gjør saker sammen og slikt.

Jeg hadde absolutt jobbet med forholdet.

Dere har et barn sammen som fortjener at dere gjør det.

Du vil aldri treffe en mann som ikke irriterer deg på visse områder.

Fokuser på hans gode sider - det virker jo som han har en del slike.

Takk, skal øve meg fra denne stund på det positive. Har brukt SOAL en del før, på andre områder.

Jeg tror du må lære deg mentale øvelser for å "slukke" den sterke irritasjonen din.
Det er den ene siden av saken.

Han må nok også jobbe med seg selv. Se konsekvenser. Som når han leker med ungen ved matbordet.

Hva er de tre tingene ved mannen din som irriterer deg mest?
Hva er han villig til å jobbe med?

Kan du snakke ut og være ærlig med han? Eller er kommunikasjon vanskelig?

Har du tips på mentale øvelser? Har som nevnt over brukt SOAL før, med godt resultat.

Tror det som plager meg mest er små lyvingen hans, som gjør at jeg ikke stoler på han alltid. Tre ting er vanskelig og komme meg, skal tenke på det!

Han er villig til å jobbe med forholdet ja, med seg selv vet jeg ikke helt. Han er ganske flink til å snakke om følelser, men ikke helt selvinnsikt akkurat. (for eksempel på det å kritisere andre både åpent og skjult)

Vi kommuniserer bedre nå enn før. Men jeg er veldig redd for å såre, så det blir enten pakket inn godt, eller så kommer det bardust når det flyter over. Skal øve meg i å være tydeligere, når begge parter er rolige!

Den sexen som ikke er god i starten av et forhold, vil aldri bli bedre...

Anonymous poster hash: c5757...e7d

Har lest det tidligere ja, men akkurat NÅ føles ikke denne delen så viktig.... får bli andre prioritet.

Endret 30. juli 2014 av Alice i Eventyrland

[Marie90]

First things first - han må få hjelp med testosteronet. "Litt lavt" betyr ofte at det egentlig er veldig lavt - leger vil bare ikke gi tilskudd. Han kan lete litt på nett, finne klinikker som tilbyr dette.

Testosteron handler ikke bare om sexdrift. Det handler om energi, styrke - og å fole seg som en hel mann.

Jeg kan virkelig ikke understreke dette nok, lavt testosteronnivå er omtrent en folkesykdom blant menn og det blir ikke tatt alvorlig. Der må man faktisk ta kampen selv. Dagens samfunn vil ha femininiserte menn og helst ikke så mye testosteron.

Ellers - ja, du er utakknemlig og slitsom. Jeg tror du innser dette selv. Det virker som du generelt er misfornoyd med livet og lar det gå utover ham. Ett tegn på dette er at du har en liste over ting som irriterer deg, mer enn du har ett, stort konkret problem som går utover forholdet.
Jeg stotter faktisk din mann når han sier at "det er slik det er". Selvsagt kan man forbedre seg men det virker ikke som du er veldig inspirerende på dette området, samt at det er lite sannsynlig at du vil slå deg til ro dersom han har kvittet seg med x og y.

Det finnes ikke et menneske på kloden som ikke kan potensielt irritere vettet av deg dersom dere tilbringer hver dag sammen, under samme tak.

Kanskje det at du sliter med å formulere problemene faktisk er et signal? At det hele er en "folelse" av irritasjon, det veldig gjenkjennelige mer enn faktisk problemer.

Samlivsterapi hjelper noen, men ikke alle. Det er jo faktisk ikke en slags quick fix, det er dere som gjor jobben uansett.

Det er greit å få helseproblemene unna forst - så jeg ville i samme slengen sjekket din egen, blodprover, hormoner osv. og se om noe er i ubalanse.

Ellers - hvordan står det til med ditt liv? Har du et stabilt og godt sosialt nettverk som gir deg mye og setter du av tid til å treffe venninner? Spiser du sunt og trener jevnlig? Har du en stimulerende og interessant jobb du er glad i?

[Gjest]

Ah, mine svar forsvant! Ok, en gang til...

Takk for råd. Ja vi er godt over 30 begge to. Hadde vært uaktuelt med noe nytt forhold om dett e skulle ryke. Men det er jo ikke planen. Planen er å finne veien ut av det destruktive. For vi har det for det meste veldig bra sammen, gjør saker sammen og slikt.

Takk, skal øve meg fra denne stund på det positive. Har brukt SOAL en del før, på andre områder.

Har du tips på mentale øvelser? Har som nevnt over brukt SOAL før, med godt resultat.

Tror det som plager meg mest er små lyvingen hans, som gjør at jeg ikke stoler på han alltid. Tre ting er vanskelig og komme meg, skal tenke på det!

Han er villig til å jobbe med forholdet ja, med seg selv vet jeg ikke helt. Han er ganske flink til å snakke om følelser, men ikke helt selvinnsikt akkurat. (for eksempel på det å kritisere andre både åpent og skjult)

Vi kommuniserer bedre nå enn før. Men jeg er veldig redd for å såre, så det blir enten pakket inn godt, eller så kommer det bardust når det flyter over. Skal øve meg i å være tydeligere, når begge parter er rolige!

Har lest det tidligere ja, men akkurat NÅ føles ikke denne delen så viktig.... får bli andre prioritet.

Det er jo to sider her.

Det ene er at du irriterer deg på han.

Det andre er konkret at han lyver og er uhederlig. Samt enkelte andre mindre sjarmerende karaktertrekk.

Nå har du jo tatt det standpunktet at du vil jobbe med forholdet og bevare familien. Men det må ikke bli for en hver pris.

Han må også vise en endringsvilje og vilje til å satse (og gjennomføre) for å bevare familien.

Angående mentale teknikker, jeg sender deg en pm.

Endret 30. juli 2014 av Alice i Eventyrland

[AnonymBruker]

First things first - han må få hjelp med testosteronet. "Litt lavt" betyr ofte at det egentlig er veldig lavt - leger vil bare ikke gi tilskudd. Han kan lete litt på nett, finne klinikker som tilbyr dette.

Testosteron handler ikke bare om sexdrift. Det handler om energi, styrke - og å fole seg som en hel mann.

Jeg kan virkelig ikke understreke dette nok, lavt testosteronnivå er omtrent en folkesykdom blant menn og det blir ikke tatt alvorlig. Der må man faktisk ta kampen selv. Dagens samfunn vil ha femininiserte menn og helst ikke så mye testosteron.

Ellers - ja, du er utakknemlig og slitsom. Jeg tror du innser dette selv. Det virker som du generelt er misfornoyd med livet og lar det gå utover ham. Ett tegn på dette er at du har en liste over ting som irriterer deg, mer enn du har ett, stort konkret problem som går utover forholdet.

Jeg stotter faktisk din mann når han sier at "det er slik det er". Selvsagt kan man forbedre seg men det virker ikke som du er veldig inspirerende på dette området, samt at det er lite sannsynlig at du vil slå deg til ro dersom han har kvittet seg med x og y.

Det finnes ikke et menneske på kloden som ikke kan potensielt irritere vettet av deg dersom dere tilbringer hver dag sammen, under samme tak.

Kanskje det at du sliter med å formulere problemene faktisk er et signal? At det hele er en "folelse" av irritasjon, det veldig gjenkjennelige mer enn faktisk problemer.

Samlivsterapi hjelper noen, men ikke alle. Det er jo faktisk ikke en slags quick fix, det er dere som gjor jobben uansett.

Det er greit å få helseproblemene unna forst - så jeg ville i samme slengen sjekket din egen, blodprover, hormoner osv. og se om noe er i ubalanse.

Ellers - hvordan står det til med ditt liv? Har du et stabilt og godt sosialt nettverk som gir deg mye og setter du av tid til å treffe venninner? Spiser du sunt og trener jevnlig? Har du en stimulerende og interessant jobb du er glad i?

Takk for en godt og langt innlegg. Tøft, men sant.

Ja hans testosteron er lavt, veldig lavt. Rett over det som anses som normalt. Og jeg er helt enig i deg, at dette nok går ut over hans selvtillit, dette sier han selv.

Jo, tror mye av irritasjonen går på meg selv, min egen reaksjonsmåte. Har en del bagasje, som nok medfører en del projisering... Derfor tenkte jeg samtale først alene, så sammen med mannen. Og ja, tror alle folk ville irritert meh, har i det siste tenkt jeg burde bli eremitt...

Jeg tror det er en kombinasjon av at det er mye følelser fra min side og ting som er reelt problem. (lyving, gjerrigknark tendensene, komme med kritikk/plumpe ut med utsagn- der har vi de tre tingene!)

Min egen helse er bra, har hatt nøye kontroll på vitaminer, hormoner, etc da vi har hatt ivf (sukk, der jo problemet lå hos han, ikke meg...). Men har som sagt litt mental bagasje, som kanskje bør ryddes litt i!

Mitt liv: tja. Har nok en del forbedringspunkter. Noe er jeg i gang med, som å trene, være flinkere til å dra ut og møte venner. Vi er begge opptatt av å spise sunt, så det er ok.

Kanskje jeg skal rett og slett begynne med psykolog selv, så heller samlivsterapi senere??? Jeg kan jo ikke endre andre (dvs min mann), kun meg selv! Og om han vill/ønsker endre sin adferd, så må han ønske og innse det selv.

Anonymous poster hash: bdc69...394

[BlendaSensitive]

Det er jo to sider her.

Det ene er at du irriterer deg på han.

Det andre er konkret at han lyver og er uhederlig. Samt enkelte andre mindre sjarmerende karaktertrekk.

Nå har du jo tatt det standpunktet at du vil jobbe med forholdet og bevare familien. Men det må ikke bli for en hver pris.

Han må også vise en endringsvilje og vilje til å satse (og gjennomføre) for å bevare familien.

Angående mentale teknikker, jeg sender deg en pm.

Haha, der forsvant min anonymitet..

Takk for svar!

Bare dette har hjulpet, å sette ord på ting, få kritikk og råd tilbake.

[Gjest]

Haha, der forsvant min anonymitet..

Takk for svar!

Bare dette har hjulpet, å sette ord på ting, få kritikk og råd tilbake.

He-he

Du er ikke den første som går på en smell med den pokkers AB knappen et stykke ut i tråden

Forstår at det er følsomt og tungt, men lufting av problemet er sundt, så lenge man ikke degger med dem og lar de overta alt fokuset.

[BlendaSensitive]

He-he

Du er ikke den første som går på en smell med den pokkers AB knappen et stykke ut i tråden

Forstår at det er følsomt og tungt, men lufting av problemet er sundt, så lenge man ikke degger med dem og lar de overta alt fokuset.

Burde vært automatisk ab om man allerede har postet anonymt.

Takk for alle svar! Føles allerede bedre, om det er kg eller passe tid i månedlig syklus vet jeg ei. Men dette skal vi klare!

Og har bestemt meg for å oppsøke psykolog/terapeut til høsten, må bare finne en her jeg bor.

Endret 29. juli 2014 av BlendaSensitive

[AnonymBruker]

Jeg tror du er lei av hverdagen. Jeg foreslår at du tar noen ukers ferie alene hvor du blir kjent med degselv på nytt og tenker igjennom hva du ønsker. Forhåpentligvis vil du kjenne at du savner mannen din, og at du ønsker å dele opplevelser og tanker med han.

Anonymous poster hash: 9fa36...5ae

[BlendaSensitive]

Jeg tror du er lei av hverdagen. Jeg foreslår at du tar noen ukers ferie alene hvor du blir kjent med degselv på nytt og tenker igjennom hva du ønsker. Forhåpentligvis vil du kjenne at du savner mannen din, og at du ønsker å dele opplevelser og tanker med han.

Anonymous poster hash: 9fa36...5ae

Hverdagen har nok blitt mye hverdag ja. Følt litt på at man er administrerende direktør i familien AS..

Vi har dessverre ingen familie her vi bor, sånn at vi kan ikke engang dra ut og spise middag, gå på kino bare vi to. Snakke sammen og slikt.

Forsøker dog ha date her hjemme, legge middag med litt vin til etter leggetid for ungene.

Vi hadde forresten en fin kveld i går, jeg pakket grill ting, badeutstyr etc til alle og vi hentet mannen på jobb. Var på stranden til det var leggetid! Og vi hadde det faktisk veldig bra sammen! Kunne til og med klemme litt... Liten Wake up Call, er ikke så dumt.

[AnonymBruker]

Hverdagen har nok blitt mye hverdag ja. Følt litt på at man er administrerende direktør i familien AS..

Vi har dessverre ingen familie her vi bor, sånn at vi kan ikke engang dra ut og spise middag, gå på kino bare vi to. Snakke sammen og slikt.

Forsøker dog ha date her hjemme, legge middag med litt vin til etter leggetid for ungene.

Vi hadde forresten en fin kveld i går, jeg pakket grill ting, badeutstyr etc til alle og vi hentet mannen på jobb. Var på stranden til det var leggetid! Og vi hadde det faktisk veldig bra sammen! Kunne til og med klemme litt... Liten Wake up Call, er ikke så dumt.

Det er trist at mange føler at hverdagen med familien er så kjedelig... Det er jo en gave å leve i en trygg familie med sine egne barn.

det er noen år av livet hvor man må stå på for barna og huset og familien, før de flytter ut og man har all tid til seg selv og parforholdet igjen. Da er det mange som skiller seg fordi man ikke lenger har noe å snakke om...

Nei, livet skal så absolutt ikke være enkelt!!

Anonymous poster hash: c5757...e7d