Gå til innhold

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Huff! Har et forferdelig problem! Har en samboer som er far til mine 3 barn. Problemet (ett av dem) er at han ikke eier sosiale antenner! Han skryter og brauter av seg selv, hva han kan, gjør, tjener osv snår han og jeg er sammen med andre og involverer aldri meg når vi har besøk. Det er lett å se at andre reagerer på dette, f.eks pinlig taushet. Når jeg prøver å innta en lettere tone følger han ikke temaet videre men fortsetter med det han snakker om osv. Han er heller ikke interessert i hva andre har å fortelle, noe jeg faktisk er. Resultatet er at jeg unngår å invitere folk og gruer meg til sosiale lag. Jeg har spurt søskenene mine om de tenker det samme som jeg for å være sikker på at jeg oppfatter riktig, noe de har bekreftet. Dette ødelegger svært mye for oss ( jeg har prøvd å ta opp problemet utallige ganger men han kommer aldri til å forstå. Resultatet er at jeg ikke lenger ser på ham som min kjæreste, og det er et svært usunt forhold for begges del. han trenger en som faktisk liker ham og jeg trenger en annen type mann...! Holder nå kun ut for minstebarnets skyld (9 år) vi er like glade i barnet begge to og orker ikke tanken på å være deltidsmor.. Hva skal jeg gjøre??? Noen som har et lignende problem?

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
Gjest brutal_mann
Skrevet

Enten bite tenna sammen og fortsette å prøve å polere ned de negative sidene hans eller pakke sammen og gå.

  • Liker 2
Skrevet

Samlivsterapi?

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Og det har du ikke oppdaget før nå etter 3 barn og x antall år??



Anonymous poster hash: ed89d...027
  • Liker 12
AnonymBruker
Skrevet

Selfølgelig har jeg oppdaget det! Problemet er at jeg har utsatt det pga praktiske ting, barn ol. Har også dårlig tro på meg selv pga at jeg var ung når jeg gikk inn i forholdet så det ble fort en vane.

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har en pappa som er akkurat slik du beskriver. Det er så flaut, og jeg har på grunn av dette mistet mye av kontakten med ham.

Hadde det vært min mann, og det hadde vært en stor case slik du beskriver det, og at det hemmer deg sosialt, så hadde jeg nok gått. Jeg er selv skilt og har mine to barn på deltid. Det fungerer veldig fint, både for barna og vi foreldrene.



Anonymous poster hash: f46d9...545
AnonymBruker
Skrevet

Så fint at noen som selv har erfart dette kan si sin erfaring! Det er helt forferdelig😔når jeg reagerer blir han lei seg og jeg får dårlig samvittighet. Det er en ond sirkel.. Vanskelig å gå fra ham pga barna og at jeg synest syndt i ham😔. Men jeg blir også opprørt og lei meg.!

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

AnonymBruker
Skrevet

Selfølgelig har jeg oppdaget det! Problemet er at jeg har utsatt det pga praktiske ting, barn ol.

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

Så du har utsatt å adressere at du synes det er flaut å være sammen med denne mannen pga. måten han oppfører seg på frem til du i hvert fall hadde fått noen unger med ham? Ærlig talt.

Anonymous poster hash: 12e01...3fb

  • Liker 3
Gjest Snuppi
Skrevet

Har du snakket med han om det, eller har du bare vist at du reagerer på oppførselen hans?

Skrevet

Hvem er det han respekterer i omgangskretsen sin eller troner han over "alle"?

AnonymBruker
Skrevet

Han er stort sett slik med alle som kommer til oss: mangler antenner. Særlig er han "bauskete" når det er noen han vil imponere. Det er ikke lett å forklare hvorfor jeg har holdt ut, prøvde å forklare det ovenfor...

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

Skrevet

Vel, det bunner nok ut i at han er usikker på seg selv.

Har du forsøkt å virkelig snakke med han. Og da mener jeg en skikkelig samtale. Hvorfor må du alltid imponere? Hvorfor kan du ikke la andre komme til ordet? Ser du ikke hvordan din oppførsel påvirker andre?

Har du stilt han noen av disse spm.?

AnonymBruker
Skrevet

Så fint at noen som selv har erfart dette kan si sin erfaring! Det er helt forferdelignår jeg reagerer blir han lei seg og jeg får dårlig samvittighet. Det er en ond sirkel.. Vanskelig å gå fra ham pga barna og at jeg synest syndt i ham. Men jeg blir også opprørt og lei meg.!Anonymous poster hash: f5e80...0bb

virker ikke som det er dette som er det egentlige problemet deres.

Anonymous poster hash: 3f93b...e07

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Ja desverre.. Jeg har virkelig prøvd å snakke med ham om problemet men han forstår det ikke. Det ender ofte i en skikkelig krangel fordi han da sier at jeg også kan prate om det jeg vil osv. Problemet er jo at det blir pinlig uansett hva jeg gjør.. Lar jeg ham snakke ser jeg at andre reagerer på skryt og "tullete" konservasjon (som han sier selv-å konversere), avbryter jeg blir det også pinlig, både fordi jeg må avbryte for å prøve å få samtalen over på noe mer aktuelt, og fordi han gjerne avbryter mitt forsøk rett etterpå igjen for å ta opp sitt tema. Kan virke som en bagatell men for meg er det alvorlig nok når jeg gruer meg til å få folk på besøk. Typiske tema han liker å snakke om er jommen sin, historie og krig, hva han er flink til etc. Spør sldri om andre..

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

AnonymBruker
Skrevet

virker ikke som det er dette som er det egentlige problemet deres.

Det er nok ikke bare det som er problemet, men det er en viktig faktor...

Anonymous poster hash: 3f93b...e07

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

Skrevet

Dette ville jeg gjort:

1. Få tatt noen opptak av han på mobilen når han er som verst. Ta flere opptak så han ikke kan si at "jammen det var jo den ENE gangen".

2. Bestill time hos familieterapeut og ikke godta at han vrir seg unna.

3. Slutt å tenke at dette er en bagatell for det er det ikke.

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Huff har prøvd familieterapi også men det gjaldt forholdet generelt.

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

Skrevet

Men merker ikke han selv at andre reagerer negativt på hans oppførsel? Du nevner at det blir pinlig stillhet osv...

AnonymBruker
Skrevet

Virker ikke som om han merker det! Det er det som er så frustrerende. Han sier at jeg overdriver og at jeg ikke unner ham oppmerksomhet. Føler forholdet går mot slutten og jeg er redd! Har ikke vært singel siden jeg var helt ung. Synest synd på ham også... Men det er grenser for hvor mye mer jeg orker å strekke meg. Han er sjalu også og en god del dominerende...

Anonymous poster hash: f5e80...0bb

Skrevet

Spørs om du og barna bør komme dere unna. Høres ikke ut som et sunt forhold.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...